Mir
 | Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. |
| Mir | |||
|---|---|---|---|
 Mir den 12. juni 1998, fotografert fra romfergen Discovery på oppdraget STS-91. | |||
 | |||
| COSPAIR ID | 1986-017A | ||
| Besetning | 3 | ||
| Masse | 129 700 kg | ||
| Trykksatt volum | 350 m³ | ||
| Atmosfæretrykk | 1 atm | ||
| Historie | |||
| Oppskytning | 1986–1996 | ||
| Nedfart | 23. mars 2001 kl. 05.59 UTC | ||
| I bane | 5 519 dager | ||
| Bemannet | 4 592 dager | ||
| Antall omløp | 86 331 | ||
| Banedetaljer | |||
| Perigeum | 354 km over havet | ||
| Apogeum | 374 km over havet | ||
| Inklinasjon | 51,6 grader | ||
| Gjennomsnittsfart | 7 700 m/s (27 700 km/h) | ||
| Periode | 91,9 minutter | ||
 | |||
Mir (Мир) var en sovjetisk romstasjon som ble skutt opp 19. februar 1986. I 1991 overtok Russland stasjonen etter oppløsningen av Sovjetunionen. Mir betyr både «fred» og «verden» på russisk. Mir var første tredjegenerasjons romstasjon og var forløper til Den internasjonale romstasjonen (ISS).
Stasjonen var opprinnelig bygget for å kunne holde i tre år, men fungerte i tilsammen 16 år. I løpet av disse årene bodde over 100 kosmonauter og astronauter i Mir i kortere eller lengre perioder. En enkelt russisk kosmonaut, Sergej Krikaljov, tilbrakte sammenlagt (over to perioder) litt over to år ombord på Mir.
Etter Sovjetunionens fall, deltok også amerikanske og andre vestlige astronauter i arbeidet ombord på Mir.
Mir ble planmessig styrtet i Stillehavet utenfor New Zealand i 2001. Romstasjonen var da blitt gammel og usikker for mannskap. Man besluttet dermed at stasjonen skulle styrtes. Størstedelen av den 136 tonn tunge stasjonen brant opp på vei gjennom jordens atmosfære, men opp mot 20 tonn rester av romstasjonen gikk gjennom atmosfæren og styrtet i Stillehavet.
Mir-modulene[rediger | rediger kilde]
Romstasjonen Mir ble bygget ved sammenføyning av flere ulike moduler som ble sendt enkeltvis opp i rommet. Kjernemodulen som ble oppsendt i 1986 inneholdt beboerkvarterer og kontrollsenter. Kvant I (1987) og Kvant II (1989) inneholdt vitenskapelige instrumenter samt sanitæranlegg for besetningen. Kristall (1990) utvidet de vitenskapelige mulighetene. Spektr (1995) fungerte som beboelses- og arbeidsrom for de amerikanske astronautene. Priroda (1996) foretok jordobservasjoner. Landingsmodulen (1996) ga en sikker og stabil adgang for romfergene.
