Eikefjes feat: gf
Jeg lastet ned blogg appen på mobilen endelig og får lastet opp noen bilder fra mobilen fra den siste tiden. Der hvor jeg og min kjære er kledd og sminket så fint var til et bryllup.
Jeg lastet ned blogg appen på mobilen endelig og får lastet opp noen bilder fra mobilen fra den siste tiden. Der hvor jeg og min kjære er kledd og sminket så fint var til et bryllup.
Jeg er et nervevrak i dag. Jeg gikk tom for spyralex (antidepp og angst dempende medisin) for et parr dager siden. Jeg husker ikke hvordan jeg skal bestille ny resept over nettet, så jeg ringte legesenteret og ba dem gi beskjed til fastlegen min, som sikkert har glemt det. Hodet mitt dirrer og føles rart, fordi jeg ikke har tatt dem på over to dager. Og når jeg ikke tar den bryter helvetet også løs.
Masse angst, utro i kroppen, som om jeg har fått i meg masse redbul. Jeg klarer ikke hvile, jeg klarer nesten ikke tenke. Ikke noe OCD heldigvis, men alt annet er der. Sleit veldig med å få i meg mat også, som vanlig. Men idag var det ekstra ille. Men jeg klarte det etterhvert, fy faen. Jeg prøvde å spille gitar, lage en melodi basert på norsk folkemusikk. Men det funka ikke, ingenting funker i dag. Men det går bra. Det varer ikke for alltid.
Jeg hadde en psykologtime i dag klokka 9. Selvfølgelig sleit jeg veldig med å sove i går natt, så når telefonen min plinget i dag tidlig, var jeg så trøtt og sliten at ansiktet mitt svei, og kroppen min skalv. Med en gang fikk jeg masse angst, noe som skjer når jeg er veldig sliten. Men normalt ikke med mindre jeg er ute av døra. Jeg tror jeg begynner å utvikle generell angst, som om alt det andre jeg sliter med ikke var nok. Har merka at det har kommet mer og mer, uten grunn, de siste månedene, det uroer meg litt.
Men jeg har EN god nyhet. Noe som jeg har glemt å nevne. Jeg har kommet inn til OCD behandling i Tromsø. Men siden jeg ikke bor der skal det gå via skype. Jeg har fått beskjed at det skal foregå via min datamaskin, alene, noe som jeg ikke liker tanken av. For behandlingen er ganske intens. Så jeg skal spørre om å ha terapien på senteret for psykisk helse her i byen, med en psykolog til stede. Så om jeg får så intense angst anfall at jeg får lyst å oppe ut av et vindu så kan noen stoppe meg. Men utenom det er det jo gode nyheter. My last resort. Om ikke dette funker vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med meg selv. En del av meg vil dø om det ikke funker, men jeg tror ikke det kommer til å skje med det første.
Det var alt for denne gang! Jeg overlever til i morgen, og i mellomtiden kan jeg finne custom content til the sims 2 eller noe, for å roe meg ned.
Alt jeg ville var å astral projecte så jeg kunne få noen svar om fortiden, etter å ha sett en video om menneskets før-historie. Hvem jeg møtte var en rar kvinne ved en elv, som i følge denne artikkelen er en "engel", som er noe jeg må ta med en klype salt? Jeg tenkte ikke en gang at det kunne være hva mennesker i årtusner har snakket om har har knyttet til sine religioner var det jeg møtte. Jeg tenkte ikke at hun var en "engel". Det er spennende og skummelt. Så, la meg fortelle hva som skjedde.
Som sagt, jeg hadde sett på denne videoen, og ville vite mer om menneskets fortid. Jeg ville få svar. Så jeg satte på denne videoen med en veldig spesefik type musikk og la meg ned i senga. Lys våken, og begynte å meditere. Asteral projectering er at sjela di går ut av kroppen din og har en liten reise, på jorda, kanskje andre steder? Jeg har reist på jorda en gang før. les om det her. Uansett, jeg var veldig utrent, har ikke gjort det siden da for det freaket meg skikkelig ut. Men jeg tenkte at jeg ville ha svar, så jeg kunne prøve det igjen.
Ok så jeg har tegnet noen lette tegninger av hva jeg så. Ikke med øynene mine men med øynene på innsiden. Det var vanskelig. Sjela mi satt lenge fast i hjertet mitt mens jeg hadde et strekt press inne i panna. Som om hodet jobba skikkelig hardt. Men når jeg omsider kom ut av kroppen min snurret jeg "navelstrengen" min som er lenken mellom kroppen og sjela mi, rundt armen min. For morro skyld. Jeg sleit meg opp til taket i huset jeg bor i og så ut. Det er jo sol ute. Mens dette skjedde hørte meg med mine egne ører at biler suste forbi. Jeg begynte å surre og sveve oppover, veldug klumsete. Som om jeg falt ned en klippe i zero gravity, og bare snurret. Jeg fløt til jeg så jordkloden stirre mot meg. Stjerner skinte, tror jeg så en satelitt. Jeg fløt lenger bort, høyere opp.
Før jeg visste ordet av det var jeg i vann. En sterk strøm, en elv. Jeg ble dradd med strømmen, jeg prøvde å komme meg opp på elvesiden, ble dradd inn i vannet igjen. Hånden min var over vannet, noen grep tak i den og dro meg ut av vannet. Det var en kvinne med sinnsykt langt hår av gull. Hun hadde på seg en lang hvit kjole som fløt i vinden, likt som håret hennes. Hun strøk meg over kinnet, smilte til meg, og spurte hva jeg gjorde her? Jeg trakk på skuldrene og sa jeg utforsket. Jeg følte meg så ny og klumsete i forhold til henne. Hun tok tak i hånden min og snurret rundt under den, som en dans. Hun sang en nydelig sang, jeg var veldig forvirret. Under armene hennes hang det lange fjær. Ikke som vinger men som noe dekorativt i kjolen hennes kanskje? Av en eller annen grunn følte jeg at det var svanevinger. Vi stod ved en elv, men rundt oss var en stor gul åker med korn som rislet i vinden. Himmelen var blå, tror jeg. Jeg så på henne, spurte henne hvem hun var. Det var veldig vanskelig for meg å si ordene. Og jeg kjente at kroppen min strammet seg i senga mi der jeg lå mens hun svarte tilbake. Jeg klarte ikke tyde hva hun sa, hæ? Hva sier du? Sa jeg. Hun viste meg hvem hun var, hun tok hånden sin på magen sin. Hun var høygravid, strøk over magen sin. En slags mor? Jeg skjønte ikke hva hun mente, og mens jeg ble dradd i vannet igjen ropte jeg etter henne. Men vent da, hvem er du!?
Jeg svever ikke lenger ned til jorda, men jeg svømmer. Jeg drar til Ida, kjæresten min. Jeg antar hun sover, nå, på ekte, men jeg ser henne sitte i sofaen hun pleier å sove i. Med dyna rundt seg, ser jeg det blå lille håret hennes ovenfra og ned. Jeg svømmer ned til henne og svever forsiktig rundt henne, som om hun var et juletre eller noe. Jeg tar henne i håret og stryker det, hun merker ingenting. Jeg svever ut av rommet hennes. Nå åpner jeg øyene mine i virkeligheten. Kan fortsatt se med mine indre øyne at jeg svever mot meg selv. Jeg merker at mannen med hatten, min gamle venn er der, men han er en ung gutt så jeg er litt forvirret. Jeg lurer på om det er han eller ikke. Men han virker fornøyd. Han titter inn i døra på soverommet mitt. Jeg setter meg opp i senga og bøyer meg over beina mine som er under dyna. Jeg merker at sjela mi kommer ned igjen, mot kroppen min. Kroppen min er lett, men når sjela kommer inn igjen til meg blir kroppen kjempetung i noen øyeblikk. Så er alt normalt igjen, med unntak at jeg nå er skikkelig lett i hodet, skjelver litt på hendene og er skikkelig freaket ut.
Jeg setter meg opp ganske fort og tegner hva jeg nettopp så. Eter en stund finner jeg ut at jeg vil skrive det ned og vil finne bilder som passer til hva jeg opplevde. Så jeg søker på google bilder: Spiritual woman swans. Og bildet som tar meg til nettsiden om engler kommer opp, som resonerer med meg. Fordi det er svaner på bildet. Så jeg aner virkelig ikke hva som har skjedd her, eller hvem jeg møtte. Jeg skal ikke kalle det en jævla engel. Jeg forbinder det med kristendommen, liker det ikke i det hele tatt. Men jeg møtte noen. Jeg vet ikke hvem. En formor? Et spirituelt vesen som lever på et annet plan? Hvem vet?
Det er en del av meg som lurer på om hjernen min bare fant på alt sammen? Om det ikke skjedde noe, eller at jeg drømte. Men siden jeg har fått bekreftet at det jeg så var noe som skjedde på ordentlig, sist gang jeg gjorde det her. Tenker jeg at dette er sant, og det skremmer meg enda mer.
Om du kjenner meg vet du kanskje dette. Men jeg pleide å være aktiv. Jeg pleide å le, jeg pleide å spille fotball, leke. Jeg pleide å feste hardt, mens jeg prøvde å lage filmer, skrive tekster, spille piano og gitar, lagde låter, skrev daglig lange innlegg i en blogg. Jeg var AKTIV. Jeg var kjøtt, muskler, hel. Nå er det bare beinet igjen. Et magert vesen som har ligget for lenge, ikke under sola, men under dyna. Nå er jeg inaktiv.
Jeg ble minnet på det igjen når jeg hørte på en sang av Susanne Sundfør, den er rolig, den handler om å ikke finne kjærligheten. Å være kynisk men håpefull til den. Og jeg ble tatt tilbake til en tid hvor jeg var slik, hvor jeg skrev sang etter sang om det. Min aktive tid. Flere ganger nå har jeg grått til kjæresten min på natta og sagt det samme: Jeg er bare et skall. Det er nesten som at jeg ikke er et menneske. Jeg har blitt matet av henne en gang, for jeg klarer ikke spise nok selv. Det er som faren min sier når han er frustrert og redd på mine vegne: Du orker jo ingenting. Ordene kan gjøre så vondt at jeg griner.
Når man er syk, mister man alt. Nå er ikke det sant, men det føles slik. Når man er på bunnen. Så mange ganger føler jeg kropp og rygg verke, fordi jeg ligger for mye. Så ofte er jeg sulten men klarer ikke gjøre noe med det. Er det rart jeg ikke skriver, tegner, skriver låter? Er det rart jeg nesten ikke lever? Det er så lett å si at jeg lærer noe viktig om dette, eller at jeg er klok og smart. Men det hjelper meg ikke nå. Enden på denne tilstanden er langt unna, om den ender i det hele tatt. Jeg har valgt å leve for lenge siden, men å være et skall er ikke mye leve for. Heldigvis er mine nære og kjære der, de holder meg i live og de vet det. Det er tungt for dem også, å se hvilket spøkelse jeg har blitt. Ofte får kjæresten min se glimt av hva jeg var, hva jeg kunne ha blitt, hadde ikke psyken tatt over. Og det gjør meg egentlig veldig trist å tenke på.
Uansett, jeg lever iallefall. Og har venner, familie og kjæreste. Jeg kan ikke spørre om bedre selskap å lide i. Så jeg klarer meg.
Det er så artig å tenke på meningen med livet, eller heller, at så mange har slitt med å finne den. Det å være menneske er å lure på hva meningen bak det hele er. Og det har vært mange svar. En kristen person ville sagt det å leve var for å komme til himmelen uten synd. En budist ville sagt at det å leve i uansett form er for å få muligheten til å nå nirvana. Jeg er ikke et geni, jeg er en ung norsk person med mye å lære. Det jeg tror er meningen med livet er på ingen måte banebrytende, men dette er hva jeg tror:
Meningen med livet har to sider.
Den ene er hvorfor du er til som en flercellet organisme. Om du har lest deg litt opp på, og tenkt over biologi, celler, atomer, DNA og alt det der. Så er det kanskje like klart for deg som det er for meg, at liv er et uhell. Det startet som en kjemisk suppe i havet, og alt den ville var å fortsette å eksistere. Slik er det fortsatt. Kroppene våre er her for å formere seg, er født for å formere seg. Mer mening trenger den ikke. Alt av hormoner, som er følelser, alt av nytelse fra kjønnsorganer, alt av hva du føler og ser kommer fra at kroppen din vil eksistere for å formere seg. Så den vil overleve lenge nok til at du får gjort det, og du skal ville gjøre det.
Den andre siden er hva menneskeheten søker som mest. Men hva skal JEG gjøre med mitt liv og hva er meningen bar det? For kroppen din er en ting, men her snakker vi om mitt liv. Hva skal jeg gjøre med denne tiden? Hva skal jeg bruke livet mitt på? Er det et svar som når alle? Det er kanskje det. For ikke så lenge siden så jeg en dokumentar som gikk ut på en undersøkelse. Der helt vanlige mennesker fikk tildelt en boks med en rød knapp. Om du trykket på knappen fikk du et lett men vondt støt. Og deltakeren visste at dette var hva som ville skje om de trykket på den røde knappen. Så be de plassert i et så og si tomt rom med denne boksen. De måtte sitte der i en time. Det tok ikke lang tid før deltakerne begynte å trykke på knappen selv om de ikke likte det. Fordi de kjedet seg. Hvorfor kjeder du deg? JO, fordi den overutviklende følsomme primat-hjernen din konstant søker stimuli. Og om den ikke får det, lager den det selv. Koster hva det koster vill.
All kunnskap du søker, alle opplevelser du kan ha, alle tanker du har, alt som du kan røre ved, er søken etter stimuli. Om du ikke helt skjønner hva jeg mener med stimuli, så betyr det at hjernen din vil utvikle seg som et organ. Det har den gjort i billioner av år gjennom evolusjon. Får å utvikle seg, må den oppleve noe, bli utfordret, være underholdt. Få stimuli. Annet enn å overleve i den verden du lever i, enten sosialt eller rent fysisk med mat osv, er det alt annet hjernen din gjør. Slik stimuli gjør hjernen din også smartere så det blir enklere for deg å overleve. Noe som igjen faller tilbake på dette med å leve nok til å formere seg. Alt du gjør som menneske ellers, er pga stimuli. DET er meningen med livet. Og det er min konklusjon. Du kan godt være uenig, det er noe jeg setter pris på. Men slik er det jeg tenker om saken.
Hva tror du er meningen med livet?
Disse tykke trær og snøfylte fjell. Alt dette havet og himmelen selv.
Hadde det ikke vært fint om det hjalp meg, bar meg, ut av mørket.
Der fra pengene soper inn, muligheter og maten min.
Hadde det ikke vært fint om det hjalp meg, bar meg, ut av mørket
Mennesker nær, fjern og kjær. De som varmer hjertet mitt.
Hadde det ikke vært fint om dere hjalp meg, bar meg, ut av mørket.
Det er så lett å se på alt, og lure på hva jeg har gjort galt. Når alt skulle gått min vei.
Det er så tungt å omsider spørre seg, om den ene som skal kunne hjelpe på, er meg.
Jeg er ung, men jeg vet mye av det jeg har opplevd har gitt meg visdom som eldre mennesker normalt har. Og på andre måter er jeg som en nyklekket kylling. Det er så lett å si at du skal stå opp da og da, spise så og så. Trene da og da, og nyt livet.
Men har jeg lært noe av å bli mobbet, være alvorlig psykisk syk, samt homofil og transe, så er det at livet har ikke den typen nytelse du søker. Lykke, eller det å være lykkelig er konstruert av en drøm om å ha det perfekt. Men akkurat som mennesker ikke er perfekte, er ikke deres liv det heller. Så i stedet for å klage over dårlig motivasjon eller gi unnskyldninger til de fem menneskene jeg kan telle på hånda, for at jeg ikke har publisert innlegg på denne bloggen på en stund; så tenkte jeg at jeg skulle gi noen råd. De faller innenfor flere områder, og er basert på opplevelser som jeg har hatt. De er kanskje ikke rett for deg, og de er ikke den typen råd som fikser alt, eller gjør ting bedre. Men kanskje det gjør det i lengre sikt.
- Hvem er du?
Vi lever i et veldig egosentrisk samfunn, som fremmer individualisme. Det betyr at alt handler om meg og mitt liv, og ikke så mye kollektivet. Våre tanker er rettet mot våre behov, og alt skal gjerne komme til oss snarest og lettest som mulig. Dette gjelder også innenfor din identitet, det som gjør deg til hvem du er. Vi har blitt lært opp til å tenke at vi har noe spesielt å gi verden og at den er heldig som har våre gaver i den. Vi har blitt lært opp til at vi er spesiell og viktig, perfekt. Helt til ungdomstiden kommer og alt blir snudd på hodet. Det er tross alt da vi først ordentlig begynner å utforske hvem vi er, siden vi ikke vet det enda.
Men har du noen gang tenkt at den du er er her nå, og alle disse ideene om hvem og hva en skal være er konstruert for et materialistisk, egosentrisk og pengestyrt samfunn. Vi er alle mennesker med unike liv ja, ofte med personlighetstrekk det finnes mange av over hele verden. Det som er inni skinnet ditt har alltid vært der egentlig, og alt hjernen din skal nå er å utvikle seg, modnes, og nå sitt potensiale før den, og du, dør. Hvem du er er egentlig ikke så viktig, selv om det virker slik nå. Bare la deg selv vokse opp, og ta den du allerede er som du kommer.
- Det å være annerledes
Som barn ble du fortalt at du var unik. Som ungdom ble du fortalt at du måtte være som alle andre. Jeg var alltid den rare. Og akkurat da var det noe av det verste en kunne være. Men jeg lærte senere at å være unik, eksentrisk og spesiell som voksen er noe folk flest beundrer og verdsetter. Det er nesten morsomt hvordan verdener kan forandre seg selv om du kan stå på samme sted. Så jeg skal fortelle deg noe som vil ta deg en lang vei. Når det gjelder stil, personlighet, religioner, moraler, det å skille seg ut er ikke så farlig som folk flest tror det er. Det har sin pris av og til. Og noen av oss har ikke noe valg, noen av oss er annerledes. Og noen mennesker er slemme, skumle eller farlige. Men det å kunne leve fritt akkurat som du vil, det slår alt av blikk, kommentarer eller den kalde skulderen fra samfunnet. Høres forfriskende ut gjør det ikke. Men ærlig talt, det å være deg selv har folk flest sansen for. Og du blir venner med/sammen med bedre mennesker på grunn av det.
- Den tunge veien
Om du er en av dem som lider, slik som jeg; har du kanskje lært dette allerede. Men å ha store problemer, enten inni deg eller der ute i livet ditt. Det gjør vondt, det er tungt, og det tar tid før det går bort. Jeg er ikke den som vil si at alt skal bli bra, jeg personlig er ikke der enda. Men det mest verdifulle jeg har lært fra så mange vonde opplevelser er erfaringen av det. Skulle noen jeg kjenner slite, vet jeg hva jeg skal si, vet jeg hva som skal til. Jeg stiller opp og gjør det riktig, fordi jeg har vært der selv. Vonde opplevelser gjør deg oftest snillere også, mer klar over dine egne og andres følelser. Å sette pris på de gode tingene og ikke bry seg om overfladiske ting er deilig når man er ung. Det kan nesten virke som en unik ting, alt takket være alt det vonde du sier til deg selv du kunne klart deg uten. Men sannheten er at den former deg mer enn du kanskje vil innrømme. Og du lærer kanskje viktige ting andre ikke lærer på noen tiår. Not bad.
Jeg har mer på hjertet, egentlig. Men jeg er deprimert og har et lavt energinivå. Jeg har slippet opp for energi, så dette er slutten. Håper min unge visdom har lært deg noe. Ha en fin dag.
Eik.
Jeg er mye sliten som alltid men jeg har faktisk gjort en del i det siste. Blant annet hatt mitt eldste tantebarn på besøk en hel helg fordi resten av familien hennes dro på en skiturnering med resten av barna. Og jeg passa den lille hunden deres Cash. En liten dum hund, men han er søt og rolig og grei å ha med å gjøre. Det har vært gøy, men nå er helga over og jeg er utslitt etter gåturer og besøk.
Sist gang jeg hadde psykologtime fikk jeg beskjed om at siden jeg hadde jobbet så mye med meg selv og prøvd alt som ikke har funket, så er det ikke noe hun kan gjøre for meg annet enn å kanskje hendvise meg til et verdenskjent OCD senter i Tromsø. Men denne konklusjonen kom hun med etter bare tre psykoligtimer og det basert på hvor frisk jeg er nå. Jeg venta i to veldig harde måneder for å komme dit. Nå er det ikke bare OCD jeg sliter med, men også angst og depresjon. Jeg vente det for henne men da foreslo hun at jeg kunne gå til støtte samtaler hos fastlegen eller hos ambulant team hvis jeg trengte noen å snakke med. Både Ida(gf) og mamma ble rasende når de fikk høre dette. Og jeg ble bare veldig lei meg. Det føltes litt som at jeg hadde prøvd alt jeg kunne gjøre og ikke trengte annen veiledning rett og slett fordi jeg ikke er alvorlig syk lenger. Hun sa hun trengte spesefike problemer å jobbe med og siden jeg ikke hadde det og tilby, og hadde gjort akt hun foreslo, så var det ikke mer hun kunne gjøre for meg. Jeg er enda ikke sikker på hva jeg skal tenke om dette, men mamma vil bli med på den neste psykologtimen den 20. Så kanskje vi får svar da.
I det siste med unntak av de siste par dagene har jeg også hatt mange forferdelige mareritt og bråvåknet midt på natta. Alt fra å dø til å se noens ansikt bli hakket opp og om slaveri og masse føle ting. Flere ganger har jeg våknet opp gjennomsvett. Det har ikke vært gøy og jeg aner ikke hvofor det har blidd sånn. Men forhåpentligvis har det roet seg nå.
Utenom det er alt som normalt. Jeg er sliten, prøver å være sosial, prøver å spise osv. Det er ikke så mye å si akkurat nå. Jeg har det greit, klarer meg.