Hjort

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Hjort
Hjort
Vitenskapelig(e)
navn: 		Cervus elaphus
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: hjort,
kronhjort,
rødhjort,
vanlig hjort m.m.
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Klovdyr
Familie: Hjortedyr
Slekt: Ekte hjorter
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Habitat: terrestrisk
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for hjort
Eurasia og Nord-Afrika

Hjort eller kronhjort (Cervus elaphus) tilhører slekten ekte hjorter (Cervus) i familien hjortedyr (Cervidae) og finnes vilt over store deler av Europa og i visse strøk av Lilleasia, Midtøsten, Asia og Nord-Afrika. Den er dessuten introdusert i Argentina, Australia og på New Zealand. Hanndyret kalles bukk og hunndyret hind eller kolle, mens avkommet kalles kalv.

Adferd[rediger | rediger kilde]

Hjorten har godt utviklet syn, hørsel og luktesans, og er derfor veldig rask til å oppdage mulige farer. Den er svært sky og forsvinner ved den minste mistanke om fare, og farten kan komme opp i over 60 km/t. Hjorten har en unik evne til å ta seg hurtig frem i alle typer landskap. I tett kratt vipper forøvrig bukken hodet bakover og legger geviret på ryggen så det ikke kommer i veien. Av sansene til hjorten er luktesansen den desidert beste og viktigste. Et vinddrag er nok for identifisering av fare via luktesansen. I gode vindforhold har hjorten en luktradius på kilometer. Hjorten har svært godt nattsyn, og hørselen er også veldig skarp.

Om sommeren trekker hjortene ofte opp i fjellet på jakt etter det beste gresset. På denne årstiden går bukker ofte i små grupper eller alene, og dette gjør også koller med kalver. Når høsten kommer og paringssesongen (brunsten) starter, skiller bukkene lag og starter sine brunstaktiviteter. Om vinteren samles hjortene ofte i store grupper i granskoger eller andre steder med ly og varme, gjerne i tilknytning til områder med mulighet for matauk. Når våren kommer, beveger de seg ofte i åpent lende på leting etter mat, ofte helt inntil gårdstun for å spise de første gresstråene. Når den verste sulten har blitt dekket på våren, oppløses de store gruppene, og dyra går inn i sommergrupperinger.

Geviret til bukken[rediger | rediger kilde]

Hos hjorten er det bare bukken som utvikler gevir. Det første geviret bukken får er to enkle spirer. Disse begynner å vokse i bukkens andre vår og er ferdig utvokst til høsten. Disse bukkene kalles bl.a. 1,5-åring, spissbukk, beinhynnel og fjordsdyr. Hvert år blir det stadig flere tagger på geviret, inntil bukken har nådd sin genetiske (eller miljømessige) grense. Bukkene feller geviret i mars/april hvert år og utvikler deretter nytt. På slutten av sommeren er geviret ferdig utvokst, og basthuden kan fjernes. Basthud eller bast er et hudlag som dekker geviret i vekstsesongen. Basten har et rikt nettverk av nerveceller og blodårer som sørger for tilførsel av næringsstoffer under tilveksten. Når geviret er ferdig utvokst tørker basten ut, og bukken fjerner restene gjennom å «feie» geviret mot busker og kratt. Hos store bukker kan geviret forme en krone i toppen bestående av tre eller flere tagger, noe som gir disse bukkene tilnavnet kronhjort. En klassisk kronhjort har 12 tagger, seks på hvert gevir, men i utgangspunktet trenger bukken kun én krone i toppen for å bli kvalifisert til kronhjort, og antall tagger er derfor uvesentlig for kvalifiseringen. I toppårene til bukken (alderen 7-12 år) vil den normalt ha mellom 10 og 16 tagger, der 12–14 tagger er regnet for det som er vanlig for en storbukk. Over 16 tagger kan forekomme, men dette er i sjeldne tilfeller for den norske utgaven.[2] Størrelsen på geviret er ofte i samsvar med bukkens fysiske kapasiteter, der en stor bukk normalt vil ha et stort gevir. Etter toppårene reduseres gevirpryden gradvis i omfang, antall takker avtar og det forekommer ofte misdannelser på geviret. Slike bukker kalles gjerne returbukker.

Kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Norsk hjort er generelt mindre enn annen hjort. Den kjennetegnes av den mørke hårstripa som går fra nakken langs hele ryggen på dyret. Hårstripa er tydelig på såvel den rødbrune sommerpelsen, som på den mer gråbrune vinterpelsen. Langs innsiden og på baksiden av lårene er pelsen lysere, noe som gir hjorten det karakteristiske «speilet». Om dyret blir skremt, stritter hårlaget i speilet ut, slik at den lysere overflaten blir stående i skarp kontrast til den øvrige pelsen.

Vekt, størrelse og alder[rediger | rediger kilde]

En gjennomsnittlig norsk hjortebukk veier 120–210 kg, mens prakteksemplarene i noen tilfeller kan veie opp mot 280 kg. Kollene veier normalt 85-125 kg og kalvene 20–50 kg. Lenger sør i Europa kan kronhjorten bli godt over 300 kg tung, mens den i Nord-Amerika kan bli opp mot 500 kg. Voksne bukker blir som regel omkring 10 % større enn kollene, men de kan veie dobbelt så mye.

Hjorten har en mankehøyde på mellom 120 og 150 cm, og en lengde på mellom 165 og 250 cm. Den har en levealder på 10 til 20 år.[2]

Underarter[rediger | rediger kilde]

Det er beskrevet en rekke underarter av hjort, men det hersker ueninghet om mange av dem. Norsk hjort kalles gjerne Cervus elaphus atlanticus. Den ser ut til å være nærmere beslektet med britisk hjort (Cervus elaphus scoticus) enn italiensk (Cervus elaphus elaphus) og kontinental hjort (Cervus elaphus germanicus).[3]

Japansk hjort på Hokkaido.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Hjort finnes i Eurasia og såvidt i Nord-Afrika, der underarten berberhjort (Cervus elaphus barbarus) finnes i forbindelse med Atlasfjellene. Arten er på ingen måte truet, selv om det kan være lokale bestander som står under press og taper habitat.

I Norge finner man hjort først og fremst langs kysten på Vestlandet, fra Rogaland og opp til Nordland. Den har imidlertid også spredd seg til Østlandet og Sørlandet. Hjorten trives godt i skog som ikke vokser for tett, spesielt i løvskog.

Verdens naturvernunion har pr. februar 2018[1] denne inndelingen utbredelsen av arten:
1) Opprinnelig art i disse landene/områdene: Algerie, Armenia, Belgia, Bosnia-Hercegovina, Bulgaria, Danmark, Estland, Frankrike, Georgia, Hviterussland, Iran, Irland, Italia, Kroatia, Latvia, Litauen, Luxembourg, Moldova, Montenegro, Nederland, Nord-Makedonia, Norge, Polen, Romania, Serbia, Slovakia, Slovenia, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tunisia, Tyrkia, Tyskland, Ukraina, Ungarn, Østerrike

2) Utdødd art i: Albania, Israel, Jordan, Libanon, Syria

3) Gjeninnført art i: Hellas, Marokko

4) Innført art i: Argentina, Australia, Chile, New Zealand.

Forplantning[rediger | rediger kilde]

Hjorten blir kjønnsmoden etter 1,5 år. Størrelsen på geviret spiller en viktig rolle forut for hjortens forplantning. I brunsttiden om høsten konkurrerer hannene om å skaffe seg et harem av koller, som de så parer seg med. Den herskende hannen hindrer de andre hjortene i å pare seg med koller i hans harem. Kollen går drektig i omtrent åtte måneder før hun føder normalt én kalv. I Norge skjer kalvingen helst i mai, men dette kan variere fra land til land. Kalven dier mora i ca. sju måneder. I denne perioden avbryter hun stadig beitingen for å die kalven, som ligger skjult til den er sterk nok til å følge med flokken. Kalven vil følge mora i omkring ett år, til hun føder en ny kalv.

Ernæring[rediger | rediger kilde]

Hjorten er planteeter og har kraftige kjever som hjelper til med å knuse maten. Om vinteren spiser den knopper og kvister samt lav fra trestammer. Alm, bjørk og rogn er tresorter den liker. Basten, det myke skinnet på geviret, blir skrapet av om høsten og ofte spist. I mineralfattige områder hender det også at hjorten gnager i seg sitt eget gevir etter at det er felt.

Hjorten som smittespreder[rediger | rediger kilde]

Hjortelusflue (Lipoptena cervi) er en blodsugende parasitt som fester seg til hjortedyr som rådyr, elg og hjort. I Mellom-Europa ses indikasjoner på at hjortelusflua kan spre bakterien Bartonella schoenbuchensis fra rådyr til mennesker. Det er også funnet trypanosomer (en type parasitter) fra hjort i hjortelusfluas tarm.[4]

Hjortedyr er i tillegg mellomverter for skogflått. En stadig økende andel av flåtten er bærere av alvorlige bakterie- og virussykdommer hos mennesker og husdyr, bl.a borreliose, skogflåttencefalitt (en spesiell type hjernebetennelse), louping ill, anaplasmose (sjodogg), tularemi (harepest) og blodpiss(babesiose, piroplasmose). Flåttbårne sykdommer dreper årlig mer sau enn den samlede rovdyrstammen i Norge.[5] Dette utgjør en reell trussel mot sauenæringen i hele kyst-Norge.

Antallet mennesker som smittes av borelliose og skogflåttencefalitt øker år for år. Den store utbredelsen og tettheten av hjortedyr representerer således et økende folkehelseproblem.[6]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Lovari, S., Lorenzini, R., Masseti, M., Pereladova, O., Carden, R.F. & Brook, S.M. 2016. Cervus elaphus. «The IUCN Red List of Threatened Species 2016»: e.T55997072A22155320. Besøkt 3. februar 2018.
  2. ^ a b Vår fantastiske verden, Skandinavisk Presse 1990
  3. ^ Genetic differentiation in four European subspecies of red deer (NCBI)
  4. ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 24. desember 2013. Besøkt 28. juni 2009. 
  5. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 24. desember 2013. Besøkt 28. juni 2009. 
  6. ^ Folkehelseinstituttet

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hjort&oldid=20880970»