Har du noen gang opplevd at livet er både godt og vondt, akkurat på samme tid? Som at du er delt opp i to og veksler mellom de to personene? Om du ikke har opplevd det før, kan jeg iallefall fortelle deg at det både er forvirrende, vanskelig og vondt. Det å være så lykkelig og på samme tid så ulykkelig!
Har ikke skrevet så mange personlig innlegg utifra hvordan jeg selv har det, på en stund. Grunnen er ganske så enkel samtidig som den er vanskelig. For jeg vet på en måte ikke helt hvor jeg skal plassere meg eller hva jeg skal tillate meg selv å føle og tenke. Så jeg har vel på en måte valgt å stenge av den tunge delen og fokusere på den gode.
Selv om det høres fornuftig ut, når en leser det sånn. Så var det nok absolutt ikke det! For jeg klarte å stenge av en del av meg som er viktig både for meg selv og for min fremtid. Klart barna går foran ALT og klart jeg skal fokusere mest av alt på både barna mine og på mine to nydelige barnebarn, nå i denne tiden. Men jeg burde likevel tatt vare på den andre delen..
Under de 3 døgnene Amalie var i fødsel, var jeg der 100% og tenkte kun på det og på henne. Noe som er det rette å gjøre i ett slik tilfelle og noe jeg selvfølgelig gjorde med glede. Hun er min datter og samtidig min beste og kanskje eneste venn. Så det å stille opp for henne, er en selvfølge for meg.
Etter at tvillingene ble født, forandret dagene våre seg og fokuset mitt ble igjen på henne og på hennes to nyfødte. Samtidig måtte jeg tenke på Brage som plutselig var blitt onkel. Han måtte få være delaktig og han måtte føle at ingen truet hans tid og plass i familien. Så jeg fokuserte på at han ikke skulle bli sjalu.
Dagene med nyfødte tvillinger, med min tenårings datter som nybakt mamma og med min sønn som fremdeles trengte å føle at han hadde sin plass, føk så raskt avgårde at jeg gikk ikke merket at tiden gikk. Jeg glemte på en måte alt og alle andre! Jeg var blitt bestemor og jeg elsket hver eneste lille sekund av det. Min lille familie var blitt større og det samme hadde kjærligheten.
Savnet etter kjæresten min, ble plassert lengre bak. Den ble satt på vent og jeg ga så mye av meg selv til familien min her hjemme, at jeg ikke hadde noe igjen til han. Jeg sendte mindre og mindre meldinger, i tillegg til at jeg sluttet å ringe på facetime. Jeg glemte han aldri, men jeg hadde rett og slett bare ikke tid til å prioritere det.
Noe han merket veldig godt og som gjorde han vondt. Vi hadde snakket om det i forkant av fødselen til Amalie og han var forberedt på at jeg ville få mindre tid. Men at jeg ikke skulle ha noe som helst tid og at svarene mine både var korte og ble oppfattet som kalde, hadde han ikke trodd.
Jeg var trøtt og sliten stort sett hele tiden de første 2 ukene. Så orket ikke så mye mer enn det jeg hadde rundt meg. Derfor ble jeg unødvendig irritert når jeg følte noen utenfor hjemmet ønsket en del av meg. Selv om jeg enda elsket han like mye og selv om jeg ikke hadde forandret tankene mine om fremtiden. Men jeg hadde bare ikke mer å gi av meg selv i denne perioden. Så jeg svarte nok ikke slik jeg burde gjort på meldingene.
Det var ikke mye han ønsket av meg i denne tiden og han viste ikke noe som helst frustrasjon eller negativitet mot meg. Nei, jeg fikk bare gode og søte meldinger som viste at han tenkte masse på meg og at han savnet meg og samtalene våre. Noen svarte jeg kort på, andre klarte jeg å glemme å svare på og om jeg ikke svarte flere timer etter jeg hadde lest den, så svarte jeg kanskje ikke i det hele tatt.
Men følelsene mine var der hele tiden og jeg forandret aldri tankene mine om at vi skal gifte oss som avtalt om noen måneder og forhåpentligvis bo sammen om 1 års tid. Jeg hadde bare rett og slett satt den delen av meg litt på vent, mens jeg brukte hele meg her hjemme.
Så begynte jeg å jobbe igjen etter permisjonen og jeg fikk tid til bare å være meg selv igjen. Det var tungt å reise ifra alle her hjemme og ikke kunne avlaste og hjelpe henne noe mer. Men samtidig var det litt godt å få tid til å tenke og ikke minst huske at verden min var større enn bare på innsiden av mine fire vegger hjemme.
Vi ringte hverandre på facetime og så hverandre for første gang på 2 uker. I starten var jeg litt kald, da jeg hadde fått det for meg at han krevde mer av meg enn jeg kunne gi. Men etter ett par minutter hadde han klart å leite frem den ekte meg... hele meg, som jeg hadde gjemt vekk! og jeg så plutselig hvordan disse to ukene hadde vært for han. Det var som om han åpnet øynene mine for hans indre og jeg så han igjen som det vakre og fantastiske mennesket han er.
Hadde ikke glemt han, kjærligheten min eller tankene om fremtiden. Men jeg hadde ikke fokusert på det og da hadde det tatt mindre plass i meg. Så det å se han igjen, snakke med han og se hvor fantastisk han er på alle måter, gjorde at ALLE følelsene mine strømmet tilbake. Jeg ble på nytt stormende forelsket og husket absolutt alle de små og store tingene som gjør at jeg elsker han.
Tårene rant av takknemlighet for at han har vært så forståelsesfull og tålmodig. Ikke minst at han ikke hadde gitt opp, ikke blitt irritert og ikke blitt masete. Han hadde faktisk håndtert hele denne perioden helt perfekt. Jeg innså plutselig at jeg selv burde ha håndtert den bedre og det lille han ønsket av meg i denne perioden, var noe jeg fint skulle klart. Ett bedre svar på meldingene hans. Ett svar som viser kjærlighet og ikke minst kanskje unne han noen minutter i uken til å se hverandre på facetime.
Jeg gråt av glede, sorg, savn, anger, kjærlighet og mest av alt så gråt jeg av takknemlighet for at jeg hadde han i livet mitt. Bare det å skrive dette nå, fyller øynene mine med tårer og jeg må ta pauser for å ikke styrte ut i gråt. For den personen han er, helt fra bunnen og ut til hver minste del av kroppen, er så ufattelig fantastisk. Det er så deilig å ha en slik trygg, stabil, rolig, fornuftig og herlig mann som elsker meg. Han vet hva han vil og han er ikke redd for å gå den veien med stødige skritt. Jeg skal bli hans kone og han skal bli min mann <3
Når vi får treffe hverandre igjen, vet ingen av oss. Han får ikke kommet til Norge og jeg kan ikke reise til Tyrkia, før Amalie kan klare seg alene hjemme med tvillingene. Det er vondt å kjenne på savnet og på usikkerheten. Men vi kan ikke gjøre noe annet enn å ta det litt som det kommer. For alt jeg vet er at vi elsker hverandre og at vi skal gifte oss om 4 måneder. Jeg bare håper at vi får treffe hverandre før bryllupet.
Det er spesielt å gifte seg med en Tyrker, som en kun har truffet face to face i to uker, det vet jeg. Men dette er noe både jeg og han er sikker på at vi ønsker. Dere.... jo dere får være med på hele ferden ;)
