NATO
| North Atlantic Treaty Organization Organisation du Traité de l'Atlantique Nord 
| |||||
|---|---|---|---|---|---|
.svg)
NATOs medlemsland | |||||
| Offisielt navn | North Atlantic Treaty Organization, Organisation du traité de l'Atlantique Nord | ||||
| Type | Forsvarsallianse | ||||
| Stiftet | 4. april 1949 | ||||
| Land | Belgia | ||||
| Hovedkontor | Brussel | ||||
| Generalsekretær | Jens Stoltenberg | ||||
| Stab | Stuart Peach, sjef for NATOs militærkomité | ||||
| Medlemmer | 30 medlemsland | ||||
| Motto | Animus in Consulendo Liber (uoffisiell oversettelse: I diskusjon finnes den frie tanke)[1] | ||||
| Nettsted | nato.int | ||||
North Atlantic Treaty Organization (NATO) (fransk: l'Organisation du Traité de l'Atlantique Nord, OTAN) er en militærallianse bestående av 30 land i Europa og Nord-Amerika. NATO ble opprinnelig startet i frykt for en angivelig «kommunistisk ekspansjon», men har etter den kalde krigens slutt reformert seg til andre formål, hovedsakelig utenlandske militære intervensjoner.[trenger referanse] Grunnlaget for organisasjonen er Atlanterhavspakten[2] som ble undertegnet av tolv land i 1949. Det nordatlantiske råd, som er organisasjonens øverste politiske myndighet, møtes ukentlig.
Kjernen i NATO er Atlanterhavspaktens artikkel 5, som fastslår at et angrep på et medlemsland er et angrep på hele alliansen.[omstridt ] Den eneste gangen den har blitt benyttet er i forbindelse med terrorangrepene mot USA i 2001, da den ble brukt som begrunnelse til angrepet på Afghanistan.[3]
Historie[rediger | rediger kilde]
Begynnelsen[rediger | rediger kilde]
NATO ble dannet i Washington, D.C. 4. april 1949 av tolv vestlige land. Bakgrunnen var frykt for Sovjetunionens økende maktposisjon i Europa, spesielt etter kommunistenes maktovertakelse i Tsjekkoslovakia i 1948. Kjernen av traktaten er artikkel V, som fastslår at et angrep på et NATO-land er et angrep på hele alliansen.
Norge var en av statene som var med fra starten, noe som markerte et vendepunkt for norsk utenrikspolitikk. Samtidige forhandlinger om et skandinavisk forsvarsforbund måtte vrakes på grunn av en splittelse mellom Norge og Danmark, som ønsket en vestlig sikkerhetsgaranti, og Sverige, som ville fortsette sin nøytralitetspolitikk.[4]
Med opptrappingen av den kalde krigen utover på 1950-tallet og utbruddet av Koreakrigen, ble Vest-Tyskland inkludert som medlem i 1955. Sovjetunionen svarte på dette med opprettelsen av Warszawapakten samme år.
Den kalde krigen[rediger | rediger kilde]
I 1966 trakk Frankrike seg ut av NATOs felles militære kommandostruktur fordi Frankrikes president Charles de Gaulle mente den felles militærkommandoen i for stor grad fremmet USAs interesser og hemmet Frankrike i å fremme sine egne nasjonale interesser. Frankrike fortsatte likevel som politisk medlem av NATO. Dette førte til at Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE) ble flyttet fra Paris til Mons i Belgia. Først i 1993 ble Frankrike fullverdig medlem igjen.
Spania ble medlem i NATO i 1982, og fra slutten av 1990-tallet ble en rekke nye medlemsland fra den tidligere østblokken med.
Etter den kalde krigen[rediger | rediger kilde]
Etter 1991 ble NATOs oppgaver i noen grad redefinert av medlemslandene. Et nytt konsept ble vedtatt som åpner for at NATO kan intervenere uten at noen av medlemslandene har vært utsatt for et direkte angrep, kalt «ikke-artikkel 5-krisehåndteringsoperasjoner». Konseptet har vært omstridt fordi det også åpner for intervensjoner uten et tydelig vedtak om inngripen fra FN.[trenger referanse] I 1995 intervenerte NATO i krigen i Bosnia med bakgrunn i et FN-vedtak. I 1999 gikk NATO til krig mot Jugoslavia uten at det forelå et vedtak om inngripen fra FN, noe som er i strid med suverenitetsprinsippet i folkeretten.[5]
Etter 11. september[rediger | rediger kilde]
Etter terroraksjonene i USA 11. september 2001 aktiverte NATO for første gang artikkel 5. Grunnlaget kan likevel bestrides, siden ingen av kaprerne kom fra Afghanistan og Osama bin Ladens opphold et sted ikke innebærer et angrep fra dette landet.[trenger referanse] USA og Storbritannia valgte likevel å gå til krig mot Afghanistan. Etter at Taliban-regimet i Afghanistan var styrtet, tok NATO kommandoen over ISAF-styrken som har mandat fra FN til å være en stabiliseringsstyrke i landet.
Det har foregått en diskusjon i NATO om de NATO-ledede ISAF-styrkene skal delta mer aktivt i USAs krig mot Taliban og andre grupper som kjemper mot USA og den USA-støttede regjeringen i Afghanistan. I 2003 vedtok NATO å utvide operasjonsområdet til ISAF-styrkene fra hovedstaden Kabul og til hele Afghanistan. I første omgang ble styrkene utplassert i andre områder i nord som har vært forholdsvis rolige. Høsten 2005 begynte prosessen med utplassering av ISAF-styrker i de mer urolige sørlige områdene.
NATO var ikke direkte involvert da USA, sammen med en «koalisjon av villige», gikk til krig mot Irak våren 2003. I forkant av krigsutbruddet ble imidlertid artikkel IV, som fastslår et medlemslands rett til konsultasjoner og felles forsvarsforberedelser, aktivert av Tyrkia, som fryktet at landet kunne bli utsatt for et motangrep fra Irak dersom USA benyttet landet som base for angrepet mot Irak. Situasjonen utløste en nær krise i NATO fordi Frankrike, Tyskland, Belgia og Luxembourg, som var sterkt imot USAs planer om å angripe Irak, lenge nektet å delta i felles forsvarsforberedelsene i situasjonen som forelå.[trenger referanse] Etter invasjonen, har NATO hatt ansvar for trening av sikkerhetsstyrker for de nye USA-støttede myndighetene i Irak.
Medlemmer[rediger | rediger kilde]
Opprinnelige land ved dannelsen av NATO i 1949[rediger | rediger kilde]
Land som ble medlem av NATO under den kalde krigen[rediger | rediger kilde]
a 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av NATO
Land som har blitt medlem av NATO etter den kalde krigen[rediger | rediger kilde]
Flere tidligere østblokkland og okkuperte nordeuropeiske land ble medlem av NATO etter avviklingen av den kalde krigen.
Polen (1999) – tidligere Warszawapakt-land
Tsjekkia (1999) – tidligere Warszawapakt-land
Ungarn (1999) – tidligere Warszawapakt-land
Bulgaria (2004) – tidligere Warszawapakt-land
Estland (2004) – tidligere del av Sovjetunionen 1941–91
Latvia (2004) – tidligere del av Sovjetunionen 1941–91
Litauen (2004) – tidligere del av Sovjetunionen 1941–90
Romania (2004) – tidligere Warszawapakt-land
Slovakia (2004) – tidligere Warszawapakt-land
Slovenia (2004) – tidligere østblokkland (som del av Jugoslavia 1918–1991)
Albania (2009) – tidligere Warszawapakt-land 1955–61
Kroatia (2009) – tidligere østblokkland (som del av Jugoslavia 1918–1991)
Montenegro (2017) – tidligere østblokkland (som del av Jugoslavia (1918–2004) og Serbia og Montenegro (2003-6))
Nord-Makedonia (2020)[6]
Flere medlemmer[rediger | rediger kilde]
Montenegro ble invitert til å bli medlem i desember 2015.[7] Forhandlingene om medlemskap endte med at landet undertegnet en tiltredelsesprotokoll i mai 2016. I april 2017 ratifiserte Montenegros parlament tiltredelsen.[8] Montenegro ble medlem 5. juni 2017.[9]
NATO har et Membership Action Plan-program (MAP), som er et stadium for land før de blir medlem av organisasjonen.
Per mai 2017 hadde Bosnia-Hercegovina, Georgia og Makedonia uttrykt ønske om medlemskap.[10] Bosnia-Hercegovina ble i april 2010 invitert til å bli med i Membership Action Plan (MAP), men prosessen står stille på grunn av spørsmål knyttet til kontroll av forsvarsanlegg. Organisasjonen ga uttrykk for at Republikken Makedonia kunne inviteres til å bli medlem av alliansen etter at navnestriden med Hellas er avgjort.[10] På toppmøte i București i 2008 ble det enighet om at Georgia kan bli medlem en gang i framtiden. Det samme ble sagt om Ukraina, men fra 2010 søkte ikke landet aktivt medlemskap.[10] Dette endret seg i 2017, da president Petro Porosjenko ytret ønske om en plan som skal lede til medlemskap i 2020.[11][12]
Serbia søker ikke medlemskap, men landet ble i 2006 tatt opp i partnerskap for fred-programmet til NATO.[13]
NATOs generalsekretærer[rediger | rediger kilde]
Oppbygging[rediger | rediger kilde]
Det nordatlantiske råd – NATOs øverste organ har møter en gang i uken. Hvert medlemsland er representert med en representant. Vanligvis møter en fast representant, men stats-, utenriks- og forsvarsministre kan også møte. Noen ganger i året holdes toppmøter hvor høyere politisk ledelse møtes for å ta viktige beslutninger.
NATOs generalsekretær – leder NATOs sekretariat og forskjellige råd.
NATOs militærkomite er NATOs øverste militære organ og består av medlemslandenes forsvarssjefer. Militærkomiteen gir sine militære vurderinger og anbefalinger til Det nordatlantiske råd. Forsvarssjefene er ofte representert i komiteen med en av sine to- eller trestjerners generaler (eller tilsvarende). Island kan ha sivil representasjon. Lederen av militærkomiteen er lederen for NATOs militære operasjoner.[15][16][17]
Kommandostruktur[rediger | rediger kilde]
- Den allierte operasjonskommando (ACO – Allied Command Operations) har ansvaret for alliansens militære operasjoner. Hovedkvarteret (SHAPE) ligger nær Mons i Belgia. Under ACO ligger to operative hovedkvarter på andre kommandonivå som er ansvarlig for den direkte kommandoen av operasjonene.
- Den allierte transformasjonskommando (ACT – Allied Command Transformation) med hovedkvarter i Norfolk i Virginia har ansvaret for "transformering" og utvikling av alliansens styrker. Joint Warfare Center (Felles krigføringssenter) i Stavanger er en del av ACT.
Se også[rediger | rediger kilde]
- Den europeiske unions felles sikkerhets- og forsvarspolitikk
- ISAF-styrken i Afghanistan
- Vestblokken
- Antikominternpakten
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Om NATOs motto, fra NATOs nettsider (engelsk)
- ^ Traktat for det nord-atlantiske område - traktatteksten på norsk
- ^ NATO - NATO ti år etter: å lære leksen (2011) «Etter å ha brukt Artikkel 5 for første gang i NATOs historie...»
- ^ Norgeshistorie.no, Even Lange, «NATO-medlemskap og blokkpolitikk». Hentet 4. jan. 2017.
- ^ Folkeretten - FN-sambandet
- ^ [1]
- ^ «Nato invitation to Montenegro prompts Russia warning», BBC News, 2.desember 2015. Lest 27. mai 2017.
- ^ «Montenegro ratifies Nato membership in historic shift to western alliance», The Guardian, 28. april 2017. Lest 27. mai 2017.
- ^ «Montenegro joins NATO as 29th Ally», NATO. Lest 5. juni 2017.
- ^ a b c «Enlargement», NATO. Lest 27. mai 2017.
- ^ «Ukraine wants membership plan talks, says Poroshenko». BBC News (engelsk). 10. juli 2017. Besøkt 10. juli 2017.
- ^ «– Ukraina skal bli NATO-klart innen 2020». ABC Nyheter. 10. juli 2017. Besøkt 10. juli 2017.
- ^ «Relations with Serbia», NATO. Lest 27. mai 2017.
- ^ NATO Who's who? - Secretaries General of NATO
- ^ Cooper, Camilla Guldahl (30. mars 2020). «NATO». Store norske leksikon. Besøkt 3. mai 2020.
- ^ «Hvordan arbeider NATO?». www.atlanterhavskomiteen.no. Besøkt 3. mai 2020.
- ^ NATO. «Military Committee (MC)». NATO (engelsk). Besøkt 3. mai 2020.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (fr) Offisielt nettsted
- Mate-URL
- (en) Kategori:North Atlantic Treaty Organization – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) North Atlantic Treaty Organization - Organisation du traité de l'Atlantique Nord – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
| |||||||||||||||||
|
