Ny UNDP-rapport: Unge afrikaneres vei til voldelig ekstremisme er preget av fattigdom og mangel på rettigheter

Statssekretær i Utenriksdepartementet, Laila Bokhari, gratulerer UNDP med en imponerende rapport og ønsker organisasjonen velkommen i arbeidet mot voldelig ekstremisme. Her sammen med assisterende generalsekretær i FN og direktør ved UNDP Afrika, Abdoulaye Mar Dieye. (Foto: Eivind Oskarson)

Oslo, 18. september — Journey to Extremism: Drivers, Incentives and the Tipping Point for Recruitment (Veien til ekstremisme i Afrika: Faktorer, insentiver og vippepunktet for rekruttering) ble lansert på Litteraturhuset i Oslo fredag.  

Basert på intervjuer med 495 ekstremister fra grupper som Al-Shabaab og Boko Haram, presenterer denne studien viktige utløsende faktorer for oppslutning om voldelige ekstremistgrupper i Afrika. Den omfattende studien slår fast at mangel på rettigheter og marginalisering, forsterket av svakt styresett, er viktige krefter som driver unge afrikanere inn i voldelig ekstremisme.  

Studien tegner et bilde av frustrert ungdom, marginalisert og forsømt siden barndommen. De fleste er i alderen 17-26 år, kommer fra perifere områder med få økonomiske utsikter og muligheter til meningsfull samfunnsdeltakelse. De har som oftest liten tillit til staten som leverandør av tjenester, samt små forventninger til at menneskerettighetene kommer til å respekteres. ”Denne studien advarer mot økt Afrikansk sårbarhet mot voldelig ekstremisme”, sa Assisterende Generalsekretær i FN og UNDPs Afrika-direktør,  Abdoulaye Mar Dieye, ved lanseringen. ”Grenseområder og perifere områder forblir isolerte og marginaliserte. Institusjonell kapasitet i slike kritiske områder er mangelfull. Mer enn halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, inkludert mange kronisk arbeidsløse ungdommer.” 

Studien indikerer blant annet at rekruttene generelt har stor mistro til myndighetene, og at en persons oppfattelse av statlig vold eller maktmisbruk er den avgjørende faktoren for beslutningen om å bli med i en ekstremistgruppe. Hele 71% av de intervjuede oppga at en handling begått av myndighetene var den avgjørende ”dråpen” for deres endelige beslutning, og handlingene som ble nevnt oftest var drap eller arrestasjon av et familiemedlem eller en venn. 

Studien tyder også på, i motsetning til hva mange tror, at rekruttene generelt har lavere nivå av religiøs eller formell utdannelse og mindre forståelse av betydningen av religiøse tekster. Selv om mer enn halvparten oppga religion som grunn for å bli med i en ekstremistgruppe, innrømmet 57% at de hadde liten eller ingen forståelse av religiøse tekster eller tolkninger, eller at de ikke leste religiøse tekster i det hele tatt. Faktisk tyder studien på at en reell forståelse av ens egen religion kan minske dragningen mot ekstremisme: minst seks års religiøs skolegang reduserer sannsynligheten for å bli med i en ekstremistgruppe med så mye som 32%. 

Basert på disse funnene presenterer rapporten anbefalinger til FN-aktører, myndigheter og sivilsamfunnet. Et nøkkelråd er å investere i lokale tiltak med pålitelige aktører, for eksempel samfunnsledede initiativ rettet mot sosial samhørighet, og styrking av lokale religiøse ledere som talsmenn for toleranse og samhørighet. ”Det vi vet med sikkerhet er at i en afrikansk kontekst er budbringeren mot ekstremisme vel så viktig som selve meldingen”, sier Dieye. ”En pålitelig lokal stemme er essensiell for å minke følelsen av marginalisering som igjen kan øke sårbarheten for rekruttering.” 

Forskningsprosjektets overordnede mål var å akselerere overgangen fra teori til praksis i å forebygge og bekjempe voldelig ekstremisme. ”Å levere offentlige tjenester, styrke institusjoner og muliggjøre økonomisk deltakelse – dette er utviklingsspørsmål”, sa Dieye, og kom med et klart budskap: ”Det er et presserende behov for å gi sikkerhetsutfordringer et sterkere utviklingsfokus.” 

Les rapporten i sin helhet her: Journey to Extremism: Drivers, Incentives and the Tipping Point for Recruitment