Olof Palme
| Olof Palme | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | Sven Olof Joachim Palme 30. januar 1927 Stockholm | ||
| Død | 28. februar 1986 (59 år) Sveavägen | ||
| Gravlagt | Adolf Fredriks kyrkogård | ||
| Ektefelle | Lisbet Palme (1956–1986), Jelena Rennerova (1948–1952) | ||
| Far | Gunnar Palme | ||
| Søsken | Claës Palme | ||
| Barn | Joakim Palme, Mårten Palme | ||
| Utdannet ved | Stockholms universitet, Kenyon College | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Parti | Sveriges socialdemokratiska arbetareparti | ||
| Nasjonalitet | Sverige | ||
| Utmerkelse | Jawaharlal Nehrus pris (1985), Den hvite løves orden, Four Freedoms Award - Freedom from Fear | ||
| Sveriges statsminister | |||
| 8. oktober 1982 – 28. februar 1986 | |||
| Regjering | Palme II | ||
| Forgjenger | Thorbjörn Fälldin | ||
| Etterfølger | Ingvar Carlsson | ||
| 14. oktober 1969 – 8. oktober 1976 | |||
| Regjering | Palme I | ||
| Forgjenger | Tage Erlander | ||
| Etterfølger | Thorbjörn Fälldin | ||
| Signatur | |||
 | |||
Sven Olof Joachim Palme (født 30. januar 1927 på Östermalm i Stockholm, død 28. februar 1986 i Stockholm) var en svensk politiker. Han var Socialdemokraternas partileder i perioden 1969–1986, samt Sveriges statsminister 1969–76 og 1982–86.
Palme var utdannet jurist og var medlem av Sveriges riksdag 1958–86 (Första kammaren 1958-68, Andra kammaren 1969-70). Før han ble statsminister i 1969 var han konsultativ statsråd 1963–65 (med ansvar blant annet for ungdomsspørsmål), kommunikasjonsminister 1965–67, ecklesiastikminister 1967–68 samt utdanningsminister 1968–69.
Palme var den siste statsministeren som ble titulert «excellens» i 1970. Han var i sin karrière en politiker som i visse kretser var hatet (man snakket om det såkalte palmehat), mens han var svært populær i andre grupper.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Olof Palme kom fra et overklassemiljø og vokste opp på Östermalm i Stockholm. Familien bodde i Östermalmsgatan 36 (i dag ligger den rumenske ambassaden der). Han var sønnesønn av forsikringsmannen og den liberale politikeren Sven Palme (1854–1934), som satt i Andra kammaren i Riksdagen. Faren Gunnar Palme (1886–1934) var adm. dir. i forsikringsselskapet Thule. Moren var Elisabeth Sophie von Knieriem (1890–1972), som var av baltisk-tysk opphav og født i Latvia. Olof Palme var yngst av tre barn; hans søsken var Claës Palme (1917–2006) og Catharina Palme Nilzén (1920–2002). Olof var far til sønnene Joakim Palme, Mårten Palme og Mattias Palme.
Palmes første skoleår var på Beskowska skolan i Stockholm. I 10-årsalderen ble han skrevet inn på Sigtuna Humanistiska Läroverk av moren sin. Han fortsatte studiene i USA, der han tok Bachelor of Arts i 1948. I sin akademiske studietid reiste han rundt i USA. Senere vendte han hjem til Sverige og begynte å studere jus. Han ble cand.jur. i 1951. Året etter ble han leder i Sveriges förenade studentkårer, men sluttet etter bare ett år.
Politisk karriere[rediger | rediger kilde]
I 1953 ble han tilbudt å arbeide som statsminister Tage Erlanders assistent. I de foregående årene hadde han, ifølge ham selv, gjennom tre viktige hendelser, blitt sosialdemokrat. Den første av de tre hendelsene han påpekte var en skattedebatt i 1947 mellom sosialdemokraten Ernst Wigforss, Høyrepartiets Jarl Hjalmarsson og Folkepartiets Elon Andersson. Den andre var en USA-reise i 1948 der han opplevde de store klasseforskjellene som fantes der, og den tredje var en Asia-reise i 1953 der han opplevde kolonialismens konsekvenser.
Palme avanserte i 1954 i regeringskansliet og ble sekretær i Statsrådsberedningen. Året etter ble han styremedlem i ABF. Han ble valgt inn i Första kammaren i 1958 for Socialdemokraterna. Et av hans første viktigere oppdrag som politiker var som leder av «studiesociala utredningen» i 1959.
Palme giftet seg 9. juni 1956 med psykologen Lisbet Beck-Friis. De bosatte seg i et rekkehus i Vällingbyhöjden og fikk tre sønner. Formelt var dette Palmes andre ekteskap; i perioden 1949–52 var han gift med Jelena Rennerova fra Tsjekkoslovakia i et pro forma ekteskap for å gi henne mulighet til å forlate sitt land etter statskuppet i 1948.
Høsten 1944 rykket Olof Palme inn i kavaleriet, sjette skvadronen ved K4 i Umeå. Han begynte deretter på aspirantskolen ved K3 i Skövde. Etter noen måneder ble han forfremmet til sersjant og i november 1948 ble han utnevnt til fenrik i kavaleriets reserve. Sommeren 1955 gjennomgikk han et stridskurs for ryttertroppssjefer, hvilket førte til at han på nyåret 1956 kunne titulere seg som løytnant. «Alltid terger det vel noen», skal han ha sagt.
Palme trådte inn i regjeringen i 1963 som konsultativ statsråd i Statsrådsberedningen, og to år senere ble han utnevnt til statsråd og sjef for kommunikationsdepartementet. Deretter avanserte han til posten som ecklesiastikminister i 1967. Palme hadde dermed kirkespørsmål som sitt område, til tross for at han hadde meldt seg ut av Svenska kyrkan. [1] Palme ble dermed Sveriges siste ecklesiastikminister; etter at departementet i 1968 byttet navn til Utbildningsdepartementet, ble Palme titulert som utbildningsminister. I 1969 etterfulgte han Tage Erlander som partileder for Socialdemokratarna og som statsminister.
I 1972 holdt han den såkalte juletalen sin, der han sammenlignet USAs bombeangrep mot Hanoi med andre krigsforbrytelser: «Guernica, Oradour, Babij Jar, Katyn, Lidice, Sharpeville, Treblinka. Der har volden seiret, men ettertiden har felt en hard dom over de ansvarlige. Nå føyer et nytt navn seg inn i rekken: Hanoi – julen 1972.» Talen skapte en alvorlig diplomatisk krise mellom USA og Sverige, noe Palme må ha forutsett.[1]
Etter riksdagsvalget i 1973 ble Palme sittende som statsminister, om enn ganske vingeklippet; valget resulterte i den såkalte lotteririksdagen (s+vpk:175 mandat; c+m+fp:175 mandat). I mandatperioden 1973–76 klarte regjeringen Palme likevel å få gjennom noen betydningsfulle reformer, bl.a. loven om medbestemmelse i arbeidslivet (Medbestämmandelagen/MBL) og loven om en allmenn foreldreforsikring. I 1975 trådte den nye forfatningen i kraft, hvilket bl.a. innebar at monarkens oppgaver ble kraftig redusert. Selv om Sverige i teorien fortsatt var et monarki, var det i praksis en slags republikk; monarkiets fremtidige status var dermed, med Palmes egne ord, bare «et pennestrøk». Etter valget i 1976, da kjernekraftspørsmålet kom i fokus, og de borgerlige fikk majoriteten, ble Socialdemokraterna (etter 40 år uavbrutt ved makten) og Palme tvunget til å gå av. På denne tiden havnet Palme i store problemer på grunn av Geijer-skandalen (eller Geijeraffären), der han løy om hvordan det hele hang sammen for å ikke «skitne til» sosialdemokratiet. Valget i 1979 innebar nok et nederlag for Socialdemokraterna, ettersom man ikke lyktes i å gjenerobre regjeringsmakten, men Palmes stilling i partiet var trygg på tross av dette.
I 1980 ble Palme utnevnt til FNs meklingsmann i Iran–Irak-krigen, og etter socialdemokraternas valgseier i 1982 tok han igjen tilbake statsministerembetet. Den 1. mars 1982 avleverte Palmekommisjonen sin rapport om meklingen mellom Iran og Irak.
Som sosialdemokratisk statsminister havnet Palme i konflikt med næringslivets representanter, da Riksdagen i 1983 besluttet å innføre lønnstakerfond, som av næringslivets topper ble ansett som en måte å sosialisere Sveriges næringsliv. I 1985–86 oppstod det også gnisninger med ledende militære personer (kommandørkaptein Hans von Hofsten m.fl.) som, i anledning av de påståtte russiske ubåtreguleringene, anså ham for å være altfor svak i handlingsøyeblikket i forhold til Sovjetunionen, samtidig som de erklarte at de manglet tillit til ham personlig.
Statsminister Olof Palme ble anklaget for skattefusk i 1985; den såkalte Harvard-affären. Sønnen Joakim Palme ønsket seg til Harvard University, og hadde fått avslag på sin søknad om stipend av Sverige-Amerika Stiftelsen. Like etter skulle Olof Palme, ifølge skattemyndighetene, ha tilbudt seg å holde et foredrag på skolen i bytte mot et honorar dedikert til stipend for sønnen. Palmes anke og alle øvrige dokumenter fra årenes løp ble stjålet under et innbrudd hos Länsrätten fem timer før mordet på Olof Palme. Derfor kunne man aldri innlede en forundersøkelse.[2]
Palmemordet[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Palmemordet
Olof Palme ble skutt og drept på Sveavägen i det sentrale Stockholm den 28. februar 1986. Palmemordet, og den merkelige utviklingen, skandalene og manglede politimessige etterforskningsresultater som fulgte etter dette, var et nasjonalt traume for Sverige som i lang tid satte sitt preg på samfunnsdebatten. I 1989 ble den uføretrygdede rusmisbrukeren Christer Pettersson funnet skyldig i mordet og dømt til livsvarig fengsel, men allerede noen måneder senere ble han av en høyere rettsinnstans frifunnet pga. manglende bevis og feil begått under etterforskningen. Mordet er fremdeles uoppklart. Palme ligger begravet på kirkegården ved Adolf Fredriks kyrka i Stockholm.
Utmerkelser[rediger | rediger kilde]
Palme ble i 2002 posthumt utnevnt til den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Henrik Arnstad (2010). Skyld. Oslo: Spartacus Forlag. s. 162. ISBN 978-82-430-0523-5.
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. desember 2007. Besøkt 2. januar 2008.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Olof Palme tal 1972:kritik Vietnamkriget
- Olof Palme tal 1965:Fordomer
- Olof Palmes Internationella Centrum
- Olof Palmes minnesfond och Palmepriset
| Forgjenger: Tage Erlander |
Sveriges statsminister (1969–1976)
|
Etterfølger: Thorbjörn Fälldin |
| Forgjenger: Thorbjörn Fälldin |
Sveriges statsminister (1982–1986)
|
Etterfølger: Ingvar Carlsson |
| Forgjenger: Tage Erlander |
Partileder for Socialdemokraterna (1969–1986)
|
Etterfølger: Ingvar Carlsson |
|
