Albania

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 41°10′N 19°59′Ø

Republikken Albania
Republika e Shqipërisë

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen

Kart over Republikken Albania

Grunnlagt28. november 1912
HovedstadTirana
TidssoneUTC+2
Areal
 – Totalt
 – Vann		Rangert som nr. 143
28 748 kvadratkilometer[1]
4,7 %
Befolkning
 – Totalt		Rangert som nr. 136
3 020 209 (2014)
Bef.tetthet105,06 innb./kvadratkilometer
HDI0,716 (rangert som nr. 95)
Lesekyndighet97% (2012)[2]
StyreformParlamentarisk republikk
PresidentIlir Meta
StatsministerEdi Rama
Offisielt språkAlbansk
Uavhengighet fraDet osmanske riket
28. november 1912
ValutaAlbansk lek (ALL)
Nasjonaldag28. november
Nasjonalsang«Hymni i Flamurit»
ISO 3166-kodeAL
Toppnivådomene.al
Albania på Commons

Albania (albansk: Shqipëri), offisielt Republikken Albania (albansk: Republika e Shqipërisë), er et middelhavsland på Balkan-halvøya i Sørøst-Europa. Det grenser til Kosovo i nordøst, Montenegro i nordvest, Nord-Makedonia i øst, Hellas i sør, Adriaterhavet i vest og Det joniske hav i sørvest. Albania ligger mindre enn 72 km fra Italia, via Otrantostredet, som er forbindelsen mellom Adriaterhavet og Det joniske hav. Albania er en sekulær stat.

Albania er medlem av FN, NATO, OSSE, Europarådet, WTO, OIF, Organisasjonen for islamsk samarbeid, og er en av grunnleggerne av Unionen for Middelhavet. Det har vært åpnet opp for EU-søknader for Albania siden januar 2003, og landet søkte formelt om EU-medlemskap 28. april 2009.[3]

Det området dagens Albania dekker, var tidligere en del av de romerske provinsene Dalmatia (det sørlige Illyricum), Makedonia (og da særlig området Epirus Nova), og Moesia. Den moderne republikken Albania oppnådde uavhengighet etter Det osmanske rikes kollaps i Europa, etterfulgt av Balkankrigene.[4] Albania var fyrstedømme, republikk og kongerike, før det i 1939, som en del av andre verdenskrig, ble invadert av Italia, som var under fascistisk styre, og igjen i 1943 av det nasjonalsosialistiske Tyskland. I 1946 ble landet en kommunistisk folkerepublikk, et styresett etablert og ledet av Enver Hoxha og Arbeidets parti. I 1991 ble landets kommunistiske styresett avviklet, og Republikken Albania ble etablert.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Albanias geografi

Albania har både kupert fjellandskap og sletteland. De dinariske alper strekker seg fra nord av Balkan og ned til Nord-Albania der De fordømte fjellene ligger. I sør ligger fjellandskapet Pindos som skiller Albania topografisk fra Hellas. Mye av fjellandskapet er relativt utilgjengelig og er delvis ubebodd. Albanias sentrale myndighet hadde ikke legitim eller de facto makt over de indre fjellområdene før 1945 da tradisjonelle stammehøvdinger regjerte i området. Blodhevn[5] og giftemål for jenter under 15 år var vanlig.[6]

Korab i distriktet Dibër på 2 764 m er landets høyeste fjell. Utover mot kysten går fjellene over i sletteland. Mye er gammelt sumpland som for en eller to generasjoner siden var infisert av malaria, men disse områdene er nå drenert og stort sett flatt jordbrukslandskap. I disse flatere områdene bor også majoriteten av den albanske befolkningen blant annet i hovedstaden Tirana og havnebyen Durrës. Andre store byer, noen av dem inne i landet og i områder med mer blandet terreng, er Elbasan, Shkodër, Vlorë og Korçë.

Landet har et temperert klima med kalde vintre og varme somre.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Albanere

Moské i Durrës

Demografisk er landet svært homogent (98,8 %) er albanere.[7] Landet har små minoriteter av grekere, makedonere, montenegrinere og rom (sigøynere).[7] Språket er albansk, gresk blir benyttet av 0,5 % av befolkningen.[7] I Kosovo er det også et flertall av kosovoalbanere.

Før de albanske områdene ble erobret av osmanene var albanerne romersk-katolske eller ortodokse kristne. Flertallet av albanerne ble omvendt til islam, mens et mindretall holdt fast ved kristendommen. Det finnes ingen oppdatert statistikk over religionstilhørighet, men før andre verdenskrig var ca. 70 % muslimer, 20 % ortodokse kristne, og 10 % romersk-katolske. Religion var forbudt i Albania fra slutten av 1960-tallet fram til folkerepublikkens sammenbrudd. Ifølge CIA World Factbook (2007) er islam fortsatt den dominerende religionen i Albania med 45-55 % er muslimer.

En stor albansk minoritet fins også i Nord-Makedonia, og større eller mindre minoriteter i alle nabostater: Montenegro, Serbia og Hellas. For 200 år siden var mye av området rundt Akropolis i sentrale Athen albansktalende, og det fins fortsatt landsbyer som bruker albansk nær Athen. Det finnes albansktalende landsbyer i Tyrkia og tradisjonelle innslag av albanere i flere andre land i området. Italia har en minoritet med sin egen versjon av albansk, Arberësh, som stammer fra 300 000 albanere som kom på 1400-tallet og 1500-tallet. De første kom som leiesoldater til italienske allierte av Gjergj Kastriot Skanderbeg, senere fulgte andre som flyktninger da Skanderbegs albanske rike brøt sammen mot tyrkerne.

Religion[rediger | rediger kilde]

Kirke fra 900-tallet dedikert jomfru Maria.

Det finnes ingen offisiell statistikk over religiøs tilknytning i Albania. The World Factbook har gitt en spredning av 70 prosent muslimer, 20 prosent ortodokse kristne og 10 prosent katolikker.[8] Amerikanske Pew Research Center har gjort en demografisk undersøkelse som ble utgitt i 2009 og som beregner antallet muslimer i Albania til 79.9 prosent.[9] Denne beregningen står i opposisjon til World Christian Encyclopedia som har beregnet antallet løselig til 38 prosent muslimer, og 36 prosent til kristne.[10]

Albanere dukker første gang opp i historiske nedtegnelser i bysantinske kilder på slutten av 1000-tallet. Ved dette tidspunkt er landet kristnet. Kristendommen ble senere overmannet av islam. Den første dokumenterte albanske protestant var Said Toptani som etter å ha reist rundt i Europa slo seg ned i Tirana i 1853 og preket sin religion. Han ble arrestert og fengslet av de muslimske myndighetene i 1864.

Etter uavhengigheten i 1912 fra Det osmanske rike fulgte de påfølgende albanske republikanske, monarkiske og til sist kommunistiske styrene en systematisk politikk som skilte religion fra statlige og offisielle funksjoner og kulturlivet. Albania hadde aldri en offisiell statsreligion verken som republikk eller monarki. På 1900-tallet ble presteskapet under alle trosformer svekket, og til sist fjernet i løpet 1940- og 1950-tallet under den statlige politikken med fjerne all organisert religion.

Kommunistregimet som tok kontrollen med Albania etter den andre verdenskrig forfulgte og undertrykte alle religiøs praksiser og institusjoner. Til sist forbød regimet all religion i den grad at Albania ble offisielt erklært som verdens første ateistiske stat. Religionsfrihet kom tilbake ved regimeskiftet i 1992. Den albanske muslimske befolkningen er funnet over hele landet, men ortodokse kristne er konsentrert sør i landet og katolikker i nord. I henhold til det amerikanske utenriksdepartementet er graden av deltagelse i religiøse tjenester beregnet til mellom 25 og 40 prosent.[11]

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Albanias historie

Skanderbeg var en albansk folkehelt som reiste sine landsmenn i et vellykket opprør mot sterke osmanske stridskrefter.

Den vanligste oppfatningen av albanerne er at de nedstammer fra antikkens illyrere. De var et folk som bebodde mesteparten av østkysten av Adriaterhavet noen årtusener før år 0, og de hadde kolonier blant annet på Sicilia.

Albania har vært del av en rekke greske kolonier, etterfulgt av en periode som del av den romerske provins Illyricum.

Albania kom første gang under Det osmanske riket i 1385. I 1444 gjorde Albanias nasjonalhelt Gjergj Kastriot Skanderbeg opprør, og skapte en selvstendig albansk stat.

Skanderbegs Albania fikk stor betydning for Europa fordi det bremset Det osmanske rikets frammarsj, og Skanderbeg ble en berømt statsleder. Hans stat overlevde hans død med ti år, men brøt sammen mot den osmanske overmakten fra 1478. Etter Skanderbegs død, døde også den tidlige albanske kulturen – og den tradisjonelle kristne befolkningen ble påtvunget en osmansk form for islam. Flere hundre år etter var Albania fortsatt preget av osmanenes voldsomme ødeleggelser da de tok hevn over Skanderbeg.

Den albanske politiske og kulturelle renessansen på 1800-tallet hadde sterke røtter i Kosovo (albansk Kosova). Ønsket om et forent Albania tvers over det albanerne ser som den kunstige grensen mellom Albania og Kosovo har fra da av hele tiden vært en sterk faktor i albansk politikk.

Etter den første Balkankrigen ønsket Albania uavhengighet fra Det osmanske riket. I desember 1912 samlet diplomater fra Europas stormakter seg i London for å avgjøre Balkans framtid. Området var et etnisk lappeteppe, men det viktigste prinsippet var å hindre at Serbia ble for dominerende i regionen. Albania ble derfor anerkjent som egen stat. Slik hindret de også at Serbia fikk bygge havner langs kysten av Adriaterhavet[12]. 

Landet var fremdeles preget av indre uro. Under andre verdenskrig var landet okkupert av Italia. En kommunistisk motstandsbevegelse under Enver Hoxha overtok makten da først italienerne og deretter tyskerne trakk seg ut av landet.

Albanias utenrikspolitikk etter at folkerepublikken ble proklamert 29. november 1944 var i stor grad styrt av motsetningen til den store naboen og hovedfienden, Jugoslavia. Opp til bruddet med Stalin i 1948 regnet Tito med at Albania kom til å inngå i Jugoslavia som egen provins. Da bruddet kom, allierte Enver Hoxha seg nært med Sovjetunionen mot Jugoslavia, og holdt på denne alliansen helt til Jugoslavia og Sovjet tilnærmet seg hverandre etter 1956. Fra da av kom Hoxhas regime i stadig skarpere motsetning til Sovjet, og allierte seg i stedet med Kina, som på denne tiden var skarpt kritisk mot Jugoslavia. I noen år ble Albania sett som Kinas nærmeste internasjonale allierte, og Mao Zedong kalte Albania sosialismens fyrtårn i Europa. Men da Kina og Jugoslavia fikk et bedre forhold på 1970-tallet, begynte Albania fra 1976 å kritisere Kina skarpt. Etter dette og frem til folkerepublikkens sammenbrudd i 1990 var Albania en meget isolert stat.

Fra da av har Albania orientert seg mot EU, særlig mot Italia, og mot USA. Men den gamle motsetningen til Jugoslavia og spesielt Serbia har blitt skjerpet av krisene i Kosovo. Albania mottok en veldig flyktningstrøm fra Kosovo før og under krigen i 1999, og stilte opp som base for NATO og USA mot Rest-Jugoslavia.

Sosialt utviklet Albania seg fra 1945 fra å være et av de fattigste og minst moderne land i Europa til å bygge ut en del industri. Landet har gode forutsetninger for vannkraft og kom langt i å utbygge strømnettet. Skolevesenet og helsevesenet gjorde store framskritt. Dette ble finansiert på tre måter:

  • ved å holde levestandarden lav, men med svært små lønnsforskjeller og relativt stor sosial trygghet,
  • med omfattende utenlandsk støtte fra Sovjet (før 1960) og Kina (før 1976),
  • med eksport som ga hard valuta.

Et brutalt maktapparat og altomfattende hemmelig politi, kombinert med en intens patriotisk propaganda som vakte gjenklang i et lite, sterkt nasjonalistisk folk som nesten aldri hadde vært selvstendig, bidro til politisk stabilitet.

På slutten av 80-tallet gikk økonomien stadig dårligere. Isolasjonen bidro til at Albania manglet kapital til å modernisere industrien. Utenlandske storebrødre som var villige til å betale for store investeringer fantes ikke lenger. Teknologisk sakket Albania stadig lengre etter, og eksporten ga stadig mindre hard valuta. Samtidig skapte store sosialbudsjetter som regjeringen ikke våget å skjære ned på, og en dyr militær opprustning, til at det reelle statlige underskuddet bare vokste.

Da folkerepublikken brøt sammen i 1990 førte det også til en voldsom krise i det økonomiske og sosiale systemet. Mesteparten av storindustrien ble lagt ned, og i byene ble det brått massearbeidsløshet. I jordbruket, som var blitt kollektivisert i stadig større, mer topptunge enheter, tok bøndene over jord og tok med kveg, maskineri osv. hjem til sine små jordlapper. Resultatet var at vanningsanlegg og annen infrastruktur forsvant, ingen fikk råd til å bruke landbruksmaskiner lenger, og etter et par år lå mesteparten av jorda brakk. Skoler og andre sosiale institusjoner som var knyttet til de oppløste kollektivbrukene forsvant mange steder, og dermed hadde også mange barn på landbygda ikke lenger skolegang.

Resultatet ble sosialt kaos, omfattende hærverk mot offentlige bygninger, skoler osv. over hele landet, og massekriminalitet.

Den berømte episoden da unge arbeidsløse (mange av dem fra landsbygda) kapret et skip for å seile til Italia (blant annet kjent fra bildene til Benneton), fikk den italienske regjeringen til å gripe inn for å hindre at Albania brøt helt sammen, og at en mye større flom av desperate økonomiske flyktninger dermed skulle velte over Adriaterhavet. Italienske militære distribuerte mel over hele landet, og ble en garantist for at det ikke skulle bryte ut akutt sult.

En ny regjering under president Sali Berisha støttet blant annet en økonomisk pyramide, antakelig i samarbeid med mafiaen i Italia. Pyramiden fristet med løfter om eventyrlige profitter. På denne tiden hadde mange yngre albanere fått jobb i utlandet, særlig i Hellas og Italia, og sendte store pengebeløp hjem til familien. De økonomisk naive albanerne var ikke vant til noen form for frie markeder, og mange lot seg lure til å investere alt de hadde. Da pyramidesvindelen brøt sammen i 1996 ble resultatet en periode med anarki og borgerkrig.

Senere har situasjonen i Albania relativt sett stabilisert seg, men store uløste problemer etter sammenbruddet i 1990, borgerkrigen i 1996 og krigen i Jugoslavia/Kosovo 1999 med den påfølgende veldige flyktningstrømmen, har satt dype arr i det albanske samfunnet og blant annet ført til store problemer med kriminalitet og korrupsjon.

Enver Hoxha lot bygge hundretusenvis av bunkere over hele Albania for at forsvare landet mot et eventuelt fremtidig militært angrep fra vesten.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Statsoverhodet er presidenten, som velges av Kuvendi Popullor, eller folkets forsamling. Den vesentligste del av forsamlingens 155 medlemmer velges ved valg hvert 5. år. Presidenten har en regjering av ministere, som utnevnes av presidenten.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Albanias tolv prefekturer
Gruvebyen Bulqizë øst i Albania
Foto: Paal Sørensen 1993
Hovedartikler: Albanias prefekturer og Albanias distrikter

Albania er delt inn i 12 prefekturer (albansk: qarku) som videre er inndelt i 61 kommuner.

Fram til 2000 fantes det 36 distrikter (albansk: rrethe).[13] Før kommunereformen i 2015 fantes det 373 kommuner, 308 landkommuner (albansk: komuna) og 65 bykommuner (albansk: bashkia).

Prefekturer Distrikter (avskaffet i 2000) Administrasjonssenter
1 Berat Berat, Kuçovë, Skrapar Berat
2 Dibër Bulqizë, Dibër, Mat Peshkopih
3 Durrës Durrës, Krujë Durrës
4 Elbasan Elbasan, Gramsh, Librazhd, Peqin Elbasan
5 Fier Fier, Lushnjë, Mallakastër Fier
6 Gjirokastër Gjirokastër, Përmet, Tepelenë Gjirokastra
7 Korçë Devoll, Kolonjë, Korçë, Pogradec Korca
8 Kukës Has, Kukës, Tropojë Kukes
9 Lezhë Kurbin, Lezhë, Mirditë Lezhe
10 Shkodër Malësi e Madhe, Pukë, Shkodër Skadar
11 Tiranë Kavajë, Tiranë Tirana
12 Vlorë Delvinë, Sarandë, Vlorë Vlora

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Albania innledet samarbeid med NATO i 1994 og ble i 1994 med i NATOs partnerskap for fred-program. Fra 2003 har Albania medvirket med soldater til ISAF-styrken i Afghanistan og har per 13. september 2008 135 soldater i republikken. Albania har bidratt til den NATO-ledete styrken i Bosnia-Hercegovina siden 1996 og har fremdeles sin bistand under EUs ledelse siden 2007. Albania har per 13. september 2008 69 personer i Bosnia-Hercegovina. Albania spilte en viktig rolle i å støtte NATOs innsats i Kosovo og bidro med støtte til alliansens operasjoner i Nord-Makedonia 2001–2003. Albania bidrar også til NATOs maritime antiterror operasjon, Operation Active Endeavour i Middelhavet. I april 2008 mottok Albania NATO-invitasjon. Albania ble endelig medlem av alliansen 1. april 2009.

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Den viktigste næringsvei i Albania er fortsatt landbruk, til tross for forsøkene på industrialisering i Hoxha-perioden. I sør er det olje som utvinnes med relativt primitive produksjonsmetoder, og i stor grad eksporteres til Hellas for raffinering. Korrupsjon og organisert kriminalitet har vært et problem siden Albania ble demokratisk, og nådde et foreløpig høydepunkt under de borgerkrigsliknende tilstandene etter sammenbruddet i landets pyramidespill 1996-98. NATOs krigføring i Kosovo og Serbia 1998-2001 medførte en sterk opprusting av albansk infrastruktur, og gryende internasjonale investeringer.

I nyere tid har landet oppnådd sterkere økonomisk vekst, knyttet til blant annet utbygging av vannkraft i fjellene i øst og turisme langs kysten. Statkraft har store konsesjoner og vannkraftverk i nord. En høy andel av albanerne jobber i utlandet, hovedsakelig Hellas og Italia, og sender betydelige pengesummer til familiene sine i Albania. Albania er blant kandidatlandene til å bli medlem av EU.


Økonomiske nøkkeltall

[14] [15] [16]

2006 % av BNP 2009 % av BNP 2012 % av BNP 2015 % av BNP Kilder
BNP mrd lek 882,2 1.143,9 1.335,5 1.459,1 IMF
BNP mrd US$ 9,0 12,1 12,3 11,6 IMF, Verdensbanken
BNP/innb US$ 3.019,3 4.172,7 4.384,1 4.200,0 IMF, Verdensbanken
BNP realvekst [17] 5,0 3,4 1,6 IMF, Verdensbanken
Konsumpriser, endring 2,4 2,3 2,0 2,2 IMF
Renter, 3 mnd 6,3 5,0 3,0 IMF
Investering mill. US$ [18] 36,2 32,6 30,1 29,9 IMF, Verdensbanken
Arbeidsløshet, % (ILO) 13,8 13,8 13,4 17,3 IMF, Verdensbanken
Eksport mrd US$ [19] 1,9 25,1 3,1 29,6 3,6 33,3 4,1 36,3 IMF, Verdensbanken
Import mrd US$ [20] 4,1 49,2 6,0 53,8 5,9 51,9 6,4 55,3 IMF, Verdensbanken
Handelsbalanse mrd US$ [21] -2,2 -24,1 -2,9 -24,2 -2,3 -18,8 -2,3 -19,0 IMF, Verdensbanken
Betalingsbalanse mrd US$ [22] -0,5 -6,0 -1,9 -15,9 -1,3 -10,2 -1,5 -13,2 IMF, Verdensbanken
Budsjettbalanse, primær -4,3 -0,3 -2,0 IMF

Kultur[rediger | rediger kilde]

UNESCOs verdensarvliste[rediger | rediger kilde]

  • Butrint (1992,1999)

  • Byen Gjirokastra (2005)

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/fields/2147.html; The World Factbook.
  2. ^ https://data.worldbank.org/indicator/SE.ADT.LITR.ZS.
  3. ^ «Albania applies for EU membership», BBC News, 28. april 2009. Besøkt 24. november 2012 (en)
  4. ^ [https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/al.html «Introduction: Albania», CIA factbook. Besøkt 24. november 2012 (en)
  5. ^ Piotr Smolar: Ancient blood feuds cast long shadow over hopes for a modern Albania The Guardian, 5. juli 2011
  6. ^ Siegfried Gruber:Regional variation in marriage patterns in Albania at the beginning of the 20th century, Map 18: Percentage of married women at age 15
  7. ^ a b c Cecilie Endresen (8. februar 2014). «Albanias befolkning». Store norske leksikon. Besøkt 2. desember 2015. 
  8. ^ 2009 CIA World Factbook [https://web.archive.org/web/20160619023236/https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/al.html Arkivert 16. januar 2010 hos WebCite
  9. ^ Miller, Tracy, red (Oktober 2009): «Mapping the Global Muslim Population: A Report on the Size and Distribution of the World’s Muslim Population» Arkivert 10. oktober 2009 hos Wayback Machine. (PDF). Pew Research Center.
  10. ^ World Christian Encyclopedia. (2001). Oxford University Press. ISBN 978-0-19-507963-0. Side 51
  11. ^ State.gov, Freedom of Religion 2007 Arkivert 28. august 2010 hos Wayback Machine.
  12. ^ Jan Ingar Thon, "Levende historie" nummer 6 2013, side 52
  13. ^ «Territorial Reform - History». www.reformaterritoriale.al (engelsk). Besøkt 26. februar 2017. 
  14. ^ IMF Outlook Database - framskrivninger 2006-2015. Besøkt desember 2015.
  15. ^ IMF Ch IV Report 2015
  16. ^ IMF Ch IV Report 2011
  17. ^ BNP realvekst målt i faste 2005-dollar - Verdensbanken. Besøkt desember 2015.
  18. ^ Bruttoinvesteringer i % av BNP, og i US dollar - Verdensbanken. Besøkt november 2015.
  19. ^ Eksport i % av BNP, og i US dollar - Data, Verdensbanken.
  20. ^ Import i % av BNP, og i US dollar - Data, Verdensbanken.
  21. ^ Handelsbalanse i % av BNP, og i US dollar - Verdensbanken. Besøkt november 2015.
  22. ^ Betalingsbalanse i % av BNP, og i US dollar - Verdensbanken. Besøkt november 2015.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Eksterne baser (Autoritetsdata)
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Albania&oldid=19957245»