Licensed from: moodboard / yayimages.com

I et innlegg hos VG skriver Ap-politiker og skribent Fatima Almanea om et Europa som ikke viser respekt til hijabkledde kvinner, og stadig prøver å avkle dem.

Jeg blir overrasket over overdrivelsen hun gjør. Vi i Europa og i Norge har all verdens diskriminerings lov for å beskytte hijabkledde kvinner mot diskriminering. Slik bør det være i et demokratisk land. Hijabkledde jenter og kvinner er overalt, både i offentlighet og i media, på Coveret til magasinet Costume og på Tv-skjermen.  

 

Det er merkelig at hijab tilhengere har ikke fått med seg hvilken tvang ligger bak plagget de har valgt, og hvordan dette plagget med våpen og makt tvinges på hodene til mange millioner muslimske kvinner andre steder i verden. Hvorfor vet de ikke om at kvinner som ikke vil ha hijab dras skrikende inn i moralpolitibiler og får bot og bank?  Når et plagg får en slik makt og tvang bak seg, mister det sin verdi som plagg og går over til å bli et symbol. Det er dette symbolet som gjør at folk er skeptiske. Det er ikke uten grunn at islamister akkurat har valgt dette plagget som deres uniform.

 

Diskriminering av hijabkledde kvinner bør fordømmes, og fremmedfiendtlighet bør bekjempes. Men man kan heller ikke bagatellisere plagget til kun «et tøystykke», når det passer en. I samme innlegg leser man at dette tøystykke representerer også et verdisett for skribenten, et verdisett som i grunnen virker imot de vestlige verdier.

 

I Europa har man kjempet mot samme plagg, for retten til at kvinner skal kle av seg, og allikevel få respekt. Europeisk kultur likestiller menn og kvinners hud og hår, i motsetning til muslimsk kultur som fremdeles legger verdien av en kvinne på hva hun har på seg. Vi som kommer fra islamsk kultur er vokst opp med fraser om kvinner som "verdifull diamant" og "søtt godteri", innpakket og godt bevart.

 

Jeg tar avstand fra grums og menneskefiendtlig kritikk av hijabkledde kvinner. Min kritikk er verken rettet mot selve plagget som fargerik fashion eller mot kvinnen under. Det er kulturen hijaben representerer og reduksjonen av hijab til «kun et tøystykke på noens hode» jeg kritiserer. Hijab er ikke kun et tøystykke på noens hode og den har aldri vært det. For dem av oss som kommer fra land der hijabkulturen er majoritetskultur båret oppe av religiøse og kulturelle maktstrukturer, er hijab en uniformering av religiøs fromhet. Uten den skjer det at du ikke er ærbar, du ikke får respekt, du får ingen beilere, du blir utsatt for ryktespredning. I noen land dekker man seg ytterligere til for å beskytte seg mot seksuell trakassering. I mitt land sørger staten med bevæpnet moralpoliti for at hijab innføres på gatene.

 

At plagget bør kritiseres, bevises av at innvandrerkvinner og -jenter sitter i krisesentre og rømmer fra familiene sine her i Norge for å ha nektet hijab. Når vi i Oslo og i innvandrertette områder har jentebarn som bruker hijab for å få aksept i miljøet sitt, for å få venner, har vi et problem. Når hijaben i muslimske miljøer symboliserer at du ikke er påvirket av «dekadent», vestlig kultur og er mer ærbar og verdifull enn andre jenter, har vi et problem.

 

Hver gang vi gir en pris til en hijabkledd, har vi glemt en innvandrerjente som ikke vil ha hijab. Hver gang vi roser en med hijab, har vi tatt motet fra en som prøver å gå imot hijabpresset. Hva slags tøystykke kan ha så mye makt over en kvinne? 

 

Overalt i media møter vi kvinner som fremstiller all kritikk av hijab som «hat». Ja, det finnes hat og uvitenhet om hijab der ute som bør bekjempes. Men med hvilken rett taler de på vegne av alle hijabkledde kvinner der ute? 

 

Hijab kan være islamisme, mote, opprør mot kapitalisme, protest mot kommersialisering av kvinnekroppen, den kan representere tro og gudsfrykt, den kan også være en from uniform eller frykt for hvelvets ild. Uansett kan ikke hijaben generaliseres ned til «bare et plagg». Så enkelt er det ikke. Selv har jeg gjennom jobben som tolk merket hvor mye et lite skjerf på hodet til en eller annen afghansk kvinne betyr. Tar hun det av, har hun meldt seg ut av troen, ærbarheten og miljøet.

 

Man glemmer at muslimske kvinner har kjempet en lang og blodig kamp mot religiøse påbud om tildekking av hår og hud.

I sommer laget algeriske kvinner overskrifter i media ved å kreve å vise bar hud på strendene. En jente ble nylig arrestert i Saudi-Arabia for et lite uskyldig filmklipp der hun gikk med kort skjørt i en bakgate. Dette er en kamp vi kvinner fremdeles kjemper. La oss ikke glemme Qandeel Baloch fra Pakistan som i 2016 publiserte uskyldige, lettkledde bilder av seg selv på sosiale medier og ble «æres»drept for å ha spredd umoral. La oss ikke glemme den unge Katia Bengana fra Algerie, som i 1994 ble skutt av islamister for å nekte hijab og ble et symbol på opprør mot islamisme. Hvorfor vil ingen snakke om disse kvinnenes kamp?

 

Vi som taler deres sak er ikke for diskriminering og hat. Det er omvendt, det er vi som snakker om all urett som er begått på grunn av et mektig, symboltungt plagg. 

 

De som reduserer tildekkingskulturen til et fritt valgt skjuler seg bak vestlige verdier som individualisme og personlig frihet.

Men tildekkingskulturen springer ikke ut av et vakuum, den er ikke oppstått i samfunn som roser individualisme. Det er skapt av kulturell, religiøs kollektivisme. 

Det kulturelle og religiøse patriarkatet som ligger bak hijab kan ikke bagatelliseres og normaliseres bare fordi en velger et slikt symboltung plagg selv.

 

 

Sist lørdag var jeg på Tøyenbadet. I barnebassenget var det en fullt tildekket kvinne med kåpe, bukse og hodeplagg. Ikke engang burkini hadde hun på seg. Selvfølgelig er det uhygienisk å ha en fullt påkledd person i bassenget, men folk rundt lot som ingenting. Dette er et barnebasseng, hvor folk oppfordres til å være hygienisk. Ingen sa noe, heller ikke badevaktene reagerte. Hvorfor det?

Samme dag spurte jeg på Facebook hvordan det kan være mulig for en godt voksen kvinne å gå fullt påkledd i svømmebassenget, uten å forvente at samme kleskode skal gjelde for mannen hennes. Og hvordan kan det være mulig å skamme seg så inderlig over den hud og det hår som Gud har skapt? Hvorfor er ikke hud og hår like kontroversiell for mannen som for kvinnen?

Facebook-statusen skapte som vanlig rabalder. Det haglet med kommentarer. Et par av dem kom fra norske kvinner med lave forventninger til oss; de som skal beskytte min kultur og religion mot sånne som meg. Et par av dem kalte meg fordomsfull fordi jeg pekte på den opplagt diskriminerende praksisen, en praksis jeg selv under oppveksten i et islamsk land gang på gang har følt på kroppen. Konservativ forståelse av skriften forlangte at hver centimeter av huden min, hvert hårstrå måtte skjules.

Helt siden barndommen husker jeg hvordan den konservative, muslimske kvinnen satt i sola full tildekket mens mannen og guttungen badet og koste seg i vannet. I senere tid og kanskje i møte med vestlig kultur har en libanesiske-australsk kvinne kommet opp med oppfinnelsen av Burkini. Selv Burkinien brukes ikke av mange konservative muslimske kvinner, av frykt for at deres kvinnelige «humps and bumps» skal vises.

 Hvordan kan jeg som kommer fra denne kulturen, kalles fordomsfull fordi jeg stiller kritiske spørsmål ved en diskriminerende praksis jeg har rømt fra ? når jeg ser den tydelige forskjellsbehandlingen av kjønnene, når jeg ser hvordan muslimske menn koser seg i vann og på land fri for skam for hår og hud, slik de har gjort i hundrevis av år? Jeg skjønner at disse norske kvinnene mener vel, men har de ikke lave forventninger til muslimske kvinner, ser de ikke på oss som en slags primitive vesener?

Heller ikke jeg sa ifra til badevakten på Tøyebadet, for å være snill. Jeg tror en god del av badegjestene følte det samme. Samtidig lurer jeg på om de etnisk norske visste hvordan de ville bli oppfattet dersom de sa ifra. At de ved å peke på dette ville blitt kalt det ene og det andre, som jeg ble. Etter å ha skrevet på Facebook ble jeg kontaktet av en norsk dame som hadde rapportert slike forhold til Tøyenbadet, uten å få svar.

Islams regler for tildekkende påkledning gjelder begge kjønn. Men den muslimske mannen har over tid reformert seg og kler seg ganske «vestlig» og fritt. Han går i kortermete skjorter og med shorts i sommervarmen, og hodeplagget er sløyfet. Til og med de mest konservative menn fra Islamnet eller Islamsk Råd kler seg bekvemt vestlig og tar på slips og dress i offisielle sammenhenger. De samme mennene er de fremste forsvarere av kvinneundertrykkende plagg som nikab.

Hvorfor står ikke troende muslimske kvinner opp og konfronterer dem med dobbeltmoralen? Hvorfor skal ikke muslimske kvinners hud og hår tåle dagens lys når den muslimske mannen har kunnet frigjøre seg? Og hvorfor i all verden skal norske kvinner stå i veien for at disse spørsmålene tas opp?

 

Konservative muslimer og norske støttespillere som forsvarer at kvinner skal bade fullt påkledd med hodeplagg, argumenterer med at om hun ikke går i vannet med alle klærne på vil ikke barna hennes lære å svømme, og dermed dør de. Det er et brutalt valg disse menneskene gir oss, enten gå fullt tildekket i vannet eller dø ved drukning. Jeg vil aldri akseptere at et menneskeliv skal settes lik et par lag av klær.

Det er de laveste forventningers argumentasjon. Som om muslimske kvinner ikke er tenkende mennesker. Tenk dere hvilken kamp innvandrerkvinner som Kadra Yousef og Shabana Rehman-Gaarder har måttet stå i, i møte med slikt tankegods. Da Kadra sto opp var kvinneomskjæring tross alt bare en fjern tradisjon utført i fargerike, eksotiske seremonier som ingen visste noe særlig om.

 

Islam har hatt perioder der fornuften ble satt i høysetet. På 800-tallet var mutazilittene den dominerende teologiske eliten. De var inspirert av gresk filosofi og argumenterte for at mennesket hadde fri vilje og evne til å skille mellom godt og ondt. Det var en av grunnene til Islams gullalder.

Om vi drømmer om en ny gullalder innen islam, noe jeg så inderlig håper på, må vi stille de viktige spørsmålene. Om ikke vil vi seile inn i en mørk, bokstavtro salafist-konservativ æra med tilslørt hode og alle klærne på.

(En mindre versjon ble først publisert av Klassekampen torsdag. 20. Juli)

 

Licensed from: kamchatka / yayimages.com

Mitt engasjement for å sette lys på sosialkultur innen innvandrer-miljøer har i det siste fått meg til å tenke på hvordan denne viktige kvinnekampen blir misbrukt av den ene eller andre aktører i offentlig ordskifte for egen agenda. En av de sidene som har plaget meg lenge, er forestillingen om at kampen om mer frihet for innvandrerkvinner dreier seg om en slags kamp mot innvandrermenn eller muslimske menn. Dette får meg til å rase, for dette er ikke tilfelle i det hele tatt.  

Jeg merker at man blir rost i været av etnisk norske menn som i grunnen hater feminister og virker å ha høye tanker om seg selv. De er sånn "dem kjerringene som blir kjønns lemlestet og tvangsgiftet trenger meg liksom!". Dette har fått meg til å måtte presisere at kampen om sosialkontroll generelt dreier seg om «menn» med dårlige holdninger. Nå er jeg ikke en person som skal drive med oss/dem retorikk og dele folk i etnisk norske og innvandrere. Men jeg blir provosert når etnisk norske menn med overlegenhet tror de er bedre enn innvandrermenn, bare fordi de er nordmenn.

De tror de er mer Gentleman eller generelt respekterer kvinner mer. Det er et feilspor. Personlig har jeg hatt ganske dårlige erfaringer med etnisk norske menn. Jeg mener at en del etnisk norske menn der ute har dårlige holdninger når det gjelder kvinner. Kanskje grunnen til at disse mennene går til innvandrerkvinner er nettopp fordi de forventer en eksotisk nikkedukke. Men så fort de finner ut at disse kvinnene ikke er bare eksotiske, men taleføre og sterke kvinner som ikke lar seg herses med, blir de provosert.

Nå mener jeg selvfølgelig ikke at alle norske menn er slike, og vil ikke generalisere. Men slik jeg også har hørt fra mine utenlandske venninner, virker det at det er en god del etnisk norske menn der ute med dårlige holdninger, en del som lyver  og later som for få et ligg eller en del som synes det er en fetisj å prøve en innvandrerkvinne. Siden jeg selv har mange flotte innvandrermenn i min familie og bl. mine venner føler at jeg må presisere hvor vi står om den saken, så det forblir ingen tvil om dette.

I det siste har jeg faktisk fått en slags «stalker», en etnisk norsk mann som kanskje tror at siden man snakker om innvandrerkvinners rettigheter offentlig, trenger man slike merkelige, forstyrrede typer. Det er første gang jeg opplever noe slikt. Denne ubehagelige opplevelsen i og for seg har fått meg til å se på denne kvinnekampen fra andre siden.  For å gjøre dette innlegget kort, det finnes flotte, innvandrermenn der ute som jeg er veldig glad i og respekterer. På samme måte som det finnes flotte, etnisk norske menn. Poenget med denne kvinnekampen er å kreve mer rettigheter og mer frihet for kvinner, ikke  falle i feilsporet som «innvandrermenn versus norske menn». Det er det motsatte av hva vi prøver å oppnå.

 

Jeg trodde lavmålet i æreskultur-debatten ble nådd med norsk-pakistanerne Muhammed Qasim Ali og Sohaib Ahmad kronikk «Heltinneindustrien» i Klassekampen. De trakk i tvil troverdigheten til kvinner med muslimsk bakgrunn som snakker ut om æreskultur og sosial kontroll. De videreførte Morgensbladets svertekampanje mot en av våre viktigste muslimske homofille samfunnsdebattanter, Amal Aden. I kronikken ble personlige vitnemål underkjent mens det ble etterlyst forskning og data om hets og trakassering.

Men bunnen var ikke nådd. Forrige uke gikk en rekke kvinner fra gruppen «Samfunnsengasjerte norsk-pakistanere løs på tre muslimske samfunnsdebattanter som modig har tatt opp sosial kontroll og ukultur på NRK ytring og Dagsrevyen. I en kronikk på Desi.no går de løs på Laial Janet Ayoub og to andre med påstander om at de bygger opp forestillingen om ukultur innen innvandrermiljøer. De krever dokumentasjon av sosial kontroll og reduserer alt annet til «traumatiske» personlige opplevelser.

Innlegget deres oser av en arroganse som gir assosiasjoner om en salgs innvandrernes Marie Antoinette-syndrom. Budskapet er at de har det bra, dermed må alle andre ha det bra. Og de føler seg stigmatisert dersom man snakker ut om ukultur innen innvandrermiljøer, spesielt er kvinnene bekymret for sine menn. Jeg lurer på hvordan norske menn har taklet den solide og brutale kvinnekampen i Norge. De må hver dag ha blitt stigmatisert ihjel når en norsk kvinne krevde retten til egen kropp, snakket om abort, krevde likestilling og likelønn.

Under dekke av manglende forskning skal de stemmene som snakker ut kveles. De står frem som bekreftelsen på at «kvinner er kvinner verst». Vi bør kanskje spørre om hvilken forskning som viser at de selv har det bra og er fri? De viser til høyt utdannede norsk-pakistanske kvinner, men er høyere utdannelse noe bevis på frihet?

I mitt land Iran med kvinnefiendtlige sharia-lover har 60 % av kvinnene høyere utdannelse og det kommer av det ikke finnes andre arenaer for selvrealisering, og fordi utdannelse er jenters frihavn for å slippe sosial/religiøs kontroll. Finnes det forskning på deres narrativ om å være fri?

Sosial kontroll er vanskelig å bevise, og det er grunnen til at det har tatt lang tid å belyse et usynlig problem, og det er vanskelig å bekjempe det. De ekstreme tilfellene av sosial kontroll som kjønnslemlestelse og æresdrap er blitt mulig å få et bilde av gjennom ulike tiltak og politiet, men også det kommer av at modige stemmer har satt problemet på agendaen.

Hvordan skal man bevise at tusenvis av unge mennesker ikke kan bestemme over sitt eget liv, sin egen hverdag, over hvordan de skal kle seg, over hvem de skal gifte seg med, hvem de skal omgås, hva de skal bruke fritiden på. Unge jenter og gutter rømmer fra sine familier i jakt på frihet, hvor skal de hente overskudd til å delta i kartlegging av deres problemer? Er kravet om forskning rasjonelt eller et forsøk på å sverte dem?

Den muslimske feministen Mona Eltahawi sier i boka «Jomfru og hymen» at hver av oss bidrar ved å fortelle våre historier. Våre historier og våre anekdotiske opplevelser hjelper til å kartlegge slike problemer der forskning er umulig.

At det sås mistillit til anekdotiske kvinnehistorier er farlig. Om man skal følge deres narrativ, må man heller ikke tro at muslimske kvinner med hijab blir spyttet på eller skjelt ut fordi det ikke finnes bevis for det. Å så mistillit er å undergrave det norske tillitsamfunnet.

De påstår at de ønsker det samme som en gjennomsnittsnordmann, men deres tekst viser hvor langt unna det norske samfunnet de står. De er lei av «heltinneindustrien». De har ikke fått med seg at i dette samfunnet har kvinnehistorier og personlige fortellinger om vanskelige forhold høy verdi. Jeg er personlig utrolig takknemlig for at jeg bor i et land som har en heltinneindustri, et land der kvinnehistorier løftes frem for å fremme likestilling og likeverd. For meg som kommer fra et land der kvinnehistorier blir kvalt ihjel, er det en ære å ha en heltinneindustri.

I samme innlegg spør de hvorfor samfunnsdebattanter med muslimsk bakgrunn ikke kritiserer ukultur i det norske samfunnet. Enten vet de ikke bedre eller så lyver de bevisst. Laial Ayoub har lenge blogget om diskriminering av hijabkledde kvinner. Sofia Srour fra Skamløse jenter fortalte i en hjerteskjærende bloggpost om å bli mobbet som eneste hijabkledde på skolen. Amal Aden snakket hos Ole Torp om hvordan integreringsministeren sender et signal som ikke hjelper integreringen.  Det er ikke slik at disse stemmene bare kritiserer innvandrere.

 Videre er det absurd å kreve at problemer ved det norske samfunnet må tas opp for å legitimere at ukultur innen innvandrermiljøer problematiseres. Er det slik at hver gang en nordmann snakker om russevoldtekt, må det også dras inn at enkelte innvandrere antaster kvinner på festivaler? Er det slikt at hver gang en i en avis tar opp vold i nære relasjoner, må det påpekes at innvandrere er overrepresentert i æresdrap? Hvis ikke, hvorfor er det da nødvendig å ta opp etnisk norske problemer når man snakker om ukultur i innvandrermiljøer?

De påstår selv at de er for et demokratisk og harmonisk samfunn, men de har ikke skjønt en snev av den norske samfunnskontrakten. Som likeverdig samfunnsborger i Norge gjør man det plikten krever, man rapporterer om ukultur når man opplever eller ser den, uten å ta hensyn til klan og gruppetilhørighet.

 Utfra artikkelen har «samfunnsengasjerte norskpakistanere» det svært godt, dermed må alle andre ha det svært godt.  Jeg er glad for at de er stolte. Men denne Marie Antoinette-gruppen bør skjønne at dersom de har det bra, må de bidra til at også andre har det bra, ikke pålegge at de andre må ha det bra. I stedet for å bidra til en positiv samfunnsutvikling, bidrar de til mistenkeliggjøring og undertrykkelse av en skjør bevegelse.

Konservative menn og deres kvinnelige stråmann misbruker ytringsfriheten til å kvele en nydelig, men skjør spire. For å beskytte patriarkatet er de villige til å spre løgn om denne bevegelsens støttespillere, som samfunnsdebattanten Nils Inge Graven.  De bør vite at de i kampen mot frihet kan erklære søster- og brorskap innad i gruppen, men friheten selv kan de ikke stoppe. Disse stemmene er her for å bli!

Licensed from: Stocksnapper / yayimages.com

Debatten om andre lands flagg på 17. mai er en gjenganger på denne tiden av året. Som vanlig lager pro-innvandrere og anti-innvandrere støy. Som vanlig blir scenarioet kokt ned til innvandrere versus nordmenn. Bare avstanden og aggresjonen vokser av dette.

For meg handler denne debatten om noe mer dyptgående enn om man bør få lov å veive med andre lands flagg på 17. mai eller ikke. For meg er den et symptom på et behov for å vise aggresjon og å gjøre opprør.

Som innvandrer har jeg lenge kjent en følelse av rastløshet, av ikke å passe helt inn, man bærer med seg en følelse av å være bortkommet og forlatt, en følelse en innfødt kanskje ikke er i stand til å skjønne. Det multikulturelle folket bærer på en ulykke, de har hørt om et annet hjemland, om tidligere generasjoners gleder, sorger og savn; det preger dem og renner i deres blod. Det fører med seg en rotløshet, man er ikke og vil aldri bli som de innfødte. Vi dras mellom to poler, mellom dem og oss. Vi føler oss forvirret og bortkommen, det smerter oss og gjør oss rastløs.

Vi er misunnelig på de innfødte, de er så enkle, har ett flagg, har sin kake på 17. mai, de kan én nasjonalsang. Men denne misunnelsen er ikke positiv, den har et nedlatende preg: De innfødte er primitive og uutviklet, de er ute av stand til å se hvilke store, romslige og universelle individer vi er.

Det ligger et aggresjonsmoment her, en misforståelse som oftest oversees. Den ene parten har et gjentatt behov for å re-orientere og skape seg selv på nytt, den andre parten holder på den statiske, nasjonale identiteten. Den ene parten ser på andre flagg på nasjonaldagen som en selvfølge, den andre parten føler seg krenket og føler at deres historie og kultur trues av slikt.

Utenfra ser det ut som at de multikulturelle liker å provosere, at de krever oppmerksomhet og plass for en utvidelse av den nasjonale definisjon. Å få en ny identitet er en pågående prosess, og de innfødtes tålmodighet er ikke lang nok for slike prosesser. De nasjonale symbolene, klærne, begrepene og festene er hellige og på en måte ferdig definert for mange hundre år siden, noen hybrid er ikke hva de vil ha. Debatten er såret på foten til den store elefanten.

Det gjør vondt å være vitne til at en del flerkulturelle innvandrere nyter det aggressive element i denne krenkelsen av storsamfunnet, og det er interessant at det finnes innfødte som tar del i denne aggresjonen. De som selv har falt ut, kanskje de har bodd i utlandet, kanskje de har utenlandske maker, adopterte barn eller kanskje de rett og slett aldri har følt seg hjemme blant sine landsmenn. Aggresjonsmomentet gir dem mulighet til å vise opprør mot det nasjonale, og dermed er dette ulykkelige koret i gang med sitt zombie-tog hvert år.

Men i støyen er det noen som blir glemt: De innvandrerne som bare vil ha det norske flagget på 17. mai og synes andre flagg på nasjonaldagen er absurd. Ikke fordi de består av kokosnøtter og uncle Tom slik den aggressive delen gjerne fremstiller dem, men fordi de ikke føler behov for å feire andre nasjoner på Norges dag. Så enkelt og greit er det. Og mens disse innvandrerne hever seg over sin smerte og savn og velger å bidra til Norge gjennom vitenskap, kultur, kunst, film, innovasjon og nye impulser, fortsetter den ulykkelige, malplasserte gjengen å produsere aggresjon og bare aggresjon, de maser om egne bunader og egne flagg. De passer ikke inn. Eller de passer inn, men bare på egne premisser. Det er symptom på noe mer alvorlig, en dyp ulykke inni dem, det dreier seg om å ekskludere seg selv. Spørsmålet er hvorfor disse menneskene behøver å skyve andre innvandrere foran seg? For det er her multikultur krasjer med nasjonalisme og skaper grobunn for konfrontasjon og uheldigheter.

Kall deg gjerne bråkmaker, aggressiv, sinnatagg, fed up av nasjonalisme, rop av full hals at du passer ikke inn og skrik at det er vondt å falle ut, men det er ikke sant at å veive med andre lands flagg på Norges nasjonaldag er et behov alle innvandrere deler. For det er Norge vi feier på 17. mai, enten du liker det eller ei. Andre land feires i våre hjerter og gjennom savn andre dager av året.

God 17. mai, folkens!