Det har blitt kjent at en eldre mann, på psykotisk grunnlag, jevnlig forsøker å komme i kontakt med prinsesse Martha Louise og hennes barn. Dette skjer, selv om en kjennelse fra Oslo tingrett fastslår at mannen nektes å oppsøke, forfølge eller på noe vis ta kontakt med prinsessefamilien.

Familien Behn

Psykotisk og utilregnelig

Mannen har selv sagt at han ikke vil ta hensyn til rettens kjennelse, da han mener han tilhører kongefamilien, og således er unntatt et slikt forbud.

De rettspsykiatrisk sakkyndige som har vurdert mannen, har ment at han var psykotisk da han brøt besøksforbudet. Fordi mannen således ikke er strafferettslig tilregnelig, henlegges sakene.

Hvor blir det av psykiatrien?

Hvordan kan en psykotisk mann få anledning til å fortsette å plage prinsessen og hennes barn på denne måten, vil sikkert mange spørre. Bør ikke en psykotisk mann heller få behandling i psykiatrien?

Personlig mener jeg det. En psykotisk person, som i tillegg er såpass plagsom for sine omgivelser, bør definitivt behandles i psykiatrien.

Lovendringen som fant sted i stillhet

Men det hjelper ikke hva jeg mener. Du har kanskje ikke fått med deg at det den 01.09.17 skjedde dramatiske endringer i psykisk helsevernloven? Ikke det, nei! 

Vel, du er ikke den eneste som gikk glipp av denne informasjonen. Fra den datoen opphørte nemlig muligheten til å tvangsinnlegge en person på et psykiatrisk sykehus, hvis personen vurderes å ha samtykkekompetanse.

Unntaket er hvis personen anses å være til fare for andres liv eller helse. Eller hvis personen anses å være til fare for eget liv.

Mens man tidligere hadde anledning til å legge en psykotisk person inn på sykehus mot personens vilje, fordi man ønsket å stanse en sykdomsprosess som eskalerte, skal ikke dette lenger være mulig. Vel å merke hvis personen vurderes å være samtykkekompetent. I så fall skal personen gis anledning til å nekte innleggelse og behandling, og la den psykiske lidelsen forverre seg.

Samtykkekompetanse hindrer bruk av tvang

Da lovendringene kom, gjorde lovgiver det klart at det skal mye til før man kan si at en person ikke har samtykkekompetanse. I utgangspunktet skal man altså anta at de aller fleste psykisk syke mennesker har sin samtykkekompetanse helt eller delvis intakt.

Følgelig kan de dermed ikke underlegges tvungent psykisk helsevern, noe som er en forutsetning for at de kan innlegges på psykiatrisk sykehus mot sin vilje, eller at det kan fattes vedtak om tvungen behandling med legemidler.

Hvilke konsekvenser kan man anta denne lovendringen vil få for mannen som har plaget prinsessen de siste tre årene?

For å drøfte denne problemstillingen ønsker jeg ikke å gå inn i denne konkrete saken, men heller lufte problemstillingen på et mer generelt grunnlag. Vi kan fortsatt tenke oss at det er snakk om en kjent kvinne som utsettes for en psykotisk stalker, men da i et hypotetisk tilfelle.

Er mannen samtykkekompetent?

Skal den psykotiske mannen legges inn på et psykiatrisk sykehus mot sin vilje, for der å få adekvat behandling, må det først avklares om han er samtykkekompetent. Dernest må det avklares om farekriteriet er oppfylt; er mannen til fare for kvinnens liv eller kvinnens helsetilstand? Eller er han til fare for eget liv?

Siden det skal mye til før man kan hevde at en person ikke lenger er samtykkekompetent, vil det sikkert være ulike oppfatninger om dette er tilfelle for mannen som stalker den kjente kvinnen. Man kan sikkert argumentere med at en person som fullt og helt tror han har en nær relasjon til en for ham i utgangspunktet ukjent kvinne, og som mener han av den grunn er hevet over norske lover, ikke kan vurderes å være samtykkekompetent.

Han evner tilsynelatende ikke å anerkjenne realitetene og han er ute av stand til å resonnere rasjonelt omkring de vrangforestillingene som styrer ham.

Et annet argument vil være at mannen åpenbart ikke forstår at atferden hans virker skremmende på kvinnen. Han forstår med andre ord ikke konsekvensene av de valg han tar.

Samtidig kan man ikke utelukke at mannen er i stand til å ta seg kraftig sammen i sine møter med helsevesenet, og at han i slike sammenhenger kanskje kan argumentere godt for hvorfor han ikke vil la seg behandle i psykiatrien.

I så fall vil man da kunne konkludere med at han har noe samtykkekompetanse i behold. Og hvis dette er tilfelle, skal man i dag anse  personen som samtykkekompetent. 

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Oppfyller mannen farekriteriene?

Kravet om manglende samtykkekompetanse må imidlertid vike for farlighetskriteriene, hvis ett eller flere av disse er til stede. Er den psykotiske stalkeren å anse som farlig for kvinnens liv eller helse?

Dette er noe politiet fortløpende må vurdere. Stalking er ikke noe å kimse av. Selv om det heldigvis sjelden går helt galt, kan det være vanskelig å forutse hvor langt enkelte stalkere er villig til å gå.

Men la oss tenke oss at den psykotiske mannen ikke har gjort noen alvorlige fremstøt for å komme i kontakt med kvinnen, og at politiet er av den oppfatning at han ikke utgjør noen fare for kvinnens liv eller helse. Hvis dette er politiets konklusjon, kan det bli vanskelig å påberope seg farekriteriet i denne saken.

Det å være utsatt for en stalker, er svært belastende for offeret. Kan man ikke da argumentere med at mannen kan være til fare for kvinnens psykiske helsetilstand? Og vil ikke dette da være et argument man kan presentere i forbindelse med en begjæring om en tvangsinnleggelse av mannen på lukket avdeling?

Mannen og hans advokat vil selvfølgelig i en klagesak hevde at det mannen har gjort av fremstøt mot kvinnen, ikke er av en slik art at det vil påvirke hennes psykiske helse i nevneverdig grad. De vil således bestride at farekriteriet er oppfylt.

Vår nye virkelighet

Jeg har nå vist hvordan den nye lovendringen vanskeliggjør en tvangsinnleggelse av den psykotiske stalkeren. Både fordi det skal mye til for at han skal kunne fratas sin samtykkekompetanse, og fordi farekriteriet sannsynligvis ikke er oppfylt i dette tenkte tilfellet. Mannen vil følgelig ikke bli underlagt tvungent psykisk helsevern, og det vil være helt opp til ham selv om han vil ta imot behandling.

Et tenkt scenario

La oss da likevel si at den faglig ansvarlige (psykiater eller psykologspesialist) på sykehuset vurderer mannen som ikke samtykkekompetent, og fatter vedtak om tvungent psykisk helsevern. Mannen er sterkt uenig i at han mangler samtykkekompetanse, og han klager sporenstreks dette vedtaket inn for sykehusets kontrollkommisjon.

Han nekter å innta forordnede medisiner, og etter fem døgns observasjon av mannen inne på avdelingen, velger overlegen å fatte vedtak om tvungen behandling med legemidler. Dette vedtaket klager mannen inn for Fylkeslegen.

Også når det gjelder vedtak om tvangsbehandling, vil spørsmålet om eventuell samtykkekompetanse stå sentralt. Mannen kan således få medhold i en eller begge klagene, og hvis dette skjer, vil han kunne unndra seg psykiatrisk behandling.

Symptomlette - og hva så?

Men, la oss anta at mannen ikke får medhold, og det iverksettes antipsykotisk, medikamentell behandling mot hans vilje. La oss videre anta at den medikamentelle behandlingen demper de psykotiske symptomene hans i betydelig grad. Hva skal da skje, i henhold til lovendringen fra første september 2017?

Jo, da skal samtykkekompetansen hans på ny vurderes. Siden mannen åpenbart har blitt mindre psykotisk, som en følge av psykiatrisk behandling, har han nå gjenvunnet sin samtykkekompetanse. Denne kjensgjerningen gir ham rett til å avslutte behandlingen, hvis det er det han bestemmer seg for.

Dette står han fritt til å gjøre, selv om behandlerapparatet på sykehuset på det sterkeste fraråder ham å avslutte behandlingen på et så tidlig tidspunkt.

Utskrivelse til frivillig vern

Når det er samtykkekompetanse til stede, vil det ikke lenger være grunnlag for å opprettholde det tvungne vernet, og mannen kan velge å skrive seg ut. Utenfor sykehuset vil han være på frivillig vern, og muligheten for videre tvangsmedisineringsvedtak faller bort.

Mannen vil med andre ord kunne slutte med medisiner umiddelbart, og han kan nekte enhver oppfølging fra det distriktspsykiatriske senteret (DPS).

De psykotiske symptomene vil vende tilbake, og han vil kunne gjenoppta stalkingen av den kjente kvinnen.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Ingen mulighet for depotmedisinering

Dette scenarioet vil være en realitet, uansett om mannen skulle få en dom til behandling eller ikke. For det kan godt bli en realitet. Siden han muligens kan defineres som en såkalt brysom psykotisk pasient, kan det finnes åpning for at han blir dømt til behandling i psykiatrien.

Men en dom til tvungent psykisk helsevern viI ikke få behandlingsmessige konsekvenser for mannen. I følge de nye lovendringene vil nemlig en gjenvinning av samtykkekompetansen hans effektivt forhindre at mannen kan settes fast på antipsykotiske depotmedisiner, som kunne vært gitt ham som injeksjon en gang i måneden.

Så mannen vil dessverre få anledning til å fortsette sin antisosiale atferd, og ingen vil kunne stanse ham.

Det skal være lov å gå til grunne

Av samme grunner som nevnt i det tenkte tilfellet med den psykotiske stalkeren, kommer det fremover til å bli mange alvorlig sinnslidende pasienter som gjennom lovendringen nå kommer til å få anledning til å unndra seg essensiell behandling på sykehus eller på DPS. I stedet vil de få anledning til å gå til grunne på egen hånd. Ikke bare helsemessig, men også på andre av livets områder. 

Lovendringen som trådte i kraft den 01.09.17, er faktisk så omfattende at det ville vært fullt mulig å få tømt de fleste lukkede avdelinger for psykiatriske pasienter i løpet av kort tid. 

De ansatte tar ansvar

Den eneste grunnen til at dette ikke skjer, er at de aller fleste ansatte i norsk psykiatri har både en solid faglig integritet og velutviklede, empatiske evner. Siden mange av dem også har lang erfaring med å behandle mennesker med alvorlige, psykiske lidelser, vil de automatisk være sitt ansvar bevisst.

De klarer derfor ikke å se på, eller fremskynde, at psykisk syke mennesker skal få gå til grunne, bare fordi psykiatrien i Norge skulle utsettes for noe som fortoner seg som et helsepolitisk eksperiment, uten forankring i fagmiljøene.

De ansatte i psykiatrien velger i stedet å stå opp og kjempe for at pasientene også i fremtiden skal kunne få en god, riktig og nødvendig behandling av sine psykiske lidelser.

 

 

 

 

 

 

Ubåtkapteinen, oppfinneren og rakett-entusiasten, Peter Madsen, er i disse dager siktet for overlagt drap og likskjending, etter at den tretti år gamle journalisten, Kim Wall, nå har blitt funnet død. Når sant skal sies, er jo ikke hele kvinnen funnet. Det var kun hennes torso som ble hentet opp fra fjærestenene utenfor København. Hodet, armer og ben var med andre ord fjernet, og har foreløpig ikke dukket opp.

Nautilus.                                       Foto: Anders Valstedt

Løgnene

Når det gjelder den svenske journalisten, mener politiet de har grepet Madsen i fire løgner.

Den første løgnen: Mens Madsen fortalte politiet at han hadde vært ute med ubåten på en «vanlig tur», kunne politiet bevise at han hadde vært ute hele natten.

Den andre løgnen: Mens Madsen hevdet ubåten sank som en følge av en teknisk feil, kunne politiet bevise at ubåten ble senket med overlegg, og at det aldri hadde vært en teknisk feil.

Den tredje løgnen: Mens Madsen i avhør hevdet at han hadde satt Kim Wall i land torsdag kveld ved restauranten, Halvandet, kunne politiet ved hjelp av overvåkningskamera bevise at Wall aldri gikk i land ved denne restauranten.

Den fjerde løgnen: Mens Madsen hevdet at Wall hadde omkommet som en følge av en ulykke i ubåten, og at han deretter dumpet den døde kroppen i havet, ble det med ett klart at Madsen hadde partert og skamfert liket. I tillegg var det tydelige tegn på at Madsen hadde gjort det han kunne for å forhindre at torsoen fløt til overflaten. Det var festet metall til den, og han hadde gjort inngrep i den som skulle sørge for at luft og gasser slapp ut.

Ingenting å skjule (!)

I følge Madsens forsvarer har ikke Madsen noe å skjule, og han skal være mer enn villig til å samarbeide med politiet. Dette med samarbeidsvilje høres unektelig noe merkelig ut, all den tid han vegrer seg mot å bli avhørt av politiet. Han har imidlertid rukket å nekte for at han har hatt noe med parteringen å gjøre, og han har hevdet at han ikke skal ha festet metall til torsoen for å få den til å synke til bunns.

Rakett-Madsen

Det har tidligere blitt skrevet en bok om Madsens noe spesielle liv. I Danmark er han mest kjent som rakett-Madsen, siden han i mange år har hatt som prosjekt å lage seg en egen rakett som kan bringe ham ut i verdensrommet. Barndommen og oppveksten var temmelig spesiell. Han var seks år gammel da foreldrene skilte seg. Han ble boende hos faren, og fikk kun lov til å treffe sin mor en gang i året.

Dette var imidlertid ikke noe stort problem for ham, fordi han hos faren fikk anledning til å boltre seg med metall og sprengstoff på verkstedet, og konstruerte stadig mer sofistikerte raketter.

Etter at han fylte 18 år, fikk han sansen for sex, og de kommende årene førte han et ganske så utprøvende sexliv, hvor han utforsket ulike seksuelle undergrunnsmiljøer i København.

Madsen var for øvrig en periode mistenkt for å ha tatt livet av en ung mann ved å sende ham en brevbombe, men mistanken førte ikke til noen arrestasjon.

Peter Madsen

Kobles mot uløste drapssaker

Jeg leser at politiet i København nå går gjennom uløste drapssaker og savnede personer de siste tiårene, for om mulig knytte noen av dem til Peter Madsen. Et drap de finner interessant, er drapet på den japanske studenten, Kazuko Toyonaga, i 1986.

Også Toyonaga ble funnet partert, og likdelene ble funnet i plastikkposer ved en brygge i København. Madsen var det året 15 år gammel, og han befant seg daglig i det området hvor likdelene ble funnet.

Hvem er i stand til å partere et lik?

Hvem er det egentlig som parterer et lik? Vi vet jo at det er mange mennesketyper som kan begå et drap, men det hører til sjeldenhetene at drapsmannen deler opp liket i mindre deler for å skjule forbrytelsen. Jeg har i mitt yrke som psykiater møtt personer som har partert de drepte, men dette har vært personer som begikk drapene i psykotisk tilstand.

Når parteringen gjøres av en upsykotisk person, som altså er klar i hodet og tenker rasjonelt, kan vel noen og enhver få fantasier om denne personens psyke og personlighet.

Iskald drapsmann

En slik handling vitner om en iskald drapsmann, som er villig til å gjøre svært mye for å skjule så vel drapsoffer som eventuelle spor etter seg selv. Uten et lik skal det selvfølgelig mer til for å kunne dømmes for drapet. Tanken om partering streifer nok mang en drapsmann, men det er nok likevel bare et fåtall som vil klare å gjennomføre noe slikt.

Evnen til å kunne distansere seg emosjonelt fra den drepte, må være formidabel. Skyldfølelse, anger eller empati må være fraværende følelsesuttrykk. I stedet kuttes den døde opp, instrumentelt og systematisk, for at drapsmannen skal unngå å måtte stå til ansvar for drapet.

Ingen mulighet til begravelse

I tillegg til å ha frarøvet et menneske livet, frarøver man også de etterlatte muligheten til å gjennomføre en verdig begravelse. I stedet for at man vil kunne sørge over en død datter, og gjennom sorgen etter hvert kunne forsone seg med det smertelige tapet, må man forholde seg til en person som er savnet. Som kanskje er død. Som kanskje ikke er død, likevel. Som kanskje er kidnappet, og blir mishandlet. Som kanskje blir holdt som sex-slave. Som kanskje en dag kommer tilbake.

Ved at Walls torso dukket opp, fikk likevel hennes familie, venner og kolleger et endelig bevis på at hun er død. Hva som egentlig skjedde om bord i ubåten forut for og under drapet, kommer vi kanskje aldri til å få vite. Men Walls nærmeste vil om ikke annet ha en grav å gå til. Da DNA-matchen var et faktum, skrev Walls mor en vakker hilsen på sin Facebook-side, hvor hun satte ord på det sjokket og den sorgen som nå preget familie, venner og kolleger over hele verden.

Kim Wall

Dexter Morgan

Karakteren, Dexter, fra TV- serien med samme navn, pleide å partere de han drepte. Han pakket likdelene inn i plastikk, og senket dem deretter til havets bunn. Nå vil jeg tro at ubåtkapteinen Peter Madsen skiller seg fra Dexter på flere områder, selv om de begge sannsynligvis har autistiske trekk.

En vesentlig forskjell på de to er at Dexter i all hovedsak tok livet av psykopatiske seriemordere, og at han aldri ville ha drept - og partert - en begavet, hardt-arbeidende, kvinnelig journalist, bare fordi hun ikke ville ha sex med ham. Vel, nå vet jeg strengt tatt ikke om at Madsen drepte Wall fordi hun avslo å ha sex med ham, men på generelt grunnlag kan det virke som om avvisning fra kvinners side er en medvirkende faktor til at visse menn dreper.

Den spøkende ubåtkapteinen

Da Madsen ble reddet opp fra sin synkende ubåt, var han tilsynelatende helt uanfektet av drapet han hadde begått bare noen timer tidligere. Ja, ikke bare hadde han drept en ung kvinne, men han hadde også partert liket. Likevel kunne han slå av en spøk med fremmøtte journalister, og han hevdet overfor politiet at han ikke en gang visste etternavnet til kvinnen som på det tidspunktet var savnet.

Har han gjort dette flere ganger?

I min fantasi tyder dette på at Kim Wall ikke er den første kvinnen han har drept og partert. Nå kan det se ut som politiet i København deler denne fantasien, siden de sjekker ham opp mot savnede kvinner og uoppløste drapssaker. Ja, det kan faktisk virke som om politiet ikke vil utelukke at han er en vaskekte seriemorder. Dette vil nok uansett bli vanskelig å bevise. Havet er dessverre altfor stort, dypt og svart til at det vil la seg gjøre.

Nå som vårt hovedfokus i flere år - med rette - har vært på terrortrusselen fra islamistiske krefter, er det viktig ikke å glemme at også andre grupperinger eller enkeltindivider tidligere har utført terror, og at dette også kan skje i fremtiden.

Terror i Barcelona

Om å kalle en spade for en spade

Terror er terror, uavhengig av religion eller politisk ståsted. En spade må kalles en spade! Kaller man en handling for terror i en kontekst, kan man ikke la være å betegne en tilsvarende handling for det samme, bare fordi konteksten er annerledes.

Charlottesville

I Charlottesville i Virginia marsjerte den 11.08.17 flere hundre nasjonalister, nynazister og medlemmer fra alt-right-bevegelsen. Dagen etter fant det sted en motdemonstrasjon i den samme byen. Det var da tyve år gamle James Alex Field kjørte bilen sin rett inn i mengden av intetanende, demonstrerende mennesker. Heather Heyer ble drept i dette angrepet, mens 19 andre ble skadet.

Barcelona

Den 17.08.17 kjørte en hvit varebil inn i en menneskemengde i den populære gaten, Las Ramblas, i Barcelona, og drepte 14 personer. Over ett hundre personer kom til skade i angrepet. Noen timer senere ble en person drept og seks personer skadet i et liknende bilangrep i Cambrils.

De aller fleste er vel enige om at angrepene i Barcelona og Cambrils er terroraksjoner, men hva med angrepet i Charlottesville i USA? President Trump kom med en halvhjertet fordømmelse av dette bilangrepet, men han omtalte det ikke som terror. I følge Trump må både det politisk ytre høyre og det politisk ytre venstre dele på ansvaret for det som skjedde.

Angrepene var terror

I mine øyne var bilangrepene i henholdsvis Spania og USA rene terroraksjoner. Kjører man bilen inn i en folkemengde, vil resultatet bli det samme, enten man er hvit eller svart, kristen eller muslim.

Mennesker vil bli drept eller skadet, og det skapes frykt og avmakt hos de som står igjen. Meningen er å ramme en hel samfunnsorden. Budskapet ved enhver terroraksjon er: Vi hater dere og alt dere står for, og vi er i tillegg villig til å drepe dere, når som helst og hvor som helst.

USA har så absolutt fått merke islamistisk terror, både innenlands og utenlands. Personlig synes jeg det er oppløftende at den nåværende amerikanske presidenten har uttalt at han ønsker å knekke islamistiske terrorbevegelser en gang for alle. Desto mer nedslående er det da at han tydeligvis ikke vil anerkjenne høyreradikale forbrytelser som terrorhandlinger.

Høyreekstrem terror

Selv om det i utgangspunktet fantes en sterk polarisering mellom høyre - og venstresympatisører i Charlottesville, er det å meie ned så mange mennesker som mulig med bil, ingen politisk ytring. Det er å gjøre alvor av en trussel. Det er et forsøk på massedrap. Jeg ser på bilangrepet i Charlottesville som en høyreekstrem terrorhandling.

Det er for øvrig ikke så lenge siden det fant sted en annen terroraksjon i Virgina, USA. I juni 2017 troppet 66 år gamle James T. Hodgkinson opp ved en baseballbane, hvor amerikanske politikere trente til en veldedighetskamp. Hodgkinson rakk å fyre av mellom 50 og 100 skudd med riflen sin, før han selv ble skutt av politiet. Flere ble truffet av rifleskuddene, deriblant en republikansk kongressmann.

Venstreekstrem terror

James T. Hodgkinson var en dedikert tilhenger av den selverklærte sosialdemokraten, Bernie Sanders. Samtidig var han en innbitt motstander av president Donald Trump og Det republikanske partiet. Jeg ser på denne skyteepisoden som en venstreekstrem terrorhandling.

Unabomberen

Når er det imidlertid ikke alltid så lett å definere terroraksjoner ut fra den tradisjonelle høyre- venstre-aksen i politikken. La Theodore Kaczynski være et eksempel på det. Mannen som ble omtalt som Unabomberen, og som fra slutten av 1970-tallet til begynnelsen av 1990-tallet sendte brevbomber til utvalgte personer på universiteter, i flyselskaper og i teknologibedrifter. Bombene drepte tre personer, mens 29 personer ble skadet.

Like før han ble pågrepet av FBI, hadde han fått publisert et manifest, hvor han blant annet angrep venstresiden i amerikansk politikk. Dette førte til at Kaczynski ble satt i båsen til høyreradikal terrorisme. Når vår egen Anders Behring Breivik kopierte deler av dette manifestet inn i sitt eget, kan det vel være at Unabomberen var et slags forbilde for ham.

Men universitetslektoren, Kaczynski - som ved å flytte inn i en selvlaget hytte, uten strøm eller innlagt vann, valgte seg en eremitt-tilværelse - var først og fremst en fanatisk motstander av den teknologiske utviklingen som fant sted i den moderne sivilisasjonen. At dette skal være et typisk høyreekstremt livssyn, kan vel diskuteres. I tillegg er det vel mye som tyder på at Kaczynski hadde en schizofreni.

Theodore Kaczynski, unabomberen  

De fleste vil vel uansett være enige om at Unabomberen var en terrorist. Han terroriserte det amerikanske samfunnet i over ti år, og etterlot seg døde og skadde mennesker. For de som ble rammet, spilte det nok mindre rolle hva slags politisk eller religiøst ståsted terroristen hadde.

Bomben i Oklahoma City

En annen terroraksjon i USA som har blitt karakterisert som høyreradikal, skjedde i 1995. Da eksploderte en bombe i en leiebil utenfor Murrah-bygningen i Oklahoma City, som huset de amerikanske, føderale myndighetene. 2,3 tonn eksplosiver gikk i luften, og tok livet av 168 mennesker. 800 personer ble skadet. Den voldsomme eksplosjonen ødela mer enn 300 bygninger i nærheten.

Murrah-bygningen etter bombeeksplosjonen

Mannen bak bomben var amerikanske Timothy McVeigh, en hvit krigsveteran, som hevdet han gjorde dette for å hevne de som døde under myndighetenes beleiring av en ranch i Waco, Texas, to år tidligere. Terroraksjonen i Oklahoma City drepte nesten like mange mennesker som de marokkanske islamistene klarte, da de bombet togene i Madrid i 2004. 

Timothy McVeigh føres inn i rettslokalet

Norge

Her i Norge venter vi fortsatt på den første islamistiske terrorhandlingen. Så langt har vi etter den andre verdenskrigen kun hatt en eneste terroraksjon som har kostet menneskeliv, og det var da etnisk norske Anders Behring Breivig sprengte en bombe utenfor regjeringskvartalet, før han reiste ut til Utøya og massakrerte barn og ungdommer. Den norske terroristen drepte til sammen 77 mennesker denne dagen i 2011.

Den islamistiske terrorfaren

Det at jeg i dette innlegget også trekker frem eksempler på politisk motiverte terroraksjoner, er ikke på noen måte et forsøk på å nedtone den islamistiske terrorfaren. For den ligger hele tiden over oss som et gnagende usikkerhetsmoment, som stort sett er sovende, men likevel i beredskap. Og det ser ut som om vi vil måtte leve med denne trusselen på ubestemt tid.

Det er et uomtvistelig faktum at det de siste tyve årene først og fremst har vært gjennomført terroraksjoner med et islamistisk opphav. Og disse har skjedd stort sett over hele verden. Ingenting tyder på at de vil opphøre i fremtiden. Det ser dessverre ut til at islamistisk terror vil komme til å prege vår virkelighet i mange tiår fremover. 

Ingen har monopol på terror

Men det er altså ikke slik at islamistene har monopol på terrorisme. Det er nemlig en kjensgjerning at også andre ekstreme grupperinger eller enkeltindivider nå og da kan iverksette terroraksjoner. Frem til i dag kan det se ut som at ikke-islamistiske terrorister faller inn under kategorien ensomme ulver, og at terroren stort sett ikke er satt i system. Når den først finner sted, er den imidlertid like dødelig som islamistisk terror.

Handlingene bør da også anerkjennes som det de er ment å være: Terror. 

 

 

Det kan være mange grunner til at personer som gjennom sine yrkesvalg har fått en slags hjelperrolle, over tid opplever en psykisk utmattelse. En viktig grunn kan være at det ytre arbeidspresset rett og slett er for stort. En annen viktig grunn handler om hjelperens egen sårbarhet for selvbebreidelser og selvkritikk.

Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Frykten for ikke å være god nok

Jeg har i mitt forrige innlegg tatt utgangspunkt i gleder og utfordringer man opplever når man jobber på Lovisenberg Diakonale Sykehus. Og særlig tok jeg for meg indremedisinsk avdeling, som er en svært travel arbeidsplass.

http://fredheggen.blogg.no/1502093352_nr_hjelperrollen_gjr_deg_syk_1.html

Selv om de aller fleste har forstått at det ikke er mulig å nå alle pasientene i løpet av et travelt jobbskift, og selv om de forstår at sykehusledelsen ikke forventer av dem at de skal transformeres til barmhjertige samaritanere, er det likevel noen som plages av en gnagende følelse av utilstrekkelighet.

Hvordan kan man forklare dette?

En viktig grunn kan selvfølgelig være rammene man jobber under; lokalene, tidspresset, pasientstrømmen, bemanningen. Det kan rett og slett bli for mye å gjøre for de ansatte, og over tid kan dette føre til en voldsom slitasje på den psykiske helsetilstanden. Jeg velger imidlertid i dette innlegget å se bort fra de ytre faktorene, for i stedet å fokusere på intrapsykiske prosesser som mulig årsak til at enkelte ikke klarer å takle det aktuelle arbeidspresset,

En slik intrapsykisk prosess kan ha sitt utgangspunkt i noe så allmenngyldig som frykten for ikke å bli likt.  Som igjen kommer av frykten for ikke å være god nok. Frykten for ikke bli elsket. Jeg snakker nå om en ubevisst frykt. En latent frykt vi ikke er bevisst, men som likevel finnes i vårt indre univers.

Når oppstod i så fall denne frykten? Skjedde det på arbeidsplassen, i møtet med pasientene, eller fantes frykten der allerede?

Barndommen, selvfølgelig

La oss tenke etter: Når er det frykten for ikke å bli elsket, er som sterkest? Jo, når man er barn. Ingenting er verre for et barn enn å føle seg uønsket av sine foreldre.

Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

De fleste av oss har heldigvis hatt en god oppvekst sammen med gode omsorgspersoner. Likevel kjenner vi alle til denne frykten.

Men hvorfor dukker den opp nå? Hva er det med arbeidet på en travel sykehusavdeling som reaktiverer frykten for ikke å være god nok? Kan det kanskje ha noe med narsissisme å gjøre?

Flere typer narsissisme

Jeg regner med at enkelte lesere får en rynke eller to i pannen når jeg trekker narsissismebegrepet inn i denne forklaringen. For dreier ikke narsissisme seg om hensynsløshet, egoisme, empatisvikt og overdreven tro på egne egenskaper og ferdigheter?

Joda, det gjør det. Men det er flere typer narsissisme. En følelse av utilstrekkelighet i møtet med pasientene kan også være et utslag av en narsissistisk tenkemåte.

La meg forklare: Når du forventer av deg selv at du skal rekke å ta deg av alle pasientene - selv om dette ikke er praktisk mulig, ingen andre klarer det jo - er nok dette et uttrykk for narsissisme. For skulle du klart å nå dette målet, måtte du ha vært et overmenneske.

Selvfølgelig går du ikke rundt og tenker at du er et overmenneske, men på det ubevisste plan kan det være at du bærer på et behov om å bli sett på som en spesielt dyktig medarbeider; en unik person som overgår alle andre.

Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Det kan faktisk være slik at de urimelige kravene du stiller til seg selv, gjenspeiler et grandiost selvbilde.

Det er en snill form for narsissisme, riktignok. Men det at den finnes, kan være medvirkende til at man på sikt føler seg utilstrekkelig og mislykket i arbeidslivet.

Hvordan kan denne type narsissisme oppstå?

Selvet

La oss først ta for oss selvet. Med selvet menes kjernen i et menneske. Det er selvet som gir en person en unik identitet. Det er selvet som avgrenser personen i forhold til omgivelsene. Det er selvet som føler, erkjenner og reflekterer. Du er deg selv. Jeg er meg selv.

Når selvet er helt og kompakt og sammenhengende, vil en person få anledning til å utvikle selvstendighet og selvtillit. Personen vil være trygg på sin egen identitet, og vil dermed kunne markere grenser overfor andre mennesker. Her går min grense. Her begynner jeg. Vær vennlig å respektere det.

Om selvet derimot er svakt og fragmentert, vil man kunne være plaget av nettopp lav selvfølelse, dårlig selvtillit, og svak kontaktevne. Et skadet selv gir ikke sjelden en kronisk tomhetsfølelse, en udefinerbar følelse av å mangle noe vesentlig.

Den i utgangspunktet sunne narsissismen

Psykoanalytikeren, Heinz Kohut, regnes som selvpsykologiens far. Han var av den oppfatning at narsissisme i utgangspunktet er en sunn menneskelig egenskap. Han mente at narsissisme er noe vi alle har i oss ved fødselen, og at denne narsissismen kommer til uttrykk i løpet av første leveår.

Denne narsissismen uttrykker seg gjennom selvets tre grunnpilarer - poler - som alle vil være av avgjørende betydning for barnets videre selvutvikling:

Det grandiose selvet - den første grunnpilaren

Barnet føler seg i utgangspunktet uovervinnelig og allmektig, plassert i sentrum av mors oppmerksomhet som en guddommelig gave. Noe helt unikt. Og barnet ønsker en bekreftelse på sitt grandiose selvbilde.

Bekreftelsen får det i mors øyne; speilbildet barnet ser i morens øyne, er nettopp et høyt elsket barn. Barnet får også en bekreftelse på at mor vil være stand til å tilfredsstille barnets behov for omsorg, trøst, trygghet, forståelse.

Om å speile seg i mors øyne              Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Det idealiserende selvet - den andre grunnpilaren

Barnet har behov for å idealisere noen. Se opp til en annen person, føle seg vernet og tatt vare på. Barnet ønsker å beundre noen, lene seg til noen, gi seg hen til noen. I barnets idealiserende øyne kan denne personen fremstå som ufeilbarlig, både gjennom sin fysiske styrke og gjennom sine kunnskaper.

Om å idealisere en trygg voksenperson    Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Det tvillingsøkende selvet - den tredje grunnpilaren

Barnet søker en som er lik seg selv, som har de samme egenskaper, de samme behov, de samme ferdigheter. Barnet ønsker å få bekreftet sin identitet gjennom en funksjonell tvilling.

Om å finne en funksjonell tvilling              Illustrasjonsfoto: Colourbox
 

Den optimale utviklingen av selvet

Om disse behovene dekkes, sier Kohut, vil selvet utvikle seg normalt. Modningen vil skje naturlig, og narsissismen som er til stede i barndommen, vil gradvis bli erstattet av selvinnsikt og et realistisk syn på seg selv og omverdenen.

Man lærer seg å tolke andres reaksjoner, og man blir i stand til å sette seg inn i andres tanker og følelser. Man evner å takle skuffelser og frustrasjoner, og man blir i stand til å knytte gode og likeverdige relasjoner.

Det er mye som kan gå galt

Nå er det få forunt å få alle disse behovene dekket fullt ut gjennom en barndom og oppvekst. Det er mye som kan gå galt. I virkelighetens verden er det nemlig mange fallgruver, noe de aller fleste av oss har fått erfare.

Ingen har fått alt. Og noen har fått mindre enn andre. De aller fleste av oss har ikke hatt en perfekt barndom.

Sannsynligheten er stor for at en eller flere av selvets grunnpilarer ikke ble håndtert optimalt av de nære omsorgspersoner.

Mors rolle

Kanskje var mor deprimert i perioder? Kanskje var mor alkoholisert? Kanskje var ikke mor glad i deg?

Fars rolle

Kanskje døde far tidlig? Kanskje var far en tyrann? Kanskje ønsket ikke far å ha kontakt med deg?

Tvillingens rolle

Kanskje var du et ensomt barn? Kanskje kom du gjennom flytting inn i en fremmed kultur? Kanskje hadde du et handicap som vanskeliggjorde sosialisering?

Den narsissistiske sårbarheten

Siden det er så mye som kan gå galt i forhold til de nære omsorgspersoner og omgivelsene under oppveksten, betyr dette at de aller fleste av oss har en narsissistisk sårbarhet i voksen alder. Denne sårbarheten, som finnes i det ubevisste, kan variere fra person til person, og vil komme til uttrykk gjennom våre relasjoner.

En person som ikke fikk oppleve å se et elsket barn i speilbildet i mors øyne, vil som voksen søke bekreftelse på at han er en elsket person. Ofte er det ikke tilstrekkelig at denne bekreftelsen kommer fra partneren, for behovet for å føle seg elsket er så enormt. En vedvarende utroskap kan bli resultatet.

En person som under oppveksten ikke fikk anledning til å idealisere en trygg voksenperson, vil senere i livet være på leting etter mennesker å idealisere. Når disse idealiserte menneskene viser seg å være alminnelige og feilbarlige, reagerer personen med sinne og skuffelse.

Narsissismen vi ender opp med

Vi har alle en porsjon narsissisme i oss. Noen har mer enn andre. Den  narsissistiske sårbarheten vi ender opp med i voksen alder, vil handle om hvorvidt behovet for henholdsvis speiling og idealisering gjennom oppveksten ble dekket i stor eller liten grad.

Denne sårbarheten bringer vi også med inn i yrkeslivet, og den vil komme til uttrykk i vårt møte med pasientene. Kravene vi stiller til oss selv, og frykten for ikke å gjøre en god nok jobb (bli likt), gjenspeiler sårbarheten vi bærer med oss. For enkelte vil den bli et så stort problem at man bør velge seg et annet yrke.

Hva kan gjøres?

Begynner man å slite, kan det være en ide å skifte arbeidsplass. De ytre omstendighetene er det ofte vanskelig å gjøre noe med. Det ytre, fysiske arbeidspresset kan mange steder være så stort at det synes uunngåelig ikke å slite seg ut. Er det likevel slik at man fornemmer at følelsen av utilstrekkelighet har en intrapsykisk årsak, kan det være en ide å søke profesjonell hjelp.

For psykoterapi vil være til stor hjelp i arbeidet med å rette opp en narsissistisk sårbarhet. Tro meg; terapi virker!  

 

(Dette innlegget er andre halvdel av et foredrag jeg holdt på Medisinske fagdager på Lovisenberg Diakonale Sykehus våren 2017.)

Har man sitt virke i helsevesenet, går man på mange måter inn i en hjelperrolle. Dette gjelder først og fremst helsepersonell som har pasientkontakt. Selv om de aller fleste opplever en slik kontakt meningsfull og stimulerende, er det dessverre et faktum at for noen blir det å stå i hjelperrollen over tid, en psykisk belastning det kan være vanskelig å takle. Hvordan kan man forklare at noen blir syke av å skulle hjelpe andre?

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Det er mange som sliter

I utgangspunktet er dette noe som kan skje oss alle. Likevel er det bare et fåtall som blir syke som en følge av faktorer på arbeidsplassen. Men det er nok ganske mange som i perioder føler seg utilstrekkelig i møtet med pasientene, og som kjenner at gleden ved arbeidet begynner å forsvinne. Det kan være flere årsaker til dette.

Stort arbeidspress

Hverdagen på en sykehusavdeling kan være travel. Meget travel. Og dette gjelder for alle yrkesgrupper. Ja, så heseblesende kan arbeidsdagen være, at det blir vanskelig å få tid til så vel matpause som toalettbesøk.

Er du sykepleier på Lovisenberg Diakonale Sykehus, er det mye du skal rekke. Det er mange pasienter som trenger deg. Som etterspør dine tjenester. Du er en ønsket person for mennesker i en sårbar situasjon. Og du vet det. Derfor gjør du ditt ytterste for å være tilgjengelig. Du yter maksimalt i ditt møte med pasientene.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Det blir ikke tid til alle

Det er likevel en kjensgjerning at det ikke er praktisk mulig for deg å stille opp for alle de som er innlagt på avdelingen. Tiden strekker bare ikke til.

Det pussige er at det er de pasientene du ikke får tid til, du vil tenke på når du kommer hjem fra jobb. Ikke bare tenker du på dem, men det at du ikke rakk å hjelpe dem, begynner nå å plage deg. Du begynner å få dårlig samvittighet. Og dette skjer, selv om du utmerket godt vet at det rett og slett ikke er tid nok til å skulle kunne ta seg av alle som er innlagt på avdelingen.

Burde du ikke heller prise deg lykkelig over at du faktisk fikk anledning til å stille opp for et flertall av pasientene på et særdeles hektisk kveldsskift?

Hvem ønsker å bli en hjelper?

Hvor kommer så denne selvpiskingen fra? Hva handler dette egentlig om?

Kanskje det handler om mennesketypen som søker rollen som hjelper? Ja, for det er kanskje ikke tilfeldig hvem det er som ender opp som helsepersonell. 

Nestekjærlighet i fokus

På et sykehus jobber det mange yrkesgrupper. Disse har nok flere fellesnevnere, og ønsket om å hjelpe andre mennesker er nok en av disse. Noen vil sikkert bruke ordet nestekjærlighet om dette ønsket. Andre vil bytte ut ønske med trang; at man styres av en trang til å hjelpe. En trang til å vise nestekjærlighet i praksis.

Uansett, velger man å jobbe i helsevesenet, innebærer dette at man jobber med menneskers helse. Nærmere bestemt jobber man for å helbrede sykdom eller skade, eller til og med redde liv. Ja, kanskje valgte man en karriere innen helsevesenet fordi man en gang bar på en drøm om å redde liv.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Ok, la oss si at ønsket eller trangen til å hjelpe syke mennesker, eller nestekjærlighet i praksis, er det grunnleggende motivet for å velge et yrke som handler om å helbrede eller lindre sykdom.

Lovisenberg Diakonale Sykehus

Lovisenberg sykehus er en god arbeidsplass, synes de fleste av oss. Den er så god at man har veldig lett for å bli værende i sin stilling i mange år. Dette til tross for at sykehuset stiller høye krav til de som jobber der. Ikke minst når det gjelder å tåle stor arbeidsbelastning over tid.

Nestekjærlighet og kvalitet

Mottoet til Lovisenberg Diakonale Sykehus er Nestekjærlighet og kvalitet. Et ambisiøst slagord, spør du meg. Men jeg liker det. Det fordrer innsats. Og tro på prosjektet. Målet er å komme til et stadig høyere nivå, både når det gjelder faglig kompetanse, og når det gjelder å vise medmenneskelighet.

Men skal man kunne slå i bordet med en god faglig kvalitet, må man henge med på utviklingen. Aller helst være i front. Dette krever at ansatte får tid og anledning til å gå på kurs, ta etterutdanning eller hospitere på andresykehus.

Skal man være i stand til å vise nestekjærlighet på arbeidsplassen, må dette være praktisk mulig. Det må være tid og anledning til å ta seg av pasientene på en god måte.

Nestekjærlighet og kvalitet. Med et slikt slagord legges listen høyt. Når i tillegg Den barmhjertige samaritan trekkes frem som et eksempel til etterfølgelse, kan muligens forventningspresset bli i høyeste laget. Og nå snakker jeg om det forventningspresset en selv legger på sine skuldre.

Lovisenberg Diakonale Sykehus

Om å hjelpe 100%

Lignelsen om den barmhjertige samaritan forteller oss hvor viktig det er å hjelpe et medmenneske i nød. I dette tilfellet var det samaritaneren som viste nestekjærlighet i praksis. Som vi husker, lot både presten og tempeltjeneren være å hjelpe den skadde mannen.

Lignelsen understreker også at man Ikke bare skal man hjelpe halvhjertet, men at man skal gjøre det ett hundre prosent.

Ikke bare sørget samaritaneren for at den skadde mannen fikk kost og losji i et vertshus, men han stilte også en økonomisk garanti for at mannen tidsmessig skulle få den nødvendige rekonvalesens.

Når man takker ja til tilbudet om en ansettelse på et sykehus som forteller deg at her hos oss har vi Den barmhjertige samaritan som forbilde, kan det være lurt å tenke gjennom hva dette innebærer i praksis. For det er ingen tvil om at et slikt forbilde skaper forventninger. Og forpliktelser. Forventninger og forpliktelser det kan være umulig å innfri.

Om å forholde seg til virkeligheten

Forventer Lovisenberg sykehus av deg at du hele tiden skal yte ett hundre prosent? Innebærer det at du takker ja til et engasjement her, også en forpliktelse om å være villig til å tøye dine egne grenser for å kunne hjelpe flest mulig på best mulig måte?

Det kan nok kanskje virke slik noen ganger, men historien om Den barmhjertige samaritaner trekkes nok frem mer som en holdning man ønsker skal være rådende blant de ansatte på sykehuset.

Ingen forventer av deg at du skal gå inn i rollen til den bibelske samaritan. Nestekjærligheten skal ha stor plass på Lovisenberg, men vi må samtidig forholde oss til virkelighetens verden.

I den virkelige verden får den syke mannen en sykehusseng, en god behandling og en pleie preget av omtanke og respekt. Men kanskje blir det korridorplass, og kanskje kommer utskrivelsen litt raskere enn hva som ville vært optimalt. Mange hensyn må veies opp mot hverandre, hvis sykehuset skal ha en sjanse til å overleve i en tid hvor budsjettene kuttes mens pasientkøene øker.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Utilstrekkeligheten

Jeg tror at de aller fleste som arbeider på Lovisenberg forstår at det ikke forventes av en at man skal gå inn i rollen som Den barmhjertige samaritan. Likevel er det ganske mange som kjenner på følelsen av utilstrekkelighet i møtet med pasientene. 

Det blir nødvendig å ty til etiske kompromisser for å komme seg helskinnet gjennom arbeidsdagen, og det blir unektelig en viss avstand mellom det yrkesfaglige idealet og de yrkesfaglige realiteter.

Selv om man innerst inne forstår at arbeidsforholdene fysisk sett er av en slik art at det er umulig å gjøre alle til lags, begynner man kanskje å føle seg mislykket som fagperson.

For noen blir dette en arbeidssituasjon det etter hvert blir umulig å skulle forholde seg til. Det begynner å gå ut over den psykiske helsetilstanden, og man ser seg nødt til å slutte i den jobben man i utgangspunktet var dedikert til.

 

(Dette innlegget baserer seg på første halvdel av et foredrag jeg holdt på Medisinske fagdager på Lovisenberg Diakonale Sykehus våren 2017.)