Vladimir Putin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Vladimir Putin
Владимир Путин
Vladimir Putin 17-11-2021 (cropped 2).jpg
FødtВладимир Владимирович Путин
7. okt. 1952[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (69 år)
Leningrad i Sovjetunionen
Beskjeftigelse
7 oppføringer
Politiker, judoka (1964–), stuntmann ()[5], trener, militær, advokat, efterretningsagent (1985–1990)Rediger på Wikidata
Akademisk grad Kandidat nauk i økonomi (1997)Rediger på Wikidata
Utdannet ved
8 oppføringer
FSB-akademiet, juridisk fakultet, Statsuniversitetet i St. Petersburg (1970–1975), Akademiet for den russiske utenriksetterretningstjenesten, School 193 (1960–1968), School 281 (1968–1970)[6], St. Petersburg gruveuniversitet (–1997)[7], Statsuniversitetet i St. Petersburg, Sankt-Peterburgskij institut FSB RossiiRediger på Wikidata
Ektefelle Ljudmila Putina 1983–2013
Far Vladimir Spiridonovitsj PutinRediger på Wikidata
Mor Marija Ivanova PutinaRediger på Wikidata
Barn Jekaterina Tikhonova, Marija PutinaRediger på Wikidata
Parti Sovjetunionens kommunistiske parti (1975–1991), Our Home – Russia (1995–1999), ingen (1991–1995), ingen (1999–), Forent RusslandRediger på Wikidata
Nasjonalitet Sovjetunionen (1952–1991), Russland (1991–)Rediger på Wikidata
Medlem av Den allrussiske folkefronten, Ozero (1996–), Det russiske kunstakademietRediger på Wikidata
Utmerkelser
66 oppføringer
The World's Most Powerful People (2016), The World's Most Powerful People (2015), The World's Most Powerful People (2014), The World's Most Powerful People (2013), storkors av Æreslegionen (2006), Verschlossene Auster (2007)[8][9], NVAs fortjenestemedalje (1988), Æresordenen (1996)[10], Konfucius' fredspris (2011), Ærestegnets orden[11], Ordenen for fortjenester av Republikken Dagestan (2014)[12], Årets person (2007), Master of Sport of the USSR, Ho Chi Minh-ordenen (2001), King Abdulaziz Medal (2007)[13], Ismoili Somoni-ordenen (2007), Sheik Zayeds orden (2007), Ordenen for fremragende tjenester (2008), Èrdènijn Ochir odon (2009), Frigjørerens orden (2010), Ærespistolen (2010), Republikken Serbias orden (2013), Ordenen for vennskap mellom folkene (2013), storkors av Den hellige Carls orden (2013), José Marti-ordenen (2014), Medal "Participant of the March-Shot Bosnia-Kosovo 12 June 1999" (2000), A.M. Gortsjakovs minnemedalje (2001), Den apostellike Sankt Vladimirs orden (2002), Ordenen fro heder og ære (2007), Sankt Sava-ordenen (2011), adjungert professor, æresmedlem, Fortjent trener i Russland (1998–), 1. klasse av Sergij Radonezjskij-ordenen, Medaljen for uklanderlig tjeneste, Den gylne ørns orden, Den olympiske orden i gull (2001)[14], Den nasjonale fortjenstorden, Manas-ordenen, æresborger av St. Petersburg, Honored Coach (2006), æresvåpen, Vennskapsordenen (2018)[15], æresdoktor ved Det nasjonale og Kapodistrias-universitet i Athen, Ordenen for heder og ære, Uatsamonga-ordenen, Agostinho Neto-ordenen, honorary doctor of the Tsinghua University, Nazarbajev-ordenen (2019)[16], æresdoktor ved Statsuniversitetet i St. Petersburg, honorary doctor of the Jawaharlal Nehru University, honorary doctor of the Yerevan State University, honorary doctor of the Turkmen State University, honorary doctor of the Baku Slavic University, honorary doctor of the University of Belgrade, honorary doctor of the S. M. Kirov Military Medical Academy, Medal "For Impeccable Service", 3rd class, Medal "For Impeccable Service", 2nd class, æresborger av Astrakhan, Samveldeordenen, Награды Севастополя, Sergij Radonezjskij-ordenen, Den hellige Carls orden, Abdulaziz-ordenen (1251), Den olympiske orden, Ig Nobelprisen (2020)Rediger på Wikidata
Nettstedputin.kremlin.ru Rediger på Wikidata
Russlands president
7. mai 2012–
ForgjengerDmitrij Medvedev
7. mai 2000–7. mai 2008
ForgjengerBoris Jeltsin
EtterfølgerDmitrij Medvedev
Russlands statsminister
8. mai 2008–7. mai 2012
ForgjengerViktor Zubkov
EtterfølgerDmitrij Medvedev
16. august 1999–7. mai 2000
ForgjengerSergej Stepasjin
EtterfølgerMikhail Kasianov
Forent Russlands formann
1. januar 2008–30. mai 2012
ForgjengerBoris Gryzlov
EtterfølgerDmitrij Medvedev
Signatur
Vladimir Putins signatur
Vladimir Putin på Commons

Vladimir Vladimirovitsj Putin (russisk: Владимир Владимирович Путин; født 7. oktober 1952 i Leningrad) er en russisk politiker, for tiden Russlands president. Han kom til makten som president i 1999, og etter å ha sittet den maksimale tiden som president som grunnloven tillot ble han statsminister i 2008, og ble av mange oppfattet som landets reelle leder også som statsminister. I 2012 ble han valgt til president på nytt. Han ble enda en gang valgt i valget 2018.

I sin første presidentperiode ledet Putin Russland til seier i Den andre Tsjetsjenia-krigen, som førte til at den russiske staten vant tilbake kontrollen over utbryterrepublikken Tsjetsjenia. I den økonomiske politikken har Putin satset sterkt på oljesektoren og som følge av utnyttelsen av landets naturressurser har Russland opplevd stor økonomisk vekst. Putin har blitt kritisert av vestlige land og menneskerettighets­organisasjoner for å undergrave demokrati og menneskerettigheter i Russland. I Demokrati-indeksen i 2011 het det at Russland har vært i en «langvarig prosess av tilbakefall som har kulminert med at landet har tatt skrittet fra et hybridregime til et autoritært regime» under Putins styre,[17] og amerikanske diplomater og statsvitere har beskrevet landet som en «mafiastat».[18][19] I tråd med veksten i den russiske økonomien tidlig i hans presidentperiode ble Putin relativt populær blant mange russere, samtidig som han møtte økende protester fra opposisjonen; fra 2011 var det store protester mot Putin i Russland. Vestlige eksperter og medier har i økende grad omtalt Putin som en diktator, i likhet med Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko.[20][21][22][23][24] I 2014 annekterte Russland deler av Ukraina, og i 2022 startet han en full invasjon av landet. En rekke land iverksatte som følge av dette omfattende sanksjoner mot Russland og Putin personlig. En rekke stater og folkerettsjurister har tatt til orde for å straffeforfølge Putin som krigsforbryter, og Den internasjonale straffedomstolen har åpnet etterforskning av mulige russiske krigsforbrytelser.[25][26]

Oppvekst og skolegang

Putin og hans mor Marija Ivanovna i juli 1958

Putin ble født 7. oktober 1952 i Leningrad (nå St. Petersburg). Han var sønn av Vladimir Spiridonovitsj Putin (1911–1999) og Marija Ivanovna Sjelomova (1911–1998). Faren var vernepliktig i den sovjetiske marine og arbeidet senere på togfabrikk. Moren hadde forskjellige manuelle jobber blant annet som vakt og som vaskehjelp. Faren fikk varige men etter skade i kampene om Leningrad og moren holdt på å dø av sult under beleiringen av Leningrad. Begge foreldrene hadde passert 41 år da han ble født og lite er kjent om barndommen hans, noe som har ført til rykter om at han ble adoptert 9-10 år gammel.[27][28] Han hadde to eldre brødre, som begge døde i ung alder. Den ene døde kun måneder etter fødselen i 1933, mens den andre døde av difteri under beleiringen av Leningrad.

Putins bestefar, Spiridon Ivanovitsj Putin, (1879–1965) jobbet på Vladimir Lenins datsja i Gorkij som kokk. Etter Lenins død i 1924 fortsatte han å jobbe som kokk for Lenins enke, Nadezjda Krupskaja. Senere jobbet han som Stalins kokk i en av datsjaene hans ved Moskva. Unge Putin fikk ofte besøke sin bestefar og herfra begynte hans første møte med det politiske Russland.[29]

I Putin-biografien Ot Pervogo Litsa forteller Putin selv om barndomsårene i en kommunal leilighet i Leningrad. Den 1. september 1960 begynte han på den lokale skolen, kun få meter fra leiligheten. I femte klasse var han en av de få i klassen som ikke var medlem av Komsomol.[trenger referanse] I sjette klasse begynte han med sport i form av sambo og senere judo.

Putin fullførte jusstudiene ved Universitetet i Leningrad (nå Statsuniversitetet i St. Petersburg) i 1975, med hovedfagsoppgave i folkerett, hvor han skrev om «bestevilkårsprinsippet» innen handel i internasjonal rett. Det var på universitetet at han ble medlem av Sovjetunionens kommunistiske parti. Dette var et medlemskap Putin beholdt frem til oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Det var også på universitetet han møtte Anatolij Sobtsjak, en person som kom til å spille en viktig rolle i Putins senere karriere.

Karrieren i KGB

Putin i KGB-uniform

Putin gikk inn i KGB i 1975 rett etter universitetet. Etter grunntreningen var han først ansatt i avdelingen for kontraspionasje, men ble senere overført til avdelingen for overvåkning av utenlandske diplomater i Leningrad. Ifølge russiske historikere jobbet også Putin med å slå ned på politiske opprørere i Sovjetunionen.

Fra 1985 til 1990 hadde Putin fått et godt rykte innad i KGB og ble overført til Dresden i det daværende Øst-Tyskland.[30] Han nådde graden oberstløytnant i KGB, en grad som tydet på at han ikke utmerket seg.[31] En tidligere KGB-offiser hevdet at Putin bare nådde graden major i KGB og løy om at han var oberstløytnant.[32] Etter at DDR-staten kollapset ble Putin tilbakekalt til hjemlandet hvor han i 1991 fikk en stilling ved Statsuniversitetet i Leningrad. Denne jobben inkluderte både det å holde øye med studentrådet og det å se etter potensielle rekrutter til KGB. På denne tiden knyttet han også vennskapsbånd til Anatolij Sobtsjak, daværende ordfører i Leningrad.[33] Flere venner og kollegaer fra KGB-tiden ble senere viktig i Putins virke som politiker blant annet som rådgivere.[34]

Putin gikk offisielt av fra stillingen den 20. august 1991, under det KGB-støttede kuppet mot Sovjetunionens generalsekretær Mikhail Gorbatsjov.

Tidlig politisk karriere

I mai 1990 oppnevnte Sobtsjak Putin som rådgiver for internasjonale hendelser. Den 28. juni 1991 ble han St. Petersburgs «utenriksminister», og fikk ansvar for å promotere byen for utenlandske turister og investeringer. Han beholdt stillingen fram til 1996. I løpet av perioden ble Putin etterforsket for korrupsjon, uten at etterforskningen kom fram til noe konkret.

I 1996 tapte Anatolij Sobtsjak ordførervalget i St. Petersburg og ble etterfulgt av Vladimir Jakovlev. Putin dro da til Moskva hvor han overtok stillingen som nestsjef for avdelingen for presidentembets eiendommer. Denne stillingen hadde han frem til mars 1997, da president Boris Jeltsin forfremmet Putin til nestsjef for presidentens stab, en stilling som han hadde fram til 1998.

Den 25. juli 1998 overtok Putin sjefstolen i FSB (etterfølgeren etter KGB). Putin ble fast medlem av Russlands sikkerhetsråd 1. oktober 1998 og deretter rådets sekretær fra 29. mars 1999. Putin satt i FSB-sjefsstolen frem til september 1999.

Statsminister (1999)

Putin ankommer Groznyj i en Su-27. Putin var kjent for en hard linje i Tsjetsjenia i sin første periode som statsminister.

Den 9. august 1999 ble Putin én av Russlands tre visestatsministere. Senere samme dag ble Sergej Stepasjins regjering avsatt, og Putin ble da utnevnt til konstituert statsminister av Jeltsin.[35] Det skjedde i forbindelse med den andre Tsjetsjenia-krigen og Putin ga hæren frie tøyler i Tsjetsjenia.[31] Jeltsin uttalte også at han foretrakk Putin som sin arvtager.

Den 16. august samme år godkjente statsdumaen Putin som statsminister. Den nye statsministeren trengte et simpelt flertall, normalt 226 stemmer for å godkjennes. Putin ble godkjent med 233 stemmer for, 84 mot og 17 som avsto fra å stemme.[36] Da han begynte embetsgjerningen ventet de fleste at han skulle sitte like kort i statsministerstolen som sine forgjengere. Putin klarte imidlertid å beholde stillingen etter at han økte sin personlige popularitet ved å kjøre en hard linje mot opprørene i Tsjetsjenia og ved å ta harde midler i bruk mot kriminaliteten i landet.

Som statsminister besøkte blant annet Putin de russiske troppene i Tsjetsjenia. Han sendte også styrker til å beskytte delrepublikken Dagestan, som hadde blitt invadert av tsjetsjenske styrker.

Selv om Putin offisielt var partiuavhengig, støttet han det da nylig etablerte partiet Forent Russland i Duma-valget i 1999.[37] Ved valget ble dette partiet det største partiet i Dumaen, og Forent Russland svarte med å støtte Putin under presidentvalget året etter.

Første presidentskap

Første periode (2000–2004)

Se også: Presidentvalget i Russland 2000

Putin overtok som president 31. desember 1999 da Boris Jeltsin trakk seg med umiddelbar virkning. Hans første embetshandling var å gi Jeltsin og hans familie full immunitet mot alle korrupsjonsanklager. To år senere, den 12. februar 2001, signerte han en lov som garanterte samme immunitet til alle fremtidige russiske statsoverhoder og deres familier.[38][39]

Putin overtar presidentembetet. Boris Jeltsin i bakgrunnen.

Motstanderne hadde regnet med et valg i juni 2000, men Jeltsins avgang førte til at valget ble fastsatt til mars. Putin vant i første valgrunde. Den 7. mai 2000 ble Putin offisielt tatt i ed som Den russiske føderasjons president.

Putins første periode ble preget av store endringer i den russiske administrasjonen. Blant annet endret han den føderale strukturen til 89 distrikter som igjen var en del av syv regioner. Dumaen ga også Putin rett til å avsette guvernører i disse distriktene.

Han innførte omfattende reformer innen rettsvesenet i landet, særlig inenfor eiendomsskatt og skattelovene. Dette var en prosess som hadde gått tregt under Jeltsin, blant annet på grunn av kommunistisk og oligarkisk motstand. I begynnelsen av 2000 begynte de globale oljeprisene å øke, noe som førte til at statsbudsjettet for året gikk i pluss. Regjeringen under Putin benyttet anledningen til å reformere skattesystemet i landet. Skattenivået ble satt til et flatt nivå på 13 prosent, mens skattereguleringene ble kuttet kraftig ned for å promotere økonomisk vekst. Nye jordreformer som gjorde det mulig å kjøpe å selge land fritt ble innført for første gang siden revolusjonen i 1917.

I slutten av 2000 ble Sovjetunionens nasjonalsang gjeninnført med ny lyrikk og obligatoriske flaggdager ble kunngjort.

Putins første utenlandsreise som president gikk til London, hvor han førte samtaler med statsminister Tony Blair. Sommeren 2000 ga Putin ordre om å stenge ned militærbaser i Vietnam og Cuba som landet hadde arvet fra Sovjetunionen.

Den første seriøse utfordringen Putin stod overfor, var «Kursk»-katastrofen, hvor han ble kraftig kritisert av russere for hvordan han håndterte denne krisen.

Putin og Malaysias statsministre Mahathir bin Mohamad (5. august 2003)

I tillegg ble Putins renommé ytterligere svekket av terrorangrepet mot Dubrovka-teateret i Moskva i 2002 hvor over 130 gisler ble drept. Internasjonal presse advarte da mot at Putins popularitet ville lide under hans håndtering av krisen. Dette skjedde imidlertid ikke.

Andre periode (2004–2008)

Se også: Presidentvalget i Russland 2004

Den 14. mars 2004 ble Putin gjenvalgt som president med over 71 % av stemmene. Den første utfordringen i hans andre periode var et terrorangrep på en skole i Beslan. I likhet med det som skjedde etter angrepet mot Dubrovka-teateret i 2002 ble ikke Putins popularitet svekket av utfallet av krisen, selv om mange offentlige kilder ga Putin personlig skylden for blodbadet.[40]

I mai 2006 annonserte Putin i sin årlige tale ordninger for fødselpermisjon og graviditet. Dette var et tiltak for å få bukt med synkende fødseltall, fattigdom og boligmangel. Samtidig økte han budsjettene i både helse- og skolesektoren, og moderniserte utstyret i begge disse i 2007. Videre overførte han ansvaret for føderale fengsler til Justisdepartementet fra Innenriksdepartementet.

Putins viktigste utfordrere var likevel de russiske oligarkene. Mikhail Khodorkovskij, YUKOSs president, ble arrestert for svindel og skatteunndragelse. Dette ble sett positivt med folkelige russiske øyne, som i stor grad så oligarkene som tyver som hadde stjålet Russlands rikdommer. I internasjonal presse ble det derimot spekulert om at Putin stilnet den politiske opposisjonen. Khodorkovskij var en kjent kritikker av Putins regime.[41][42]

I 2008 invaderte Russland under Putins ledelse Georgia.[43]

Statsminister (2008–2012)

Det russiske sikkerhetsrådet med daværende president Dmitrij Medvedev øverst ved bordet. Putin til venstre for Medvedev og Sergej Lavrov andre fra venstre.
Se også: Presidentvalget i Russland 2008

I henhold til den russiske grunnloven kunne ikke Putin stille til gjenvalg som president etter å ha sittet i to perioder. Putins personlige popularitet gjorde at det var knyttet stor spenning til hvem han ville støtte som sin etterfølger. Det ble også spekulert i om Putin ville endre grunnloven.

Putin støttet Dmitrij Medvedev fra partiet Forent Russland som kandidat til å etterfølge ham i presidentembetet. Medvedev vant valget, og ble tatt i ed som president etter Putin i en seremoni i Kreml 7. mai 2008.[44] Bare noen timer etter utnevnelsen og som en av sine første offisielle embetshandlinger, nominerte han Putin som kandidat til statsminister i Russland.[44] Putin ble dagen etter valgt til ny statsminister av statsdumaen.[45]

Putin beholdt flere av sine kjente ministere i sin nye regjering: Sergej Lavrov fortsatte som utenriksminister, Aleksej Kudrin som finansminister, og Anatolij Serdjukov arbeidet videre som forsvarsminister.[46] Igor Setsjin fikk tittelen som visestatsminister, og Putins tidligere administrasjonssjef som president, Sergej Sobjanin ble utpekt til Putins stabssjef.[46]

I august 2008 anklaget Putin USA for å provosert frem krigen i Sør-Ossetia, med begrunnelse i at amerikanske borgere var i Georgia for å påvirke presidentvalget. Den 9. juni 2009 trakk Russland seg fra forhandlinger med World Trade Organization og i stedet startet uavhengige forhandlinger med Hviterussland og Kasakhstan. Putin oppga grunnen at de var lei av å vente på at Vesten skulle godta dem som medlemmer av organisasjonen.

Som statsminister ble han av mange fortsatt betraktet som landets sterke mann og reelle overhode. Presidenten og statsministeren ble sett på som et tospann, der presidenten, Medvedev, som var en god venn og håndplukket av Putin til presidentvervet, var det milde, liberale ansikt utad mot omverdenen, mens Putin sto for de tøffe avgjørelser.

Annet presidentskap

Putin sammen med Aleksandr Lukasjenko (til høyre) under en felles russisk-hviterussisk militærævelse i 2013.
Foto: kremlin.ru/

Tredje periode (2012–2018)

Putin sammen med Thomas Bach, leder av Den internasjonale olympiske komité under åpningsseremonien til Vinter-OL 2014.

I mars 2012 ble Putin gjenvalgt som president. Ettersom grunnloven ble endret i 2011 ble presidentperioden utvidet med to år. Valget ble kritisert av internasjonale valgobservatører for uregelmessigheter, for stor statlig favorisering av Putins kandidatur og for å ikke ha reelle motkandidater.[47]

Medvedev, som var president fra 2008 til 2012, ble straks utnevnt som statsminister. Han hadde allerede før utvelgelsen av presidentkandidat for det statsbærende partiet erklært at han ikke var kandidat, og selv anbefalt at Putin skulle velges på ny. Kritikere av Putin-Medvedev-konstellasjonen antyder at dette var en avtale i mellom dem allerede i 2008. Både ved utvelgelsen av Putin som presidentkandidat, og ved erklæringen av Putin som seierherre ved presidentvalget, var det store folkelige protester. De store demonstrasjonene mot Putin kom som en stor overraskelse, men førte til en mengde arrestasjoner. Siden er det blitt innført en rekke strenge lover som skal hindre opposisjonell massemønstring og vanskeliggjøre protestbevegelsenes arbeid. Kritikere av regimet omtaler Putins styre som et «mykt diktatur», der opposisjonelle blir rettslig forfulgt på grunn av alvorlige anklager om økonomiske misligheter, eller for «hat mot kirken» (se dommen mot Pussy Riot).

I 2012 opplevde Russland 92 skogbranner, hvor tusenvis av familier mistet hjem og alt de eide. Putin satte opp et fond for å kompensere dem.

Senere tilga han Cuba en gjeld på 32 millioner dollar og signerte en lov som gjorde det forbudt for USA å adoptere russiske barn.

I 2014 invaderte russiske styrker deler av Ukraina.[48][49][50]

Blant kjernepolitikken etter sanksjonene i kjølvannet av Krim-anneksjonen var å bygge opp en russisk matproduksjonssektor som var stor nok til å gjøre landet uavhengig av matimport fra utlandet.

Han signerte en lov som gjorde landet mer sentralisert og fortsatte den militære oppbygningen som startet etter Medvedevs styre.

Fjerde periode (2018–2024)

Putin ble gjenvalgt som president for fjerde gang 28. mars 2018, med 76,9 prosent av stemmene. Han erklærte seg selv som kandidat for valget 6. desember 2017 etter måneder med spekulasjoner om hvorvidt han ville stille til valg. I motsetning til tidligere valg, bestemte Putin seg denne gang for å være en uavhengig kandidat, i stedet for å bli nominert av partiet Forent Russland. Hans fjerde periode begynte den 7. mai 2018, hvor han samme dag inviterte Dmitrij Medvedev til å danne ny regjering som statsminister. Putin har uttalt at han vil ikke stille til valg igjen som president i 2024.[trenger referanse]

Putin utnevnte 15. januar 2020 Mikhail Misjustin som Russlands statsminister etter Dmitrij Medvedev.[51][52]

I 2018, i Putins fjerde periode som president, ble Krim-broen åpnet og fotball-VM arrangert i Russland.

Det ble avdekket mange brudd på dopingreglementet i forbindelse med vinter-OL 2014 i Sotsji. Russland ble derfor utestengt som arrangør og ledere og utøvere som representerer det russiske idrettsforbundet ble utestengt fra deltakelse i både vinter- og sommeridretters verdensmesterskap, olympiske leker og paralympiske leker i to år fra 17. desember 2020.[53]

I 2021–2022 foretok Russland en styrkeoppbygging ved grensen mot Ukraina. Den 21. februar 2022 anerkjente Russland offisielt de to utbryterrepublikkene Donetsk og Lugansk som uavhengige stater og sendte militære styrker til Donbas, det østligste området i Ukraina.[54][55] To dager senere, natt til 24. februar 2022 gikk Russland til krig mot Ukraina. Putin sa i TV-tale samme natt at en militær operasjon var i gang.[56]

FNs sikkerhetsråd formulerte et vedtak som fordømte Russlands aggresjon mot Ukraina, men Russland som for øvrig hadde formannskapet i sikkerhetsrådet i februar 2022, brukte sin vetorett imot et slikt vedtak. Kina, India og De forente arabiske emirater avholdt seg fra å stemme, alle andre medlemmer i sikkerhetsrådet, inkludert Norge, støttet et slikt vedtak.[57]

Kontroverser

Putin har også vært gjenstand for mye kritikk. Flere avgjørelser tatt av Putin har blitt betegnet som udemokratiske av både uavhengige russiske medier og vestlige regjeringer.[58][59][60] Human Rights Watch sin årlige rapport for 2008 hadde Russland som egen seksjon. Der skrev de at valgene i 2007 og 2008 var kraftig påvirket av Putins lover, hvor han nektet friheten å samle seg fredelig og å ytre seg. I tillegg trakk de frem at grove brudd på menneskerettighetene i Tsjetsjenia. Organisasjonen kalte Putin en diktator på linje med Robert Mugabe og daværende president i Pakistan, Pervez Musharraf.[61] Han er også anklaget for å ha stått bak mordet på Anna Politkovskaja og mordforsøket på Viktor Jusjtsjenko. Politkovskaja var kjent for å være en sterk kritiker av Putin, og hennes død skapte internasjonal fordømmelse. Putin ble anklaget av Vesten å ikke ha beskyttet frie russiske medier.[62][63] Putin svarte med at Anna Politkovskajas død var mye mer ødeleggende for Putin enn hva hennes bøker var.[64] Mange russiske journalister som har enten dekket krigen i Tsjetsjenia, avslørt korrupsjon i det offentlige eller vært regimekritiske, har blitt drept etter at Putin overtok makten.[62][63] I 2017 undertegnet Putin en ny russisk lov som avkriminaliserte visse typer vold i hjemmet. Resultatet er at den russiske straffeloven ikke lenger inkluderer fysisk vold mot familiemedlemmer (inkludert kone og barn) og slektninger.[trenger referanse] Kvinne- og menneskerettighetsgrupper i Russland har reagert med avsky, og frykter at svake individer og grupper vil bli utnyttet og mishandlet.[65]

Militær politikk

I oktober 2008 annonserte Forsvarsminister Anatolij Eduardovitsj Serdjukov omfattende endringer som begynte i 2009. Noe av grunnen av til denne restruktureringen var at erfaringene fra krigen i Sør-Ossetia viste at det russiske forsvaret ikke var effektivt nok i å oppnå sine strategiske mål. Reformene var hovedsakelig implementert under Medvedjevs presidentperiode, under oppsyn av Putin som hadde ansvaret i form av å være statsminister.

Målet med reformene var å redusere forsvaret og samtidig gjøre det mer effektivt til å utføre oppgaver innenfor korte tidsrammer. Offiserkorpset ble kraftig slanket og utdanningen sentralisert. Militærdistrikter ble kuttet ned til fire regioner, verneplikten ble kuttet til ett år fra to, hovedsakelig for å stoppe den brutale trakasseringstradisjonen dedovsjina i hæren.

Putin har også fokusert på å øke Russlands nærvær i den arktiske regionen, og har etablert flere baser i regionen. [66]

Internasjonal politikk

Putin i samtale med Tysklands forbundskansler Angela Merkel under Den internasjonale sikkerhetskonferanse, 10. februar 2007.
Foto: Sebastian Zwez

Putin har ofte uttalt seg kritisk overfor USA og vesten, i det han har kalt vestlig aggresjon mot Russland og andre ikke vestlige stater.[67] Særlig har han kritisert USAs utenrikspolitikk. I februar 2007 under en sikkerhetskonferanse i München anklaget han USA for å drive en utenrikspolitikk som ikke tok hensyn til allierte nasjoner. Han mente at USA brukte sin makt på en måte som gjorde at internasjonal lover ikke var effektive, og dermed var ingen trygge."[68]

Putin har uttalt at han støtter en sterkere internasjonal lovgiving og en mer demokratisk styreform. Da USA invaderte Irak i 2003, var Putin imot Washingtons beslutning om å invadere landet uten FNs støtte. Da George W. Bush ba FN fjerne restriksjonene mot Irak etter at krigen var avsluttet, støttet Putin en gradvis oppheving av restriksjonene. Han begrunnet dette med at FN måtte få tid til å lete etter masseødeleggelsesvåpen før dette skjedde.

Han var imot både USAs rakettskjold-planer og militarisering av det ytre rom.[69] Etter 11. september la Putin seg på en svært samarbeidsvillig linje ovenfor NATO og tillot baser i deres maktsfære i Sentral-Asia. Dette møtte motstand hos russiske nasjonalister som var imot amerikanske baser på tidligere sovjetisk jord. Han foreslo for George Bush 7. juni 2007 å bruke en tidligere sovjetisk radarbase i Aserbajdsjan istedenfor en planlagt ny base i Polen. I tillegg ville han at USA skulle legge systemet lengre sør, til Tyrkia eller Irak.[70]

4. juni 2007 uttalte Putin at det kunne bli aktuelt å rette atomraketter mot vestlige land dersom eventuelle amerikanske raketter ble lagt i Tsjekkia.[71]

Selv om forholdet mellom Russland og USA var kjølig, var det personlige forholdet mellom Putin og Bush ganske vennlig.[72] Putin var imot Kosovos løsrivelse fra Serbia, og anerkjente ikke den nye statsdannelsen. Han kalte all støtte for løsrivelse «umoralsk» og ulovlig.[73] I tillegg mente han at Kosovos løsrivelse ville slå tilbake mot Vesten.[74]

Putin og George W.Bush under G8-møtet i 2007

Storbritannia-Russland krisen

På slutten av 2006 ble det diplomatiske forholdet mellom Storbritannia og Russland sterk forverret. Dette skyldtes hovedsakelig den russiske innblandingen i forgiftningen av Aleksandr Litvinenko. Russland nektet å utlevere en mistenkt i saken, Andrej Lugovoj. Storbritannia svarte med å utvise fire russiske diplomater fra landet.[75] Begrunnelsen for Putins avgjørelse var at den russiske grunnloven ikke tillot å utlevere russiske borgere til land som personen ikke har noe tilknytning til. Storbritannias utenriksminister David Miliband uttalte i henhold til saken «this situation is not unique, and other countries have amended their constitutions, for example to give effect to the European Arrest Warrant».[76] I Russland ble utsagnet tolket som om britene ville endre Russlands grunnlov og stemningen ble hisset opp. Putin uttalte at saken ikke var ute av kontroll og at Russland og Storbritannia snart ville gjenoppta gamle diplomatiske bånd igjen. Likevel ble britiske diplomater utvist fra Russland kort tid etter.

Krigen i Sør-Ossetia 2008

I august 2008 var Putin statsminister i Dmitrij Medvedevs presidentperiode, men markerte seg likevel som en av de førende aktørene under krigen i Sør-Ossetia 2008. I krigens første fase besøkte Putin de russiske troppene ved frontlinjene rett etter å ha kommet hjem fra OL i Beijing.

Annekteringen av Krim

Utdypende artikkel: Russlands anneksjon av Krim i 2014

26. februar 2014 brøt det ut protester i den regionale hovedstaden i Krim, Simferopol. Utenfor det lokale parlamentet ble det konfrontasjoner mellom russere og krimtatarer. Den samme natten beordret Russlands forsvarsminister Sergej Shoigu fallskjermssoldater fra Pskov til Krim, hvor de tok over den lokale flyplassen og stengte luftrommet over halvøya. Senere tok soldatene over parlamentsbygningen og reiste det russiske flagget. Soldatene hadde på seg uniformer uten militære kjennetegn, noe som ga dem kallenavnet «små grønne menn».

Avgjørelsen om å annektere Krim ble tatt av Putin klokken 07:00 om natten 23. februar 2014.[77] Ideen hadde ikke vært ny. I 2008 hadde Putin under NATO-møtet i Bucaresti sagt at hvis Ukraina ville bli medlem av NATO, ville det være uten Krim og de østlige regionene. Russland hadde hatt sin Svartehavsflåte stasjonert i Sevastapol siden 1991.

Krig mot Ukraina

Demonstrasjon mot den russiske invasjonen av Ukraina i Nice, Frankrike, 27. februar 2022

Utdypende artikkel: Russlands invasjon av Ukraina 2022

Den 24. februar 2022 gikk Russland til krig mot Ukraina.

Mulige krigsforbrytelser og straffeforfølgelse

Den internasjonale straffedomstolen har åpnet etterforskning av mulige russiske krigsforbrytelser i Ukraina, etter at en rekke land, deriblant Norge, ba domstolen starte etterforskning.[26] En rekke stater, folkerettsjurister og kommentatorer har tatt til orde for å straffeforfølge Putin som krigsforbryter. Mulige krigsforbrytelser omfatter blant annet angrep på sivile i Ukraina.[25][78][79][80][81][82][83] I en tale i Underhuset sa den britiske statsministeren Boris Johnson at Putin kunne bli straffeforfulgt som krigsforbryter, og sammenlignet ham med Slobodan Milošević; Johnson sa også at Storbritannia støtter etableringen av et særskilt krigsforbrytertribunal for å dømme de som er ansvarlige for krigsforbrytelser i Ukraina.[84] Også Keir Starmer støtter et eget straffetribunal for å dømme Putin og hans «kriminelle medsammensvorne».[85] Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa godkjente 3. mars 2022 planer for å dokumentere russiske krigsforbrytelser med tanke på straffeforfølgelse.[86][87] Flere stater som USA og Tyskland har også åpnet etterforskning av russiske krigsforbrytelser.[88][89] USAs president Joe Biden har uttalt at Putin er en krigsforbryter.[90] Folkerettsjurist Hanne Sophie Greve anser det som svært sannsynlig at noen fra russisk side blir dømt for krigsforbrytelser, og uttaler at tiltaler mot både Vladimir Putin og de russiske oligarkene kan være aktuelt.[91] Professor i internasjonal strafferett Terje Einarsen mener det er sannsynlig at Putin kan bli tiltalt av ICC.[92]

Privatliv og familie

Den 28. juli 1983 giftet Putin seg med Ljudmila Sjkrebneva, som på denne tiden var student ved den spanske delen av det filologiske avdelingen på Universitetet i Leningrad. Hun hadde tidligere vært flyvertinne for Aeroflot.

Vladimir Putin og Ljudmila Putina

Paret har to døtre. Marija Putina også omtalt som Maria Vorontsova (født 28. april 1985 i St. Petersburg) og Jekaterina Putina (født 31. august 1986 i Dresden). Døtrene vokste opp i Øst-Tyskland og gikk på en tysk skole i Moskva helt til Putin ble statsminister. Maria Vorontsova er genforsker med spesialisering i sjeldne sykdommer hos barn.[93][94][95] Deretter studerte de internasjonal økonomi på finansakademiet i Moskva.

I april 2014 bekreftet Putins tallsmann at paret hadde gått fra hverandre etter 30 års ekteskap.[96]

Alina Kabajeva blir omtalt som Putins elskerinne og det antas at hun har født hans barn.[97][98][99]

Putin hadde en svart labrador retriever ved navn Koni. Hunden fulgte ofte ham på internasjonale reiser og besøk frem til sin bortgang på grunn av høy alder. Senere har han adoptert flere hunder, blant annet en Sentralasiatisk ovtcharka som han fikk som gave fra Presidenten i Turkmenistan, Gurbanguly Berdimuhammedov.

Putin snakker flytende tysk og skal også ha tatt engelsktimer etter han ble president.[100] Han holdt en tale på flytende engelsk i Guatemala by etter at Sotsji hadde fått Vinter-OL 2014.[101] Han behersker engelsk muntlig og forstår engelsk godt, men bruker russisk og tolk i offisielle samtaler og forhandlinger.[102][103] Han behersker engelsk godt nok til å korrigere tolkene. I tyskspråklige land kan han slå over på tysk.[104]

Kampsport

Putin ved judotrening, 2005.
Foto: kremlin.ru/presidentens pressekontor

Putin har drevet med judo fra ungdomsårene og ble i 2000 tildelt det røde og hvite beltet (sjette dan) da han besøkte Kodokan i Tokyo. Putin startet med sambo, men byttet til judo da han var fjorten. Han har vunnet flere konkurranser i St. Petersburg og er den første statslederen som har oppnådd høyere avansement i sporten. Han har også skrevet en bok om judo som er blitt utgitt i både Russland og USA.[105]

Putin ble utnevnt til ærespresident i internasjonale judoforbundet, men tittelen ble suspendert som en følge av Russlands invasjon av Ukraina 2022. [106]

Putin fikk sort belte i tawkwondo i 2013, men i forbindelse med invasjonen av Ukraina ble beltet trukket tilbake. Russiske og hviterussiske utøvere får ikke delta i konkurranser i regi av det internasjonale taekwondoforbundet. [106]

Vurderinger

Ifølge planer offentliggjort av den russiske regjeringen ønsker Putin å skape et «Stor-Russland» ved å underlegge seg både Ukraina og Hviterussland.[107] Da Boris Jeltsin planla å gå av begynte letingen etter noen til å ta over og dette måtte være en som ikke ville straffeforfølge Jeltsin. Jeltsins medarbeider Boris Berezovskij så seg ut KGB-agenten Putin som Berezovskij antok var lett formbar og uten egeninteresse. Gjenoppretting av Moskvas autoritet ble etterhvert sentralt i Putins perspektiv.[108]

Putin i 1960 (omtrent 8 år gammel)

Pavel Baev ved PRIO mener Putin bør anses som «en svært farlig krigsforbryter» etter angrepet på Ukraina.[109] Journalisten Jonathan Littell skriver i The Guardian at Putin er en god taktiker med små evner til å tenke strategisk. Littell tror at isolasjonen under koronapandemien har forsterket hans paranoide og ny-imperialistiske tenkemåte.[31] Putins tenkemåte kan ha blitt forvrengt etter mange år med uhemmet maktutøvelse, skrev psykologiprofessor Ian H. Robertson i Psychology Today i 2014. Isolasjon og tiltagende hybris kan ifølge Robertson svekket realitetsorienteringen. Ifølge Robertson har personer med stor makt en tendens til å undervurdere risiko blant annet fordi det blir en narsissistisk overvurdering av egne beslutninger. Robertson tror at Putin egentlig er redd og føler seg sårbar. Jakub Godzimirski, ved NUPI, tror at Putin er grunnleggende redd for et folkeopprør. Lars Peder Haga, ved Luftkrigsskolen, mener at Putin er virkelighetsfjern og drevet av ideologi.[110][111]

General Sverre Diesen mener at Putin i forbindelse med invasjonen av Ukraina i 2022 gjorde grove feilvurderinger av den militære situasjonen og av omverdenens reaksjoner, noe som ifølge Diese tyder på svekket realitetsorientering.[112]

Den russisk/amerikanske journalisten Masha Gessen skriver i biografien om Putin (The Man Without a Face: The Unlikely Rise of Vladimir Putin, 2013) at Putin som barn fysisk angrep enhver som fornærmet ham.[27]

Referanser

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, «Vladimir Putin», besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Wladimir Putin, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, oppført som Wladimir Putin, Munzinger IBA 00000023044, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ GeneaStar, oppført som Vladimir Poutine, GeneaStar person-ID putinvladim[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.rbc.ru[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ putin.kremlin.ru[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.kommersant.ru[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ netzwerkrecherche.org, besøkt 23. januar 2019[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ arkivert hos Wayback Machine, arkiv-URL web.archive.org, arkiveringsdato 16. oktober 2012, web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ graph.document.kremlin.ru[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.mk.ru[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.riadagestan.ru[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.novayagazeta.ru[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ Olympedia person ID 1100050[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ www.bjd.com.cn, arkiv-URL web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ www.akorda.kz[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ Democracy Index 2011, http://www.sida.se/Global/About%20Sida/Så%20arbetar%20vi/EIU_Democracy_Index_Dec2011.pdf Arkivert 17. juni 2012 hos Wayback Machine.
  18. ^ Harding, Luke (1. desember 2010). «WikiLeaks cables condemn Russia as 'mafia state'». The Guardian. London. 
  19. ^ Stephen Holmes, Fragments of a Defunct State, London Review of Books
  20. ^ «– Vi bør ikke snakke om Russland som om det er et land likt Norge». forskning.no. Besøkt 27. februar 2022. 
  21. ^ «– Russland er blitt et klassisk diktatur». forskning.no. Besøkt 27. februar 2022. 
  22. ^ Andrew Osborn (25. september 2011). «Fears Vladimir Putin will turn Russia into outright dictatorship». The Daily Telegraph. Besøkt 25. september 2011. 
  23. ^ Stephen Romei (18. mai 2012). «Putin the elected dictator is doomed, biographer claims». The Australian. Besøkt 18. mai 2012. 
  24. ^ «David Miliband: Vladimir Putin Is A 'Ruthless Dictator'». Huffington Post. 4. mars 2012. Besøkt 4. mars 2012. 
  25. ^ a b «Everything you need to know about war crimes and how Putin could be prosecuted». CNN. Besøkt 6. mars 2022. 
  26. ^ a b «ICC launches war crimes investigation over Russian invasion of Ukraine». The Guardian. Besøkt 3. mars 2022. 
  27. ^ a b Burgo, Joseph (15. april 2014). «Vladimir Putin, Narcissist?». The Atlantic (engelsk). Besøkt 10. mars 2022. 
  28. ^ «Could this woman be Vladimir Putin's real mother?». www.telegraph.co.uk. 8. desember 2008. Besøkt 10. mars 2022. 
  29. ^ Sakwa, Richard (2008). Putin: Russia’s choice (2 utg.). Abingdon: Routledge. ISBN 0203931939. 
  30. ^ «Putin set to visit Dresden, the place of his work as a KGB spy, to tend relations with Germany». International Herald Tribune. 9. oktober 2006. Arkivert fra originalen 6. desember 2008. 
  31. ^ a b c «War brought Vladimir Putin to power in 1999. Now, it must bring him down | Jonathan Littell». the Guardian (engelsk). 3. mars 2022. Besøkt 3. mars 2022. «“You want to know who Vladimir Putin is, young man? Vladimir Putin is a lieutenant colonel of the KGB. And do you know what a lieutenant colonel of the KGB is? Absolutely nothing.” What Kovalev meant was that a man who had never even made full colonel was simply a small-minded operative, incapable of thinking ahead more than a move or two.» 
  32. ^ Bigg, Anastasia Kirilenko and Claire. «Ex KGB officer: Putin's been lying about what his rank really was within the KGB». Business Insider (engelsk). Besøkt 4. mars 2022. 
  33. ^ Hoffman, David (30. januar 2000). «Putin's Career Rooted in Russia's KGB». Washington Post. Besøkt 8. juni 2010. 
  34. ^ Skeie, Kari (12. mars 2022). «Creme de la Kreml». NRK. Besøkt 12. mars 2022. «Som 23-åring vervet Putin seg til den russiske etterretningstjenesten. Han tilbrakte blant annet fem år i Dresden i det daværende Øst-Tyskland. Putin sluttet i KGB i 1991, men flere av hans venner fra denne perioden er fremdeles blant hans nærmeste rådgivere.» 
  35. ^ «Text of Yeltsin's speech in English». BBC News. 9. august 1999. Besøkt 31. mai 2007. 
  36. ^ «Yeltsin's man wins approval». BBC. 16. august 1999. Besøkt 8. juni 2010. 
  37. ^ «Political groups and parties: Unity». Norsk utenrikspolitisk institutt. Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 8. juni 2010. 
  38. ^ УКАЗ от 31 декабря 1999 г. № 1763 О ГАРАНТИЯХ ПРЕЗИДЕНТУ РОССИЙСКОЙ ФЕДЕРАЦИИ, ПРЕКРАТИВШЕМУ ИСПОЛНЕНИЕ СВОИХ ПОЛНОМОЧИЙ, И ЧЛЕНАМ ЕГО СЕМЬИ. Rossiyskaya Gazeta
  39. ^ «Развращение» первого лица. Госдума не решилась покуситься на неприкосновенность экс-президента. www.newizv.ru 18 March 2004.
  40. ^ Moscow siege leaves dark memories, BBC News, 16. desember 2002
  41. ^ Page, Jeremy (16. mai 2005). «Analysis: punished for his political ambitions». The Times. London. Besøkt 27. desember 2007. 
  42. ^ How to Steal Legally Arkivert 2008-02-28, hos Wayback Machine. by Tim Osborne, The Moscow Times, 15. februar 2008 (issue 3843, page 8).
  43. ^ Georgia 'overrun' by Russian troops as full-scale ground invasion begins, Daily Mail
  44. ^ a b (en) BBC News: Medvedev becomes Russia's leader, 7. mai 2008
  45. ^ (en) BBC News: Putin confirmed as new Russian PM , 8. mai 2008
  46. ^ a b (no) Dagbladet: «Stabilt i Russland», 12. mai 2008
  47. ^ After Election, Putin Faces Challenges to Legitimacy, New York Times
  48. ^ Ukrainas statsminister: Russland har erklært krig: NATOs generalsekretær: - Russland truer fred og sikkerhet i Europa
  49. ^ Ukraine denounces ‘armed invasion’ as suspected Russian forces raid Crimea airports, Euronews
  50. ^ Ukraine Tells Russia Invasion Means War, Bloomberg
  51. ^ «Regjeringen i Russland går av». TV2. Besøkt 15. januar 2020. 
  52. ^ NTB (15. januar 2020). «Putin utnevner skattedirektør til ny statsminister». Finansavisen. Arkivert fra originalen 15. januar 2020. Besøkt 15. januar 2020. 
  53. ^ «WADA Executive Committee unanimously endorses four-year period of non-compliance for the Russian Anti-Doping Agency». wada-ama.org. 9. desember 2020. Besøkt 4. mars 2021. 
  54. ^ Roth, Andrew; Borger, Julian (21. februar 2022). «Ukraine: Putin orders troops into Donetsk and Luhansk on ‘peacekeeping duties’» (engelsk). Besøkt 21. februar 2022. 
  55. ^ Rainford, Sarah (21. februar 2022). «Russia recognises Ukraine separatist regions as independent states» (engelsk). Besøkt 21. februar 2022. 
  56. ^ «Putin bekrefter at han har godkjent militæroperasjon i Donbas». TV 2 (norsk). 24. februar 2022. Besøkt 28. februar 2022. 
  57. ^ NRK (26. februar 2022). «Russland la ned veto i Sikkerhetsrådet». NRK. Besøkt 2. mars 2022. 
  58. ^ From Those Putin Would Weaken, Praise
  59. ^ 50% Good News Is the Bad News in Russian Radio
  60. ^ Masha Lipman, Anders Aslund (2. desember 2004). «Russian Media Criticism of Vladimir Putin: Evidence and Significance». Carnegieendowment.org. Besøkt 2. mars 2010. 
  61. ^ Rights Group Calls Putin a 'Brutal' Leader. The Moscow Times 4 February 2008. Issue 3834. Page 5.
  62. ^ a b CPJ calls on Putin to take responsibility for Politkovskaya murder probe Arkivert 9. februar 2007 hos Wayback Machine. - Committee to Protect Journalists
  63. ^ a b «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 30. september 2007. Besøkt 6. juni 2010. 
  64. ^ Answers on questions asked during interview to ARD TV channel (Germany) Arkivert 11. juni 2008 hos Wayback Machine., Dresden, 10. oktober 2006
  65. ^ Heidi Schei Lilleås (8. februar 2017). «Putin: Nå er det lov å slå kone og barn». Nettavisen.no. Besøkt 8. februar 2017. 
  66. ^ Adrian Blomfield (11. juni 2008). «Russia plans Arctic military build-up», The Daily Telegraph. London. Besøkt 27. juli 2011.
  67. ^ Liquid Courage, The American, by Charlie Szrom and Thomas Brugato. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 26. oktober 2010. Besøkt 2. august 2010. , 22 February 2008. See also Brugato, Thomas. (2008). Drunk On Oil: Russian Foreign Policy 2000-2007. Berkeley Undergraduate Journal, 21(2). Retrieved from: http://escholarship.org/uc/item/26d7t54f
  68. ^ 43rd Munich Conference on Security Policy. Putin's speech in English Arkivert 4. mai 2008 hos Wayback Machine., 10. februar 2007.
  69. ^ Interview Arkivert 4. mai 2008 hos Wayback Machine. for Indian Television Channel Doordarshan and Press Trust of India News Agency, 18. januar 2007.
  70. ^ Press Conference following the end of the G8 Summit Arkivert 4. mai 2008 hos Wayback Machine., 8. juni 2007
  71. ^ Asymmetrical Iskander missile systems, RIA Novosti, 15. november 2007
  72. ^ Merkel cools Berlin Moscow ties BBC News 16. januar 2006
  73. ^ «Putin: supports for Kosovo unilateral independence "immoral, illegal"». Xinhua. 14. februar 2008. Besøkt 25. februar 2008. 
  74. ^ «Putin: Kosovo case terrible precedent». Press TV. 22. februar 2008. Besøkt 25. februar 2008. 
  75. ^ Gonzalo Vina and Sebastian Alison (20. juli 2007). «Brown Defends Russian Expulsions, Decries Killings». Bloomberg News. Arkivert fra originalen 30. september 2007. 
  76. ^ David Miliband's oral statement to the Commons on the Litvinenko case, 16 July 2007
  77. ^ Zygar, Mikhail (2015). All The Kremlin's men: Inside the court of Vladimir Putin. s. 275. 
  78. ^ «Putins vei fra kriminell gategutt til krigsforbryter». Forsvarets forum. Besøkt 6. mars 2022. 
  79. ^ «Putin kan tiltales i FN-domstol». VG. Besøkt 6. mars 2022. 
  80. ^ Sofie Høgestøl. «Putin og hans regime må straffes på lik linje med nazistene». Bergens Tidende. Besøkt 6. mars 2022. 
  81. ^ «Boris Johnson: Vladimir Putin guilty of war crimes». Politico. Besøkt 6. mars 2022. 
  82. ^ «Ukraine invasion: Former prime minister Gordon Brown calls for special tribunal to punish Vladimir Putin for Russian aggression». Sky News. Besøkt 6. mars 2022. 
  83. ^ «Philippe Sands foreslår eget tribunal for å straffeforfølge Putin». Rett24. Besøkt 6. mars 2022. 
  84. ^ «PM suggests Putin 'could face war crimes charges' over Ukraine». STV News. 24. februar 2022. 
  85. ^ «Keir Starmer calls for Nuremberg-style war crimes tribunal for Putin». The Independent. 
  86. ^ «Moscow Mechanism Invoked by 45 OSCE States To Review Reported Abuses by Russia». state.gov. Besøkt 6. mars 2022. 
  87. ^ «Russia’s Ukraine Invasion Devolving Into ‘Strategic Catastrophe’ for Putin: U.S. Envoy». Foreign Policy. Besøkt 6. mars 2022. 
  88. ^ «U.S. is collecting evidence of possible Russian war crimes in Ukraine». CNBC. Besøkt 8. mars 2022. 
  89. ^ «Germany launches probe into suspected war crimes in Ukraine». Al Jazeera. Besøkt 8. mars 2022. 
  90. ^ Biden says Russian leader Putin ‘is a war criminal’ for Ukraine attacks
  91. ^ «Ikke alt er lov i krig. Nå starter etterforskningen av de russiske angrepene på sivile i Ukraina». Aftenposten. Besøkt 7. mars 2022. 
  92. ^ «Dette skjer hvis Putin blir dømt: – Veldig sannsynlig at han blir tiltalt». TV2. Besøkt 7. mars 2022. 
  93. ^ Yablokova, Oksana (9. august 2002). «Putin's Girls Having La Dolce Vita Break». The St. Petersburg Times. Besøkt 13. februar 2009. 
  94. ^ «Putin’s three ‘daughters’ - a doctor, dancer & DJ - emerge from shadows». The Sun (engelsk). 7. juni 2021. Besøkt 4. mars 2022. 
  95. ^ Archive, View Author; feed, Get author RSS (2. mars 2022). «The lies, affairs and greed that made Putin the ‘world’s richest man’». New York Post (engelsk). Besøkt 4. mars 2022. 
  96. ^ «Vladimir Putin confirms divorce from his wife of 30 years by removing all mention of her on his official website». 
  97. ^ https://www.thetimes.co.uk/article/kremlin-silent-on-reports-vladimir-putin-and-alina-kabaeva-his-secret-first-lady-have-had-twins-dqvrpkrgc
  98. ^ https://www.dagbladet.no/sport/det-ryktes-at-putins-elskerinne-skal-tenne-ol-ilden/61715849
  99. ^ «Reports of Putin Fathering Twins Test Free Speech in Russia». VOA (engelsk). Besøkt 4. mars 2022. 
  100. ^ Wagner, Hans (30. juni 2006). «Das Konfliktpotential mit den USA wächst (German)». Arkivert fra originalen 21. juni 2007. Besøkt 29. mars 2007. 
  101. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. juli 2007. Besøkt 6. juli 2007. 
  102. ^ Gray, James (1. mars 2022). «Putin languages: Why he won't speak English - Inside Putin's bizarre power play». Express.co.uk (engelsk). Besøkt 4. mars 2022. 
  103. ^ «In a rare move, Putin speaks English». NBC News (engelsk). Besøkt 4. mars 2022. 
  104. ^ «Can Putin speak English? After his meeting with Trump, the Kremlin weighs in». Newsweek (engelsk). 10. juli 2017. Besøkt 4. mars 2022. 
  105. ^ Putin, Vladimir V. (2004). Judo: History, Theory, Practice. North Atlantic Books. ISBN 1-55643-445-6. 
  106. ^ a b «Mister svart belte», Dagbladet, 1. mars 2022
  107. ^ Putins medier gjorde en stor tabbe. Nå vet vi trolig hva målet hans er i Ukraina
  108. ^ Wammer, Ida; Malm, Mari Sand; Afshary-Kaasa, Julia (5. mars 2022). «Hva skjer i Vladimir Putins hode?». www.dn.no (norsk). Besøkt 10. mars 2022. 
  109. ^ «Hva vil en desperat Putin kunne gjøre?». Aftenposten. Besøkt 27. februar 2022. 
  110. ^ «The Danger That Lurks Inside Vladimir Putin's Brain | Psychology Today». www.psychologytoday.com (engelsk). 17. mars 2014. Besøkt 10. mars 2022. 
  111. ^ Wammer, Ida; Malm, Mari Sand; Afshary-Kaasa, Julia (5. mars 2022). «Hva skjer i Vladimir Putins hode?». www.dn.no (norsk). Besøkt 10. mars 2022. 
  112. ^ Andresen, Frode (10. mars 2022). «Putin har tre valg». dagbladet.no (norsk). Besøkt 10. mars 2022. 

Litteratur

Se også

Eksterne lenker

Wikiquote: Vladimir Putin – sitater

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Vladimir_Putin&oldid=22365147»