Hjelp
Bokskaper ( slå av )
Denne artikkelen er semibeskyttet.

Israel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
«Israel» har flere betydninger.
Staten Israel
מדינת ישראל       دولة اسرائيل      
Medīnat Yisrā'el      Dawlat Isrā'īl

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen

Kart over Staten Israel

InnbyggernavnIsraeler
Grunnlagt14. mai 1948
Oppkalt etterIsraels land
HovedstadJerusalem (omstridt)[1]
(har annektert Øst-Jerusalem) 31°47′N 35°13′Ø
TidssoneUTC+3
Areal
 – Totalt
 – Vann		Rangert som nr. 153
20 000 km²
2 %
Vannfylt arealandel2,1%
Befolkning
 – Totalt		Rangert som nr. 98
8 299 706 (2014[2])
Bef.tetthet414,99 innb./km²
HDI0,888 (rangert som nr. 19)
Landsnummer+972
StyreformParlamentarisk republikk[3]
PresidentYitzhak Herzog
StatsministerNaftali Bennett
Offisielle språkHebraisk og arabisk
Uavhengighet fraDet britiske palestinamandatet
14. mai 1948 (05 Ijár 5708)
ValutaNy israelsk shekel (ILS)
NasjonaldagYom Ha'atzmaut, den 5. i den jødiske måneden ijár
NasjonalsangHatikvah
Håpet
ISO 3166-kodeIL
Toppnivådomene.il
Landskode for telefon+972
Landskode for mobilnett425
Israel på Commons
Israels riksvåpen Staten Israel Israels flagg
Geografi

Israels land  · Distrikter  · Byer
Middelhavet  · Rødehavet  · Genesaretsjøen
Jerusalem  · Tel Aviv  · Haifa

Historie

Jødisk historie  · Sionisme  · Aliyah
Herzl  · Balfour  · Palestinamandatet  · Det store opprøret 1936–1939  ·
FNs delingsplan 1947  · Selvstendighet

Midtøsten-konflikten

1948-krigen  · Jødiske flyktninger
Suezkrisen  · Seksdagerskrigen
Utmattelseskrigen  · Jom kippur-krigen
Libanon-krigen (1982)  · Libanon-krigen (2006)
Fredsavtaler  · Traktater med Egypt, Jordan

Israel-Palestina-konflikten

Nakba  · Første intifada  · Oslo-avtalen
Interimsavtalen  · Andre intifada  · Barrierer

Økonomi  · Bankvesen

Turisme  · Vin  · Diamanter
Våpenindustri  · Luftfartsindustri  · Samferdsel

Demografi  · Kultur

Religion  · Israelske arabere  · Israelere
Arkeologi  · Kibbutz  · Utdanning  · Universiteter
Hebraisk  · Litteratur  · Sport  · Musikk

Lover  · Politikk

Tilbakevendingsloven
Jerusalem-loven  · Golan-loven
Partier  · Valg  · Statsminister  · President
Knesset  · Høyesterett  · Rettsvesen

Utenriks- og sikkerhetspolitikk

Norge og Israel  · USA og Israel

Sikkerhet

Israels forsvar  · Sikkerhetsråd
Politi  · Grensevakt  · Fengsel

Portal:Israel  · Kategorier

Israel (hebraisk: יִשְרָאֵל Yisra'el; arabisk: إسرائيل Isrā'īl), offisielt Staten Israel (hebraisk: מְדִינַת יִשְרָאֵל hjelp•info, Medinat Yisra'el; arabisk: دَوْلَةْ إِسْرَائِيل, Dawlat Isrā'īl), er et land i Sørvest-Asia, på den sørøstlige middelhavskysten. Landet regnes også som en del av Midtøsten. Landet grenser mot Libanon i nord, Syria og Jordan i øst og Egypt i sørvest, og består av et geografisk variert landskap innenfor sitt relativt begrensede landområde.[4] Landet grenser også til Vestbredden og Gazastripen, som delvis administreres av Den palestinske selvstyremyndigheten og delvis fremdeles okkuperes av Israel.[5] Med et folketall på omkring 7,26 millioner,[6] hvor brorparten er jøder, er Israel den eneste jødiske staten i verden.[7] Israels befolkning inkluderer også arabiske muslimer, arabiske kristne, drusere og samaritaner i tillegg til andre religiøse og etniske minoriteter. Jerusalem er nasjonens selvproklamerte hovedstad,[1] men få land anerkjenner dette, og med to unntak har de lagt ambassadene sine til Tel Aviv.[8]

Dagens Israel har sine historiske røtter i Israels land, et område som har stått sentralt i jødedommen i over tre tusen år.[9] Etter første verdenskrig godkjente Folkeforbundet Palestinamandatet i den hensikt å opprette et «nasjonalt hjem for det jødiske folk».[10] I 1947 godkjente FN delingen av Palestinamandatet i to stater: En jødisk og en arabisk.[11] Den arabiske ligaen avslo planen, men den 14. mai 1948 erklærte Israel sin selvstendighet. Det nye landets seier i den påfølgende arabisk-israelske krig førte til at grensene for den jødiske staten ble utvidet utover FNs delingsplan. Siden da har Israel, dels kontinuerlig, dels på forskjellige tidspunkter, vært i konflikt med alle de arabiske nabolandene, noe som har resultert i flere større kriger og tiår med vold og uroligheter. Siden etableringen har Israels grenser, og til og med statens rett til å eksistere, vært et omdiskutert tema, selv om Israel har signert fredsavtaler med Egypt og Jordan. Innsats for å finne frem til en varig overenskomst mellom israelerne og palestinerne har så langt gitt beskjedne og begrensede resultater, mens Israel har blitt beskyldt for brudd på menneskerettighetene og krigsforbrytelser overfor palestinerne.[12]

Israel er et representativt demokrati med et parlamentarisk system og universell stemmerett.[13][14] Statsministeren er regjeringssjef og Knesset er Israels lovgivende myndighet. Ifølge det nominelle bruttonasjonalproduktet, er nasjonens økonomi estimert til å være den 39. største i verden, og Israel rangeres høyt blant landene i Midtøsten hva HDI-indeksen, trykkefrihet og økonomi angår.[15][16][17][18]

Etymologi

Navnet «Israel» har de siste tre tusen årene blitt brukt om både Israels land og hele den jødiske nasjonen, både i vanlig og religiøs sammenheng. Navnet stammer fra et vers i Bibelen (Første mosebok 32,28) hvor Jakob får navnet Israel etter en vellykket kamp mot én av Guds engler.[19] Det er ulike meninger om hva navnet betyr. Noen mener at navnet kommer fra verbet śarar («å herske, bli sterk, ha autoritet over»), og betydningen blir dermed «Gud hersker» eller «Gud dømmer».[20] Andre mulige betydninger er «Guds prins/fyrste» (fra King James Version) eller «El (Gud) kjemper/strider».[21] Uavhengig av navnets nøyaktige betydning, har den bibelske nasjonen etter Jakob blitt kalt «Barn av Israel» eller «israelitter».

Ordet «Israel» ble første gang brukt Merneptah-stelen i oldtidens Egypt (datert tilbake til begynnelsen av 1200-tallet f.Kr.).[22] Farao Merneptah er således den første som benytter begrepet «Israel» utenfor Bibelen. Inskripsjonen har et særskilt tegn for å indikere at det er et folk framfor kun et sted, og benyttes i omtalen av militær kampanje i Kanaan hvor folket var lokalisert.[23] Nåtidens landområde ble gitt navnet Medinat Yisrael (Staten Israel) etter at andre foreslåtte navn, inkludert Eretz Israel («Israels land»), Sion og Judea hadde blitt forkastet.[24] I løpet av den første tiden som selvstendig stat bestemte regjeringen at uttrykket «israelere» skulle betegne Israels borgere, ved en formell kunngjøring av utenriksministeren Moshe Sharett.[25]

Naturgeografi

Utdypende artikkel: Israels geografi

Åser i Judea
Foto: David Shankbone
En sitronsfrukthage i Galilea
Foto: David Shankbone
Hermonfjellet
Nordlig del av kystslettene ved Middelhavet, preget av fjellandskap og delvis urbanisert
Foto: Ester Inbar
Tel Aviv
Jordanelven

Israel ligger i Sørvest-Asia, på østkysten av Middelhavet, og grenser til Libanon i nord, Syria og Jordan i øst og Egypt i sørvest. Israels suverene område, utenom områdene som ble erobret under Seksdagerskrigen i 1967, er 20 770 km², hvorav 2 % er vann.[3] Arealet som er under israelsk styre, inkludert Jerusalem og Golanhøyden, er 22 000 km².[26] Det totale arealet under israelsk kontroll, inkludert Palestinaområdet på Vestbredden, som er under militær kontroll og som delvis er selvstyrt, er 27 799 km².[27]

Landskap

I forhold til landets begrensede landområde, er Israels fysiske geografi meget variert. Landområdet blir oppdelt i fire regioner: Kystsletten ved Middelhavet, innlandsområdene med fjell og åser, Jordandalen og Negevørkenen.[3]

Kystslettene ved Middelhavet består av en tynn landstripe like ved kysten, fra grensa til Libanon i nord til Gaza i sør. Området har behagelig middelhavsklima og fruktbare jordområder, velegnet for jordbruk, og er kjent for sine sitronfrukthager og vinkultur.[28] Omtrent 70 % av befolkningen er bosatt her. Området har en utstrekning på 187 km, og blir krysset av flere mindre elver, men kun to er permanente: Yarkon, som går fra Petah Tiqwa til Middelhavet, og Kishon, som munner ut i Haifabukta nord for Haifa. Øst for kystslettene ligger høylandsområdene, med en gjennomsnittshøyde på 610 moh. Nord i dette området ligger Galileafjellene, hvor høyden for det meste er rundt 500 og 700 moh., med fjellet Har Meron på 1 208 som høyeste punkt. Dersom en ikke regner Golanhøyden som israelsk territorium, er dette Israels høyeste punkt.

Litt lenger øst ligger Golanhøyden, hvis nasjonalitet er omdiskutert, med Hermonfjellet som høyeste punkt. Dersom en regner Golanhøyden som israelsk territorium, er Hermonfjellet også Israels høyeste fjell, med høyde på 2 814 moh. Sør for Galileafjellene ligger Samaria, med talløse små, fruktbare daler. Enda lenger sør ligger de stort sett ufruktbare Judeafjellene, med Hebron-fjellet som høyeste punkt.

Øst for høylandene ligger Jordandalen, som er en del av den 6 500 km lange Riftdalen. Området er dominert av elva Jordan, Genesaretsjøen og Dødehavet. Jordanelva er Israels lengste elv, 322 km lang, får sin vannføring fra tre mindre elver – Dan, Hasbani og Banias – og er den viktigste ferskvannskilden i områdene den flyter igjennom. Den munner ut i Dødehavet, det laveste punkt på jorda.[29] Fra Dødehavet fortsetter dalen til Arabahkløften, hvor det ikke er noen permanent elv, 170 km ned til Akababukten.

Negevørkenen utgjør 13 000 km², eller 66 % av Israel, mer enn halvparten av Israels totale landområde. Geografisk er den en del av Sinaihalvøya, formet som et triangel mellom Beersheba, Dødehavet og de sørligste Judeafjellene. Dens høydepunkt ligger i Eilat. Unikt for dette området er kraterformede maktesher,[30] hvor de største er Ramon-krateret, Gadol-krateret og Katan-krateret.[31] Ramon-krateret er også verdens største,[32] med areal på førti ganger åtte kilometer.[33]

Klima

Selv om Israel er et forholdsvis lite land, er klimatiske forhold ganske varierte, spesielt om vinteren. Landet har temperert klima, og er solrikt med en regnperiode fra november til april. Kystområdene i nord, herunder også kystbyene som Tel Aviv og Haifa, har typisk middelhavsklima med nedbør om vinteren, med 500–1500 mm. De sørlige områdene er betydelig tørrere; ved grensen til Egypt ligger årsnedbøren på 200 mm i året, mens kysten av Akababukten helt sør i Israel får nesten aldri nedbør (Eilat som ligger her har en normal årsnedbør på 29 mm), og dette er også det varmeste området i Israel.

Fra mai til september er det svært lite nedbør i Israel.[34][35] På grunn av de begrensede vannressursene har Israel utviklet forskjellige vannsparende teknologier, deriblant dryppvanning.[36] Israel benytter seg også av mulighetene for solenergi, og er det landet i verden som bruker mest solenergi per innbygger.[37]

De vidt forskjellige klimatiske forholdene fører til at kystområdene har varme, fuktige somre og regnfylte vintre, mens fjellområdene har tørre, varme somre og moderate vintre med regn, begge deler preget av vind og lav temperatur. Til tider kan det også falle snø her; toppen av Hermon er dekket av snø store deler av året og Jerusalem får vanligvis minst ett snøfall i året.[38] I den sørlige delen av landet hersker det ørkenaktige betingelser med varme til hete dager og kjølige netter. Av og til, særlig sent på våren eller tidlig på høsten, kan temperaturene ved østavind være opp mot 40 °C over hele landet. Kysten av Dødehavet, verdens mest lavtliggende område, er som regel mye varmere enn de omliggende områdene. Vinteren er mild og solrik, men om sommeren kan temperaturene her bli svært høye, og de fuktige sommernettene kan være trykkende.

Demografi

Befolkningsveksten i Israel, 1960–2008

Utdypende artikkel: Israels demografi. Se også: Israels distrikter

I 2007 var Israels befolkning 7,22 millioner.[6] Av disse har 75,79 % av disse jødisk opphav, 19,86 % er israelske arabere og 4,35 % utilsluttet, hvorav de fleste komme fra tidligere Sovjet, men også fra Libanon (2 500) og kristne fra Romania, Bulgaria og Etiopia. Omtrent 68 % av de etniske jødene er født i Israel, 22 % er immigranter fra Europa og Amerika og ti prosent er immigranter fra Asia og Afrika (inkludert Den arabiske verden).[39]

Folketallet på 7,22 millioner inkluderer de over 260 000 israelske statsborgere på Vestbredden,[40][41][42] i israelske byer som Ma'ale Adumim og Ariel, og i samfunn som eksisterte før grunnleggelsen av staten, men ble gjenoppført etter seksdagerskrigen, slik som Hebron og Gush Etzion. I tillegg bor det 18 000 etniske jøder på Golanhøyden[43] og 250 000 i Øst-Jerusalem (2006).[44] Det totale antallet jødiske bosettere er over 500 000 (6,5 % av den israelske befolkningen). Omtrent 7 800 levde i bosetninger på Gazastripen inntil de ble evakuert av staten som en del av frigjøringsplanen.[45] I 2019 levde det omtrent 140 000 mennesker med etiopisk opphav i Israel.[46]

Språk

Israels to offisielle språk er hebraisk og arabisk.[3] Hebraisk er hovedsakelig statens språk og tales av flertallet av befolkningen. Arabisk snakkes av den arabiske minoriteten og jøder som immigrerte til Israel fra arabiske land. De fleste israelere kan kommunisere godt på engelsk siden mange TV-program er på engelsk, og engelskundervisningen starter tidlig på mange skoler. Ettersom det er et land fullt av innvandrere kan dusinvis av språk høres på gatene i Israel. En stor tilstrømning av mennesker fra tidligere Sovjetunionen og Etiopia har gjort det vanlig å høre russisk og amharisk i Israel. Mellom 1990 og 1994 økte Israels befolkning med tolv prosent på grunn av immigrasjon fra det tidligere Sovjet.[47]

Historie

Utdypende artikkel: Israels historie. Se også: Jødisk historie

Tidlige røtter

Utdypende artikkel: Oldtidens Israels og Judeas historie. Se også: Israels land

Israels land, også Oldtidens Israel, Det lovede land eller Det gamle Israel, kjent på hebraisk som Eretz Yisrael, har vært hellig for troende jøder fra de bibelske patriarkers tid: Abraham, Isak og Jakob. Bibelen har plassert denne perioden tidlig i det andre årtusen f.Kr.[48] Ifølge Toraen ble landet Israel lovt til jødene som deres hjemland,[49][50] og jødedommens helligste steder er lokalisert her. Rundt det ellevte århundre f.Kr. ble den første av en rekke jødiske kongeriker og stater etablert for å styre regionen. Disse jødiske kongerikene regjerte periodevis det påfølgende millenniet.[51]

I tiden mellom de jødiske kongerikene og de islamske erobringene på 700-tallet kom Israel under assyrisk, babylonisk, persisk, gresk, romersk, sasanideisk og østromersk herredømme.[52] Antall jøder bosatt i regionen ble mindre etter det mislykkede Bar Kokhba-opprøret mot Romerriket i år 132 og den etterfølgende bortvisningen av jøder. Likevel ble det bevart en jødisk bosetning i Palestina, selv om brorparten av jødebefolkningen flyttet fra Judea til Galilea.[53] Misjná og deler av Talmud, som er blant jødedommens viktigste religiøse tekster, ble utarbeidet i denne perioden.[54] Israels land ble skilt fra Østromerriket rundt år 636 e.Kr. under de første muslimske erobringene. Kontrollen over regionen gikk frem og tilbake mellom umayyaderne,[55] abbasiderne[56] og korsfarerne de neste seks århundrene, før det falt i hendene på mamelukkene i 1260. I 1516 ble landet Israel en del av Det osmanske riket som regjerte i regionen frem til det tyvende århundre.[57]

Sionisme og det britiske mandatet

Utdypende artikkel: Palestinamandatet. Se også: Midtøsten-konflikten

Jøder som bodde i diasporaen hadde en sterk lengsel etter å returnere til Sion og Israels lovede land.[58] Håpet og lengselen kom tydelig frem i Bibelen[59] og er et sentralt tema i den jødiske bønneboken. Fra begynnelsen av det tolvte århundre begynte en liten, men stabil strøm av jøder å forlate Europa for å bosette seg i Det hellige landet. Innvandringen økte etter at jødene ble utvist fra Spania i 1492.[60] I løpet av det 16. århundre slo store samfunn rot i de fire hellige byene, og i andre halvdel av det 18. århundre bosatte hele hasidiske samfunn fra Øst-Europa seg i Det hellige landet.[61]

Theodor Herzl var en pioner i arbeidet for å få etablert en jødisk stat.

Den første store bølgen av moderne immigrasjon, kjent som første aliyah (hebraisk: עלייה), begynte i 1881, da jødene flyktet fra pogromer i Øst-Europa.[62] Sionistbevegelsen eksisterte i teorien, men Theodor Herzl har i ettertid blitt kreditert som grunnlegger av den politiske sionismen,[63] en bevegelse som forsøkte å etablere en jødisk stat i Israels land ved å løfte jødespørsmålet til et internasjonalt nivå.[64] I 1896 publiserte Herzl Der Judenstaat (Den jødiske staten), og fremsatte sin visjon om en kommende stat. Det påfølgende året ledet han den første sionistkongressen.[65]

Den andre aliyah (1904–1914) begynte etter Kishinev-pogromen. Omtrent 40 000 jøder bosatte seg i Palestina.[62] Både den første og den andre bølgen av innvandrere var hovedsakelig ortodokse jøder,[66] mens de under den andre aliyah også inkluderte sosialistpionerene som etablerte Kibbutz-bevegelsen.[67] I 1917, under første verdenskrig utstedte Storbritannias utenriksminister Arthur Balfour det som ble kjent som Balfourerklæringen, som «… ser med velvilje på etableringen i Palestina av et nasjonalhjem for det jødiske folket, …»[68] Den jødiske legionen, en gruppe bataljoner som i hovedsak var dannet av frivillige sionister, assisterte under den britiske erobringen av det som senere ble Israel. Arabisk motstand mot planen førte til Palestinaopprøret i 1920 og til dannelsen av den jødiske forsvarsorganisasjonen, kjent som Haganah, hvorfra Irgun og Stern-gjengen sprang ut.[69] I 1922 innvilget Folkeforbundet Storbritannia Palestinamandatet. Dette ble begrunnet med ønsket om å «plassere landet i en slik politisk, administrativ og økonomisk tilstand at det vil sikre etableringen av det jødiske nasjonalhjem».[70]

Den jødiske innvandringen fortsatte med den tredje (1919–1923) og fjerde aliyah (1924–1929), som tilsammen førte 100 000 jøder til Palestina.[62] I kjølvannet av Jaffa-opptøyene, i mandatets tidlige dager, forbød britene jødisk innvandring, og territoriet som ble igjen til en jødisk stat ble plassert i Transjordan.[71] Nazismens oppblomstring på 1930-tallet førte til den femte aliyah, med en tilstrømning på en kvart million jøder. Tilstrømningen resulterte i det arabiske opprøret i 1936–1939, og førte til at britene forsøkte å begrense immigrasjonen med Hvitboka av 1939. Ettersom mange land over hele verden avviste jødiske flyktninger som flyktet fra holocaust,[72][73] ble en hemmelig bevegelse, nå kjent som Aliyah Bet, organisert for å bringe jøder til Palestina[62]. Ved slutten av andre verdenskrig stod jødene for 33 % av Palestinas befolkning, elleve prosent høyere enn i 1922.[74] [75]

Selvstendighet og de første årene

Utdypende artikler: Den arabisk-israelske krig i 1948 og Den israelske selvstendighetserklæringen

Se også Midtøsten-konflikten og Nakba

I 1947 trakk det britiske styret seg tilbake fra Palestinamandatet og slo fast at de var ute av stand til å fatte en beslutning som ville være akseptabel for både araberne og jødene.[76] Det nylig etablerte FN vedtok FNs delingsplan (FNs sikkerhetsråds resolusjon 181) den 29. november 1947, og delte landområdet i to stater; én arabisk og én jødisk. Jerusalem ble utpekt som en internasjonal by – en corpus separatum – administrert av FN for å unngå konflikter om byens status.[77] Det jødiske samfunnet godtok planen,[78] men Den arabiske ligaen og Den høyere arabiske komité avslo.[79]

Til tross for dette ble staten Israel erklært selvstendig den 14. mai 1948, én dag før slutten på det britiske mandatet over Palestina.[80] Ikke lenge etter gikk fem av medlemmene av Den arabiske liga – Egypt, Syria, Jordan, Libanon og Irak – til angrep på Israel, og startet den såkalte selvstendighetskrigen.[80] Etter nesten ett år med kamper ble det erklært våpenhvile og etablert midlertidige grenser, kjent som den grønne linje. Jordan inkluderte det som senere ble kjent som Vestbredden og Øst-Jerusalem i sitt domene, og Egypt tok kontroll over Gazastripen. Israel ble anerkjent som medlem av de De forente nasjoner den 11. mai 1949.[81] Under fiendtlighetene flyktet 711 000 arabere fra Israel, ifølge FN.[82] Skjebnen til de palestinske flyktningene er et av de viktigste stridsspørsmålene i Palestina-Israel-konflikten.[83] [84]

I statens tidlige år dominerte sosialsionismen israelsk politikk, som i denne perioden var ledet av statsminister David Ben-Gurion.[85][86] Disse årene var preget av masseimmigrasjon av holocaust-overlevende og utvandrende jøder fra arabiske land. Den ble forsterket av vold mot jøder og konfiskering av jødisk eiendom, støttet av Den arabiske liga. Omtrent 850 000 jøder flyktet fra sine hjem i arabiske land fra 1948 til tidlig på 70-tallet, hvorav 600 000 fant sitt hjem i Israel.[87] Israels befolkning økte fra 800 000 til to millioner mellom 1948 og 1958.[88] De fleste ankom som flyktninger uten eiendeler. De ble huset i midlertidige leirer kjent som ma'abaroter. I 1952 levde over 200 000 immigranter i disse teltbyene. Behovet for å bedre forholdene fikk Ben-Gurion til å signere en avtale om krigsskadeserstatning med Vest-Tyskland som utløste masseprotester fra jøder som ikke likte tanken på at Israel «gjorde forretninger» med Tyskland.[89]

På 1950-tallet ble Israel ofte angrepet av den arabiske fedayeen, først og fremst fra den Egypt-okkuperte Gazastripen.[90] I 1956 sluttet Israel seg til en hemmelig allianse med Storbritannia og Frankrike hvor europeerne hadde målsatt seg å gjenvinne Suezkanalen, som egypterne hadde nasjonalisert (se Suezkrisen). Til tross for at de erobret Sinaihalvøya høsten 1956, ble Israel tvunget til retrett utpå våren 1957 på grunn av press fra Amerikas forente stater og Sovjetunionen som gjenytelse for garantier om israelske skipsfartsrettigheter i Rødehavet og kanalen, samt utplasseringen av FN-styrker på Sinai.[91]

I begynnelsen av det påfølgende tiåret pågrep Israel Adolf Eichmann, en av de som implementerte Den endelige løsning og senere holdt seg skjult i Argentina, og stilte ham for retten.[92] Rettssaken gjorde et større inntrykk på den offentlig bevisstheten om holocaust[93] og frem til dags dato er Eichmann den eneste som har blitt henrettet etter å ha blitt dømt til døden ved en israelsk domstol.[94]

1967–2021

Utdypende artikkel: Midtøsten-konflikten. Se også: Liste over fredsavtaler i Midtøsten

I 1967 samlet Egypt, Jordan og Syria sine tropper ved de israelske grensene, utviste FNs fredsstyrker og blokkerte Israels adgang til Rødehavet. Israel anså disse handlingene som en casus belli for et forkjøpsangrep og innledet seksdagerskrigen, en krig hvor de tok kontroll over Vestbredden, Gazastripen, Sinaihalvøya og Golanhøyden.[95] Grensene fra 1949 ble de administrative grensene mellom Israel og de okkuperte områdene. Jerusalems grenser ble utvidet, og Øst-Jerusalem ble innlemmet i Israel. Med Jerusalem-loven, som gikk igjennom i 1980, bekreftet Israel denne oppfatningen og startet en ny, internasjonal kontrovers om Jerusalems status.

Statsminister Golda Meir, som gikk av etter jom kippur-krigen

Tidlig på 1970-tallet startet palestinske grupper en bølge av angrep rettet mot israelske mål rundt om i verden, inkludert en massakre av israelske atleter under Sommer-OL 1972. Israel svarte med Operasjon Guds vrede, hvor de som var ansvarlig for München-massakren ble sporet opp og drept.[96] Den 6. oktober 1973, på jom kippúr, den helligste dagen i den jødiske kalenderen, gikk den egyptiske og syriske hæren til et overraskende angrep mot Israel. Krigen endte den 26. oktober da Israel hadde drevet de angripende styrkene tilbake, men de led store tap.[97] En intern granskning fritok regjeringen fra ansvaret for krigen, men allmennhetens sinne tvang statsminister Golda Meir til å gå av.

Knesset-valget i 1977 markerte et stort vendepunkt i Israels politiske historie da Menachem Begins parti, Likud, tok kontrollen fra det israelske Arbeiderpartiet.[98] Senere samme år besøkte Egypts president, Anwar Sadat, Israel etter invitasjon fra Menachem Begin. Sadat talte i Knesset. Anwar Sadat var den første arabiske lederen som anerkjente Israel.[99] I de to etterfølgende årene skrev Sadat og Begin under på Camp David-avtalen og fredstraktaten mellom Israel og Egypt.[100] Israel trakk seg tilbake fra Sinaihalvøya og besluttet å gå til forhandlinger om selvstyre for palestinere på den andre siden av den grønne linjen, en plan som hittil ikke er iverksatt.

I 1982 grep Israel inn i den libanesiske borgerkrigen for å tilintetgjøre baser Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) hadde brukt for å skyte ut prosjektiler mot Nord-Israel. Situasjonen utviklet seg til den første Libanon-krigen.[101] Krigen førte til at PLO ble tvunget til å forlate Libanon, og at den multinasjonale styrken i Libanon ble utplassert for å overvåke våpenhvilen. En avtale mellom Israel og Libanon våren 1983 la forholdene til rette for Israel tilbaketrekning, men ble aldri implementert. Israel trakk seg gradvis ut i perioden 1983-85, men forble stående i Sør-Libanon for å patruljere den såkalte «Enklaven» sammen med Den sørlibanesiske armé. Dette førte til 15 år med lavintensitets geriljakrig med libanesiske militser, først og fremst Hizbollah.

Den første intifada, et palestinsk opprør mot israelske regler,[102] brøt ut i 1987 med voldshandlinger i de okkuperte områdene. I løpet av de neste seks årene ble mer enn tusen mennesker drept i voldshandlinger, mye av dette var intern palestinsk vold.[103] Under Gulfkrigen angrep Saddam Hussein Israel med prosjektiler, noe mange palestinere støttet. Israel avstod, etter amerikansk oppfordring, fra å gjengjelde de irakiske angrepene.[104][105]

Yitzhak Rabin og Yasir Arafat tar hverandre i hånden, presidert av Bill Clinton, ved signeringen av Oslo-avtalen, 3. september 1993

I 1992 ble Yitzhak Rabin statsminister etter et valg hvor hans parti frontet kompromiss med Israels naboer.[106][107] Året etter signerte Shimon Peres og Mahmoud Abbas, på vegne av Israel og PLO, Oslo-avtalen, som ga den palestinske selvstyremyndigheten rettighetene til å styre deler av Vestbredden og Gazastripen selv, til gjengjeld for anerkjennelse av Israels rett til å eksistere og få en slutt på terrorismen.[108] I 1994 ble fredsavtalen mellom Israel og Jordan signert, og dermed ble Jordan det andre arabiske landet som normaliserte forholdet til Israel.[109] Allmennhetens støtte til forliket avtok da Israel ble rammet av en angrepsbølge fra palestinerne. En høyreekstremistisk jøde utførte et vellykket attentat og drepte Yitzhak Rabin i november 1995, i det han forlot en fredsdemonstrasjon til støtte for Oslo-prosessen. Dette sjokkerte hele nasjonen. Mot slutten av 1990-tallet trakk Israel seg tilbake fra Hebron,[110] under Benjamin Netanyahus styre, og signerte Wye-avtalen som ga den palestinske selvstyremyndigheten større kontroll.[111]

Ehud Barak, som ble valgt til statsminister i 1999, begynte et nytt årtusen med å trekke tilbake styrker fra Sør-Libanon og han avholdt forhandlinger med formannen i selvstyremyndigheten, Yasir Arafat og USAs daværende president Bill Clinton under Camp David-forhandlingene i 2000. Under forhandlingene fremla Barak en plan for etablering av en palestinsk stat, men Yasir Arafat avslo.[112] Etter at forhandlingene brøt sammen, innledet palestinerne den andre intifada.

Under en særskilt avstemning i 2001 ble Ariel Sharon ny statsminister. I løpet av sin funksjonstid gjennomførte Sharon en ensidig tilbaketrekning fra Gazastripen og gikk også i spissen for byggingen av Israels barriere på Vestbredden.[113] I januar 2006, etter at Ariel Sharon fikk et kraftig slag som etterlot ham i koma, ble makten ført videre til Ehud Olmert. Israelske soldater ble kidnappet av Hamas og Hizbollah og avskallingen av bosetninger ved Israels nordligste grenser førte til en fem uker lang krig, kjent i Israel som andre Libanon-krig. Konflikten endte med at FN meklet frem en våpenhvile, og at FN-styrker og den libanesiske hæren ble utplassert i Sør-Libanon.

Den 27. november 2007 ble den israelske statsministeren Ehud Olmert og den palestinske presidenten Mahmoud Abbas enige om å forhandle uten betingelser, og på alle måter arbeide for å oppnå enighet innen slutten av 2008. I april 2008 fortalte den syriske presidenten Bashar al-Assad en Qatar-avis at Syria og Israel hadde diskutert en fredsavtale i over et år, med Tyrkia som mekler. Dette ble bekreftet av Israel i mai 2008.[114]

I desember 2008 opphørte en våpenhvile mellom Hamas og Israel. Hamas sa at det skyldtes at Israel ikke hadde opphevet en blokade mot Gazastripen, mens Israel sa det var fordi Hamas avfyrte raketter inn i Israel fra Gaza.[115] Israel svarte med å iverksette «Operasjon Støpt Bly» med en rekke luftangrep.[116] Den 3. januar 2009 gikk israelske tropper inn i Gaza, som markerte starten på en landoffensiv.[117] Krigen førte til store skader på enklavens infrastruktur,[118] og et stort antall sivile ble drept.[119] Det ble både under og etter krigen fremsatt flere harde beskyldninger om at Israel hadde begått krigsforbrytelser i Gaza.[120][121] Hamas ble på sin side kritisert for å bruke sivilbefolkningen i Gaza som sivile skjold.[120][122] Lørdag 17. januar annonserte Israel en ensidig våpenhvile, som var betinget av elimineringen av ytterligere rakett- og bombeangrep fra Gaza. Israel begynte å trekke seg tilbake i løpet av de neste dagene.[123] Hamas annonserte senere deres egen våpenhvile. Denne inneholdt deres egne betingelser om de israelske styrkers tilbaketrekning innen minst én uke og åpningen av grenseovergangene.[124] Angrep fra begge parter har fortsatt etter våpenhvilen.[125]

Benjamin Netanyahu ble statsminister 31. mars 2009 etter valget i februar 2009 og satt som statsminister til 2021.

I 2020 inngikk Israel flere avtaler med ulike land. Denne serien med avtaler er kjent som Abraham-avtalene.

De sunni-muslimske landene De forente arabiske emirater, Bahrain, Sudan og Marokko har undertegnet normaliseringsavtaler med Israel.

I tillegg inngikk landet en avtale med Bhutan i samme tidsrom. Denne avtalen har imidlertid ingenting med Abraham-avtalene å gjøre.[126][trenger bedre kilde]

Stat og styring

Utdypende artikler: Israels politiske system og Parlamentsvalg i Israel. Se også: Israels rettsvesen

Knesset, parlamentsbygningen i Israel
Presidentens kontor i 2007
Foto: David Shankbone

Israel er et demokratisk land med allmenn stemmerett og parlamentarisk system.[3] Israels president er statssjef, men presidentens oppgaver er hovedsakelig seremonielle.[127] Et parlamentsmedlem støttet av majoriteten i parlamentet blir statsminister, vanligvis formannen i det største partiet. Statsministeren er landets regjeringssjef.[127][128]

Israel styres av Knesset, et parlament på 120 medlemmer. Representasjon i Knesset er proporsjonal med stemmeantallet for de politiske partiene.[129] Parlamentsvalg avholdes hvert fjerde år, men Knesset kan løse opp regjeringen når som helst ved et mistillitsvotum. Man har ikke blitt enige om noen grunnlov i vanlig forstand, men Israels grunnleggende lover fungerer som en uskreven grunnlov. I 2003 begynte Knesset å skissere en formell grunnlov basert på disse lovene.[3][130]

Israel har et rettssystem med tre nivåer. Nederst er magistratrettene, som finnes i de fleste byer rundt om i landet. Over dem er distriktsdomstolene, som tjener både som ankedomstoler og rettssaksdomstoler og de finnes i fem av Israels seks distrikter. Det tredje og høyeste nivået i rettssystemet er høyesterett, som er plassert i Jerusalem. Retten har en dobbel rolle, som både høyeste appellrett og overordnede rettsinstans. I sistnevnte rolle er høyesterett første rettsinstans, noe som gir enkeltpersoner, både statsborgere og ikke-statsborgere, muligheten å gå til sak mot myndighetsinstanser.[131][132] Israel er ikke medlem av Den internasjonale straffedomstolen da de frykter at retten vil kunne være partisk på grunn av politisk press.[133] Israels lovverk er en blanding av engelsk rett, sivilrett og jødisk rett.[3] Det er basert på stare decisis-prinsipper (presedens) og er et akkusatorisk system hvor partene bringer frem bevis for retten. Rettssaker blir avgjort av profesjonelle dommere og ikke av juryer.[131] Ekteskapsinngåelse og ekteskapsbrudd er de religiøse domstolenes juridiske område: Jødisk, muslimsk, drusisk og kristent. Et utvalg med Knesset-medlemmer, høyesterettsdommere og medlemmer av den israelske advokatforeningen velger dommere.[134]

Israels distrikter: (1) Norddistriktet, (2) Haifa, (3) Sentraldistriktet, (4) Tel Aviv, (5) Jerusalem, (6) Sørdistriktet

Den israelske, grunnleggende loven: Menneskelig verdighet og frihet, forsøker å forsvare menneskerettigheter og -friheter. Israel er det eneste landet i regionen som er rangert som «fritt» av Freedom House, basert på nivået for borgerrettigheter og politiske rettigheter; de «Israel-okkuperte territorier» eller de palestinske selvstyremyndighetene er rangert som «ikke fri»[135] Samtidig rangerte Reportere uten grenser Israel som 50. av 168 land når det gjelder trykkefrihet og dermed høyest av alle land i Midtøsten.[136] Likevel har grupper som Amnesty International[137] og Human Rights Watch[138] ikke alltid gått god for Israels praksis hva menneskerettigheter angår. Israels sivile frihet gir også rom for selvkritikk fra grupper som B'Tselem, en israelsk menneskerettsorganisasjon.[139] På The Economists rangering av land etter demokrati, finnes det fire kategorier: fullt demokrati, mangelfullt demokrati, hybridregime og autoritært regime. Israel ble i rangeringen for 2010[140] karakterisert som et mangelfullt demokrati og rangert som nr 37 av de 168 landene som var vurdert. Dette var den beste rangeringen på noe land i Midtøsten. Den palestinske selvstyremyndigheten ble satt på 93.-plass som et hybridregime, og var tredje best i Midtøsten etter Israel og Libanon. Palestina ble frem til 2008 også regnet som et mangelfullt demokrati, men ble nedgradert på grunn av menneskerettighetsbrudd utført av Hamas.

Israel er en velferdsstat der helsetjenester er garantert alle landets innbyggere. Dette ble lovfestet i 1995.[141]

Administrative distrikter

Utdypende artikkel: Israels distrikter. Se også: Liste over byer i Israel

Staten Israel er delt inn i seks administrative distrikter, kjent som mechozot (מחוזות; entall: machoz) – Sentraldistriktet, Haifa-distriktet, Jerusalem-distriktet, Norddistriktet, Sørdistriktet og Tel Aviv-distriktet. Distriktene er videre delt inn i femten subbdistrikter kjent som nafot (נפות; entall: nafa), som så er delt inn i 50 naturlige regioner.[142] Av statistiske hensyn er landet delt inn i tre metropolområder: Tel Aviv og Gush Dan (befolkning 3 150 000), Haifa (befolkning 996 000), og Beersheba (befolkning 531 600).[143] Israels største by, både når det gjelder befolkning og areal,[144] er Jerusalem med 732 100 innbyggere i et område på 126 kvadratkilometer. Tel Aviv, Haifa, og Rishon LeZion er ranget som Israels nest mest befolkede byer, med innbyggertall på henholdsvis 384 600, 267 000 og 222 300.[145]

Okkuperte områder

Utdypende artikkel: Israels okkuperte områder

Se også: Vestbredden og Gazastripens politiske status, Israelske bosetninger og Midtøsten-konflikten
En vei som krysser Israels barriere på Vestbredden i Betlehem

De israelskokkuperte områdene – Vestbredden, Øst-Jerusalem, Gazastripen og Golanhøydene – er områdene Israel erobret fra Egypt, Jordan og Syria under av seksdagerskrigen. Uttrykket er også brukt for å beskrive Sinaihalvøya, som ble tilbakelevert som en del av fredsavtalen mellom Israel og Egypt i 1979. Etter Israels erobring av disse områdene ble de bosatt av israelere. Israel har egne sivile lover for Golanhøydene og Øst-Jerusalem. Lovene implementerer områdene som en del av landets territorium og tilbyr innbyggerne israelsk statsborgerskap. I motsetning til dette er Vestbredden forblitt under militær kontroll, og er bredt ansett – av Israel, palestinerne og det internasjonale samfunnet – som område for en fremtidig, palestinsk stat. De fleste forhandlingene relatert til områdene er basert på FNs sikkerhetsråds resolusjon nr. 242, som anmoder Israel om å trekke seg tilbake fra okkuperte områder i bytte mot fred med arabiske stater.[146][147][148]

Befolkningen på Vestbredden er primært arabiske palestinere, inkludert historiske bosetninger i områdene og flyktningene fra den arabisk-israelske krig i 1948.[149] Fra okkupasjonen i 1967 frem til 1993 har palestinerne som bodde i disse områdene vært under israelsk, militært styre. Etter en brevveksling mellom Israels regjering, statsminister Yitzhak Rabin og Palestinas frigjøringsorganisasjons formann Yasir Arafat, datert 9. september 1993, kom det meste av den palestinske befolkningen og de palestinske byene under den palestinske selvstyremyndighetens embetsområde, kun med delvis israelsk militærkontroll, selv om Israel ved mange anledninger har omplassert sine tropper og gjeninnført full militær styring i krisesituasjoner. Som svar på stadig flere angrep som en del av andre intifada startet Israels regjering byggingen av Israels barriere på Vestbredden,[150] som ifølge Israels motstandere for det meste er bygd innenfor Vestbredden.[151] I 2005 trakk Israel alle israelske sivile og soldater ut av Gazastripen, samt fire bosetninger på Vestbredden.

Israel har blitt anklaget av flere menneskerettighetsorganisasjoner for apartheid, deriblant av den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B'Tselem og av de internasjonale menneskerettighetsorganisasjonene Amnesty International og Human Rights Watch. I 2022 utga Amnesty International en rapport hvor de beskriver Israels fremferd overfor palestinerne, både i de okkuperte områdene og i Israel ellers, som apartheid.[152]

Militærvesen

Utdypende artikkel: Israels forsvar. Se også: Israels sikkerhetsstyrker

Arrow-missil-testutskytning

Israels forsvar består av den israelske hæren, det israelske flyvåpenet og den israelske marinen. Forsvaret ble bygd opp under den arabisk-israelske krig i 1948 på grunnlag av paramilitære organisasjoner – hovedsakelig Haganah – som hadde medvirket til opprettelsen av staten Israel.[153] Israels forsvar drar også nytte av ressurser i det israelske militære etterretningsdirektoratet, Aman, som samarbeider med Mossad og Shin Bet.[154] Forsvarets engasjement i større kriger og grensekonflikter har gjort det til en av de mest kamptrente forsvarsstyrkene i verden.[155][156]

De fleste israelere blir innrullert i forsvaret når de er 18 år. Menn tjenestegjør i tre år, mens kvinner tjenestegjør i to år.[157] Etter den obligatoriske førstegangstjenesten, blir israelske menn oppsatt i reservestyrkene og har flere ukers repetisjonsøvelser årlig frem til de runder 40 år. De fleste kvinner er fritatt fra repetisjonsøvelser. Israelske arabere og de som er opptatt med fulltids religionsstudier er fritatt fra militærtjeneste, selv om denne bestemmelsen har vært gjenstand for mye uenighet og debatt i det israelske samfunnet i mange år.[158][159] Et alternativ for de som får fritak av forskjellige grunner er Sherut Leumi, som innebærer tjeneste ved sykehus, skoler og andre samfunnsinstitusjoner.[160] Som et resultat av verneplikten har Israels forsvar omtrent 168 000 menn og kvinner i aktiv tjeneste og ytterligere 408 000 reservesoldater.[161]

Landets militærvesen er avhengig av høyteknologiske våpensystemer utviklet og produsert i Israel så vel som import fra utlandet. Amerikas forente stater er en spesielt nevneverdig utenlandsk bidragsyter. Det er forventet at USA kommer til å bidra med 30 milliarder USD i militærbistand mellom 2008 og 2017.[162] Den Israel- og USA-utformede Arrow-missilen er et av verdens eneste, operasjonelle, antiballistiske missilsystem.[163] Siden Jom kippur-krigen har Israel utviklet et nettverk av rekognoseringssatellitter.[164] Ofeq-programmets suksess har gjort Israel til ett av de syv landene som kan sende opp satellitter.[165] Landet har utviklet sin egen stridsvogn, merkavaen. Israel har investert en betydelig del av sitt bruttonasjonalprodukt i forsvaret siden det ble opprettet. I 1984 brukte landet eksempelvis 24 %[166] av sitt BNP på forsvar. I dag har tallet falt til 7,3 %.[3]

Etter Gulfkrigen i 1991, da Israel ble angrepet av irakiske scud-missiler, ble det innført en lov som krevde at alle leiligheter og hjem i Israel måtte ha en mamad; et forsterket sikkerhetsrom, ugjennomtrengelig for kjemiske og biologiske substanser.[167]

Innad den israelske hæren finnes det organiserte fredsbevegelser. Den mest fremtredende er Ometz LeSarev (Hebraisk: אומץ לסרב‎, Mot til å nekte) som ikke er en pasifistisk organisasjon, men et forbund av reserveoffiserer og soldater som nekter å tjenestegjøre på okkuperte områder utenfor grensene fra 1967.

Atomvåpen

Israel har ikke underskrevet ikkespredningsavtalen og har en politikk med forsettlig tvetydighet i forhold til landets kjernefysiske arsenal. Landet er viden ansett for å være i besittelse av atomvåpen.[168] Eksperter anslår at Israel har mellom 100 og 200 sofistikerte atomvåpen. Mistanken om at landet har atomvåpen har eksistert i flere tiår og ble ytterligere styrket da den israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu i 1986 lot seg intervjue av London-avisen The Sunday Times. Han mente da å påvise at landet hadde produsert tilstrekkelig plutonium til 100 atombomber. I 2003 opplyste en amerikansk tjenestemann til The Los Angeles Times at israelerne hadde modifisert krysser-raketter slik at de kan skytes ut fra ubåter med atomstridshode. Amerikanernes motiv for å lekke informasjonen ble oppgitt til å være et ønske om å gi Israels fiender en advarsel i en tid med økt spenning.[169]

Den israelske historikeren Michael Bar-Zohar hevdet i 2007 at det var med fransk hjelp at israelerne ble en atommakt. Bar-Zohar hevdet videre at Frankrike hadde et nærmere forhold til Israel enn noen av de andre vestlige stormaktene på 1950- og 1960-årene. Han hevdet videre at franske politikere og generaler i 1950-årene følte sympati for Israel i landets konflikt med araberlandene, spesielt fordi Frankrike på denne tiden sloss mot et væpnet opprør i Algerie, som da var en del av Frankrike.[170]

Utenrikspolitikk

Utdypende artikkel: Israels utenlandske relasjoner

Israel har diplomatiske relasjoner med 161 nasjoner og har 94 ambassader rundt om i verden.[171] Bare tre medlemmer av Den arabiske liga har normale forbindelser med Israel; Egypt og Jordan skrev under fredsavtaler i henholdsvis 1979 og 1994, og Mauritania valgte å åpne for fulle, diplomatiske forbindelser med Israel i 1999. To andre medlemmer av Den arabiske liga, Marokko og Tunisia, hadde delvise diplomatiske relasjoner med Israel, men oppå grunn av disse i starten av den andre intifadaen i 2000.[172] Imidlertid har forbindelsene med Marokko blitt styrket siden 2003, og Israels utenriksminister har besøkt landet.[173] I henhold til israelsk lov er Libanon, Syria, Saudi-Arabia, Irak og Jemen fiendtlige stater[174] og israelske innbyggere har ikke lov til å besøke dem uten tillatelse fra innenriksdepartementet.[175] Israel har siden 1995 vært med i Middelhavsdialogen, som arbeider for samarbeid mellom syv land i middelhavsområdet og medlemmer av NATO.[176]

Amerikas forente stater, Tyrkia, Tyskland, Storbritannia og India er blant Israels nærmeste allierte. USA var det første landet som anerkjente staten Israel, etterfulgt av Sovjetunionen. USA kan anse Israel som dets fremste allierte i Midtøsten, basert på felles politiske og religiøse verdier.[177] Til tross for at Tyrkia og Israel ikke opprettet fulle, diplomatiske forbindelser før 1991,[178] har Tyrkia samarbeidet med Israel siden anerkjennelsen av landet i 1949. Tyrkias forbindelser med andre arabiske stater har likevel påvirket landets forbindelser med Israel.[179] Tysklands sterke bånd til Israel kan komme av et ønske om å rette opp etter holocaust.[180] De to landene har samarbeidet om naturvitenskapelige og utdanningsrelaterte spørsmål og har etablert sterke, økonomiske forbindelser.[180][181] India opprettet fulle diplomatiske forbindelser med Israel i 1992 og har siden bygd opp sterke militære og kulturelle forbindelser.[182] Storbritannia har opprettholdt fulle diplomatiske forbindelser med Israel siden landets opprettelse og hadde to statsbesøk i 2007. Det har også en sterk handelsforbindelse, hvor Israel er det 23. største markedet. Forbindelser mellom de to landene ble også sterkere etter at den tidligere statsministeren, Tony Blair, arbeidet med å få til en løsning med to stater. Storbritannia anses som å ha et «naturlig» forhold til Israel på grunn av Palestinamandatet.[183] Iran hadde diplomatiske forbindelser med Israel under Pahlavi-dynastiet,[184] men trakk tilbake anerkjennelsen av Israel under den iranske revolusjonen.[185]

Relasjoner mellom Norge og Israel

Utdypende artikkel: Relasjoner mellom Norge og Israel. Se også: Oslo-avtalen

«Med Israel for fred»-markering i Oslo
Foto: Kjetil Ree

Relasjoner mellom Norge og Israel har eksistert siden Palestina-spørsmålet oppstod i 1947, og mest sentralt i forholdet står Norges tilrettelegging for fredsforhandlinger mellom Israel og Palestinas frigjøringsorganisasjon med den påfølgende Oslo-avtalen i 1993.[186]

Norge stemte for at Israel skulle bli tatt opp i FN etter andre verdenskrig og hadde på den tiden en pro-israelsk, internasjonal politikk,[187] med Arbeiderpartiet, som hadde regjeringsmakten, i spissen.[187][188] Denne enigheten ble avløst av en viss splittelse fra 1947 til 1949, da det ble uenighet mellom UD og den politiske ledelsen, anført av Halvard Lange.[189][190]

Etter andre verdenskrig hadde jødene sympati i Norge. En flyulykke på Hurum, hvor 27 jødiske barn var involvert og kun én overlevde, var med på å styrke disse følelsene. På denne tiden ble det startet en innsamlingsaksjon med mål om å bygge opp en israelsk landsby ved navn «Moshav Norge». Aksjonen ble ledet av Arbeiderpartiets partisekretær, Haakon Lie.

Norge var på 40- og 50-tallet den nest største brukeren av Suez-kanalen, og det å kunne ferdes fritt der var viktig for de norske rederiene. Dette førte til sterkt samarbeid mellom ledelsen i UD og lederne i Norges Rederiforbund. Norge markerte senere sin motstand i forhold til Storbritannia, Frankrike og Israels håndtering av den såkalte Suezkrisen. Her gikk Norge i ettertid inn for å finne fredsløsninger.

Fra slutten av 50-tallet/begynnelsen av 60-tallet begynte en stigende misnøye til Israels politikk i befolkningen og hos UD. Utover 70- og 80-tallet vokste også nordmenns forståelse for palestinernes krav og situasjon, og solidaritetsgrupper oppsto. Knut Frydenlund, tidligere utenriksminister, var blant de som tok opp palestinernes problemer. Ovennevnte hadde, med flere, et uoffisielt møte med Yasir Arafat, og i 1989 hadde Thorvald Stoltenberg et offisielt møte med Arafat. Dette signaliserte en større norsk forståelse for palestinernes grunnleggende krav.

I 1993 ble den såkalte Oslo-avtalen kjent. Den ble fremforhandlet gjennom en rekke hemmelige møter mellom PLO og Israel. Møtene ble avholdt i Oslo og ble ledet av Terje Rød-Larsen og Johan Jørgen Holst med flere. Avtalen førte til at PLO og Israel anerkjente hverandre, og la grunnlag for videre fredsforhandlinger. Senere ble initiativet fulgt opp av «Oslo II-avtalen» som hadde som mål å utvide palestinernes selvstyre på Vestbredden.

Norge har i ettertid fulgt opp disse fredsavtalene med politisk innsats på flere forskjellige områder.

Næringsliv

Utdypende artikkel: Israels økonomi

Se også: Diamantindustri i Israel, Turisme i Israel
Økonomiske nøkkeltall Verdi % av BNP År, kilde
BNP 129,8 mrd US$ 2005, Verdensbanken
BNP (vekst) 5,1 % 2007, Israel CBS og IMF
Konsumpriser 0,3 % Q1 2008, IMF anslag
Børsindeks 1. jan-7. mai 2008 -12,6 % TA-100, The Economist mai 2008
Arbeidsløshet Arkivert 20110822070656 hos WebCite 6,8 % Q4 2007, CBS Israel og IMF
Handelsbalanse - 0,926 mrd US$ Q4 2007, CBS Israel og IMF
Betalingsbalanse 6,149 mrd US$ Q4 2007, CBS Israel og IMF
BNP per innb 19.749 US$ 2005, Verdensbanken

Israel er ansett som et av de mest utviklede landene i Midtøsten innen økonomi og industri. Landet er rangert på toppen i regionen på verdensbankens Ease of Doing Business-indeks[191] så vel som i Verdens økonomiske forums globale konkurransedyktighetsrapport.[17] Landet har det nest største antallet oppstartsfirmaer i verden (etter Amerikas forente stater) og det høyeste antallet NASDAQ-listede firmaer utenfor Nord-Amerika.[192]

Et stort forretningsdistrikt i Ramat Gan utenfor Tel Aviv, hvor diamantmarkedet er

I 2007 hadde Israel det 44. høyeste bruttonasjonalprodukt og 22. høyeste bruttonasjonalprodukt per innbygger (ved kjøpekraftsparitet) med henholdsvis 232,7 milliarder USD og 33.299 USD.[193] I 2007 ble Israel invitert til å delta i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling,[194] som fremmer samarbeid mellom land som holder fast ved demokratiske prinsipper og som har en fri markedsøkonomi.[195]

Til tross for begrensede naturressurser, har intensiv utvikling av landbruks- og industrisektoren det siste tiåret gjort Israel til, stort sett, selvforsynt innen matproduksjon, bortsett fra korn og storfekjøtt. Andre større importvarer til Israel – som utgjorde 47,8 milliarder USD i 2006 – inkluderer fossilt brensel, råvarer og militært utstyr.[3] Israels største eksportvarer er frukt, grønnsaker, medisinske preparater, programvare, kjemikalier, militær teknologi og diamanter; i 2006 ga israelsk eksport en inntekt på 42,86 milliarder USD.[3] Israel er internasjonalt ledende innen vannvern og geotermisk energi,[196] og landets utvikling av ny teknologi innen programvare, kommunikasjon og biovitenskap har ført til at det blir sammenlignet med Silicon Valley.[197][198] Intel[199] og Microsoft[200] bygde deres første oversjøiske forsknings- og utviklingssenter i Israel, og andre høyteknologiske, multinasjonale konsert, som IBM, Cisco Systems og Motorola, har åpnet utviklings- og fabrikkanlegg i landet. I juli 2007 kjøpte den amerikanske milliardæren Warren Buffetts Berkshire Hathaway det israelske selskapet Iscar, deres første ikke-amerikanske ervervelse, for fire milliarder USD.[201] Fra 1970-tallet har Israel mottatt økonomisk støtte fra Amerikas forente stater, som også låner Israel penger til betaling av utenlandsgjeld.[3] I 2007 vedtok USA å gi 30 milliarder dollar i bistand til Israel over de neste ti årene.[162]

Turisme, spesielt religiøs turisme, er en annen viktig industri i Israel, med landets tempererte klima, strender, arkeologiske og historiske steder, og unik geografi, som også trekker turister. Israels sikkerhetsproblemer har gjort turisme vanskeligere, men antallet turister er på vei opp igjen.[202]

Bankvesen

Utdypende artikkel: Israels bankvesen

Israels bankvesen har sine røtter i sionistbevegelsen på begynnelsen av det 20. århundre, før etableringen av staten Israel i 1948. World Zionist Organization etablerte i 1903 Den anglopalestinske bank (som senere ble omdøpt til Bank Leumi). De to største bankene, Bank Hapoalim og Bank Leumi, kontrollerer over 60 % av markedet, og de fem største over 90 % av bankaktiviteten. Bank of Israel fører tilsyn med all bankaktivitet.

Samfunn

Utdanning og forskning

Utdypende artikkel: Utdanning i Israel. Se også: Liste over universiteter og høyskoler i Israel

Partikkelakseleratoren ved Weizmann-instituttet for vitenskap, Rehovot

Israel har den høyeste forventende utdanningstiden i den arabiske verden og Sørvest-Asia, og har sammen Japan nest høyest forventet utdanningstid på det asiatiske kontinentet (etter Sør-Korea).[203] Israel har på også den høyeste lesekyndigheten i MidtØsten, ifølge De forente nasjoner.[204] The State Education Law, som kom i 1953, etablerte fem skoletyper: Statlig sekulær, statlig religiøs, ultraortodoks, kommunal bosetningsskole og arabisk skole. De offentlige, sekulære er den største skolegruppen, og majoriteten av jødiske og ikke-arabiske elevenei Israel går ved disse. De fleste arabere sender barna sine til skoler hvor undervisningen foregår på arabisk.[205]

Informatikkevnebygningen i Technion, Israels universitet for teknologi.

I Israel er det skoleplikt for barn mellom tre og atten år.[206][207] Opplæringen er delt inn i tre nivåer – Forberedende skole (1.–6. klasse), mellomskole (7.–9. klasse) og videregående skole (10.–12. klasse) – som toppes med Bagrut-opptakseksamener. Gode resultater i kjernefag som matematikk, Bibelen, hebraisk, hebraisk og generell litteratur, engelsk, historie og høflighet er nødvendig for å oppnå Bagrut-sertifikatet.[208] I arabiske, kristne og drusiske skoler er eksamen i bibelske studier erstattet med en eksamen i islam, kristendom og drusisk arv.[209] I 2003 hadde halvparten av alle israelske tolvteklassinger avlagt avgangseksamenen.[210]

Israel har åtte offentlige universiteter.[208][211] Det hebraiske universitetet i Jerusalem, Israels eldste universitet, huser det jødiske nasjonale universitetsbibliotek, verdens største med bøker om jødiske emner.[212] I 2006 var det hebraiske universitetet rangert som det 60.[213] og 119.[214] i to undersøkelser over verdens beste universiteter. Andre store universiteter i landet er Technion – Israels institutt for teknologi, Weizmann-instituttet for vitenskap, Universitetet i Tel Aviv, Bar-Ilan-universitetet, Universitetet i Haifa og Ben-Gurion-universitetet i Beersheba. Israel rangeres som nr. 3 i verden når det gjelder antall innbyggere med universitetsgrad (20 % av befolkningen).[215][216] På 90-tallet ga en tilstrøming på en million immigranter fra det tidligere Sovjet (40 % hadde universitetsgrader) en økning i Israels høyteknologisektor.[215] Fire vitenskapsmenn som har vunnet nobelprisen kommer fra Israel[217], og landet publiserer flest vitenskapelige artikler i verden per innbygger.[218][219] Ilan Ramon ble i 2003 Israels første astronaut som nyttelastspesialist på STS-107, i det som ble tragedien med romfergen Columbia.

Israel har satset stort på solenergi, og deres ingeniører er blant de mest oppdaterte innen solenergiteknologi i verden.[220] De israelske solfirmaene arbeider på prosjekter over hele verden.[221][222] Over 90 % av de israelske bostandene bruker solenergi for varmtvann, noe som er det høyeste per innbygger i verden.[223] [224] Ifølge departementet for nasjonal infrastruktur sparer landet ca. to millioner fat olje i året på grunn av solenergi.[225]

Massemedier

Utdypende artikkel: Massemedier i Israel. Se også: Liste over israelske medier

Massemedia i Israel har eksistert siden 1863, da avisene Halevanon og Havatselet ble etablert i Jerusalem, som var de første avisene på moderne hebraisk i Israel.[226] Etter bare ett år ble disse avisene lagt ned av osmanske myndigheter, men allerede seks år senere, i 1869, begynte aviser å synes regelmessig i Jerusalem, til tross for streng sensur og små opplag.[226]

Som i Europa er aviser utgitt av politiske partier på vei ut i Israel. Idag er det kun tre slike aviser som utgis: Hatsofeh, Hamodia og Yated Ne'eman. De tre store, hebraiske avisene er nå eid av private konglomerater med tilhold i Tel Aviv, som dominerer det israelske mediabildet.[227] Israel gikk også ned fra 37.- til 67.-plass på Reportere uten grensers pressefrihetsrangering i 2005. Sammen med International Press Institute fordømte de tilfeller av sjikanering av journalister, begått av den israelske hæren, spesielt i palestinske territorier. Samtidig beskriver Reportere uten grenser de israelske massemedier som «tradisjonelt robust og uavhengig»[228], og pressen er anerkjent for å gjengi et bredt spekter av meninger og partier.[227]

Israel har også en rekke aviser og tidsskrifter som utgis på andre språk, som følge av landets mange minoriteter. Disse inkluderer utgivelser på arabisk, jiddisch, russisk, tysk, ungarsk, polsk og rumensk.[226] I tillegg utgis den engelskspråklige The Jerusalem Post, grunnlagt i 1932.[229] Avisen utgis også daglig i Nord-Amerika og ukentlig på fransk i Vest-Europa.[230]

Kriminalitet

Vanlige former for kriminalitet i Israel er narkotikahandel, hvitvasking, områdebestemte innbrudd,[231] utpressing, leiemord, bedrageri, biltyveri, menneskehandel, korrupsjon og svartebørshandel. Blant disse er kokain- og heroinmisbruk er stadig økende i Israel.[232] Narkotika kommer inn i landet fra Libanon og Jordan.[232]

Kriminalitetsstatistikk for 2003 viste at det var 484 688 kriminalsaker og saker hvor det ikke var tatt ut tiltale. Dette var en økning på 4,5 % i forhold til året før.[233] På grunn av stort fokus på bekjempelse av palestinske selvmordsbombere har det israelske politiet til tider mistet kontrollen med den organiserte kriminaliteten i Israel, og flere større, organiserte miljøer tjener stort på hasardspill, prostitusjon og narkotika.[234] Den tidligere israelske politisjefen, Asaf Heretz, fremholdt i 2004 at 2,5 milliarder USD med «skitne penger» hadde blitt investert i Israel de senere årene.[234]

Den israelske mafiaen har vært involvert i en rekke saker, blant annet mordet på narkotikalangeren Simon Turkov, som ble drept i London i mars 2004, og Hazel Crane som ble skutt og drept i Sør-Afrika i november 2003, mens han arbeidet med beviser mot mafiasjefen Lior Saat.[234] Talsmann for det israelske politiet, Gil Kleiman, sa samme året: «Vi har ikke organisert kriminalitet i Israel. Vi har kriminelle som er organisert».[235] Han mente forskjellen på organisert kriminalitet i Israel var at det var en infiltrasjon ved etableringen, og at det var blitt gjort forsøk på å få kontroll over politikere i Israel, men at de hadde mislykkes så langt.[234] Det har i senere tid blitt satt inn større ressurser på bekjemping av kriminalitet enn før.

Mange av de kriminelle i Israel har tjenestegjort i den israelske hæren, og bruker sin kunnskap for å bedrive kriminalitet. Mafiasjefer bruker ofte militære midler som makt- og utpressing. Disse mafiasjefene er nesten alltid pensjonerte offiserer.[236] Mange av våpnene stammer også fra Israels forsvar. De er stjålet av soldater som har tjenestegjort. Disse våpnene er også bredt tilgjengelig på svartebørsen.[236]

Organisasjonsliv

Utdypende artikkel: Israels organisasjonsliv

Israels organisasjonsliv innbefatter blant annet av fagforeninger, miljøaktivistgrupper, idrettsorganisasjoner, veldedighetsorganisasjoner, menneskerettighetsorganisasjoner, religiøse organisasjoner og organisasjoner for å ta imot innvandrere. Størst av alle fagforeningene er Histadrut – etablert i desember 1920 i Haifa[237] – som er den israelske fagforeningskongressen og den største frivillige organisasjonen i Israel.[238] Den ble grunnlagt som en jødisk fagforening som skulle forsikre sine medlemmer arbeidsformidling, sykepenger og forbrukerfordeler. Dens opprinnelige mål var å være et forbund for alle jødiske arbeidere under Palestinamandatet og befordre bosetning i området, arbeidernes rettigheter mot ledelsene og jødisk sysselsetting. I dag har foreningen 650 000 medlemmer.[239]

Det finnes en rekke veldedighetsorganisasjoner i Israel, hvorav den største er Yad Sarah, som arbeider for å gjøre livet enklere for syke, handikappede og eldre samt deres familier. De har i dag 103 avdelinger i Israel med mer enn 6000 frivillige.[240] Blant andre veldedighetsorganisasjoner er Efrat som kjemper mot abort blant israelske kvinner; Hazon Yeshaya Soup Kitchens, et suppekjøkken som serverer omtrent 400 000 varme måltider hver måned ved 60 forskjellige utleveringsstasjoner;[241]

Blant religiøse organisasjoner er Edah Haredit (også kjent som Badatz) blant de største, som er en haredisk kommunal organisasjon i dagens Jerusalem. Organisasjonen forsyner det jødiske samfunnet med alle påkrevde fasiliteter, som kasjrut, mikveer og en rabbinerdomstol. De er kjent for å være antisionistiske, og de har fordømt sionisme som kjettersk og det motsatte av jødedom.

De to største idrettene i Israel er fotball og basketball, som styres av henholdsvis Det israelske fotballforbundet og Det israelske basketballforbundet. Det israelske fotballforbundet (IFA) ble etablert i 1928 og har vært medlem av FIFA siden 1929. De organiserer rundt tusen fotballag med unge barn, ungdom, voksne menn og kvinner, som innbefatter omtrent 30 000 registrerte spillere.[242] Det israelske basketballforbundet organiserer Ligat Ha'al, den israelske toppbasketballigaen.

Den største og eldste av alle menneskerettighetsorganisasjonene i Israel er The Association for Civil Rights in Israel (ACRI), etablert i 1972 av akademikere fra Det hebraiske universitetet i Jerusalem. ACRI er den eneste organisasjonen som arbeider med alle aspekter innen menneskerett og borgerrettighetsspørsmål i Israel og de okkuperte områdene.[243]

Samferdsel

Ayalon Highway ved Tel Aviv

Utdypende artikkel: Samferdsel i Israel

Transportsektoren i Israel er godt utviklet, og infrastrukturen blir fortløpende oppgradert for å imøtekomme kravene til befolkningsveksten, politiske faktorer, Israels forsvar, turisme og økt trafikk. Veinettet har en samlet lengde på 17 446 km, hvorav 144 km er motorvei.

Busstilbudet i Israel er godt utviklet, med Egged som det største busselskapet (nest størst i verden). Busstasjoner finnes i to typer, terminaler og sentrale terminaler, hvorav førstnevnte kan dekke ca. et dusin ruter og sistnevnte opptil hundre ruter. Den største, sentrale terminalen i landet er Tel Aviv Central Bus Station, som også er den største bussterminalen i verden. Israels jernbane består av 949 km spor (2008). Jernbanenettverket er mest utbygd ved kystslettene i vest, med sidespor til andre deler av landet. Jernbanen er statseid.

Israel har en total handelsflåte på 18 skip, hvorav én lastebåt, én kjemikalietanker og 16 containerskip. Per 2006 hadde Israel en sivil flyflåte på 53 fly (47 passasjerfly, fem transportfly og ett konvertibelt).[244]

Det er to internasjonale flyplasser i landet, der den største og mest kjente flyplassen er Ben Gurion internasjonale lufthavn (TLV) som ligger like ved Tel Aviv, destinasjon for de fleste internasjonale flygninger til Israel. Den andre, Ovda lufthavn, ligger lenger sør, i nærheten av Eilat. I tillegg er det flere mindre flyplasser rundt om i landet. Israels største flyselskap er El Al som tidligere var statseid, men som nylig ble privatisert. Fly går fra Israel til Nord-Amerika, Europa, Det fjerne østen og naboland i Midtøsten.

Kultur

Utdypende artikkel: Israels kultur

Bahais verdenssenter i Haifa

Israels varierte kultur kommer av den mangfoldig sammensatte befolkningen. Jøder fra hele verden har tatt med seg sine kulturelle og religiøse tradisjoner og dermed laget en smeltedigel av jødiske vaner, uttrykk og trosretninger.[245] Israel er det eneste landet i verden hvor den hebraiske kalenderen er i bruk. Skole- og arbeidsferier reguleres etter de jødiske helligdagene, og den offentlige hviledagen er lørdag, den jødiske sabbaten.[246] Israels store arabiske minoritet har etterlatt seg spor i den israelske kulturen innen områder som arkitektur,[247] musikk[248] og kokekunst.[249]

Religion

Utdypende artikkel: Religion i Israel

Vestmuren og Klippedomen, Jerusalem

Israel ble etablert som hjemland for det jødiske folket og er ofte referert til som den jødiske staten. Landets tilbakevendingslov gir alle jøder og alle av jødisk slekt retten til å få israelsk statsborgerskap.[250] Det er full religionsfrihet i landet, men majoriteten – 76,1 % – av befolkningen bekjenner seg til jødedommen. Åtte prosent av de israelske jødene definerer seg selv som «harediske jøder» og 20 % anser seg selv som «sekulære jøder». Majoriteten av israelske jøder, 55 %, sier de er «tradisjonelle». De gjenværende 17 prosentene definerer seg selv som ortodokse jøder.[251]

Muslimer utgjør 16,2 % av befolkning, og er dermed Israels største religiøse minoritet. Israelske arabere, som utgjør 19,8 % av befolkningen, bidrar betydelig til denne andelen siden over fire femtedeler (82,6 %) av dem er muslimer. Av de gjenværende israelske araberne er 8,8 % kristne og 8,4 % drusere.[252] Medlemmer av andre religiøse grupper, som buddhister og hinduister, er også representert i Israel, dog i et lite antall.[253] Kristne utgjør totalt (per desember 2006) 2,1 % av den totale befolkningen i Israel, og består av både arabiske kristne og messaniske jøder.[254]

Byen Jerusalem er spesiell for jøder, muslimer og kristne, og mange viktige religiøse steder ligger her, som Vestmuren, Tempelberget, Al-Aqsa-moskéen og Den hellige gravs kirke. Ingen av disse stedene ligger riktignok i den delen av Jerusalem som er anerkjent som israelsk. Det ligger flere viktige, religiøse landemerker på Vestbredden, blant dem Jesu fødested og Rakels hvilested, Betlehem, og patriarkenes hule i Hebron. Det administrative sentrum for Bahai og Bábs gravmæle er lokalisert i Bahais verdenssenter i Haifa, og troslederen er begravet i Akko. Hvis man ser bort fra vedlikeholdspersonalet er det ikke noe Bahai-samfunn i Israel, selv om det er en pilegrimsdestinasjon.[255][256]

Kunst og museer

Det israelske museet i Jerusalem er en av Israels viktigste, kulturelle institusjoner[257] og huser Dødehavsrullene,[258] sammen med en stor samling av jødisk og europeisk kunst.[257] Israels nasjonale holocaustmuseum, Yad Vashem, huser verdens største arkiv av holocaustrelatert informasjon.[259] På området til universitetet i Tel Aviv ligger Beth Hatefutsoth (Diaspora-museet), et interaktivt museum viet historien til jødiske samfunn rundt om i verden.[260] Ved siden av de store museene i de større byene er det også gode kunstgallerier i mange landsbyer og kibbutzer.

Israelsk litteratur

Utdypende artikkel: Israelsk litteratur

Hebraisk bokuke 2005 i Jerusalem

Israelsk litteratur er hovedsakelig poesi og prosa skrevet på hebraisk, som en del av den hebraiske renessansen som et talt språk fra midten av det 19. århundre. Bare en liten del av litteraturen utgis på andre språk, slik som arabisk og engelsk. Ifølge israelsk lov må to eksemplarer av alt utgitt, trykket materiale i Israel oppbevares i det jødiske, nasjonale universitetsbiblioteket ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. I 2001 ble loven revidert til å innbefatte lyd- og videoopptak også, samt annet elektronisk utgitt media.[261] I 2006 var 85 % av de 8 000 bøkene som var levert til biblioteket på hebraisk.[262] Den hebraiske bokuka avholdes i juni hvert år og har blant annet bokbasarer, offentlig høytlesning og besøk av en rekke forfattere fra hele landet. I løpet av uka blir Israels øverste litteraturpris, Sapir-prisen, utdelt. I 1966 ble nobelprisen i litteratur tildelt Samuel Josef Agnon og den tysk-jødiske forfatteren Nelly Sachs.[263]

Det internasjonalt anerkjente Batsheva Dance Company i Tel Aviv

Musikk

Israelsk musikk er påvirket av musikk fra hele verden. Jemenittisk musikk, hasidiske melodier, arabisk musikk, gresk musikk, jazz og pop-rock er alt en del av det israelske musikkbildet.[264][265] Nasjonens religiøse folkemusikk, kjent som «Israels lands sanger», handler om pionerenes opplevelser da de bygget det jødiske hjemlandet.[266] Blant Israels verdenskjente[267] orkestre er Israel Philharmonic Orchestra, som har holdt på i over 70 år og som i dag holder over 200 konserter årlig.[268] Det kommer også en rekke kjente musikere fra Israel. Noen har oppnådd internasjonal stjernestatus. Itzhak Perlman og Pinchas Zukerman er blant de internasjonalt anerkjente musikerne som er født i Israel. Israel har deltatt i Eurovision Song Contest nærmest hvert år siden 1973, vunnet konkurransen tre ganger og vært vertskap to ganger.[269] Eilat har vært vertskap for sin egen internasjonale musikkfestival, Red Sea Jazz Festival (Rødehavsjazz-festivalen), hver sommer siden 1987.[270] Som en fortsettelse på de sterke teatralske tradisjonene fra det jiddiske teateret i Øst-Europa, bevarer Israel den dynamiske teaterscenen. Israels eldste teatergruppe og nasjonale teater er Habima-teateret i Tel Aviv som ble grunnlagt i 1918.[271]

Idrett

Tilhengere av Maccabi Tel Aviv FC før en kamp

Utdypende artikkel: Sport i Israel

Sport og trening har ikke alltid vært spesielt viktig i jødisk kultur. Fysisk fostring var ansett som viktig i antikkens Hellas, men ble sett ned på som en uvelkommen forstyrrelse fra hellenismen. Maimonides, som både var rabbiner og lege, understrekte derimot viktigheten av fysisk aktivitet og å holde kroppen i form. Denne tilnærmingen fikk stor innflytelse i det 19. århundre i Max Nordaus kampanje for fysisk aktivitet, og i det 20. århundre da palestinernes sjefsrabbi, Abraham Isaac Kook, erklærte at «kroppen tjener sjelen og kun en frisk kropp kan sikre en frisk sjel».[272]

Maccabiah Games, en olympisk-lignende konkurranse for jødiske atleter, ble startet på 1930-tallet, og har blitt avholdt hvert fjerde år siden. De mest populære tilskuersportene i Israel i dag er fotball og basketball.[273] Ligat ha'Al er landets øverste fotballdivisjon, og Ligat Winner er den største basketballigaen.[274] Maccabi Tel Aviv B.C. har vunnet europamesterskapet i basketball fem ganger.[275] Beersheba har blitt et nasjonalt sjakksenter og hjem for mange sjakkmestere fra tidligere Sovjetunionen. Byen var vertskap for verdensmesterskapet i lagsjakk i 2005, og det gis sjakkundervisning i byens barnehager.[276] To år senere, i 2007, endte israeleren Boris Gelfand på delt andreplass i verdensmesterskapet i sjakk.[277] Per dags dato har Israel vunnet seks olympiske medaljer, inkludert gullmedalje i brettseiling under Sommer-OL i 2004.[278]

Referanser

  1. ^ a b Jerusalems lov slår fast at «Jerusalem, complete and united, is the capital of Israel» (Jerusalem, komplett og forenet, er hovedstaden i Israel) og byen fungerer som styresete, presidentens tilholdssted og statens kontorer, høyesterett parlamentet er lokalisert i byen. De fleste land, med unntak av Costa Rica og El Salvador, aksepterer ikke Jerusalems lover (se Kellerman 1993 s. 140) og har plassert ambassadene sine i andre byer som Tel Aviv-Jaffa, Ramat Gan og Herzliya (se CIA the factbook Arkivert 27. mai 2016 hos Wayback Machine. og kart over Israel) Den palestinske selvstyremyndigheten ser på Øst-Jerusalem som hovedstaden i en kommende palestinsk stat, og byens endelige status er i påvente av videre forhandlinger mellom Israel og Den palestinske selvstyremyndigheten (se «Negotiating Jerusalem», University of Maryland Arkivert 14. mai 2006 hos Wayback Machine.).
  2. ^ «Monthly Bulletin of Statistics - February 2014» (engelsk). Israels statistiske sentralbyrå. 6. mars 2014. Arkivert fra originalen 20. september 2013. 
  3. ^ a b c d e f g h i j k «Israel». The World Factbook. Central Intelligence Agency. 19. juni 2007. Arkivert fra originalen 27. mai 2016. Besøkt 20. juli 2007. 
  4. ^ Skolnik, Fred (2007), Encyclopedia Judaica, vol. 9 (2. utgave), Macmillian, ISBN 0028659287
  5. ^ CIA World Factbook «Nonetheless, Israel still controls maritime, airspace, and most access to the Gaza Strip; and it enforces a restricted zone along the border inside Gaza.»
    CIA World Factbook Arkivert 13. august 2016 hos Wayback Machine. «West Bank and Gaza Strip are Israeli-occupied with current status subject to the Israeli-Palestinian Interim Agreement - permanent status to be determined through further negotiation.» (15.4.2010)
  6. ^ a b «Main Indicators» (engelsk). Israels statistiske sentralbyrå. 15. april 2007. Arkivert fra originalen 22. august 2011. Besøkt 26. april 2007. 
  7. ^ «Israel». Country Report (engelsk). Freedom House. 2007. Besøkt 15. juli 2007. 
  8. ^ http://english.people.com.cn/200608/26/eng20060826_297044.html
  9. ^ «Moses» (engelsk). Encyclopædia Britannica. 
  10. ^ «Palestinamandatet». Avalon-prosjektet (engelsk). Yale University. 24. juli 1922. Arkivert fra originalen 21. april 2016. Besøkt 6. september 2007. 
  11. ^ «United Nations General Assembly Resolution 181». Avalon-prosjektet (engelsk). Yale University. 29. november 1947. Arkivert fra originalen 29. oktober 2006. Besøkt 21. august 2007. 
  12. ^ Grave and massive violations of the human rights of the Palestinian people by Israel
    www.freedomhouse.com Israel also drew condemnation from human rights groups for destroying a major Gaza power plant and causing many civilian deaths in the course of the fighting.
    7957/04 Mara’abe v. The Prime Minister of Israel Diskuterer blant annet menneskerettigheter i Israel og de okkuperte områdene.
    Report of the United Nations Fact-Finding Mission on the Gaza Conflict; Goldstone-rapporten fastslår at Israel [og Hamas] begikk krigsforbrytelser og muligens forbrytelser mot menneskeheten under Gazakrigen i 2008-9. (15.5.2010)
  13. ^ Rummel 1997 s. 257. «A current list of liberal democracies includes: Andorra, Argentina, … , Cyprus, … Israel, …»
  14. ^ «Global undersøkelse 2006: Middle East Progress Amid Global Gains in Freedom» (engelsk). Freedom House. 19. desember 2005. Besøkt 1. juli 2007. 
  15. ^ «Menneskelig utviklingsrapport 2006» (engelsk). Forente nasjoners utviklingsprogram. Arkivert fra originalen 13. juli 2007. Besøkt 15. juli 2007. 
  16. ^ «Worldwide Press Freedom Index 2007» (engelsk). Reporters Without Borders. Arkivert fra originalen 17. oktober 2007. Besøkt 29. februar 2008. 
  17. ^ a b «Global Competitiveness Report 2006-2007» (engelsk). World Economic Forum. 14. februar 2007. Arkivert fra originalen 19. juni 2008. Besøkt 15. juli 2007. 
  18. ^ «Total GDP 2009» (pdf) (engelsk). The World Bank (Verdensbanken). 2009. Besøkt 27. februar 2011. 
  19. ^ Første mosebok 32,28: Da sa mannen: «Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel skal være ditt navn. For du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet.»
  20. ^ Hamilton 1995 s. 334
  21. ^ Wenham 1994 s. 296–97
  22. ^ Bowden, Barton (2004), s. 126. Sitat: «The Merneptah Stele … is arguably the oldest evidence outside the Bible for the existence of Israel as early as the 13th century BCE.»
  23. ^ Cline, Erich, H. (2014): 1177 B.C.: The Year Civilization Collapsed, s. 7
  24. ^ The Palestine Post (7. desember 1947). «Popular Opinion». The Palestine Post. 
  25. ^ «On the Move» (engelsk). Time Magazine. 31. mai 1948. Arkivert fra originalen 6. april 2008. Besøkt 6. august 2007. 
  26. ^ «Area of Districts, Sub-Districts, Natural Regions and Lakes» (PDF) (engelsk). Israels statistiske sentralbyrå. Arkivert fra originalen (PDF) 26. august 2013. Besøkt 20. juli 2007. 
  27. ^ «Israel (Geography)» (engelsk). The Library of Congress. Besøkt 20. juli 2007. 
  28. ^ «Israel Topography» (engelsk). U.S. Library of Congress. Besøkt 8. april 2008. 
  29. ^ «The Living Dead Sea» (engelsk). Israels utenriksdepartement. 1. april 1999. Besøkt 20. juli 2007. 
  30. ^ «Makhteshim Country» (engelsk). UNESCO. Besøkt 19. september 2007. 
  31. ^ «Makhteshim Country» (engelsk). UNESCO. Besøkt 8. april 2008. 
  32. ^ Jacobs 1998 s. 284. «The extraordinary Makhtesh Ramon – the largest natural crater in the world …»
  33. ^ «Ramon R&D Center» (engelsk). Ben-Gurion University of the Negev. Arkivert fra originalen 1. oktober 2007. Besøkt 19. september 2007. 
  34. ^ «Average Weather for Tel Aviv-Yafo» (engelsk). The Weather Channel. Arkivert fra originalen 20. januar 2013. Besøkt 7. november 2007. 
  35. ^ «Average Weather for Jerusalem» (engelsk). The Weather Channel. Arkivert fra originalen 20. januar 2013. Besøkt 7. november 2007. 
  36. ^ «Development of Limited Water Resources- Historical and Technological Aspects» (engelsk). Israels utenriksdepartement. Besøkt 7. november 2007. 
  37. ^ Grossman, Gershon. «Solar energy for the production of heat» (engelsk). Samuel Neaman Institute. Arkivert fra originalen 6. november 2007. Besøkt 7. november 2007. 
  38. ^ Goldreich, Yair (2003), The Climate of Israel: Observation, Research and Application
  39. ^ Israels statistiske sentralbyrå, Israels regjering. «Jøder og andre, av opprinnelse, fødselskontinent og tid for immigrasjon» (PDF) (engelsk). Arkivert fra originalen (PDF) 25. mars 2006. Besøkt 8. april 2006. 
  40. ^ Lazaroff, Tovah (10. januar 2007). «Rapport: 12 400 nye beboere i 2006» (engelsk). The Jerusalem Post. Besøkt 6. august 2007. 
  41. ^ «Bosetninger på Vestbredden» (engelsk). Foundation for Middle East Peace. Arkivert fra originalen 24. februar 2008. Besøkt 12. desember 2007. 
  42. ^ «Israelsk bosetningsbefolkning 1972-2006» (engelsk). Arkivert fra originalen 11. november 2007. Besøkt 12. desember 2007.  Parameteren |first= støttes ikke av malen. (hjelp); Parameteren |last= støttes ikke av malen. (hjelp)
  43. ^ «Bosetninger på Golanhøyden» (engelsk). Arkivert fra originalen 13. oktober 2007. Besøkt 12. desember 2007.  Parameteren |first= støttes ikke av malen. (hjelp); Parameteren |last= støttes ikke av malen. (hjelp)
  44. ^ «Bosetninger i Øst-Jerusalem» (engelsk). Arkivert fra originalen 20. april 2008. Besøkt 12. desember 2007.  Parameteren |last= støttes ikke av malen. (hjelp); Parameteren |first= støttes ikke av malen. (hjelp)
  45. ^ «Bosetninger på Gazastripen» (engelsk). Arkivert fra originalen 12. mai 2006. Besøkt 12. desember 2007.  Parameteren |first= støttes ikke av malen. (hjelp); Parameteren |last= støttes ikke av malen. (hjelp)
  46. ^ Christiansen, Hanne (5. juli 2019). «Følelsesladede protester fra etiopiske jøder». Aftenposten. s. 16. 
  47. ^ Friedberg, Rachel M. (2001). «Påvirkelsen masseimmigrasjon på den israelske arbeidsmarkedet» (engelsk). The Quarterly Journal of Economics. s. 1373. 
  48. ^ «Walking the Bible Timeline». Walking the Bible (engelsk). Public Broadcast Television. Besøkt 29. september 2007. 
  49. ^ Femte mosebok 30, 5: Herren din Gud vil føre deg til det landet som dine fedre vant, og du skal vinne det igjen. Han skal gjøre vel mot deg og gjøre deg tallrikere enn dine fedre.
  50. ^ Nehemja 1, 9: Men hvis dere vender om til meg, holder mine bud og lever etter dem, da vil jeg samle dere, om dere så er drevet bort helt til verdens ende, og føre dere til det stedet som jeg har valgt til bolig for mitt navn.
  51. ^ Friedland Hecht 2000 s. 8. «For a thousand years Jerusalem was the seat of Jewish sovereignty, the household site of kings, the location of its legislative councils and courts.»
  52. ^ «Ancient Palestine» (engelsk). Microsoft Encarta 2007. Arkivert fra originalen 5. april 2008. Besøkt 17. april 2008. 
  53. ^ «Palestina: Historie». The Online Encyclopedia of the Roman Provinces (engelsk). The University of South Dakota. 22. februar 2007. Arkivert fra originalen 21. juni 2000. Besøkt 5. juli 2007. 
  54. ^ Morçöl 2006 s. 304
  55. ^ «Palestine: The rise of Islam» (engelsk). Encyclopædia Britannica. Besøkt 17. april 2008. 
  56. ^ «Palestine: Abbasid rule» (engelsk). Encyclopædia Britannica. Besøkt 17. april 2008. 
  57. ^ «Palestine: The Crusades» (engelsk). Encyclopædia Britannica. Besøkt 17. april 2008. 
  58. ^ Rosenzweig s.1. «Zionism, the urge of the Jewish people to return to Palestine, is almost as ancient as the Jewish diaspora itself. Some Talmudic statements … Almost a millennium later, the poet and philosopher Yehuda Halevi … In the 19th century …»
  59. ^ «… For Herrens lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem.», Jesaja 2,3
  60. ^ Gilbert 2005 s. 2. «Jews sought a new homeland here after their expulsions from Spain (1492) …»
  61. ^ Ausubel 1964 s. 142–4
  62. ^ a b c d «Immigration». Jewish Virtual Library (engelsk). The American-Israeli Cooperative Enterprise. Besøkt 12. juli 2007.  Kilden gir informasjon om første, andre, tredje, fjerde og femte aliyah i deres respektive artikler. Hviteboken som leder til Aliyah Bet er diskutert her.
  63. ^ Kornberg 1993 «How did Theodor Herzl, an assimilated German nationalist in the 1880s, suddenly in the 1890s become the founder of Zionism?»
  64. ^ Herzl 1946 s. 11
  65. ^ «Chapter One: The Heralders of Zionism» (engelsk). Jewish Agency for Israel. Arkivert fra originalen 20. juni 2007. Besøkt 12. juli 2007. 
  66. ^ Stein 2003 s. 88. «As with the First Aliyah, most Second Aliyah migrants were non-Zionist orthodox Jews …»
  67. ^ Romano 2003 s. 30
  68. ^ «Balfour Declaration 1917». The Avalon Project at Yale Law School (engelsk). Yale University. 2. november 1917. Arkivert fra originalen 4. juli 2007. Besøkt 12. juli 2007. 
  69. ^ Scharfstein 1996 s. 269. «During the First and Second Aliyot, there were many Arab attacks against Jewish settlements … In 1920, Hashomer was disbanded and Haganah («The Defense») was established.»
  70. ^ «League of Nations: The Mandate for Palestine, July 24, 1922». Modern History Sourcebook. Fordham University. 24. juli 1922. Besøkt 27. august 2007. 
  71. ^ Liebreich 2005 s. 34
  72. ^ «Holocaust and Resistance». Vermont-NEA. Arkivert fra originalen 15. august 2007. Besøkt 20. september 2008. 
  73. ^ «Roots of Hate: Anti-Semitism in Europe before the Holocaust» (PDF). Cambridge University Press. Besøkt 20. september 2008. 
  74. ^ «Befolkningen i Palestina til 1948» (engelsk). MidEastWeb. Besøkt 12. juli 2007. 
  75. ^ «Befolkningsstatistikk» (engelsk). Israeli - Palestinian ProCon.org. Besøkt 12. juli 2007. 
  76. ^ «Palestine – bakgrunnspapir nr. 47 (ST/DPI/SER.A/47)». De forente nasjoner. 20. april 1949. Arkivert fra originalen 24. mai 2008. Besøkt 31. juli 2007. 
  77. ^ Best 2003 s. 118–9
  78. ^ «History: Foreign Domination» (engelsk). Israels utenriksdepartement. 1. oktober 2006. Besøkt 6. juli 2007. 
  79. ^ Bregman 2002 s. 40–1
  80. ^ a b «Del 3: Deling, krig og uavhengighet». Midtøsten: Et århundre med konflikt (engelsk). National Public Radio. 10. februar 2002. Arkivert fra originalen 22. november 2015. Besøkt 13. juli 2007. 
  81. ^ «Tohundreogsyvende fulle møte» (engelsk). Forente nasjoner. 11. mai 1949. Arkivert fra originalen 12. september 2007. Besøkt 13. juli 2007. 
  82. ^ «Generell fremgangsrapport og suppleringsrapport fra FNs meklingskommisjon for Palestina; Dekker perioden fra 11. desember 1949 til 23. oktober 1950» (engelsk). Forente nasjoners meklingskommisjon. 23. oktober 1950. Arkivert fra originalen 3. juni 2007. Besøkt 13. juli 2007.  (U.N. General Assembly Official Records, Fifth Session, Supplement No. 18, Document A/1367/Rev. 1)
  83. ^ Van Evera, Stephen. «Nature of the Flashpoint» (pdf). Center for International Studies (engelsk). Massachusetts Institute of Technology. Besøkt 11. september 2007. 
  84. ^ Reveron Murer 2006
  85. ^ Lustick 1988 s. 37–9
  86. ^ «Israel (Labor Zionism)». Country Studies (engelsk). Library of Congress. 
  87. ^ Adi Schwartz. «All I wanted was justice» (engelsk). Haaretz. Arkivert fra originalen 10. januar 2008. Besøkt 17. april 2008. 
  88. ^ «Befolkning, etter religion og befolkningsgruppe» (engelsk). Israels statistiske sentralbyrå. 2006. Arkivert fra originalen 30. september 2007. Besøkt 7. august 2007. 
  89. ^ Shindler 2002 s. 49–50
  90. ^ Gilbert 2005 s. 58
  91. ^ «Suezkrisen» (engelsk). University of San Diego. 5. desember 2005. Besøkt 15. juli 2007. 
  92. ^ «Adolf Eichmann» (engelsk). Jewish Virtual Library. Besøkt 18. september 2007. 
  93. ^ Cole 2003 s. 27. " … the Eichmann trial, which did so much to raise public awareness of the Holocaust … "
  94. ^ «Justisdepartementet svarer Amnesty International-rapport» (engelsk). Israels utenriksdepartement. 5. juli 1995. Besøkt 10. august 2007. 
  95. ^ Smith 2006 s. 126. «Nasser, the Egyptian president, decided to mass troops in the Sinai … casus belli by Israel.»
  96. ^ Crowdy 2006 s. 333
  97. ^ «1973: Arabiske stater angriper israelske styrker». På denne dagen (engelsk). The BBC. Besøkt 15. juli 2007. 
  98. ^ Bregman 2002 s. 169–70 «In hindsight we can say that 1977 was a turning point …»
  99. ^ Bregman 2002 s. 171–4
  100. ^ Bregman 2002 s. 186–7
  101. ^ Bregman 2002 s. 199
  102. ^ «Intifada» (engelsk). Encarta Microsoft. Arkivert fra originalen 31. oktober 2009. Besøkt 17. april 2008. 
  103. ^ Stone Zenner 1994 s. 246. «Toward the end of 1991, … were the result of internal Palestinian terror.»
  104. ^ Haberman, Clyde (9. desember 1991). «Etter fire år ulmer intifadaen fortsatt» (engelsk). The New York Times. Besøkt 15. juli 2007. 
  105. ^ Mowlana Gerbner Schiller 1992 s. 111
  106. ^ Bregman 2002 s. 236
  107. ^ «Fra slutten av den kalde krigen til 2001» (engelsk). Boston College. Arkivert fra originalen 25. juni 2007. Besøkt 16. juli 2007. 
  108. ^ «Declaration of Principles on Interim Self-Government Arrangements» (engelsk). U.S. Department of State. 13. september 1993. Arkivert fra originalen 23. august 2003. Besøkt 16. juli 2007. 
  109. ^ Harkavy Neuman 2001 s. 270. «Even though Jordan in 1994 became the second country, after Egypt to sign a peace treaty with Israel …»
  110. ^ Bregman 2002 s. 257
  111. ^ «The Wye River Memorandum» (engelsk). U.S. Department of State. 23. oktober 1998. Arkivert fra originalen 23. august 2003. Besøkt 16. juli 2007. 
  112. ^ Gelvin 2005 s. 240
  113. ^ «West Bank barrier route disputed, Israeli missile kills 2» (engelsk). The Associated Press (via USA Today). 29. juli 2004. Besøkt 16. juli 2007. 
  114. ^ Peter Walker m.fl. nyhetsbyråer (21. mai 2008). «Olmert confirms peace talks with Syria» (engelsk). The Guardian. Besøkt 21. mai 2008. «Israel and Syria are holding indirect peace talks, with Turkey acting as a mediator …» 
  115. ^ «Q&A: Gaza conflict». BBC. Besøkt 13. mars 2009. 
  116. ^ Associated Free Press (29. desember 2008). «Israeli jets pound Hamas» (engelsk). The Sydney Morning Herald. Besøkt 29. desember 2008. 
  117. ^ Koutsoukis, Jason (5. januar 2009). «Battleground Gaza: Israeli ground forces invade the strip» (engelsk). smh.com.au. Besøkt 5. januar 2009. 
  118. ^ «Hamas offers $52m handouts to help hardest-hit Gazans» (engelsk). The Guardian. 26. januar 2009. Besøkt 26. april 2009. 
  119. ^ «Confirmed figures reveal the true extent of the destruction inflicted upon the Gaza Strip; Israel’s offensive resulted in 1,417 dead, including 926 civilians, 255 police officers, and 236 fighters.» (engelsk). Palestinian Centre for Human Rights. 19. mars 2009. Arkivert fra originalen 1. februar 2010. Besøkt 26. april 2009. 
  120. ^ a b «Gaza conflict» (engelsk). PRI's The World. 22. april 2009. Besøkt 26. april 2009. 
  121. ^ «Anklager både Israel og Hamas for krigsforbrytelser». Verdens gang. 5. februar 2009. Besøkt 26. april 2009. 
  122. ^ «Gaza 'human shields' criticised» (engelsk). BBC. 8. januar 2009. Besøkt 26. april 2009. 
  123. ^ Ravid, Barak (19. januar 2009). «IDF begins Gaza troop withdrawal, hours after ending 3-week offensive». Haaretz. Arkivert fra originalen 6. februar 2009. Besøkt 29. januar 2009. 
  124. ^ Ellegaard, Lasse (19. januar 2009). «1.300 døde - til hvilken nytte?». Information. Besøkt 12. april 2009. 
  125. ^ Azoulay, Yuval (1. februar 2009). «Two IDF soldiers, civilian lightly hurt as Gaza mortars hit Negev». Haaretz. Arkivert fra originalen 1. april 2009. Besøkt 12. april 2009. 
  126. ^ Odd Sverre Hove (15. desember 2020). «Marokko og Bhutan anerkjenner Israel». Ordet&Israel. 
  127. ^ a b «Field Listing - Executive Branch». The World Factbook (engelsk). Central Intelligence Agency. 19. juni 2007. Besøkt 20. juli 2007. 
  128. ^ På 1990-tallet ble det innført direkte valg på statsminister, men systemet ble ikke funnet tilfredsstillende, og det gamle ble derfor gjeninnført.
  129. ^ «Valgsystemet i Israel» (engelsk). Knesset. Besøkt 8. august 2007. 
  130. ^ Mazie 2006 s. 34
  131. ^ a b «Juridiske: Rettssystemet» (engelsk). Israels utenriksdepartement. 1. august 2005. Besøkt 5. august 2007. 
  132. ^ «Israels høyesterett unik i region» (engelsk). The Boston Herald. 9. september 2007. Besøkt 15. september 2007. 
  133. ^ «Israel og Den internasjonale straffedomstolen» (engelsk). Utenriksministerens rådgivers kontor. 30. juni 2002. Arkivert fra originalen 23. juni 2004. Besøkt 20. juli 2007. 
  134. ^ «Regjeringen – juridiske – rettssystemet» (engelsk). Israels utenriksdepartement. 1. oktober 2006. Arkivert fra originalen 28. september 2007. Besøkt 9. august 2007. 
  135. ^ «Press Freedom Rankings by Region 2007» (engelsk). Freedom House. 2007. Arkivert fra originalen 25. mars 2007. Besøkt 12. juni 2007. 
  136. ^ «Worldwide Press Freedom Index 2006» (engelsk). Reportere uten grenser. Arkivert fra originalen 1. november 2006. Besøkt 19. juli 2007. 
  137. ^ «Israel og de okkuperte områdene». Amnesty International-rapport 2006 (engelsk). Amnesty International. 2006. Arkivert fra originalen 30. juni 2006. Besøkt 20. juli 2007. 
  138. ^ «Israelsk/palestinsk autoritet» (engelsk). Human Rights Watch. Arkivert fra originalen 23. desember 2003. Besøkt 20. juli 2007. 
  139. ^ «Land Grab: Israel's Settlement Policy in the West Bank» (engelsk). B'Tselem. mai 2002. Arkivert fra originalen 6. oktober 2008. Besøkt 9. august 2007. 
  140. ^ Democracy Index 2010
  141. ^ «Public Health in Israel» (engelsk). Jewish Virtual Library. august 2002. Besøkt 17. april 2008. 
  142. ^ «Introduksjon til tabellene: Geofysiske karakteristikker» (engelsk). Israels statistiske sentralbyrå. Arkivert fra originalen (doc) 21. februar 2011. Besøkt 4. september 2007. 
  143. ^ «Lokaliteter, befolkning og tetthet» (PDF) (engelsk). Arkivert fra originalen (PDF) 8. februar 2012. Besøkt 2. juli 2007. 
  144. ^ «Pressemelding: Jerusalem Day» (PDF) (engelsk). Israels statistiske sentralbyrå. 24. mai 2006. Arkivert fra originalen (pdf) 14. juni 2007. Besøkt 10. mars 2007. 
  145. ^ «Population of Localities numbering above 1,000 residents and other rural population on 31/12/2006» (pdf) (engelsk). Israels statistiske sentralbyrå. 31. desember 2006. Besøkt 29. april 2007. 
  146. ^ «Olmert: Willing to trade land for peace (Olmert: Villig til å bytte land mot fred)» (engelsk). Ynetnews. 16. desember 2006. Besøkt 26. september 2007. 
  147. ^ «Syria klare for å diskutere land mot fred» (engelsk). The Jerusalem Post. 12. juni 2007. Besøkt 26. september 2007. 
  148. ^ «Egypt: Israel må akseptere land-for-fred-formelen» (engelsk). The Jerusalem Post. 15. mai 2007. Besøkt 26. september 2007. 
  149. ^ «UNRWA in Figures: Figures as of 31 December 2004» (PDF) (engelsk). Forente nasjoner. april 2005. Arkivert fra originalen (PDF) 9. april 2005. Besøkt 27. september 2007. 
  150. ^ «Questions and Answers». Israel’s Security Fence (engelsk). Staten Israel. 22. februar 2004. Arkivert fra originalen 3. oktober 2013. Besøkt 17. april 2007. 
  151. ^ «Under the Guise of Security: Routing the Separation Barrier to Enable Israeli Settlement Expansion in the West Bank». Publications (engelsk). B'Tselem. desember 2005. Arkivert fra originalen 5. april 2007. Besøkt 16. april 2007. 
  152. ^ Hanne Christiansen (9. februar 2022). «Hun anklager landet sitt for apartheid. Men hun ble overrasket over reaksjonene da Amnesty gjorde det samme.». Aftenposten. Besøkt 9. februar 2022. «I forrige uke var Noy ordstyrer da Amnesty lanserte en ny rapport. Rapporten, som er på nær 300 sider og har tatt over tre år å lage, har vakt sterke reaksjoner. For første gang bruker nemlig Amnesty begrepet apartheid om måten Israel behandler palestinerne på.» 
  153. ^ «Historie: 1948» (engelsk). Israels forsvar. 2007. Arkivert fra originalen 12. april 2008. Besøkt 31. juli 2007. 
  154. ^ Henderson 2003 s. 97
  155. ^ «Staten: Israels forsvar (IDF)» (engelsk). Israels utenriksdepartement. 1. oktober 2006. Arkivert fra originalen 28. september 2007. Besøkt 9. august 2007. 
  156. ^ «Israels forsvar» (engelsk). GlobalSecurity.org. Besøkt 16. september 2007. 
  157. ^ «Israels forsvar» (engelsk). Israels utenriksdepartement. Besøkt 21. oktober 2006. 
  158. ^ Stendel 1997 s. 191–2
  159. ^ Shtrasler, Nehemia (16. mai 2007). «God lov, for feil befolkning» (engelsk). Haaretz. Besøkt 21. juli 2007. 
  160. ^ «Sherut Leumi (National Service)» (engelsk). Nefesh B'Nefesh. 4. juli 2007. Besøkt 31. juli 2007. 
  161. ^ Wheeler, Carolynne (6. september 2007). «Stars take the shine off military service» (engelsk). The Globe and Mail. Arkivert fra originalen 30. april 2008. Besøkt 16. september 2007. 
  162. ^ a b Erlanger, Steven (17. august 2007). «Israel får 30 milliarder USD i militærbistand fra USA» (engelsk). The New York Times. Besøkt 23. september 2007. 
  163. ^ Katz, Yaakov (30. mars 2007). «'Arrow can fully protect against Iran'» (engelsk). The Jerusalem Post. Besøkt 16. september 2007. 
  164. ^ Zorn, E. L. (8. mai 2007). «Israel's Quest for Satellite Intelligence» (engelsk). Central Intelligence Agency. Besøkt 16. september 2007. 
  165. ^ Katz, Yaakov (11. juni 2007). «Analysis: Eyes in the sky» (engelsk). The Jerusalem Post. Besøkt 16. september 2007. 
  166. ^ Seitz, Charmaine (30. januar 2001). «Israels forsvarsbudsjett: Forretningssiden av krigen» (engelsk). The Jerusalem Fund. Arkivert fra originalen 13. oktober 2007. Besøkt 16. september 2007.  (dukket opp for første gang i informasjonsresymé no. 64)
  167. ^ «Glossary» (engelsk). Israel Homeowner. Arkivert fra originalen 6. april 2008. Besøkt 17. april 2008. 
  168. ^ Mohamed ElBaradei (27. juli 2004). «Transcript of the Director General's Interview with Al-Ahram News» (engelsk). International Atomic Energy Agency. Arkivert fra originalen 18. april 2012. Besøkt 19. juli 2007. 
  169. ^ Hultgren, John (12. oktober 2003). «Israel styrker sin atomslagkraft» (norsk). Aftenposten. Besøkt 22. april 2008. 
  170. ^ «Siste.no – Avslører israelsk-fransk atomsamarbeid (12.05.2007)». Arkivert fra originalen 6. november 2011. Besøkt 9. januar 2010. 
  171. ^ «Israel's Diplomatic Missions Abroad: Status of Relations» (engelsk). Israels utenriksministerium. 12. juli 2006. Arkivert fra originalen 25. juni 2008. Besøkt 21. juli 2007. 
  172. ^ «Israel Among the Nations: Middle East - North Africa» (engelsk). Israels utenriksministerium. 1. oktober 2006. Arkivert fra originalen 25. juni 2008. Besøkt 9. august.  Sjekk datoverdier i |besøksdato= (hjelp)
  173. ^ «Israel sees Morocco as mediator» (engelsk). BBC News. 2. september 2003. Besøkt 28. september 2007. 
  174. ^ «Initial Periodic Report of the State of Israel Concerning the Implementation of the Convention of the Rights of the Child (CRC)» (PDF) (engelsk). Israels justisministerium. februar 2001. s. 147 (173 med pdf–nummerering). Arkivert fra originalen (pdf) 25. september 2007. Besøkt 9. august 2007. 
  175. ^ «הוראות הדין הישראלי» (hebraisk). Israels utenriksministerium. 2005. Arkivert fra originalen 6. desember 2004. Besøkt 9. august 2007. 
  176. ^ «Week of 8-14 March 2000» (engelsk). North Atlantic Treaty Organization. 13. september 2001. Besøkt 21. juli 2007. 
  177. ^ Carol, Migdalovitz (6. juli 2007). «Israel: Background and Relations with the United States» (PDF) (engelsk). Congressional Research Service (via the U.S. Mission to Italy). s. 23. Arkivert fra originalen (pdf) 22. februar 2009. Besøkt 23. september 2007. 
  178. ^ Abadi 2004 s. 3. «However, it was not until 1991 that the two countries established full diplomatic relations.»
  179. ^ Abadi 2004 s. 4-6
  180. ^ a b «Germany and Israel». Background Papers (engelsk). Den tyske ambassaden i Washington, DC. Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 23. september 2007. 
  181. ^ «Israel welcomes new Germany to a celebration of its 60th birthday» (engelsk). TimesOnline. 17. mars 2008. Besøkt 23. april 2008. 
  182. ^ Kumar, Dinesh. «India and Israel: Dawn of a New Era» (engelsk). Jerusalem Institute for Western Defense. Arkivert fra originalen 21. august 2011. Besøkt 23. september 2007. 
  183. ^ «UK and Israel». Background Papers (engelsk). Uk Foreign and Commonwealth Office. Arkivert fra originalen 28. juni 2012. Besøkt 19. desember 2007. 
  184. ^ Abadi 2004 s. 37-9, 47
  185. ^ Abadi 2004 s.47-9
  186. ^ «Norges rolle» (norsk). FN. 18. april 2006. Arkivert fra originalen 8. mai 2008. Besøkt 1. april 2008. 
  187. ^ a b «Norge i Midtøsten» (norsk). Utenriksdepartementet. Besøkt 1. april 2008. 
  188. ^ «Båndene til Israel styrkes, 1948-1956» (norsk). Justis- og politidepartementet. Besøkt 1. april 2008. 
  189. ^ Waage 1996, Norge – Israels beste venn, s. 12, 393.
  190. ^ «Norges forhold til Israel og Midtøsten-konflikten, 1945 - 1980» (norsk). Justis- og politidepartementet. Besøkt 1. april 2008. 
  191. ^ «Økonomirangeringer - Midtøsten & Nord-Afrika» (engelsk). Verdensbankgruppen. Besøkt 6. september 2007. 
  192. ^ «NASDAQ Appoints Asaf Homossany as New Director for Israel» (engelsk). NASDAQ. 6. februar 2005. Besøkt 4. august 2007. 
  193. ^ «5. Report for Selected Countries and Subjects» (engelsk). International Monetary Fund. oktober 2007. Besøkt 17. april 2008. 
  194. ^ «Israel invitert til å delta i OØSU» (engelsk). Ynet News. 16. mai 2007. Besøkt 4. august 2007. 
  195. ^ «Om» (engelsk). Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling. Besøkt 4. august 2007. 
  196. ^ Ginsburg, Mitch (28. april 2007). «A Hotter Holy Land» (engelsk). The Jerusalem Report. Besøkt 30. august 2007. 
  197. ^ «Israel keen on IT tie-ups» (engelsk). The Hindu Business Line. 10. januar 2001. Arkivert fra originalen 10. mars 2007. Besøkt 4. august 2007. 
  198. ^ «Israel: Punching above its weight» (engelsk). The Economist. 14. november 2005. Besøkt 4. august 2007. 
  199. ^ Krawitz, Avi (27. februar 2007). «Intel to expand Jerusalem R&D» (engelsk). The Jerusalem Post. Arkivert fra originalen 29. september 2007. Besøkt 4. august 2007. 
  200. ^ «Israel R&D Center: Leadership Team» (engelsk). Microsoft. Arkivert fra originalen 8. juli 2007. Besøkt 4. august 2007. 
  201. ^ «Buffet klar for å kjøpe stor forretning» (engelsk). IHT. 7. mai 2007. Arkivert fra originalen 26. juni 2009. 
  202. ^ Burstein, Nathan (14. august 2007). «Tourist visits above pre-war level» (engelsk). The Jerusalem Post. Besøkt 4. september 2007. 
  203. ^ «Sammenligner utdannelsesstatistikk fra hele verden» (pdf). Global Education Digest 2004 (engelsk). UNESCO Institute for Statistics. 2004. s. 75, 77. Besøkt 4. august 2007. 
  204. ^ «Menneskelig utviklingsindikatorer» (PDF). Human Development Report 2005 (engelsk). Forente nasjoner. 2005. Besøkt 4. august 2007. 
  205. ^ «Israeli Schools: Religious and Secular Problems.» (engelsk). Eric. Besøkt 17. april 2008. 
  206. ^ Kashti, Or (19. juli 2007). «Knesset øker skolesluttalder til 18» (engelsk). Haaretz. Besøkt 5. august 2007.  Parameteren |coauthors= støttes ikke av malen. (hjelp)
  207. ^ «Sammendrag av de prinsipielle lovene relatert til utdannelse» (engelsk). Israels utenriksminister. 26. januar 2003. Arkivert fra originalen 27. mars 2005. Besøkt 4. august 2007. 
  208. ^ a b «Education» (PDF) (engelsk). Utenlendingsmottakdepartementet. Arkivert fra originalen (pdf) 7. august 2007. Besøkt 5. august 2007. 
  209. ^ «Det israelske avgangssertifikatet» (engelsk). United States-Israel Educational Foundation via the University of Szeged University Library. januar 1996. Arkivert fra originalen 15. september 2017. Besøkt 5. august 2007. 
  210. ^ «Elever i tolvte klasse, avgangseksamener og titulert med sertifikat» (PDF) (engelsk). Israels statistiske sentralbyrå. Arkivert fra originalen (PDF) 2. juli 2007. Besøkt 2. februar 2007. 
  211. ^ «Høyere utdannelse i Israel» (engelsk). Israels ambassade i Washington, DC. Besøkt 10. september 2007. 
  212. ^ «Om biblioteket» (engelsk). Det jødiske nasjonal- og universitetsbibliotek. Arkivert fra originalen 21. april 2007. Besøkt 5. august 2007. 
  213. ^ «Top 500 World Universities (1-100)» (engelsk). 2006. Arkivert fra originalen 23. oktober 2007. Besøkt 2. juli 2007. 
  214. ^ «The World's Top 200 Universities». International Comparisons (engelsk). Times Higher Education Supplement. 6. oktober 2006. Arkivert fra originalen 18. august 2007. Besøkt 4. august 2007. 
  215. ^ a b «Topp ti begrunnelser for å investere i Israel» (engelsk). Israeli Consulate, New York City. Arkivert fra originalen 22. juni 2013. Besøkt 1. august 2007. 
  216. ^ «Israel: IT Workforce». Information Technology Landscape in Nations Around the World (engelsk). American University. Arkivert fra originalen 13. september 2006. Besøkt 14. august 2007. 
  217. ^ «Israelsk professor deler nobelprisen i økonomi for 2005» (engelsk). Israels utenriksminister. 5. oktober 2005. Arkivert fra originalen 30. september 2007. Besøkt 4. august 2007. 
  218. ^ Heylin, Michael (27. november 2006). «Globaliseringen av vitenskap går videre». Chemical & Engineering News (engelsk). American Chemical Society. s. 26–31. Besøkt 21. august 2007. 
  219. ^ Gordon, Evelyn (24. august 2006). «Sparker den globale oljevanen» (engelsk). The Jerusalem Post. Besøkt 4. august 2007. 
  220. ^ Linda Gradstein (22. oktober 2007). «Israel Pushes Solar Energy Technology» (engelsk). National Public Radio. 
  221. ^ Neal Sandler (26. mars 2008). «At the Zenith of Solar Energy» (engelsk). BusinessWeek. Arkivert fra originalen 1. januar 2009. 
  222. ^ Tom Parry (15. august 2007). «Looking to the sun» (engelsk). Canadian Broadcasting Corporation. Arkivert fra originalen 19. august 2007. 
  223. ^ Del Chiaro, Bernadette. «Solar Water Heating (How California Can Reduce Its Dependence on Natural Gas)» (PDF) (engelsk). Environment California Research and Policy Center. Arkivert fra originalen (PDF) 27. september 2007. Besøkt 29. september 2007. 
  224. ^ Ehud Zion Waldoks (1. oktober 2008). «Bright ideas» (engelsk). Jerusalem Post. 
  225. ^ Gershon Grossman. «Israeli Section of the International Solar Energy Society» (PDF) (engelsk). Faculty of Mechanical Energy, Technion, Haifa. Arkivert fra originalen (PDF) 11. januar 2009. 
  226. ^ a b c Yehiel Limor (16. oktober 2000). «The Printed Media: Israel's Newspapers» (engelsk). Israels utenriksdepartement. Besøkt 22. april 2008. 
  227. ^ a b «The press in Israel» (engelsk). BBC News. 8. mai 2006. Besøkt 22. april 2008. 
  228. ^ «… traditionally robust and independent», oversettelse gjort av Wikipedia
  229. ^ «About us» (engelsk). The Jerusalem Post. Arkivert fra originalen 16. november 2008. Besøkt 22. april 2008. 
  230. ^ «Outcry Erupts at The Jerusalem Post Over New Publisher's Editorial Bent» (engelsk). The New York Times. 2. januar 1990. Besøkt 22. april 2008. 
  231. ^ «Spatial Patterns of Crime in Israel: Investigating the Effects of Inter-urban Inequality and Proximity» (engelsk). Besøkt 22. april 2008. 
  232. ^ a b «CIA World Factbook - Israel». CIA World Factbook. Arkivert fra originalen 27. mai 2016. Besøkt 4. februar 2008. 
  233. ^ «Crime in Israel – in 2003» (engelsk). Israels politi. Arkivert fra originalen 3. oktober 2003. Besøkt 22. april 2008. 
  234. ^ a b c d «Israel struggles to keep lid on crime» (engelsk). BBC News. 7. juni 2004. Besøkt 22. april 2008. 
  235. ^ «We do not have organised crime in Israel. We have criminals who are organised.» Oversettelse av Wikipedia for anledningen
  236. ^ a b «Organised crime plagues Israel» (engelsk). Australian Broadcasting Corporation. 2. desember 2005. Arkivert fra originalen 28. mars 2007. Besøkt 22. april 2008. 
  237. ^ Dani Ben Simhon. «The Unmaking of the Histadrut» (engelsk). Worker's Advice Center. Arkivert fra originalen 21. april 2008. Besøkt 23. april 2008. 
  238. ^ «Histadrut» (engelsk). Looklex Encyclopaedia. Arkivert fra originalen 19. juli 2008. Besøkt 23. april 2008. 
  239. ^ Roby Nathanson og kompanjonger. «Union responses to a changing enviroment: The New Histadrut» (pdf) (engelsk). The General Federation of Labour in Israel. 
  240. ^ «Yad Sarah» (engelsk). Yad Sarah. Arkivert fra originalen 23. april 2008. Besøkt 23. april 2008. 
  241. ^ «About us» (engelsk). Hazon Yeshaya. Arkivert fra originalen 23. juli 2008. Besøkt 23. april 2008. 
  242. ^ «About the IFA» (engelsk). The Israel Football Association. Arkivert fra originalen 2. mai 2008. Besøkt 23. april 2008. 
  243. ^ «About ACRI» (engelsk). The Association for Civil Rights in Israel. Arkivert fra originalen 5. februar 2008. Besøkt 23. april 2008. 
  244. ^ «Civil Aviation Authority: Israeli aircraft fleet has 53 planes» (engelsk). Arkivert fra originalen 15. juli 2011. 
  245. ^ «Immigration and Social and Cultural Diversity Among the Jewish Population» (engelsk). International Youth Foundation. Arkivert fra originalen 10. oktober 2007. Besøkt 6. september 2007. 
  246. ^ «Jødiske festivaler og minnedager i Israel» (engelsk). Israels utenriksdepartement. Arkivert fra originalen 11. august 2004. Besøkt 16. september 2007. 
  247. ^ Ran, Ami (25. august 1998). «Encounters: The Vernacular Paradox of Israeli Architecture» (engelsk). Israels utenriksdepartement. Arkivert fra originalen 28. september 2007. Besøkt 6. september 2007. 
  248. ^ Brinn, David (23. oktober 2005). «Israelske, palestinske og jordanske DJ-er lager fredsbro» (engelsk). Israel21c. Arkivert fra originalen 20. juni 2008. Besøkt 16. september 2007. 
  249. ^ Dolev, Yael. «Noen tanker rundt israelsk matlaging». University of Michigan Integrative Medicine (engelsk). The University of Michigan. Arkivert fra originalen 23. januar 2008. Besøkt 6. september 2007. 
  250. ^ «Loven om tilbakevending» (engelsk). Knesset. Besøkt 14. august 2007. 
  251. ^ Elazar, Daniel J. «Religion i Israel: En konsenus for jødisk tradisjon» (engelsk). Jerusalem Center for Public Affairs. Besøkt 6. september 2007. 
  252. ^ Israels statistiske sentralbyrå, Israels regjering. «Befolkning ved religion og befolkningsgrupper» (PDF) (engelsk). Arkivert fra originalen (PDF) 10. april 2006. Besøkt 6. august 2007. 
  253. ^ «Nasjonale befolkningsestimater» (PDF) (engelsk). Israels statistiske sentralbyrå. s. 27. Arkivert fra originalen (PDF) 21. august 2011. Besøkt 6. august 2007. 
  254. ^ Moti Bassok (25. desember 2006). «Israel's Christian population numbers 148,000 as of Christmas Eve» (engelsk). Haaretz. Besøkt 11. juni 2008. 
  255. ^ «The Bahá'í World Centre: Focal Point for a Global Community» (engelsk). The Bahá'í International Community. Arkivert fra originalen 29. juni 2007. Besøkt 2. juli 2007. 
  256. ^ «Lærer troen i Israel» (engelsk). Bahá'í Library Online. 23. juni 1995. Besøkt 6. august 2007. 
  257. ^ a b «Om museet» (engelsk). The Israel Museum, Jerusalem. Arkivert fra originalen 30. juli 2002. Besøkt 13. august 2007. 
  258. ^ «Shrine of the Book» (engelsk). The Israel Museum, Jerusalem. Arkivert fra originalen 11. juli 2002. Besøkt 13. august 2007. 
  259. ^ «Om Yad Vashem: Yad Vashem-biblioteket» (engelsk). Yad Vashem. Arkivert fra originalen 17. februar 2007. Besøkt 13. august 2007. 
  260. ^ «Museumsinformasjon» (engelsk). Beth Hatefutsoth. Besøkt 13. august 2007. 
  261. ^ «Depositing Books to The Jewish National & University Library» (engelsk). Jewish National and University Library. Arkivert fra originalen 1. juli 2007. Besøkt 21. august 2007. 
  262. ^ «Israelsk bokstatistikk for 2006» (engelsk). Det jødiske nasjonal- og universitetsbiblioteket. Arkivert fra originalen 29. juni 2007. Besøkt 12. august 2007. 
  263. ^ «Nobels litteraturpris 1966» (engelsk). Nobel-stiftelsen. Besøkt 12. august 2007. 
  264. ^ Broughton Ellingham Trillo 1999 s. 365–9
  265. ^ «Israel». World Music (engelsk). National Geographic Society. Arkivert fra originalen 5. november 2007. Besøkt 13. august 2007. 
  266. ^ «Israeli Folk». World Music (engelsk). National Geographic Society. Arkivert fra originalen 10. august 2007. Besøkt 13. august 2007. 
  267. ^ «Israel» (engelsk). Encarta 2007. Arkivert fra originalen 30. november 2007. Besøkt 13. august 2007. 
  268. ^ Davis, Barry (5. februar 2007). «Israel Philharmonic Orchestra feirer 70-års jubileum» (engelsk). Israels utenriksdepartement (fra Israel21c). Arkivert fra originalen 6. februar 2007. Besøkt 13. august 2007. 
  269. ^ «Israel». Eurovision Song Contest (engelsk). Eurovision Broadcasting Union. Besøkt 13. august 2007. 
  270. ^ «Om oss» (engelsk). Red Sea Jazz Festival. Arkivert fra originalen 12. august 2007. Besøkt 13. august 2007. 
  271. ^ «התיאטרון הלאומי הבימה» (hebraisk). Habima National Theatre. Besøkt 13. august 2007. 
  272. ^ Griver, Simon (juni 1999). «Sport i Israel» (engelsk). Jewish Virtual Library. Besøkt 13. august 2007. 
  273. ^ Torstrick 2004 s. 141. «The two most popular spectator sports in Israel are soccer and basketball.»
  274. ^ «Basketball Super League Profile» (engelsk). Winner Basketball Super League. Besøkt 13. august 2007. 
  275. ^ Bouskila, Daniel (13. mai 2005). «Israel Wins More Than Hoop Crown» (engelsk). The Jewish Journal. Besøkt 21. august 2007. 
  276. ^ «World Team Championship i Beer Sheva, Israel» (engelsk). World Chess Federation. 1. november 2005. Besøkt 13. august 2007. 
  277. ^ Levy, Marissa (10. oktober 2007). «Local grandmaster takes second place at World Chess Championship» (engelsk). The Jerusalem Post. Besøkt 11. oktober 2007. 
  278. ^ «Olympiske medaljevinnere (under Europa/Israel)» (engelsk). International Olympic Committee. Besøkt 13. august 2007. 

Litteratur

Norsk

Engelsk
  • Abadi, Jacob (2004), Israel's Quest for Recognition and Acceptance in Asia: Garrison State Diplomacy, Routledge, ISBN 0714655767 
  • Ausubel, Natan (1964), The Book of Jewish Knowledge, New York, New York: Crown Publishers, ISBN 051709746X 
  • Barton, John; Bowden, Julie (2004), The Original Story: God, Israel and the World, Wm. B. Eerdmans Publishing Company, ISBN 0802829007 
  • Best, Anthony (2003), International History of the Twentieth Century, Routledge, ISBN 0415207398 
  • Bregman, Ahron (2002), A History of Israel, Palgrave Macmillan, ISBN 0333676319 
  • Broughton, Simon; Ellingham, Mark; Trillo, Richard (1999), World Music: The Rough Guide, Rough Guides, ISBN 1858286352 
  • Cole, Tim (2003), Holocaust City: The Making of a Jewish Ghetto, Routledge, ISBN 0415929687 
  • Crowdy, Terry (2006), The Enemy Within: A History of Espionage, Osprey Publishing, ISBN 1841769339 
  • Dekmejian, R. Hrair (1975), Patterns of Political Leadership: Egypt, Israel, Lebanon, State University of New York Press, ISBN 087395291X 
  • Friedland, Roger; Hecht, Richard (2000), To Rule Jerusalem, University of California Press, ISBN 0520220927 
  • Gelvin, James L. (2005), The Israel-Palestine Conflict: One Hundred Years of War, Cambridge University Press, ISBN 0521852897 
  • Gilbert, Martin (2005), The Routledge Atlas Of The Arab-Israeli Conflict (8th utgave), Routledge, ISBN 0415359007 
  • Goldreich, Yair (2003), The Climate of Israel: Observation, Research and Application, Springer, ISBN 030647445X 
  • Hamilton, Victor P. (1995), The Book of Genesis (2nd revised utgave), Wm. B. Eerdmans Publishing Company, ISBN 0802823092 
  • Harkavy, Robert E.; Neuman, Stephanie G. (2001), Warfare and the Third World, Palgrave Macmillan, ISBN 0312240120 
  • Henderson, Robert D'A. (2003), Brassey's International Intelligence Yearbook (2003 utgave), Brassey's Inc., ISBN 1574885502 
  • Herzl, Theodor (1946), The Jewish State, American Zionist Emergency Council, ISBN 0486258491 
  • Jacobs, Daniel (1988), Israel and the Palestinian Territories: The Rough Guide (2nd revised utgave), Rough Guides, ISBN 1858282489 
  • Kellerman, Aharon (1993), Society and Settlement: Jewish Land of Israel in the Twentieth Century, State University of New York Press, ISBN 0791412954 
  • Kornberg, Jacques (1993), Theodor Herzl: From Assimilation to Zionism, Indiana University Press, ISBN 0253332036 
  • Liebreich, Fritz (2005), Britain's Naval and Political Reaction to the Illegal Immigration of Jews to Palestine, 1945–1948, Routledge, ISBN 0714656372 
  • Lustick, Ian (1988), For the Land and the Lord: Jewish Fundamentalism in Israel, Council on Foreign Relations Press, ISBN 0876090366 
  • Mazie, Steven (2006), Israel's Higher Law: Religion and Liberal Democracy in the Jewish State, Lexington Books, ISBN 0739114859 
  • Morçöl, Göktuğ (2006), Handbook of Decision Making, CRC Press, ISBN 1574445480 
  • Mowlana, Hamid; Gerbner, George; Schiller, Herbert I. (1992), Triumph of the Image: The Media's War in the Persian Gulf — A Global Perspective, Westview Press, ISBN 0813316103 
  • Romano, Amy (2003), A Historical Atlas of Israel, The Rosen Publishing Group, ISBN 0823939782 
  • Reveron, Derek S.; Murer, Jeffrey Stevenson (2006), Flashpoints in the War on Terrorism, Routledge, ISBN 0415954908 
  • Rosenzweig, Rafael (1997), The Economic Consequences of Zionism, T Brill Academic Publishers, ISBN 9004091475 
  • Rummel, Rudolph J. (1997), Power Kills: Democracy As a Method of Nonviolence, Transaction Publishers, ISBN 0765805235 
  • Scharfstein, Sol (1996), Understanding Jewish History, KTAV Publishing House, ISBN 0881255459 
  • Shindler, Colin (2002), The Land Beyond Promise: Israel, Likud and the Zionist Dream, I.B.Tauris Publishers, ISBN 186064774X 
  • Skolnik, Fred (2007), Encyclopedia Judaica, 9 (2nd utgave), Macmillian, ISBN 0028659287 
  • Smith, Derek (2006), Deterring America: Rogue States and the Proliferation of Weapons of Mass Destruction, Cambridge University Press, ISBN 0521864658 
  • Stein, Leslie (2003), The Hope Fulfilled: The Rise of Modern Israel, Greenwood Press, ISBN 0275971414 
  • Stendel, Ori (1997), The Arabs in Israel, Sussex Academic Press, ISBN 1898723230 
  • Stone, Russell A.; Zenner, Walter P. (1994), Critical Essays on Israeli Social Issues and Scholarship, SUNY Press, ISBN 0791419592 
  • Torstrick, Rebecca L. (2004), Culture and Customs of Israel, Greenwood Press, ISBN 0313320918 
  • Wenham, Gordon J. (1994), Word Biblical Commentary, 2 (Genesis 16-50), ISBN 0849902010 

Eksterne lenker

Styresett
Generelle referanser


Media
Annet
Wikinews Wikinews: Shimon Peres discusses the future of Israel – relatert engelskspråklig nyhetssak


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Israel&oldid=22629134»