Koreakrigen
| Koreakrigen | |||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Den kalde krigen | |||||||||
 | |||||||||
| |||||||||
| Stridende parter | |||||||||
 FN-koalisjonen:
 Danmark India  Italia  Norge (se NORMASH)  Sverige  Israel[1] |  Nord-Korea
 Tsjekkoslovakia[3]  Polen  Ungarn  Bulgaria  Romania | ||||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||||
 Syngman Rhee Chung Il-kwon Paik Sun-yup Harry S. Truman Dwight D. Eisenhower Douglas MacArthur Matthew Ridgway Mark Wayne Clark | Kim Il-sung
 Josef Stalin | ||||||||
| Styrker | |||||||||
| Sør-Korea: 590 000 USA: Storbritannia: Canada: Australia: Andre: Totalt: | Nord-Korea: 260 000 Kina: Sovjetunionen: Totalt: | ||||||||
| Tap | |||||||||
| Sør-Koreas hær: 137 899 drept, USA: Storbritannia: Tyrkia: Canada: Australia: Frankrike: Hellas: Colombia: Thailand: Nederland: Filippinene: Belgia: New Zealand: Sør-Afrika: Luxembourg: 2 drept TOTALT: 178 185 soldater drept Sivile tap: (sørkoreanske tall) | Den koreanske folkearmé: 215 000 døde, Kina: Sovjetunionen: MILITÆRE TOTALT: Sivile tap: Tap på begge sider: | ||||||||
.svg){kind=small}
Koreakrigen var en væpnet konflikt som varte fra 25. juni 1950 til 27. juli 1953 da en våpenhvile trådte i kraft. Teknisk sett pågår konflikten fremdeles ettersom det aldri ble etablert en varig fredsavtale etter at kamphandlingene opphørte. En deklarasjon om fred ble signert mellom de to koreanske statene 4. oktober 2007 og målet er å erstatte våpenhvilen med en fredsavtale. De to nåværende lederne av Sør- og Nord-Korea møttes til toppmøte i 2018 for å diskutere en mulig varig fredsavtale.
Konflikten var geografisk begrenset til den koreanske halvøy og omfattet to parter. På den ene siden stod Nord-Korea støttet av Kina og Sovjetunionen, mens den andre siden bestod av Sør-Korea støttet av en USA-ledet FN-styrke.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
|
Korea har gjennom århundrene blitt invadert flere ganger av både Kina og Japan. Etter å ha slått de kinesiske styrkene i Første kinesisk-japanske krig i 1895 ble de japanske styrkene stående i Korea, da dette var strategisk sett svært viktig for Japan. Ti år senere slo de den russiske marinen utenfor Korea i Den russisk-japanske krig, og Japan annekterte landet formelt i august 1910. Avslutningen av andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]Denne situasjonen varte fram til Japans nederlag i andre verdenskrig. Under Potsdamkonferansen i juli-august 1945 besluttet andre verdenskrigs seierherrer at Koreahalvøya skulle deles i to okkupasjonssoner langs den 38. breddegraden. 10. august 1945 rykket de sovjetiske styrkene inn i den nordlige delen, mens de amerikanske styrkene okkuperte den sørlige delen tidlig i september, hvor de japanske styrkene formelt overleverte området til generalløytnant John R. Hodge 9. september 1945. I forkant av den amerikanske innrykkingen, hadde den politiske organiseringen startet i det sørlige Korea. I desember 1945 ble Sovjetunionen og USA enige om en felles administrasjon for området for de neste fire årene, under internasjonalt tilsyn. Imidlertid valgte både USA og Sovjetunionen å styre sine respektive soner gjennom koreanske regjeringer, utpekt innen politiske miljøer som sto nær deres egne politiske ideologier. Dette førte til voldelige anslag i nord og politiske demonstrasjoner i sør. Spørsmål om valg[rediger | rediger kilde]Den lange perioden under japansk styre gjorde de utenlandske okkupasjonene upopulære i Korea. Samtidig var det viktig for amerikanerne å unngå at det også i Korea ble etablert et sovjetvennlig regime, slik det utviklet seg i Øst-Europa. Amerikanerne endret derfor posisjon og ba om at det ble avholdt valg i hele Korea, ut fra en antakelse om at den nordkoreanske lederen Kim Il-sung ville tape. Befolkningen i den sørlige okkupasjonssonen var omtrent dobbelt så stor som i nord, og Sovjetunionen forsto at deres kandidat Kim Il-sung neppe ville kunne vinne noe åpent valg for hele Korea. Valg ble avholdt bare i sør, med støtte fra USA og FN. Valget ble vunnet av Syngman Rhee, en tidligere politisk fange hos japanerne, som senere hadde flyktet til USA. Venstresiden i det sørlige Korea boikottet valget som en protest mot USAs rolle under valgene. I nord åpnet Sovjetunionen for en maktovertakelse for Kim Il-sung. Rhees mange valg er kritisert for valgfusk,[5][6] noe som førte til at han senere måtte gå av etter Aprilrevolusjonen i 1960. |
Militær spenning[rediger | rediger kilde]
I henhold til avtalen fra desember 1945 trakk både USA og Sovjetunionen ut sine styrker i 1949. Samtidig argumenterte både Syngman Rhee og Kim Il-sung for at Korea skulle bli gjenforent under deres politiske system. Gjennom både 1949 og tidlig i 1950 var det militære sammenstøt langs 38. breddegrad. Josef Stalin var imidlertid tilbakeholden med å gi nordkoreanerne støtte for en militær aksjon med sør. Men i hele perioden ble de militære styrkene bygget opp og styrket med koreanere som hadde utført tjeneste i det kinesiske Folkets frigjøringshær.
Politisk spenning fram til nye krigshandlinger[rediger | rediger kilde]
Utover våren 1950 var det store politiske massemønstringer og politisk relaterte demonstrasjoner i sør, hvilke ble brutalt slått ned av Syngman Rhees politistyrker. Myndighetenes utstrakte maktbruk som svar på urolighetene indikerte at politisk overtakelse i sør via infiltrasjon og agitasjon ville være en vanskelig oppgave. Kombinert med at de militære styrkene i sør ble stadig sterkere, gjorde dette at Kim Il-sung mente at de ikke kunne vente lenger med en militær aksjon sørover. Stalin godkjente dette til slutt og lovet materiell støtte.
Aktive krigshandlinger[rediger | rediger kilde]
Krigsutbrudd[rediger | rediger kilde]
25. juni 1950 gikk nordkoreanske styrker over den 38. breddegrad og inn i Sør-Korea, støttet av et intenst bombardement. 135 000 soldater støttet av til sammen 242 stridsvogner, hvorav 150 sovjetiske T-34, og 180 fly avanserte de hurtig mot en langt svakere motstander på rundt 98 000[7] soldater med dårligere utstyr, hvor de manglet blant annet stridsvogner, angrepsfly og panservernvåpen. Det var heller ingen utenlandske soldater stasjonert i landet da angrepet kom. Allerede om ettermiddagen 28. juni var den sørkoreanske hovedstaden Seoul inntatt.
Kamphandlingene skapte umiddelbart en stor flyktningestrøm, men mange av flyktningene ble drept av kamphandlingene.
FNs intervensjon[rediger | rediger kilde]
Flertallet i FNs sikkerhetsråd, med Sovjetunionens representant fraværende, vedtok allerede samme dag som invasjonen fant sted, en henstilling til regjeringen i Pyongyang om å trekke sine tropper tilbake. Det skjedde ikke, og samme dag gikk USA til aksjon for å støtte Sør-Korea.
De sørkoreanske styrkene ble presset ned til den sørøstlige kystbyen Busan. Der ble FN-styrkene forsterket, og et motangrep ble igangsatt med en ilandsetting av marinestyrker ved Incheon utenfor Seoul. Dette kuttet de allerede sterkt belastede nordkoreanske forsyningslinjene og tvang dem til en rask retrett.
Da FN-styrkene, ledet av den amerikanske generalen Douglas MacArthur, krysset den 38. breddegrad, ble det advart mot å rykke for langt inn mot den kinesiske grensen, både fordi dette ville kunne provosere fra kinesisk militært engasjement, og vinteren i disse fjellstrøkene kunne by på tøffe forhold.
MacArthur avviste fullstendig muligheten for kinesisk militær innblanding, og selv etter trefninger med kinesiske tropper ble FN-styrkenes meldinger om dette avvist av hovedkvarteret for FN-styrkene, plassert i Japan.
Kinas inngripen[rediger | rediger kilde]
I november 1950 dukket de første kinesiske troppene opp i felten, og Kinas engasjement økte betydelig etter hvert. Vinteren satte inn for fullt, og de amerikanske styrkene i dette området var ikke utstyrt for å møte slik ekstrem kulde som de ble utsatt for. Mange frøs i hjel, og kineserne feide over de forkomne amerikanske styrkene. En storstilt og vellykket evakuering fra de mest utsatte områdene ble gjennomført og reddet FN-styrkene fra et totalt nederlag i nord.
De kinesiske tapene var samtidig helt enorme. Etter at endel arkiver er blitt tilgjengelige i Folkerepublikken Kina kan det påvises at dette i stor grad skyldes Mao Zedongs detaljstyring fra Beijing. For ham var politiske og diplomatiske poenger av førsterangs interesse, og store tap var ikke noe vesentlig problem for ham. Den kinesiske overkommandant general Peng Dehuai mente at en langsommere fremrykning som ikke tynnet ut styrkene ved fronten og ikke forlenget forsyninglinjene så raskt ville ha ført til man nådde sine mål, om enn senere. Men i drakampene mellom ham og Mao kom han som regel til kort. Kildene viser at det også oppstod friksjon mellom Mao og Stalin, ettersom sovjeterne utstyrte og trente Folkets frigjøringshærs flystyrker. Måten krigen ble ført på gjorde flystyrkene mindre effektive enn de kunne ha vært; de hadde sin fulle hyre med å patruljere over Yaluelven og hadde for lang vei frem til fronten til å gi virkningsfull kampstøtte til de kinesiske bakkestyrke.[8]
Spørsmål om atomvåpen[rediger | rediger kilde]
MacArthur ville stoppe den kinesiske fremrykningen ved bruk av atomvåpen, men president Harry S. Truman ga ikke tillatelse til dette. MacArthur gikk da ut med sterk kritikk mot presidenten og ble deretter avsatt som øverstkommanderende.
Frontlinjen flyttet seg både sørover og nordover, men sommeren 1951 stabiliserte FN-styrkene sine stillinger noe nord for den opprinnelige grensen. Områder i øst ble tilføyd Sør-Korea, som samtidig mistet kontrollen over en kyststripe i vest.
Våpenhvile[rediger | rediger kilde]
 Den koreanske halvøy ble før krigen delt etter den 38. breddegrad, deretter langs den demilitariserte sonen (DMZ). De avmerkete tunnelene ble oppdaget på 1970-tallet og i 1999. Våpenhvileforhandlingene pågikk i to år,[9] først i den gamle koreanske hovedstaden Kaesong som nå ligger i det sørlige Nord-Korea.[9] Det store problemet under forhandlingene var spørsmålet om hjemsendelse av krigsfangene.[9] da en rekke kinesere og nordkoreanere nektet å reise tilbake,[10] noe som var uakseptabelt for de kinesiske og nordkoreanske myndighetene.[9] I den endelige våpenhvileavtalen ble det satt opp en nøytral kommisjon for å håndtere dette spørsmålet.[9][11] 29. november 1952 reiste den nyvalgte amerikanske presidenten Dwight D. Eisenhower til Korea for å se hva som måtte til for å få avsluttet krigen.[9] Etter at FN hadde akseptert Indias forslag til våpenhvile ble en avtale inngått 27. juli 1953, med en delelinje omtrent rundt den 38. breddegrad og da avtalen var akseptert av alle parter, ble det opprettet en demilitarisert sone som siden har blitt bevoktet av deltakerne i krigen.
Etter at våpenhvilen ble inngått, ble Operasjon Glory iverksatt i perioden juli-november 1954 for at partene skulle få utvekslet sine døde. Levningene etter 4 167 amerikanske soldater ble utvekslet mot 13 528 døde kinesere og nordkoreanere. Itillegg ble 546 sivile som var døde etter fengsling overlevert.[12] Etter Operasjon Glory ble 416 ikke identifiserte soldater fra Koreakrigen gravlagt på Hawaii. De amerikanske myndighetene opplyste at av 1 394 navn som ble overlevert fra motparten, var 858 riktige. Fra 4 147 kister med levninger, viste rettsmedisinske undersøkelser at disse stammet fra 4 219 individer. Av disse var 2 944 identifisert som amerikanere, og alle, bortsett fra 416 personer, var identifisert ved navn.[13] I perioden mellom 1996 og 2006 har de nordkoreanske myndighetene oppdaget 220 levninger ved det koreansk-kinesiske grensen.[14] Utdypende artikkel: Bombardementet av Yeonpyeong Nord-Korea erklærte 27. mai 2009 at de ikke lenger ville rette seg etter våpenhvilen og at ethvert forsøk på å inspisere nordkoreanske fartøy ville bli fulgt av en hurtig og kraftig militær reaksjon.[15] I mars 2010 ble det sørkoreanske krigsskipet Cheonan senket av det sørkoreanske myndigheter mener var en nordkoreansk torpedo, og 46 sørkoreanske soldater ble drept. Nord-Korea har avvist at de stod bak angrepet.[16] Den 23. november 2010 angrep Nord-Korea den sørkoreanske øya Yeonpyeong med en befolkning på 1 794 med ca. 200 granater, og minst 70 boliger ble satt i brann, fire ble drept, hvorav to sørkoreanske soldater, samt flere skadde, også sivile.[16] Sør-Korea har meldt at de har den høyeste forsvarsberedskapen for fredstid.[16] Tap[rediger | rediger kilde]Tallene for hvor mange som har omkommet under Koreakrigen varierer fra 2 til over 3 millioner. De fleste kildene mener tallet ligger rundt 2,5 millioner. Vel 800 000 soldater døde som følge av krigen (Kina ca. 170 000, Nord-Korea ca. 350 000, Sør-Korea ca. 220 000, FN-styrkene ca. 55 000), mens over halvannen million koreanske sivile ble drept (Nord-Korea mellom 700 000 og 1 000 000 og Sør-Korea ca. 550 000). Over 7 millioner koreanere lever med kjent eller ukjent familie på den andre siden av grensen. De fleste har ikke hatt kontakt siden våpenhvilen startet. |
Bidrag etter land[rediger | rediger kilde]
Norges bidrag[rediger | rediger kilde]
Norge deltok fra 1951 med et mobilt militærsykehus (Norwegian Mobile Army Surgical Hospital; NORMASH) som en del av FN-styrken. Norge bidro også med penger til de allierte, og etablerte sammen med Danmark og Sverige sykehuset National Medical Center.
Krigen i populærkulturen[rediger | rediger kilde]
- Broene ved Toko-Ri
- M*A*S*H (roman)
- MASH (film)
- M*A*S*H (TV-serie)
- Taegukgi (sørkoreansk film)
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 24. august 2015. Besøkt 8. juli 2015.
- ^ Cinnost CSLA za valky v Koreji... | Ross Hedvicek ... Nastenka AgitProp
- ^ Češi v korejské válce - www.lidovky.cz Arkivert 30. august 2010 hos Wayback Machine.
- ^ Twentieth Century Atlas – Death Tolls – 20th Century death tolls larger that one million but fewer that five million – Korean War (3 000 000)
- ^ EB
- ^ BBC
- ^ Store norske leksikon
- ^ Xiaoming Zhang: Red Wings over the Yalo: China, the Soviet Union, and the Air War in Korea, College Station TX: Texas A&M University Press, 2002, ISBN 1-58544-201-1
- ^ a b c d e f Stokesbury, James L: A Short History of the Korean War, New York: 1990, Harper Perennial. ISBN 0688095135.
- ^ Boose, Donald W., Jr. (våren 2000). «Fighting While Talking: The Korean War Truce Talks». OAH Magazine of History. Organization of American Historians. Arkivert fra originalen 12. juli 2007. Besøkt 13. oktober 2010. ««...the UNC advised that only 70,000 out of over 170,000 North Korean and Chinese prisoners desired repatriation.»»
- ^ Hamblen, A.L. «Korean War Educator: United Nations: Command Repatriation Group». Korean War Educator. Besøkt 13. oktober 2010.
- ^ «Operation Glory». Fort Lee, Virginia: Army Quartermaster Museum, US Army. Besøkt 13. oktober 2010.
- ^ US Department of Defense. «DPMO White Paper: Punch Bowl 239» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 6. januar 2012. Besøkt 13. oktober 2010.
- ^ Remains from Korea identified as Ind. soldier – Army News, opinions, editorials, news from Iraq, photos, reports – Army Times
- ^ Bloomberg.com: North Korea Threatens Armed Strike, End to Korean War Armistice Arkivert 23. januar 2009 hos Wayback Machine.
- ^ a b c «Sørkoreanske hus brenner etter angrep fra nord» Aftenposten 23. november 2010, besøkt 23. november 2010
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Kategori:Korean War – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Korean War – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (no) Den kalde krigens barn, bakgrunnsartikkel fra NRK.no
- (no) «Dette er konflikten på Korea-halvøya», bakgrunnsartikkel fra Aftenposten
- (en) 60th Anniversary of the Korean War Commemoration Committee
- (en) Truman Museum & Library: The Korean War
- (en) un.org: Security Council Resolutions - 1950
- (sv) Ericson Wolke. Lars, Koreakriget 1950–53. Populär historia, nr. 6, 2008[død lenke]
|
