Wilsons 14 punkter
Wilsons 14 punkter er en oversikt over president i USA Woodrow Wilsons fjorten punkter for fredsforhandlinger i Europa etter første verdenskrig. Han presenterte de fjorten punktene til Kongressen 8. januar 1918. Punktene var basert på Wilsons egne idealer om hvordan en ny storkrig kunne forhindres, noe som i ettertid har blitt kjent som wilsoniansk idealisme.[1]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Allerede før USAs inntreden i verdenskrigen i 1917 hadde Wilson tilbudt seg å være fredsforhandler ved flere anledninger, for å få slutt på krigen i Europa.[2] Da USA til slutt ble direkte involvert i krigen, så Wilson muligheten til påvirke fredsforhandlingene og bygge opp en ny verdensorden basert på moral, prinsipper og kollektiv sikkerhet,[3] i stedet for realpolitikk, som tidligere hadde vært den dominerende politiske skolen i Europa.
Wilson var aktiv på fredskonferansen i Paris i 1919 og fikk implementert noen av punktene i Versaillestraktaten. Allikevel ble mye av hans syn møtt med skepsis, den amerikanske kongressen nektet å ratifisere traktaten, og blokkerte USAs medlemskap i Folkeforbundet. Til tross for dette ble han tildelt Nobels fredspris i 1919 for sitt arbeid for fred, begrunnet blant annet med hans kunngjøring av de 14 punktene.
Punktene[rediger | rediger kilde]
- Ingen hemmelige avtaler
- Fritt hav
- Fri og lik handel
- Nedrustning under garantier
- Upartisk ordning av koloniene, med respekt for de innfødte
- Tilbaketrekking av alle fremmede tropper i Russland
- Gjenopprettelsen av belgisk uavhengighet
- Alsace-Lorraine skulle igjen bli fransk
- Italias grenser skulle trekkes etter nasjonalitet
- Selvstendig utvikling for folkene i Østerrike-Ungarn [4]
- Frigjøre de okkuperte områdene på Balkan. Serbia skulle få tilgang til havet. Grenser trukket etter nasjonalitet
- Selvstendig utvikling for ikke-tyrkere i Tyrkia
- Uavhengighet for Polen med polsk tilgang til havet
- Opprettelsen av Folkeforbundet
Reaksjoner[rediger | rediger kilde]
Seierherrene Frankrike og Storbritannia var skeptiske til Wilsons idealisme, men var villig til å gå med på flere av punktene med visse reservasjoner. Under fredskonferansen i Paris la den franske representanten Clemenceau frem krav om at Tyskland måtte fratas flere territorier, blant annet Rhinland, samt reduserer hæren sin til 100 000 mann og betale krigserstatning. Frankrikes viktigste mål med fredsavtalen var å ødelegge den tyske trusselen en gang for alle,[5] noe som nødvendiggjorde disse tiltakene som ikke passet inn med Wilsons tanker om nasjonal selvbestemmelse. Frankrike var ikke villig til å risikere sin egen sikkerhet på en tanke om kollektiv sikkerhet de ikke hadde noen tiltro til.[6] Britene, representert på fredskonferansen av Lloyd George nektet å anerkjenne punktet om et fritt hav.[7] En av årsakene til at Storbritannia hadde gått inn på trippelententens side under krigen var for å sikre britisk herredømme på havet, noe de nå nektet å overgi.
Mange tyskere som hadde deltatt i novemberrevolusjonen for å stanse krigen hadde gjort det med et håp om å bli behandlet med basis i Wilsons punkter.[7] De håpet på å bli sett på som seierherrer som hadde kastet keiseren og den militante overklassen, og hadde derfor som mål å bli behandlet som en likeverdig part i fredsforhandlingene. Det oppstod dermed enorm bitterhet da Tyskland ble straffet hardt i Versaillestraktaten, noe som var en faktor i opptakten til andre verdenskrig.
Konsekvenser[rediger | rediger kilde]
Til tross for at seierherrene hadde lite tiltro til at det skulle fungere, ble Folkeforbundet opprettet i 1919. Wilson så på dette punktet som det viktigste for å forhindre en ny krig, og var derfor villig til å forhandle bort andre punkter, som et fritt hav, for å sikre at forbundet ble etablert.[8] Skepsisen viste seg å være korrekt da USA ikke ble medlem av forbundet, som senere ikke klarte å forhindre andre verdenskrigs utbrudd bare 20 år senere. Forbundet blir likevel sett på som en forløper til FN, som erstattet Folkeforbundet i 1945.
Punktene hadde som mål å etablere en nasjonal selvbestemmelsesrett, noe som medførte grenseendringer hos mange av stormaktene, samt etableringen av en rekke nye stater i Europa etter krigen, som for eksempel Ungarn og Finland. Allikevel tok ikke seierherren høyde for etniske forskjeller i mange av de nye områdene de nå etablerte, noe som senere ville føre til konflikter, som for eksempel i Jugoslavia. Videre ble også flere millioner tyskere borgere av det tsjekkoslovakiske Sudetenland, noe som senere ble en kilde til konflikt i opptakten til andre verdenskrig.
Mange av Wilsons punkter ble ikke tatt hensyn til i hans samtid, og hans idealisme ble møtt med skepsis. I ettertid har hans tanker derimot blitt hevdet å være dominerende innenfor amerikansk utenrikspolitikk,[9] blant annet ved Bill Clintons intervensjoner på Balkan.[10]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Irwin Unger (2007). These United States. s. 561.
- ^ Cooper (2009). Woodrow Wilson. s. 362-76.
- ^ Henry Kissinger (1994). Diplomacy. New York: Simon & Schuster. s. 227.
- ^ (CS) Preclík, Vratislav. Masaryk a legie (Masaryk and legions), váz. kniha book, 219 pages, first issue vydalo nakladatelství Paris Karviná, Žižkova 2379 (734 01 Karviná-Mizerov, Czech Republic) ve spolupráci s Masarykovým demokratickým hnutím (in association with the Masaryk Democratic Movement, Prague), 2019, ISBN 978-80-87173-47-3, pages 82-103, 106 - 107, 111-112, 124–125, 128, 129, 132, 140–148, 184–215.
- ^ R.R. Palmer (2007). A History of the Modern World Since 1815. New York: McGraw Hill. s. 712.
- ^ Henry Kissinger (1994). Diplomacy. New York: Simon & Schuster. s. 233.
- ^ a b R.R. Palmer (2007). A History of the Modern World Since 1815. New York: McGraw Hill. s. 710.
- ^ R.R. Palmer (2007). A History of the Modern World Since 1815. New York: McGraw Hill. s. 711.
- ^ Henry Kissinger (1994). Diplomacy. New York: Simon & Schuster. s. 54-55.
- ^ Cole, Kevin. «The Wilsonian Model of foreign policy». United States Airforce. Arkivert fra originalen 13. oktober 2014. Besøkt 18. mars 2015.
|