Å lese Shon Meckfessels bok «Non-Violence Ain’t What It Used to Be» er som å stirre inn i en etterlengtet, nærmest perfekt samtale om mål og middel, taktikk og strategi i sosiale bevegelser.

Mecfessel trekker like mye på akademiske ferdigheter som på aktivisterfaring for å presentere sylskarpe innsikter om vold, ikke-vold og sivil ulydighet. Boken har ikke alle svarene, men stiller så å si alle de riktige spørsmålene. Mens boken hovedsakelig forholder seg til USA, er det mange lærdommer som kan overføres til norske forhold. Særlig når det gjelder antifascisme er det mye å hente.

Vi setter nå blokaden på stand-by. Det betyr hverken at vi slutter å planlegge blokade eller at vi gir opp. Det er ikke politiets allmenne demonstrasjonsforbud som stopper oss. Vi er et blokadeinitiativ, men som det ser ut nå, så har vi ingen nazistdemonstrasjon å blokkere.

Det hersker litt forvirring rundt hva som skjer i Fredrikstad den 29. juli. Denne gjennomgangen har som mål å gi en oppsummering av hva som har skjedd, og informasjon om hva vi gjør videre.

Etter at det ble kjent at nazistene i den nordiske motstandsbevegelsen(NMR) får lov til å gjennomføre sin demonstrasjon i Fredrikstad har en rekke modeller for protester og motdemonstrasjoner blitt foreslått. Disse forslagene er selvsagt motivert av gode intensjoner og i mange tilfeller inspirert av motstand mot nazisme i andre land og hvordan denne motstanden har blitt fremstilt i mediene. Problemet er at mange av dem i liten grad forholder seg til den faktiske organisasjonen som skal demonstrere, hva de ønsker å oppnå og hvordan de pleier å utforme sitt budskap til offentligheten. Jeg vil derfor i denne korte teksten gå gjennom noen av de foreslåtte metodene og argumentere for hvorfor de i beste fall vil være ineffektive og i verste fall fullstendig ubrukelige som modell for demonstrasjonen i Fredrikstad.