SKAM DERE! Alle som kommenterte til videoene lagt ut av en svært syk ung kvinne! Psykisk sykdom skal IKKE gjøres narr av!

Vi er mange som så videoen, veldig mange, "de fleste" som er over snittet aktive på Facebook, og litt flere, så videoene delt av den svært syke unge Oslo kvinnen, delt i senere tid, særlig videoen hvor hun bannlyser NAV. Noen heiet på henne. Forståelig, fordi mange kjenner igjen fortvilelsen de føler etter å ha møtt på det beryktede NAV systemet, vårt "nye velferdssystem", systemet som skal være dere for oss, når vi havner i en fortvilet livssituasjon, forårsaket av helseproblemer, samlivsbrudd, dødsfall og tap av familiemedlemmer, tap av arbeid osv.

Systemet som mange stoler på fungerer smertefritt, ved at det jobber mange kompetente der, ansatte som ikke bare kan sitt fag, men som også, selvfølgelig, har god menneskekunnskap, vet mye om omsorg, empati, traumer, hvordan ulike mennesker reagerer følelsemessig på økonomiske problemer, hvordan det er å leve med alvorlig sykdom og handikap. Profesjonelle ansatte, som vet å lete etter muligheter, isteden for å ta i fra deg siste håp! Ikke sant?

Men nei, slik er det nok svært sjelden noen blir møtt i den etaten. Joda, disse ansatte som beskrevet, de eksisterer, det har jeg personlig opplevd. Men de er i et så lite fåtall, at du skal være mer enn heldig, for å møte på en slik engel. Det mest vanlige er at du blir møtt med en nedlatende holdning, du blir sett på som en irriterende kvise på samfunnets bak. Du blir ikke trodd, uansett hva du sier, alt du sier vil først bli mottatt som blank løgn. og det er du selv som har bevisbyrden, du må bevise at du snakker sant. I tillegg, om du er syk, og derfor behøver etatens hjelp, ikke forvent medfølelse eller støtte, eller oppbacking, forvent at de knuser deg, til du, som først var sterk mental, det var det siste du hadde igjen av verdighet, etter at din fysiske helse, og derfor din privatøkonomi... gikk ad dundas.

Du vil raskt ende i knestående selv, etter at de "rette" ansatte har fått behandlet deg på en så nedlatende og arrogant måte, at det siste du tenker før du forlater saksbehandleren, er; jeg skal aldri hit mer! Jeg vil heller sulte ihjel, eller dø, enn å oppleve dette igjen! Da har de fått det som de mange ganger ønsker, blitt kvitt et pengeproblem, det er nemlig det du er. Redusert fra et menneske til et problem. Fordi du er så "dum" å bli syk, arbeidsledig, havne i en livskrise osv... så må du faktisk skylde deg selv...

Nok om det, er du i tillegg ustabil psykisk FØR du oppsøker NAV, eller før vårt kjære barnevern bryter inn i livet ditt, enten berettiget, pga du begynner å bli så nedbrutt, at du faktisk ikke klarer håndtere foreldrerollen så godt lenger, eller pga en eller annen, din eks partner, nabo, slektning eller andre, er uvenner med deg, og sender inn en såkalt bekymringsmelding som hevn. Disse florerer det av. og barnevernet har plikt til å undersøke en hver sak, uansett grunn til bekymringsmelding.

Og dessverre er denne etaten blitt på samme vis, de er kalde, virker ofte helt følelsesløse, og de er mer interessert i å fjerne barnet fra deg, enn å hjelpe deg, slik at barnet kan bli hos sine foreldre. Dette er det jeg opplever som mest vanlig. Men unntak finnes, det er helt riktig. Nå snakker jeg om det jeg som deltagende moralsk støtte, hjelpearbeider i livskriser og vanskelige livssituasjoner, opplever i møte med kommuner her og der, gjennom omtrent to tiår. 

Altså, om du sliter i dagens samfunn, kan du rimelig fort føle at når du endelig tar til motet, tar ansvar for eget liv, og tenker at jeg får være ansvarsfull og søke proffesjonell hjelp, dette kan skje alle, at man blir så syk, og får så omfattende problemer, at man må ta det skrittet. Så blir du altså møtt med om ikke stengte dører, men nedsettende tiltale, stygge blikk, hånende og nedlatende beskyldninger osv.. Dette handler ikke om penger, altså nei til pengehjelp, dette jeg forklarer nå. Det handler om mye mer enn det. Det er at mennesker i dyp krise ikke blir sett.

Alle etater skyver ansvaret over på hverandre, psykiatrien er fullbooket, rusbehandling har ikke plass før lenge etter din død,  NAV, Barnevernet, er som en slags iskald psykopat i møte med mennesker i nød. Ikke klarer de å se at et menneske er psykisk syk. Ikke evner de å benytte empati. Ikke tillater de følelser som redsel, sinne eller frustrasjon, da blir de redde faktisk. Og alarmknappen til politiet er ikke langt unna. Hvordan kan man ha en slik jobb, som omhandler det motsatte, de skal kunne være gode menneskekjennere og være der for å bistå. Ikke dytte mennesker ennå lengre ned i avgrunnen!

Tror dere virkelig at det er løgn, når mennesker som til slutt tar sitt eget liv, skriver at NAV møtet,... var dråpen for dem, at de så på det som siste mulighet i sitt vanskelige liv. Og der ble de bare dyttet siste vei ned i mørket? Tror dere det, så bør dere vandre ut i gatene, og bli kjent med flere mennesker, utenfor deres egen stue, utenfor deres egen omgangskrets. 

Men denne kvinnen da, i de mye omtalte videoene, hun ble bare sykere og sykere. Mange som selv hadde vært eller var i krise med Nav, heiet på henne, fordi de kjente seg igjen, som knust av det mektige systemet. Mange naive, tror på alt, og syntes dette var sjokkerende, hun påstod jo som kjent at hun var døende kreftsyk, selv om diagnosen var cyster på eggstokkene, som ble operert bort osv. Så var det noen få, som faktisk bare skrev et <3 eller at de håpet hun fikk hjelp.

MEN... de aller aller fleste av de tusen på tusen som kommenterte videoen(e) hennes, som delte innlegg som omhandlet henne, de hånet henne, lo av henne, forbannet henne pga hun truet, var aggresiv og hengte ut folk osv. De skrev svært stygge kallenavn, ba henne gå å ta livet sitt, ete møkk, og jeg vet ikke hva det var det hele, jeg orket ikke lese, eller å tenke på det. Dere leste det nok selv. Og mitt spørsmål er: HVA er det som får såå mange voksne mennesker, uavhengig av om de er 18 år eller 60 år...til å sitte i full offentlighet, å trakassere et så sykt menneske? Hva foregår da i topplokket på dere? Er det dere som har mobbende barn? Vet dere at deres barn, ungdommer og barnebarn SER hva dere gjør mot alvorlig syke mennesker på nett? Er dere stolt av dere selv? Hva er grunnen, forstår dere ikke bedre? Isåfall er jeg alvorlig bekymret for fremtiden vår. Er dere såå onde? Har dere et så glødende engsjement og trang til å delta når det er noe godt dere kan delta i også, eller er det kun når dere kan mishandle syke mennesker med ord? Skam dere! Jeg grøsser!

Hva om du er den neste, psykiske lidelser kan ramme hvem som helst! også deg! Hva ville du synes om å da oppleve å bli gjort narr av, kalt de styggeste ting, på toppen av det hele? Har dere gjort det samme om en alvorlig kreftsyk, en med amputerte ben, eller en med synlig fysisk sykdom, hadde delt en video? Trakassert vedkommende på det groveste? Mobbet? Forsøkt å fyre oppunder, ved å hånle og kalle vedkommende stygge saker? Nei, jeg tror ikke det! Og hva er forskjellen, på psykisk og fysisk sykdom?

Er du voksen, så forstår du at de skal sidestilles, og ofte til og med følger hverandre. Og, det å ha en eller flere psykiske lidelser, er ofte vanskelig nok fra før, i forhold til fysisk sykdom. Det ER ofte lettere å lege et skadet ben i forhold til en skadet sjel. Skal dere gjøre det ennå vanskeligere? Hvilken rett har dere til å skade mennesker dere ikke kjenner?

Som mange nå vet, ble den omtalte kvinnen tvangsinnlagt, hun filmet også dette. Siden ble det stille. Jeg har fått mange meldinger fra mennesker som står henne nærmere, som har forsøkt å hjelpe henne, men som ble skjøvet unna og skremt da de ble møtt med mye aggressivitet. Derav grunnen til at noen tok grep og sendte inn bekymringsmelding, som endte i innleggelse. La oss håpe, at hun nå får hjelp for sine psykiske lidelser, og ikke bare dopet ned, med mengder av psyko.... slik som ofte skjer i psykiatrien. At hun må medisineres sterkt en kortere periode ja. Men at hun, når hun blir bedre, får hjelp til å ta grep om livet sitt, ordne opp i alt rundt henne, og til slutt kan leve videre og ha et godt liv. Og at DERE ikke da fortsetter å mobbe henne til den dagen hun ikke er her mer.... <3

Det skulle vært straffbart, når man ser voksne mennesker åpenlyst i full offentlighet mobber mennesker på Internett! Det skulle vært bøter, og fengselstraff, ved flere tilfeller og ingen tegn til bedring! Barn vil bli mobbet, for alltid. PGA MENNESKER SOM DEG! Du som skrev alle disse stygge tingene, dere alle, dere var mange mange tusen som skrev stygge saker.... dere er så utrolig feige, ynkelige og patetiske! Aller nederst på rangstigen i mine øyne. Likevel.... dere skal vite... at om dere skulle bli rammet av psykiske lidelser i fremtiden, og det blir synlig på nett. Så vil jeg ikke plage deg eller kalle deg... jeg vil gjør alt i min makt for at du skal få den hjelpen du behøver <3

Håper det gjør at du forstår hvordan du egentlig har tedd deg. Skam dere!

Om du ønsker å lese mer av hva jeg tenker og mener. Følg meg gjerne videre ved å trykke liker på min Facebookside, den finner du her!

#mobbing #nettvett #voksneogmobbing #likestillpsykiskogfysisksykdom #trakasseringavpsykisksyke #barnalæreravvoksnesadferd #vekkmedmobbing #hvorformobbernoen #psykiskelidelser #navmøter #velferdensprekker #barnevern #manglendemedmenneskelighet #rettigheternav #psykiatrien #psykose #manisk #depresjonogangst #nårmanfårdensistedråpen #suicidale #agressivitetvedmentalsykdom #tvangsinnleggelse #sieriblogg #bluncks #blunck #sisseleriksen 

Hva er det som mangler i systemet rundt ROP (Rus og psykiatri) pasienter i dag?

Selv tror jeg ... jeg kan jo bare tro, for jeg er hverken noen spesialist eller verdensmester. Selv om jeg har en mening om mangt og mye som jeg er engasjert i! At det er alt for mye teoretisk kunnskap, papirmøller og regelrytteri i nettverket som skal være av fagpersonell rundt de som sliter med noe som er så komplisert som, både rus og psykiatri. Slik at man bør og må bruke mer erfaringskonsulenter, mener jeg! Og gjerne lytte mer til de pårørende i tillegg.

Pga et hvert menneske har individuelle behov! Det er ikke nok med teori og kunnskap alene. Man må ty til erfaringer, om hva som faktisk har funket og ikke har funket. Og det er mengder av flotte engasjerte mennesker der ute. Mennesker med utømmelige kilder av erfaringer og innsikt i både feltene rus og psykiatri. Enten det ene eller i begge felt. Og er det noen som klarer å ikke bare forstå, men med empati sette seg inn i disse brukernes omfattende behov og utfordringer. Ja, så er det nettopp folk som selv har vært rusmisbruker, som har erfaring med psykiske lidelser, men som i dag er friske og har mye faglig og erfaringsmessig å bruke på å hjelpe de som fortsatt står i hengemyra det føles som, når man er en ROP pasient...

Lånt fra google

Og også pårørende, som har vært svært deltagende i alt rundt den som sliter med rus og psykiatri. Dette er verdifull kompetanse. Som i alt for liten grad blir benyttet. Kanskje bare i større byer, men ikke nok, og ytterst sjelden på mindre steder og kommuner! Det er trist, og jeg tror man mister mange muligheter, ved å ikke benytte seg av disse ressurssterke pådriverne, med et lass av kunnskap og erfaringer, og som ofte har et genuint ønske om å bidra! Og er svært interessert i denne pasient/bruker gruppen!

Dette er tanker jeg har hatt i lengre tid. Og som ofte kommer tilbake til meg, da jeg leser og følger med hva som skjer rundt mange kjente erfaringskonsulenter som f.eks Arild Knutsen, Siv, Bente Eck og ikke minst Randi Karlsen, noen av disse menneskene er det mange som kjenner fra media. Og de som har samme interessefelt som meg, kjenner også de andre nevnte via Facebook. Og nikker nok gjenkjennende og bekreftende når jeg sier at jeg har klokkertro på at det er mennesker som disse nevnte, og alle de andre som arbeider i det skjulte på samme måte. Som virkelig har noe å bidra med for å endre ROP til noe bedre enn det er i dag. Vi har mange foreldre der ute som daglig, år etter år, hele livet faktisk... kjemper for sin voksne sønn el datter f.eks. som er i denne gruppen brukere. Og dette er mennesker som ikke blir sett eller hørt, i den grad de fortjener.

Bilde lånt fra Google

Og som i tillegg sparer samfunnet for ekstreme summer økonomisk! For hvem tror du hadde måttet ta seg av den unge mannen eller kvinnen, som sliter sånn psykisk, og med rusen... at de ikke er i stand til selv å ta vare på seg selv? Det er fortvilet å se at antall år med studier alene, skal gjøre at praktikeren, den som faktisk er og lever midt oppi det hele, gjerne i en årrekke. ikke en gang blir hørt!

Det er oppstått et merkelig syn på logisk tenking og på praktikeren! Menneskesynet er blitt, i mine øyne, helt forskrudd. Og man benytter løgn, beskyldninger, utroskap, makt høyt opp i systemet, for å oppnå penger inn. Ingenting blir lenger gjort med målet å forbedre situasjon til et menneske som sliter. I dag blir ting gjort for å fjerne et problem, eller spare noen kroner. Og dette er smittet over på mange ledd i befolkningen dessverre. og det smitter stadig. Vi som faktisk har empati, og bryr oss., også når det ikke omhandler oss selv eller vår "bror"... vi ser og observerer. Og protesterer. Men endringene kommer dessverre ikke av det... moral for meg, er nok noe helt annet for mange andre.

Dette var bare noen tanker fra den siste ukens inntrykk... som jeg var nødt til å få ned på tastaturet og ut av systemet. 

Og kjære ROP pasienter... jeg BRYR meg <3 Pårørende; jeg SER dere, beundrer dere, banner med dere og gråter med dere <3

Og lever i håpet om at jeg en dag kan gjøre mer!

Amen 

Takk for at du leser! Takk for at du bryr deg. Og for ditt engasjement! Om du er en meningsmotstander eller meningsfelle, er ikke poenget. Men derimot debatt. Og ikke minst åpenhet. Vekk med tabuer og få ting frem i lyset, diskuter og skap endringer! Men jada, personangrep, eller kommentarer som er saken urellevant..blir ikke publisert...slik er det fortsatt. Ikke etter mitt ønske, men for de av dere som kjenner meg. Pga år med stalker og forfølgelse, trakassering og mobbing, på grunnlag av en sterk stemme. Da må man vise hva man godtar og IKKE! Vil du følge med videre. Lese tidligere innlegg, og få varsel om nye? Humor og alvor. Følg meg gjerne ved å like min side på Facebook, den finner du her. Takk <3

#rop #roplidelser #narkotikapolitikken #psykiatri #reform #samfunnn #politikk #sidinmening #snakkut #vekkmedtabu #pårørendeblirikkehørt #erfaringskonsulenter #dagenspsykiatri #rusogomsorg #sieriblogg #blunck

Vet ikke en 15 åring hva drap og død er?

Politisk ukorrekt, jo antagelig. Men vi har alle rett til å dele våre tanker og refleksjoner. Også rundt alvorlige temaer og hendelser, som er offentlig kjent. Som i disse dager, drapet på en 17 åring, utført av en 15 år gammel jente. Mine første tanker når jeg hørte om hendelsen var at jeg orker ikke mer drap, vold, knivstikking eller skyting. I perioder er det for mye. Og om man har interesse for samfunnet rundt seg, så får en i perioder for mye slik informasjon. Jeg får nok i blant, og må ta en "timeout". Og i den siste uken, har det igjen vært en slik periode, med litt vell mye voldelige allmen kjente episoder.

I tillegg er jeg som mange vet, svært aktiv på sosiale medier, og der ser jeg i grunn den samme utviklingen. Respekten for andre mennesker er ikke som den var når jeg vokste opp. Det var respektløse mennesker da også, men de er så mange flere i dag. Hvorfor, og hva som skaper dette, vet jeg ikke. Jeg kan bare reflektere... og tenker at stress, prestasjon og overfladiske ting, er blitt en for stor del av samfunnet. Hardt arbeid, tillit, respekt og ikke  minst, den gode gammeldagse folkeskikken, den er mer og mer fraværende.

Jeg ser at det er vanlig for unge mennesker å snakke til voksne, på en måte man ikke gjorde i min ungdom. Når jeg vokste opp, var det bare noen utvalgte som faktisk gjorde slik. I dag er det mer vanlig enn det motsatte. Man ser voksne mennesker som mobber andre, uansett om de er barn eller voksne. Og de unge ser at det er godtatt, og tar etter. Mange mener det er samfunnet, skolen eller det offentlige, som har hovedansvaret for at dine barn blir slik du ønsker.

Det å ha et ønske om å bli sett, er ikke lenger noe som er forbeholdt enkelt individer, slik som det var tidligere, noen få som altså hadde ekstra stort behov for å bli sett. I dag er det noe som flertallet ønsker. Det kommer kanskje mye av mobilbruk og Internett. Man skal være ung, pen, slank, muskuløs, rik, berømt og vellykket. Noe som tidligere var forbeholdt noen få, er noe som de fleste streber etter i dag. Mye av utviklingen, er med på å skape hendelser man ser oftere og oftere i nyhetsbildet i dag tror jeg....

Så, til jentene innblandet i den alvorlige hendelsen på Sørlandet. Jeg fikk og får...tanker om at det er mange ofre her. Til de berørte i tre familier. Den drepte, den skadde og den som drepte. I tillegg til vitner og venner og kjente av de berørte. Og det hele er tragisk. Man diskuterer hvem som sviktet mest. Var det foreldrene? Var det psykiatrien. Eller barnevernet? Kanskje har vi alle skyld, hele samfunnet?

Men, så tenker jeg litt mer. Hva forventer DU av en 15 år gammel jente eller gutt? Eller en 10 åring. Eller av et fire år gammelt barn? Om barnet er fullt oppegående, ikke har noe syndrom, ikke Aspberger, ikke Autisme, ikke ADHD, ikke er psykisk utviklingshemmet osv..? Hva forventer du at barnet forstår i enhver alder? 

Psykiske lidelser er kompliserte. Det finnes mange aspekter av hver enkelt diagnose. Og man har mindre alvorlige, gjerne mer midlertidige depressive lidelser, som depresjon f.eks. Om du tenker deg om, på egne barn, eller andres barn. Hva forventer du, av et barn, i ulik alder. Om barnet altså er ved sine fulle fem, og betegnes om tilregnelig. Altså er klar over sin adferd og sine handlinger. Jeg må kunne si, at jeg, med hånden på hjertet, alltid tenker at en 15 åring vet hva drap er og hva død er! Det gjør også en 10 åring, men ikke helt konsekvent muligens. En femåring derimot, er ikke helt inneforstått med hva det betyr å være død. Men han eller hun, vet at det gjør vondt, om noen slår deg, eller han el hun, selv slår, sparker eller lugger/biter et annet barn eller en voksen. En to åring, forstår ikke at det gjør vondt, om han løfter katten etter halen eller lugger hunden. Men så lærer man, etter hvert som man vokser opp. 

Jeg er ikke utdannet innen psykiatri. Jeg har mine erfaringer personlig, og i jobb, både rundt psykiatri, barn og ungdom, oppdragelse osv. Det er kun min erfaring og mine opplevelser og tanker, jeg bygger dette innlegget på. Jeg antar ingenting. Men jeg lufter tankene mine. Og samtidig spør jeg litt løst, om hva vi som enkeltmennesker forventer av våre barn, eller andre barn, basert på utvikling, og normal læring og erfaringer som kommer med alder. Om 15 åringen blir erklært utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Fordi hun var f,eks ruset, i psykose, eller fordi hun er utviklingshemmet eller har alvorlige skader i personligheten, som kan ha kommet av vanskelig oppvekst, mishandling. Eller opplevelser i oppdragelse innunder barnevernet. Osv.. så forstår de fleste, også jeg, at hun ikke kan lastes for sine handlinger overhodet. Fordi hun da ikke var i stand til å forstå hva hun gjorde, eller konsekvensen av hva hun gjorde, pga hun ikke er som en frisk 15 åring å regne.

Men, om det er slik at hun er tilregnelig. Ikke hadde tatt noen rusmidler, og ikke var psykisk syk eller annet, i gjerningsøyeblikket. Kan man forsvare da, at noen dreper, fordi de ønsker hjelp og oppmerksomhet mot seg selv? Er det en unnskyldning at en 15 åring, fullt tilregnelig, velger å drepe og skade fremmede mennesker, fordi hun selv ikke føler hun får det hun behøver? Ja, hun er et barn, en femtenåring er det for meg. Og bør behandles deretter. Men bør man ikke få konsekvenser av dårlige handlinger, uansett alder, om man skader andre, og er fullt ut i stand til å forstå hva man gjør, basert på sin alder? Skal det bli greit å drepe noen, om man ikke får det man ønsker av hjelp eller en form for oppmerksomhet? Og er det grunn nok til å skade eller drepe andre mennesker?

Blir det da på samme måte som en voksen drapsmann, får strafferabatt, fordi han hadde en vond oppvekst, ble slått som barn, eller levde i et voldelig forhold selv, som voksen. Om han altså var helt tilregnelig i drapsøyeblikket, så har jeg alltid funnet det merkelig at man bruker formildende omstendigheter, som hvor vanskelig liv et menneske har hatt, som grunn til å få mildere straff. Fordi det blir så feil for mitt vedkommende. Jeg kjenner jo mennesker, som har hatt helt ekstreme oppvekstvilkår. Så ille at man helst ikke vil tro det er mulig. Noen av dem, har hatt tilsvarende liv som voksen. Man forstår liksom ikke helt hvordan de kan være i live, hvordan de kom seg gjennom det. Hvordan de overlevde. Likevel..... de har aldri skadet andre mennesker.

De har aldri utsatt andre mennesker for det samme vonde de selv erfarte. Og de dreper heller ingen. De bruker altså ikke sine egne vonde opplevelser, som grunn til at andre bør for få oppleve det samme, helst påført av dem selv. Mange av dem, er til og med slik, at de heller gjør alt de kan, for å sørge for at ingen andre behøver å oppleve den smerten og redselen de selv måtte føle. Nettopp fordi de vet hvor smertefullt det er.

Er det like synd på disse. Som har opplevd like mye uforskyldt vondt i barndom og ungdomstid? Men som likevel ikke skadet eller drepte noen. Jeg synes i såfall, at de nærmest burde få en slags medalje, som faktisk viser at de ikke godtar at andre gjør noen noe vondt, basert på egen erfaring om slike hendelser. Og likevel har de aldri vurdert eller prøvd å skade eller drepe noen. Betyr ikke disse menneskene ennå mer, enn en som dreper et menneske, basert på sin egen smerte? I mitt hode er det slik...

Bilde lånt fra Google

Så tilbake til våre forventninger. De fleste av oss kjenner til problembarn. Ja, at det til og med finnes såkalte drittunger. Husk at jeg nå ikke snakker om barn og unge med syndrom eller mentale skader som gjør at de ikke er istand til å forstå det samme som andre barn på deres alder. Jeg selv da, jeg har aldri forstått helt, at foreldre finner seg i at barn skriker og kaller de stygge ting. At barna deres stjeler av dem, mobber andre barn. Eller at de skulker skolen. Røyker tobakk som 13 åring. Eller ruser seg og slutter på skolen som 17 åring.

Ja, jeg har ikke hatt slike problemer med mine barn. Men jeg har i mitt liv, hatt svært mye å gjøre med nettopp barn og unge som ikke respekterer hva deres foreldre eller andre voksne sier. Og som viser en adferd som jeg selv aldri hadde akseptert hjemme her. Og jeg har mange ganger tenkt det samme som jeg skriver her. Hva er det som gjør at en normalt oppegående barn, i forhold til sin alder, ikke respekterer hva foreldre sier, hva som er akseptert oppførsel på skole, eller f,eks ovenfor andre barn? Mens andre barn gjør det. Har de virkelig en diagnose alle sammen?

Og om de har et syndrom, som det er påvist likevel gjør at de har eksakt samme intelligens som andre på samme alder, hvorfor gjør de likevel handlinger som ikke er akseptert, som skader andre eller som viser at de ikke respekter noen rundt seg? Er det noen som har et svar på det. For jeg har det ikke. Til tross for mange og lange funderinger. Og til tross for mange samtaler med slike barn og unge, så har jeg ikke svaret.

Og jeg tenker videre, hva med uttrykket "dine barn blir som du forventer av de", er det tatt helt ut av intet tro? Jeg har ut ifra min mening om hva som er akseptabelt at et barn i en viss alder, skal kunne forstå, alltid forventet, at mine barn klarer, vil og skal oppføre seg bra, ut i fra denne forventningen. Altså alltid basert på alder.

Når min voksne sønn var barn, kanskje rundt 8 år, så hørte jeg de andre kameratene som var på besøk, spurte min sønn under lek: hva? hører du på hva voksne sier du da? (Dette var basert på en beskjed jeg hadde gitt min sønn litt tidligere i leken). Og jeg hører min sønn svarer: Ja! Så klart det! Jeg hører jo på mammaen min! Gjør ikke dere det da! Foreldre er jo der for å passe på at vi har det bra, så da må vi høre på dem! Han hørtes ekte sjokkert ut.

Et annet tilfelle er min datter, som ved et tilfelle kommer nærmest gråtende hjem etter lek med andre barn. Hun var kanskje 6 år omtrent.Jeg spør hva som er i veien. Hun sier navn på noen jenter, og sier, stakkars dem mamma. De har ingen som er glad i dem de! Men kjære deg da, det er klart de har det. hvordan kan du si noe sånt svarer jeg! Nei, mamma, hvordan kan de ha det da, når de ikke har klokkeslett for når det er inne-tid på kvelden, og de får lov å leke på veien og ved elva. Det er jo farlig mamma! De kan skade seg, og ingen bryr seg om å passe på de! Ja, dette er vel et tydelig tegn på at allerede små barn, behøver og ønsker grenser, uansett protester.

Og mine barn klarte altså å sette ord på det også. Hvorfor vet jeg ikke. Men jeg kjente stolthet allerede da, men også undret meg over hvordan de kunne klare å lage seg slike konklusjoner..

Andre eksempler er, at om mine barn som ungdom hadde skulket, stjålet, mobbet noen, skadet noen, ruset seg osv... så hadde jeg aldri akseptert det. I dag er de unge voksne, men når jeg har spurt de nå eller når de var yngre, hvorfor de ikke løy og lurte meg, trosset meg, osv. Slik som mange av deres venner jo gjorde. Ja, så kunne min datter si, min sønn er mer av den tyste sorten, men basisen er den samme, jammen mamma, jeg hadde aldri turt det. Jeg klarer ikke lyve, og hvorfor skal jeg gjøre noe annet enn det du lærte meg, jeg vet jo at det er galt. Og jeg har jo aldri hatt lyst til å gjøre det motsatte av hva du har lært meg, for jeg er jo ikke uenig i det? Sønnen sier, jeg gjør eller gjorde aldri det, fordi det har du aldri lært meg mor. Forstår dere hva jeg skriver nå, vi har ikke kranglet eller vært uvenner noen ganger, barna og jeg. Fordi de mente at jeg var teit og ikke skjønte noe. Eller fordi de ville trosse grenser, eller prøve noe som var farlig eller skadelig. Aldri.

Jeg har forsøkt å tenke hvorfor det er og var slik. Nå tror mange at jeg er en ekstremt streng mor. og at jeg hadde nærmest militær disiplin her hjemme, slik at barna ikke turte annet. Eller at jeg slo det inn i dem, regler og folkeskikk kanskje? Men nei, jeg har oppdratt de alene, barnefar døde når de var henholdsvis baby og 8 år. Så ja, de er av ulik kjønn, og det er stor alderforskjell mellom dem. Så ¨på en måte er de delvis oppdratt litt hver for seg, som to enebarn også. Familie har vi ikke. Og innflytelsen fra andre voksne har vel hvert minimal. Men de har alltid hatt mange venner, og det samme har jeg. Så vi har venner, som de ser på som familie. Men hvorfor har de ikke gjort rampestreker som de visste de ikke fikk lov til? Eller trosset mine regler eller min tillit.

For utenom mye kjærlighet, så har de alltid vært min prioritet ja. Men jeg har både vært nærmest arbeidsnarkoman og alvorlig syk, så de har også opplevd en svært stresset mamma, og de har opplevd en mamma som var så syk at hun nærmest ikke kunne gjøre noe mer enn høyst nødvendig. De har hatt venner av alle slag, både som lever like pliktoppfyllende som dem selv, men også venner som skrek og kjeftet på sine foreldre, gjorde hærverk, som trosset mor og far, som droppet leksene, som ettersom de ble eldre, sluttet skolen, brukte stoff osv... Og de har hatt ekstreme påkjenninger på kroppen, fra de var helt små, med død, ulykker, traumer og svært alvorlige hendelser, som barn ofte bruke som grunn til atferdsendringer og ugagn. Men, nei, det skjedde likevel aldri.

Helt fra de var små, til nå, så tar de avstand, og går sin vei, når venner gjorde ting som var forbudt av voksne eller som kunne skade dem selv eller andre. Hvorfor i all verden er det slik? Er jeg og andre som opplever dette, bare ekstremt heldige? Er barna våre ekstremt intelligente og har en unik personlighet? Vel, dumme er de nok ikke, hverken faglig eller rent sosialt. Men de er, mine barn hvert fall, svært ulik hverandre i karakter og personlighetstrekk ellers. Men likevel, atferdsvansker, å trosse regler eller annet, har aldri vært noe tema hos oss. 

Jeg vet godt hvor opptatt jeg var av oppdragelsen, Og at jeg var svært bevisst på visse ting. Men jeg var eller er, en sliten overarbeidet alenemor, som var helt uten avlastning av forelder nr to eller familiemedlemmer noen  gang. Men jeg prioriterte å være bestemt på noen  få regler, som JEG syntes var viktige. Og ellers gikk jeg for å være den "snille" mammaen/pappaen... ja jeg var begge deler. Jeg var ettergivende og brukte ja, mye... fordi jeg ikke orket annet. Og fordi jeg syntes det var viktigere å være konsekvent på de få viktige NEI jeg syntes var helt nødvendige! Jeg var slik "snill" forelder, at alle bygdas, barnehagen og skolen barn, maste daglig om å få vær med til oss. Og ja, vi hadde gjerne åpent hus. Så jeg var ikke streng heller.

Og jeg hadde en greie om at alle NEI, alltid skulle forklares med ord, tilpasset alderen de var i, det var konsekvent altså! Og gjerne forklare tilpasset alder hvorfor det var slik og sånn, og hvordan de kunne reagere annerledes en annen gang. Se her ang små barn og aggresjon. Også elsket jeg å være sammen med ungene, mentalt og fysisk, det gjør jeg ennå. Men utenom det..så gjorde jeg ikke noe spesielt. Men.... jeg forventet at de skulle lytte til meg. Gjøre som jeg sa, og følge regler vi hadde. Det gjør de også etter fylte 18 år, om man bor hjemme.

Jeg tror at det eneste jeg kan komme på, er.... at de hadde respekt for meg? De respekterte meg, og jeg respekterte de, de lyttet til hva jeg sa, og hva jeg forklarte. Uansett alder. Og da tror du at jeg har noen dydsmønstre av barn, som aldri har gjort noe utenom å lese lekser? Men nei, det har gjort stort sett alt det vanlige man prøver opp gjennom livet og særlig i ungdommen. Og de drikker alkohol, de går på fest, osv...men de bryter ingen viktige regler, de skader ingen mennesker med ord eller vold. Og de betviler ikke mine ord, eller har noen trang til å se hvordan de kan trosse meg osv. Å jada, de kunne være både flau og oppgitt over meg. Og har sikkert tenkt at gud hvor dum mamma er...mange ganger. Men de gir meg det samme som jeg har gitt dem, tillit, respekt, kjærlighet.

Og de har aldri vært noe annet enn høflige ut mot andre folk. De krangler ikke med lærere. Skriker til meg eller venner de er uvenner med. Og de snakker om det som er et problem, isteden for å utagere. Og jeg....jeg har ikke forstått før de ble voksne, at dette ikke er noen selvfølge. Jeg har forventet at dem ikke skulle oppføre seg høflig, vennlig, ha "innestemme", ha folkeskikk. Og det var det jeg fikk.... Så enkelt er det. Ikke mer innviklet enn det. Nå synes kanskje noen at jeg snakker vel mye om hva jeg opplevde med mine to barn.

Men... det er jo det som er min opplevelse, av barneoppdragelse. Jeg vet at svært mange har det som meg, de opplever altså eksakt det samme som meg. De har rimelig veloppdragne barn, som ikke har skapt noen problemer på noe vis. Men jeg kan ikke forklare hvorfor eller hvordan de fikk slike barn. Jeg kan kun beskrive min egen situasjon.

Tidligere har jeg også opplevd å få sinne rettet mot meg, da noen mente at jeg ikke skulle skrive positivt om mine barn, fordi det var vondt for de som hadde problemer med sine barn! Er det blitt slik, at man ikke kan dele noe positivt eller gledelig, fordi man må ta hensyn til de som er negative, depressive eller lei seg? Også har vi de som jeg ser tenker, eller skriver nærmest i gåter... at haha..  barna dine er som de er, fordi de er født med sølvskje i munnen. Vi har sett hvor bortskjemte de er, og de har aldri opplevd noen alvorlige hendelser og mye vondt, det er derfor de ikke har fått atferdsproblemer eller har blitt utagerende, mobbet eller en mobber, selvskader osv. Nemlig!

Nå liker ikke jeg å utbrodere livet til mine barn på en slik måte. Men, mange kjenner jo meg, og vet hva jeg ar erfart gjennom livet. Og da må vi jo kunne tenke oss, at alle min traumer og erfaringer, også berørte mine barn. Og tilbakemeldingen i slike stunder, av profesjonelle, var at det er i slike situasjoner, at barna blir til små monstre med atferdsproblemer, blir angstfylte og depressive. Skader seg selv. Blir irritert på alle og skriker og kjefter osv... Men nei, det ble ikke slike med mine barn. Ingen av de.

Min sønn opplevde som 8 åring å miste sin kjære pappa, i en forferdelig personlig tragedie. Han har opplevd at en hans beste kamerater, mistet livet i en stygg ulykke. Han har måttet oppleve å miste sin kjære "pappa nr to", som var hans svigerfar og arbeidsgiver, i aggressiv kreft...han døde etter få mnd med sykdom. 

Min datter har opplevd å miste pappaen sin, når hun var bare spebarnet, 3 ,5 mnd gammel. Ja, babyer merker sånt. Både at en person er borte, og at hjemmet og mor er fullt av sorg. Hun har måttet bytte skole hele tre ganger på barneskolen. Hun har måttet bo med mor på krisesenter. Og hun har fått diagnosen ME utmattelsessykdom, en alvorlig kronisk sykdom, men heldigvis i lav grad, som 15 åring.

Dette er bare noen få av alvorlige livshendelser mine to barn har måttet gå igjennom. Og felles for dem begge, er at de levde med sorg etter pappa i mange år, savnet har de ennå. De måtte oppleve å bli oppdratt av en mor i dyp sorg. De har måttet leve med en mor som var omtrent arbeidsnarkoman (problemer med å sette grenser for egen arbeidsevne). De har måttet leve med en mor, som var og er, alvorlig syk, med et tosifret antall kroniske fysiske sykdommer, som gir mange utfordringer i det daglige. Og i den forbindelse, utallige ganger at de måtte ringe ambulanse fordi mor er bevisstløs. De har måttet hente meg innlagt på sykehus pga ulykker mange ganger.

De har levd med fattigdom i mange år, da jeg gikk personlig konkurs når jeg var på det sykeste. De har måttet leve med min merkelige dysfunksjonelle familie i alle år, som bekjente, helt til jeg fikk de fjernet fullstendig fra vårt liv. Så de har altså levd med at vi ikke har familie som er deltagende i deres liv på noe vis. Hverken på sin mor eller sin fars side. De hadde og har, kun meg. De har måttet flytte pga den økonomiske situasjonen henholdsvis 5 og 10 ganger! Og de måtte leve med påkjenningen det var, når min familie ved flere ganger sendte falske bekymringsmeldinger til barnevernet angående min lille familie, da de var forbannet fordi jeg ikke gjorde som de ønsket. Og det er en ekstrem påkjenning for både barn og voksne vet vi...

Bilde lånt fra Google

Det er selvfølgelig kun de største hendelsene som er nevnt her. Det har vært mange mindre hendelser, som de har havnet oppi, sammen med meg. F.eks å bli påkjørt fire ganger i bil i trafikken uforskyldt. At hjemmet vårt ble stående i vann, og vi måtte flytte på en campinghytte, at familiens hund ble påkjørt og døde, at mormor døde, at flere nære venner av oss døde osv osv i det uendelige. Men.. ikke en eneste gang, har ungene kalt meg stygge ting, skreket til meg, forsøkt å strekke grensene mine, gjort hærverk, skadet noen, skadet seg selv, ruset seg, droppet skole, vært venneløse eller blitt mobbet, løyet seg unna, skyldt på andre for noe.

Jada, sønn har vært skolelei i høyeste grad, midt oppi tenåringstid med mange vanskelige tanker, pga hva hans pappa gjorde, altså selvmord, han har levd med mye sinne, han har vanskelig for å snakke om følelser, og om sin pappa. Men...han møtte opp på skolen, og var der. Han utagerte ikke mot noen. Han valgte selv å endre atferden, at han måtte ta fatt på skolearbeid igjen. Og så ikke på dagdriveri som noen løsning, og ønsket ikke proff hjelp.

I dag har han en god jobb, er en veldig populær arbeidstaker, har blitt headhuntet, har mange gode nære venner, både gamle og nye. Har hatt samme kjæreste i ti år, og etter de vokste i fra hverandre, en ny kjæreste. Han har mange hobbyer. Har høy arbeidsmoral. Eget hus, som er kjøpt helt uten min hjelp. Han er morsom, sosial og en flott ung mann.

Datteren er hjemmeboende og skoleelev, hun er mer voksen enn andre på sin alder, men hun har levd mest med en svært syk mor, alene. Og hun har flytt ekstremt mange ganger, og selv om hun er utrolig sjenert, skaffet seg nye venner overalt. Og snudd situasjonen til noe positiv, slik som mor gjør. Hun har toppkarakterer og er svært pliktoppfyllende. Jada, hun er heller ikke perfekt, hun har også alminnelige sider som sier at hun er en tenåring. Og hun har arvet mors naturlige refleks, hvor hun legger venner, shopping, klokkeslett, sminke og alt til side, om hun ser et menneske på gata, som sliter, og behøver hjelp. Men poenget her...er at de aldri har gjort noe for å misbruke min tillit, de har aldri vist manglende respekt, eller overtrådt mine grenser. 

Så de har hatt all grunn, til å ha ungdomsoppgjør, ta ut all frustrasjon mot mor, eller kutte ut skole, søke til rus, bli depressiv og full av angst. Bli selvskader. Ta hevn på andre unge rundt seg. Synes synd på seg selv. Spille på situasjonen osv... Men, nei, det skjedde aldri!

Hvorfor? Er det deres flotte personlighet alene? Er det at de er beskjedne, sjenerte og den type som ikke liker mye oppstyr eller oppmerksomhet rundt dem selv? Er det at jeg alltid har prioritert de 100%? Er det min måte å oppdra de på? Er det ren skjær flaks? 

Jeg var mange ganger redd, redd for at min sønn skulle bære på en form for arv, til å ville gjøre det samme som sin pappa. Redd for at de skulle ta alvorlig skade av alt som rammet oss. Bekymret for at det skulle hende de noe alvorlig. Hadde angst for at de skulle bli psykisk syke, bli selvskadere, opprørske og umulig å kommunisere med, bruke rusmidler, mobbe noen eller bli mobbet, slite med fag på skolen, bli ensomme og venneløse, være uhøflige og frekke...Listen er lang.

Jeg hadde jo kun meg selv å spørre om råd, og ingen, ikke et menneske, å dele bekymringer og ansvar med. Jeg hadde kun Gunn, den eldre damen som var helsesøster, som alltid måtte høre på mine bekymringer for at jeg ikke var god nok mor, far, tante, onkel, søskenbarn eller besteforelder, for mine barn... Jeg husker spesielt hennes ene råd: Når du er i tvil om noe, rundt barneoppdragelsen, så er det som oftest det første som slår deg inn, som er det riktige. Kalt for "morsinstinkt" <3

Så man må ikke, hverken mobbe, skade noen, bli selvskader, rusmisbruker, skulker, naver eller drepe noen, fordi om livet har vært vanskelig. Ingen mennesker er like sterke. Det er jeg klar over. Men det er ikke nødvendigvis slik, at de med mest skader etter såkalt selvskading, de som har mest utagerende atferd, og skader seg selv og andre, er de som har hatt det "mest vondt og vanskelig", selv om de selv i mange tilfeller forteller at det er slik? Men de har kanskje større behov for mer oppmerksomhet enn andre barn? Eller ingen har lært de at man kan velge andre måter å komme seg igjennom vanskeligheter, enten via foreldrene, eller alle disse ansatt i barnevernet, som skal være så kompetente på omsorg av barn? 

For meg, så kan dette bli en sak som om vi drar det litt vel langt, alle unge jeg har opplevd som skader seg selv og andre, i alderen 11 til noen og tyve. Om dere har kjempet for at barnet deres skal få diagnosen ADHD f.eks, så gjør man et poeng ut av det, at de har like høy intelligens som andre barn. Hvorfor skal de da slippe lettere unna kriminelle handlinger fordi de har diagnosen, har ikke de ennå større behov for å se at slike handlinger gir konsekvenser. Om de har tungt for å lære forskjell på rett og galt, selv om de har normal intelligens. Barn må har grenser og konsekvens, ved siden av tilstedeværelse og kjærlighet. Det er ikke nok å gi bare en av disse til barna våre....

Bilde lånt fra Google
Hva forventer du f.eks av en to åring? Jeg forventer slike ting, som at han uansett forklaring, ikke helt forstår farene ved varme,trafikk, vann osv.. Slik at han må voktes av mine eller andres voksne øyne hele tiden. Og hva forventer jeg av en 8 åring? Jo han forstår at død betyr borte, at man aldri vil møte det menneske igjen, som er død. Men han vet ikke helt hva døden betyr. Han vil derfor spørre, om en død puster? Tenker. Om den døde er redd eller bekymret, om den døde kan føle sorg, eller kjenne at han ligger under masse jord på kirkegården.

Så det er mange spørsmål som stilles og må besvares. Men en 8 åring vet godt at det er vondt og smertefullt, om man sparker eller lugger noen. Han vet også at å lyve er galt. Eller at man brenner seg ved å ta på en varm ovn.

En 15 åring, forventer vi, selv uten spesielt stor almenkunnskap, at hun skal vite en del om hva psykisk sykdom er i forhold til fysisk. At hun vet at våpen kan drepe. At hun vet at ikke alle kan gi henne oppmerksomheten hun ønsker, til en hver tid. Særlig om man er så oppegående og tilstede, som vedkommende 15 åring, om det stemmer at hun har skrevet om egne erfaringer, delt i diverse artikler i avisene, som du kan lese her. Hun formulerer seg godt, som en ung voksen, og har ingen problemer med å ordlegge seg, eller forstå og oppfatte ting. 

Dette er ikke første gang et barn blir drapsmann her til lands. Og flere av drapene er hendt på sørlandet, har området noe å si? Med tanke på bibelbeltet.. Og hvorfor er de involverte såkalte barnevernsbarn? 

Så jeg spør igjen. Om du tror dette er skrevet for å dømme en 15 åring, eller at jeg ikke faktisk forstår at det er et barn. Så har du ikke forstått hva jeg forsøker å formidle. Alle rammede i saken, er offer her, på den ene eller andre måten!

Men, om 15 åringen viser seg være helt frisk, og ikke har noen psykisk utviklingshemning, skade på personligheten eller har vært i rus, altså ved sine fulle fem, burde en 15 åring forstå hva drap og død er?

Er det ikke noe alvorlig galt her i verden, om man som tenåring synes det er ok å drepe noen, for å få oppmerksomhet selv? Og om hun har hatt en ekstremt vanskelig oppvekst, hjemme hos biologiske foreldre og hos barnevernet... Har hun da lov til å skade andre, fordi hun selv har det vondt? 

Om du vil lese mer av meg, så blir jeg glad om du trykker liker på min Facebookside, du finner den her. Så kan du lese tidligere innlegg og få beskjed når det kommer nye. 

#dreptavfemtenåring #dendrepte #barnevernet #kvinnedreptavfemtenåring #dramaikristiansand #knivstukket #pågrepet #barnvernsbarn #ropomhjelp #barnogatferd #hvaforstårbarnet #drapssiktet #noketdrap #knivstukket #sieriblogg #blunck 

 

 

Kroniske syke er ikke "ordentlig" syke, så de får dessverre sjelden eller aldri behandling!

I min alder er vi nok mange som har dratt på oss noen "vondter", slitasje, livsstil sykdommer, skader og andre kroniske lidelser. Vi er hverken gamle eller unge, i 2017,når vi er pluss-minus 50 år. Likevel, må vi innrømme at vi er kommet innunder den unevnelige  gylne) middelalder. Om vi liker det eller ei.

For i moderne tid, så er vel en 50 åring bare den "nye 35 åringen"? Jo, slik kan det være, om man er heldig rent helsemessig og er utstyrt med gode gener, eller kanskje til og med fortrenger alderen man bærer. Men noen har det nok som meg også, jeg føler meg som rene ungdommen visse dager. Om jeg har en god dag! Hvor bekymringene er få, ansvaret er fratatt en for noen timer, og helsa er snill og smertene er mildere enn ellers.

Men som oftest, så er det såvidt jeg klarer utføre det daglige, rundt egne aktiviteter, barna eller hjemmet. Det er da tanken på f.eks å komme seg mer ut i jobb, ligger milevis unna, fordi du har ikke krefter igjen... dessverre. Og familie, personlig pleie og hus og hjem, det kan ikke velges vekk. Dermed er jobben, det første som "ryker"...



Det er disse tankene jeg hadde i dag, at man som kroniker har utfordringer, som friske mennesker aldri tenker over. Fordi det behøver de jo slett ikke å forholde seg til. Det gjorde vel strengt tatt ikke jeg selv heller, om jeg skal være helt ærlig, i særlig grad, før jeg selv ble så syk at det gjorde større utslag på min livskvalitet, Man tar gjerne alt som en selvfølge, når man selv ikke er rammet,og ei heller andre som står en nær.

Men, å være syk i kortere eller lengre tid, det er det mange friske også som har opplevd. Som influensa, forkjølelse, barnesykdommer, ryggproblemer som et kink eller en Prolaps, senebetenelser i håndledd, en skulder ute av ledd, virusinfeksjoner eller annet. Og hva gjør man da, om man får en av disse skadene eller kortvarige sykdommene. Jo man oppsøker lege, du får medisiner, behandling hos fysioterapeut, sykemelding og god bedring ønsker. Familie og venner hjelper deg gjerne disse dagene eller ukene, arbeidsgiver er interessert i hvordan du har det, du blir sendt videre til utredning og får tilbud om annen behandling, om din fastlege ikke kan hjelpe.

Og før du vet ordet av det, er du frisk igjen, og livet går igjen sin vante gang! Joda, jeg har kanskje elendig hukommelse, men jeg husker at jeg selv hadde et slikt liv.

Men, som kronisk syk da, om du er en av oss, hva skjer med en i helseetaten og i samfunnet ellers da? Jo, for utenom at du må akseptere å leve med smerter, manglende krefter, muskler som svikter, et hode som sliter med å tenke klare tanker, angsten for fremtiden, utmattelsen som ødelegger for deg i det daglige, så skal du også takle at helsevesenet ikke lenger ser det som nødvendig at du får behandlinger, du behøver ikke utredes for å lete etter endringer, du blir ikke tipset av fastlegen om nye medisiner eller medisinsk behandling som er dukket opp for dine plager.

Du får ingen støtte eller hjelp av velferdssystemet økonomisk, til hjelp i hjemmet, til å komme ut i arbeid. Nav er en ekstra psykisk belastning for de fleste, noe som går hardt utover selvfølelsen og kreftene. Om du da ikke er super ressurssterk og orker å kjempe for å bevise at du er ærlig og klar for kamp.

For du blir møtt som om du er en løgner, og det er du som må bevise at dette ikke er tilfelle. Bevisbyrden ligger på deg. Hvor er logikken i det forresten, det blir lille David mot Goliat (den mektige staten), som må bevise at man er syk, pga stat og kommune ikke klarer å skille mellom de få som "svindler seg til uføretrygd", så legges altså bevisbyrden på et menneske, et menneske som i tillegg er i sin livs verste form helsemessig, ellers hadde vedkommende aldri begitt seg ut på en kamp mot overmakten, som jeg vil kalle systemet man havner i, om man mister evnen til å utføre arbeid pga helsevansker.

Du blir kanskje, etter en ti års periode i det såkalte "systemet", erklært for arbeidsufør, og blir nå beregnet som totalt ubrukelig. Ikke så mange tenker på at samtidig som man føler en form for lettelse, da man er nå sikret en fast inntekt fremover, og man behøver ikke lenger nedverdige seg eller presse seg selv i henhold til Nav. Så kommer det ofte en annen og mindre hyggelig overraskende følelse, nemlig at man føler seg ubrukelig. Oppbrukt. Du innser at du ikke lenger er en ressurs for samfunnet. Du kan ikke lenger gjøre nytte for deg rent samfunnsmessig.

Mange mennesker som er glad i jobben sin, har også bygd hele sitt image, sin personlighet, "jegèt" rundt sin stilling i arbeidslivet! Og de blir nå redusert til ingen. Eller ingenting. De kan ikke lenger indentifisere seg med jobben. Nå må man finne ut hvem man er ellers, for utenom jobb. Du må forholde deg til alle mennesker som spør, slik det har vært vanlig til enhver tid: hva jobber du med? Og du skal venne deg til at mange himler med øynene, eller ser på deg på et annet vis, om du er ærlig og forteller som det er: jeg er kronisk syk, uten mulighet for tilfriskning, og er blitt erklært arbeidsufør og trygdet.

Det er og blir ikke noe, de fleste av oss, ser på som noe man deler med stolthet. Det er mer et nederlag, for mitt vedkommende. De fleste som havner i denne situasjonen er fra 40 årene og oppover. Altså bare halvveis i livet, og med opprinnelig flere tiår igjen til man når pensjonsalderen. Jada, det dukker også opp stadig flere svært  unge, som blir uføretrygdet, uvisst av hvilken grunn.



Men det er ikke temaet i dette innlegget. Her forholder jeg meg til kronisk syke i sin helhet, men med vekt på de av oss som er i flertall der, vi som er fra 40 år og oppover. Når de fleste helseproblemer av kronisk art, og livsstil sykdommer osv gjerne kommer til syne. Vi har vært vant til å være en ressurs, å bidra til fellesskapet i mange tiår, og ser på hardt arbeid, innbetaling av skatt og å forsørge vår familie, med den største selvfølge!

Utenom alt dette, er din inntekt nå så lav. Uansett omtrent hvor mye du har arbeidet i årene før du ble syk. Og var det i privat næring du arbeidet i, fordi du kanskje likte å være i jobb et sted, hvor innsatsen din ble belønnet, hvor du var nødt til å prestere, for i det hele tatt å få lønn for jobben. Du satte pris på den utfordringen, for det gjorde at du ga alt og elsket din jobb! Så vil du nå sitte med en inntekt som betegnes som under EU`s fattigdomsgrense.

Har du derimot vært så lur, at noen fortalte deg som ungdom, at du måtte satse på jobb i det offentlige, stat eller kommune, ja da har du rett på tilleggspensjon. For da har du gjort en mye bedre jobb, enn alle de som arbeider i det private forstår du. Kanskje ble du også innprentet med det, som ung og ny i arbeidslivet, at som ansatt i kommune eller stat, behøver du ikke konkurrere, eller prestere, du vil ikke risikere å miste jobben, om du gjør en dårlig jobb. Man får ikke sparken i det offentlige. Det verste som kan skje, er at du får en ny annen stilling i det offentlige.

Og har du nå, som kronisk syk eller handikappet,og arbeidsufør... ingen ektefelle, partner eller samboer. Ja da vil du se fremover til et liv i fattigdom. Du vil alltid måtte leve i sparsommelighet, og ikke unne deg noe ekstra. Og ikke klag, for da vil du få høre at det er "bare å begynne å jobbe det"! Av mange rundt deg...friske mennesker, uten særlig erfaring med vanskeligheter i livet gjerne. 

I tillegg må du leve med at mannen i gata gjerne ser på deg som en taper, en lat og svakelig person, som utnytter samfunnet og ikke gjør noe nytte for deg lenger. Så en ekstra belastning du vil måtte tåle, er altså at svært mange mennesker, gjerne friske, som ikke har så mye utfordringer i hverdagen, mislike deg, gjerne skrive om deg på sosiale medier. Du vet, noe om at du snylter staten, bruker opp skattepengene deres eller at han/hun klarer da både å bytte dekk og beise hytte osv...

Og neida, de husker ikke at du har arbeidet i fulltid ved siden av ekstrajobb og helge-jobb, i over 30 år,og selv har betalt inn hundretusenvis av kroner til statskassa. og fortsatt gjør det, da f.eks uføretrygd,i dag skattes som vanlig arbeidsinntekt. Du vil oppdage at nå har du rett og slett stemplet deg selv ut i fra samfunnet, på alle vis.

At politikere hvert eneste år, vil justere ned din levestandard. Om de gjør det for friske og arbeidsuføre, så har disse en bitte liten mulighet, for å ta på seg mer arbeid, en ekstra jobb, så de klarer seg. Mens du, du har jo ingen krefter til det. Og skulle du likevel ville forsøke deg, for at ikke alt skal gå til dundas....ja da vil du slite.

For jeg kan love deg, at i dagens arbeidsmarked. Hvor de kan velge og vrake i norske og utenlandske arbeidstakere i omtrent enhver stillingstype.... der finner du ingen som vil velge en "gammel 50 åring", som att på til er stemplet "arbeidsufør" av samfunnet. 

Dette er nemlig straffen! Straffen for at du selv skaffet deg slike dårlige gener, straffen for at du ble syk eller skadet! Du skal ikke tro, at når du er såå dum, at du går og blir alvorlig syk, slik at du aldri kommer deg skikkelig igjen, så skal du ikke samtidig tro at du også skal kunne få tilpasset arbeid, slik at du har råd til å leve og bo! Nei, vet du hva, et sted må du slutte å forlange! Du har jo fått "alt"! Både elendig helse, fast inntekt og fri hver dag!

Selv har jeg så mange diagnoser, tilstander og handikap, at jeg vet ikke helt hva som er "verst", men jeg vet hvilket symptom som er verst, for min del. Nemlig utmattelsen og den evige trøttheten. Som ikke lar seg trosse. Smerter er relativt, og man kan venne seg til å leve med mye smerter. Og om man vil, kan man ta smertestillende, i sterk eller mildere grad.

Men for meg, er altså mangelen på krefter, det aller verste. Å tvinge frem krefter som ikke er der, eller holde øynene åpne, når de sklir igjen til stadighet av seg selv, det er faktisk ikke mulig. Hvert fall ikke når utmattelsen faktisk er fysisk. Spør en som lider av depresjon i perioder, hvor vanskelig det er å tvinge seg til aktivitet? Og om kropp og hode er fysisk utstyrt med omtrent 60% av andre og friske menneskers energinivå, så er det altså ikke gjennomførbart. Og det, det er en veldig vanskelig situasjon å akseptere synes jeg.

Når jeg en sjelden gang, i tillegg opplever å få "ordentlige" sykdommer, altså influensa, infeksjoner eller skader en fot f.eks. Så er det umulig å forklare friske mennesker, hvor redusert du blir. Fordi du har ikke 100% friskt utgangspunkt. Og dermed kan en liten forkjølelse stjele siste rest av krefter dessverre. Ofte så møter jeg også friske mennesker, som ønsker å være kronisk syke! Nei, det er ingen spøk, de sier gjerne, ja, jeg vet eksakt hvordan du har det! For jeg har et vondt kne, eller er utmattet hele tiden,både på jobben, treningen og ellers...... Hehe, noen som kjenner det igjen?

Prøv da å vis litt empati, og si at du forstår, og at ofte så kan mindre alvorlige infeksjoner, sykdommer eller skader, virke mye verre på en frisk person, enn på en som er kronisk syk. Fordi kronikeren er vant til å leve med smerter og utmattelse. Men en ting er sikkert, en hver person, som jeg vet er frisk og arbeidsfør, som svarer meg slik: jeg vet hva du mener, eller tenk på meg da, jeg har både kink i ryggen og allergi. Ja, den snur jeg ryggen til, og jeg forholder meg ikke lenger til det mennesket.

Det er en av mine mange overlevelsesteknikker. Spesielt gunstig er den når en voksen frisk kar, som aldri har opplevd alvorlig skade eller sykdom, slenger ut av seg den der.... da tenker jeg mitt.. du verden for en "mann", og fjerner så vedkommende fra meg, både fysisk og mentalt. For jeg har rett på å slippe å bruke energi og irritasjon på slike. Og den retten har jeg hvert fall beholdt!

Men det få eller ingen tenker på, er at ved å gi oss kronisk syke og funksjonshemmede, støtte ved at vi mottar behandling som fysikalsk, massasje, svømming osv, eller ved å utrede oss bedre, ta gjennomgang av medisinering, gi oss positiv feedback istedenfor å rakke ned på oss om vi ber velferdssystemet om hjelp, så hadde samfunnet kunnet blitt spart for mange og langvarige sykehus og institusjonsopphold.

Vi kunne, mange av oss, klart å bidra mer med å jobbe ordinært, men tilrettelagt. Men vi er rett og slett ikke av interesse. Etter at du blir erklært arbeidsufør, så er du ute av systemet. Ingen vil ha deg i jobb, ingen i Nav eller i Helsevesenet er opptatt av å få deg bedre, friskere eller holde deg så frisk som mulig. Noen uføre har f.eks partner eller ektefelle, og sliter ikke særlig økonomisk. Og kan kanskje klare å betale selv for behandlinger som gjør at de holder seg stabile eller blir bedre i perioder.

Men de mange, uansett alder, som lever alene, eller som eneforsørger, på uførestønad i Norge, de har ikke økonomi til å bruke tusenvis av kroner hver mnd på å holde seg på samme nivå, eller for å unngå å få helseproblemene forverret. De har gjerne mer enn nok med å klare å få råd til faste medisiner og legebesøk. Slik er virkeligheten for de som misunnes av friske mennesker, oss kronikere!



Jeg har ved flere anledninger drøftet både med politikere, offentlig velferdssystem og i høyere hold, om de ikke tror vi er mange kronisk syke som er en ressurs i oss selv. At mange av oss har enorm kompetanse, mye kunnskap og erfaring, på ulike felt, som mange fortsatt kunne hatt nytte av. Om man hadde gjort seg mer umake med å lage et system slik at vi kan få lov til å jobbe litt. Det er jo bare tøys dette med å regulere uførereformen, slik at flere uføre kan gå ut i arbeid. Når det ikke finnes arbeid til friske, hvor tror de at vi skal finne jobb?? Så naivt, nærmest frekt er det!

F.eks får de som er født funksjonshemmede eller psykisk utviklingshemmede, tilbud om aktivitet og en form for jobb. Riktignok for slavelønn. Men dog... For jeg håper da at de har rett på trygd i tillegg, eller lever de på institusjon hvor hele summen, de 40 kr de tjener i timen, blir trukket til kost og losji?

Men hva om alle uføretrygdede, de som er i stand til å jobbe en time eller mer i uken, trapper opp hos sitt lokale Nav kontor, og forlanger tilrettelagt arbeid? Som vi egentlig ifølge norsk lov, har rett på? Hvordan vil velferdsstaten løse det tro? For det har seg nemlig slik, at med den nedgangen vi har hatt siden årtusenskiftet, alle nye reformer, bostøtte, stipend, særfradrag, lav skatt for uføre, slutt på tilskudd for forsørgerbyrde, fratrekk for høye medisinske utgifter, slutt på gratis fysioterapi osv osv.... så vil nesten alle uføre som lever alene eller alene med barn og ungdom, ville gå underskudd hver mnd. Uansett om de bor i landets billigste utleiebolig. Nei, de kan ikke få boliglån på en uføretygd inntekt i dag, om de ikke allerede hadde kjøpt bolig mens de var friske.

Dermed må vi gå til Nav sosial, men det er svært få som har mental styrke til den påkjenningen, når sjansen for å få hjelp økonomisk og bli møtt med verdighet, er mindre enn sjansen for å vinne i lotto. Så er siste alternativet at vi får deres hjelp til å komme oss ut i arbeid, også de som er 100% arbeidsuføre, fordi de må klare å stå i jobben en stund, for å overleve i vårt dyre land. Så får heller sykemeldinger og gretne arbeidsgivere pga syke ansatte, bare komme... på rekke og rad!

Nei, så lenge jeg er her på jorden, så skal jeg minne dere på, at jeg har klart alt alene. At jeg har spart samfunnet for mye mer enn hva jeg har kostet samfunnet. Og jeg skal ha dere offentlig ansatte i arbeid, dere skal skaffe oss alle, som lever i fattigdom som straff for vår dårlige helse, en jobb, som vi kan takle. En arbeidsgiver som vil ha oss. Og vi skal vise dere at det er ikke viljen det står på!

Jeg har som oftest mye mer styrke og krefter til å gi alt, enn en frisk som er midlertidig syk pga en skade el en infeksjon. Jeg vet det sjelden takler å gi alt de har av krefter, hele døgnet, bare for å klare å jobbe, ta seg av barn eller hjemmet. Fordi de har valgmuligheter gjerne, som gjør at de kan velge å legge seg ned til de blir friske. Noen ganger er jeg takknemlig for min mentale styrke, som er opparbeidet av manglende valgmuligheter!

Det er deler av evnen og funksjonene i vår kropp eller vårt hode, som stanser oss. Ikke viljen, for den har vi, de fleste av oss, uansett handikap! Og vi har alle ulike og unike ressurser, som vil være til stor nytte for samfunnet likevel. Og en av tingene dere burde gjøre for å øke denne muligheten for oss. Det er å revurdere oss, vi er ikke søppel, oppbrukt eller kasserte. Jo mer dere bidrar med nye utredninger, behandlinger for å holde vår resthelse vedlike, og støtte til å ha muligheten økonomisk til å bli så friske som vi kan, jo mer får dere tilbake!

Det er viktig at dere ser dette! At vi er mange som er engasjerte, som ønsker å både bidra og å være selvgående! Ikke glem oss, prioriter oss, slik at vi kan holde oss friskest mulig! Det vil bli en vinn vinn situasjon!

Heldigvis er det flere som tenker som meg, les her, fra Legemiddelindustrien, som faktisk også tar opp dette emnet. Vi kronikere behøver å bli sett, få oppfølging osv. Artikkelen kan du lese ved å trykke her!

Vi er kronisk syke-ikke døde... ennå!

Ønsker du å lese mer av mine tanker, opplevelser og meninger. Følg meg gjerne på Facebook, siden finner du ved å trykke her. Tusen takk for at du leser, deler eller kommer med tilbakemeldinger <3

 

 

 

 

 

Takk skal dere faan meg ha... Norwegian,dere er virkelig unike!

I skrivende stund,  juli 2017, så leser jeg på deres Facebookside, kjære Norwegian, at det er det over 100 personer som har lagt inn klage på dere, siden jeg skrev en klage der, torsdag den 22 juni 2017. Jeg har ikke så mye tid, at jeg orker å telle alle klager før denne datoen. Klagene dreier seg om mye forskjellig. Men det som går igjen, er følgende: ingen blir oppdatert eller varslet om kansellerte reiser, ingen ansatte er på plass ved gate, ingen ansatte på flyplassen har informasjon om noe, deres ansatte er arrogante, gretne og mangler serviceinnstilling, dere gjør ikke opp for økonomiske tap som skyldes dere, timelange ventetider på deres kundetelefon, ingen mat-servering på lange reiser, ulik behandling av hva dere kaller cabinkoffert osv osv.

La oss ta det viktigste, hvordan hadde dere tenkt dette skulle foregå fremover? Hvorfor velger dere ikke ansatte som smilende kan og gjør jobben sin? Hvorfor tror dere at dere kan unnslippe klager, ved å opptre uten e-post adresser for kontakt? Hva har fått dere til å tro, at et selskap som bedriver service og reiser, ikke behøver å ha kompetanse om hvordan utøve service?

Dere er altså, som overskriften sier, unike! Men ikke på en positiv måte. Nå har jeg, som har forsøkt å forsvare dere, når folk banner over dere... endelig forstått hvordan dere opptrer. Og jeg skal ikke fly med dere, jeg betaler heller tusenvis ekstra, for å få normal service hos et annet selskap!

Jeg sendte dere en skriftlig klage, etter å ha jobbet lenge med å få tak i kontaktinformasjon. For den vil dere nødig ut med. Og tlf deres er det for mange timer (ja, timer...ikke minutter) ventetid på. Og svaret er bare et generelt svar, som dere nok bruker til alle klager! Hvor dere mest forteller om dere selv i tredje person, på samme måte som psykopater pleier å gjøre. Og ikke et av mine spørsmål er besvart! ikke et!



Her kan man lese vår henvendelse til Norwegian, og deres intetsigende tilbakemelding:

Vi var to personer, meg og Tove, som skulle fly til Stavanger, Sola, kl 18.15. Da vi er godt voksne personer, som liker å ha god tid, sørget vi for å være på Gardermoen lang tid, før flyet skulle gå. Etter å vært i gjennom sikkerhetskontrollen,spise vi litt. Og bestemte oss for å gå til gate nr 14. Som vi hadde lokalisert før vi spiste, nettopp for å unngå stress. Vi var ved gaten ca 17.42. Det satt mange og venter der. Men likevel var ingen ansatte på plass i skranken man må gå igjennom for å komme inn på gaten og flyet. Vi satte oss derfor på fremste benk ved sitteplassene. Den er med retning ansiktet mot skranken, og altså nærmeste sitterekke til gaten. Ingenting skjedde, vi syntes det var noe merkelig.

Tove gikk og kikket i vinduet, for å se om flyet kanskje ikke var kommet ennå. Men det var der, kunne hun se. Nå etterlyser jeg at det burde komme en beskjed over høytaler-anlegget, om det var forsinkelser. For klokken er mye, og det har fortsatt ikke kommet noen ansatt som har begynt å slippe folk ombord. Nå er klokken straks 18.15, når flyet er ment å lette. Da kommer det en dame ut fra døren ned til gaten, med refleksvest på. Samtidig kommer det en høygravid ung dame, og hun henvender seg til den reflekskledde, vi kan se hvordan den gravide får huden full av kjeft, og hun blir peket og forklart hvor hun kan gå og henvende seg, med sitt problem. Tove har nå reist seg, og står i nærheten av disse to damene. For å kunne spørre om hun med refleksvest, vet hva som skjer med vårt fly. Når den gravide passasjeren småløper nedover den veien hun ble fortalt hun måtte gå. Sender den reflekskledde, Norwegian ansatte vil jeg anta, blikket mot Tove, og om blikk kunne drepe. Ville nok ikke Tove vært her i dag. Dermed sier hun bare, at nei, jeg ville ingenting, og kommer å setter seg. Damen med refleksvest forlater området.

Jeg reiser meg og går å kikker på skjermen som står i skranken der. For nå er klokken faktisk 18.17, to minutter senere enn avgang skulle skje. Og ikke et mennesker å se, altså av ansatte. Og alle passasjerer som venter sammen med oss, virker ikke utålmodige eller stresset. Vi får helt panikk. Hva er dette. Hva har skjedd? Jeg har aldri vært med på noe lignende når jeg har flydd tidligere. Nå viser skjermen i skranken på gate 14, at vårt flight.nr og klokkeslett fjernet, og en annen avgang til Stavanger, en time senere, står oppført, altså kl 19.15.


Vi bestemmer oss for å gå i den retning den gravide fikk pekt ut veien, for å se om vi finner informasjon for Norwegian. Og det gjør vi etter en stund. Men.. de to ansatte der, en ung mann, kom ikke inn på pc sin, så han ber oss bruke den unge damen ved siden av oss. Hun er svært aggressiv, rett og slett gretten, og har et ansikt av sten. Altså det siste man forventer å møte hos noen med service som yrke. Jeg forteller at flyavgangen vår aldri skjedde. At vi har sittet der siden mellom ti over halv seks, til nå. Og at ingen ansatte var på jobb, og ingen beskjeder over høytaler-anlegget har kommet, om hva som skjedde med flyet vårt. Ei heller har det kommet noen Norwegian annsatt til gaten for å etterlyse passasjerer som mangler eller informere om eventuelle endringer. Vi viser henne sms som Tove har, med flight.nr osv.

Damen sier: flyet har gått som planlagt det! 110 passasjerer ombord, og nå er det lettet. Hva sier vi??? Hvordan er det mulig, vi har jo sittet der hele tiden! Inntil skranken. Siden kl 17.42 ca, ingen ansatte eller passasjerer har passert oss og gått inn den stengte døren ned til gaten og flyet? Da må det ha blitt flytt til en annen gate, uten at vi har fått beskjed, mener jeg. Men neida, gate 14, dere har bare ikke sett dem, sier damen. Nå kjenner jeg, ennå hvor tålmodig jeg er, at jeg snart mister besinnelsen, og kommer til å svare like spydig og hånlig, som deres ansatte gjør! Jeg spør: sier du at det har gått 110 personer forbi oss, så vil det si at du mener det er noe feil med oss, som ikke kan se dette? Ja, de er jo ombord, men mulig de gikk ombord før dere kom til gaten sier hun. Så tidlig før avgang, innenlands, spør jeg. Ja, det er helt vanlig sier hun.

Jeg spør så om det ikke er vanlig at man f.eks blir etterlyst over høytaler-anlegget, når man ser passasjerer mangler. Eller at de ansatte ved gaten går opp til skranken for å se etter manglende passasjerer når det mangler noen på passasjerer listen. Slik jeg har sett skje med andre flyselskap. Nei det er ikke vanlig lenger sier hun. Hun sier videre at damen med refleksvest, nok var den ansatte i gate 14, som kom opp etter å ha fulgt siste passasjerer ned til flyet.

Men hva slags rutiner er det da, spør jeg videre. Er det ikke normalt at en ansatt blir igjen ved skranken, for å ta i mot etternølere eller forsinkede passasjerer? Og om de kun er en ansatt, og hun får beskjed fra de ansatte på flyet, at det mangler passasjerer i følge listen, så går den gate ansatte opp og ser om de savnede passasjerene nå er ved gaten, før avgang. Særlig når de slapp ombord passasjerene så tidlig før avgang. Nei, det er ikke vanlig sier hun.

Vil dere kjøpe billetter til neste flight kl 19.15 så kan dere det sier hun, de koster kr 1530,-per person! Vi har så mange spørsmål, forstår fortsatt ingenting. Og Tove ser ingen annen løsning enn å kjøpe to slike ekstremt dyre billetter. Dette pga vår reise er bestilt av Pasientreiser, Helfo. Da Tove skal ha en viktig operasjon morgenen etter.Jeg er med som ledsager.  Så valgmuligheter, det har vi faktisk ikke.

Når vi forlater informasjonsskranken, snur vi oss, og ser de to unge som arbeider der, knekker sammen i hånlatter! Fantastisk flotte ansatte dere har? Jeg gremmes, hvordan kan slike overhodet få arbeid noe sted??

Når vi vel kommer til gate 14 med de nye billettene, så er det ingen der, men en mann ikledd refleksvest kommer opp fra gaten. Vi spør ham, om han kan hjelpe med et spørsmål. Det vet jeg ikke, kanskje sier han. (Nok en fantastisk ansatt.....meget serviceminded..eller ikke).

Vel de gjelder flight kl 19.15, til Stavanger, går den ikke fra gate 14 likevel sier jeg? Nei, den er flytt til gate 12 sier han. Vi går til gate 12.. Der jobber det en smilende serviceinnstillt ung dame. Jo,det er helt sant. Hun var helt fantastisk! Jeg håper andre flyselskap snapper opp hennes flotte fremtreden og tilbyr henne en ordenlig jobb!

Og nå ser vi også den høygravide unge kvinnen igjen. Det viser seg at hun hadde kommet for sent til samme flight vi skulle ta kl 18.15. Og det samme gjelder visstnok en annen kvinnelig passasjer der. Vi snakker litt med dem om saken. Og så forteller jeg deres ansatte i gate 12, om hva vi opplevde. Hun blir helt sjokkert, og sier hun vil dobbeltsjekke om flight kl 18.15 virkelig ikke ble flytt til en annen gate. Og hun tar en tlf, og får det bekreftet, at den gikk fra gate 14, men avgang skjedd litt før tiden, ca 18.12. Vi spør henne så, hva er rutine ved slike hendelser, at den ansatte i gaten får vite at det mangler flere passasjerer på listen. Da går vi opp fra flyet til gaten, og ser om de er dukket opp sier hun.

Det er vanlig prosedyre altså! Derfor forstår jeg nå, at deres særdeles lite service ansatte i gate 14 ved flight kl 18.15, IKKE gjorde sin jobb, etter arbeidsintruksene. For vi må gå ut i fra at de er like for alle ansatte? Det som gjør det hele ennå mer spesielt, er at det på flyet til Stavanger l 19.15, er massevis av ledige seter! Likevel forlangte den svært aggressive ansatte i informasjonen, at vi betalte for nye billetter! Og ekstremt dyre i tillegg!

Så jeg forlanger at Tove/vi får tilbakebetalt billettprisene vi måtte ut med. Og selvfølgelig kompensasjon for forsinkelse og ikke minste den stygge nedverdigende behandlingen vi fikk av deres ansatte. Og at ansatt ved avgang 19.15 samme dag, får en påskjønnelse, fordi hun faktisk var den eneste av deres ansatte som både var smilende, vennlig, hyggelig OG kunne sitt arbeid!

At dere foretar opplæring i service for deres ansatte. For den spriker veldig, fra person til person! Og, at dere sørger for at alle deres ansatte følger samme arbeidsinstruks og rutiner. Dere kan ikke fortsette å legge ansvar for ansattes feil, på passasjerer. Jeg forventer svar innen en ukes tid. Uavhengig av deres arbeidsmetoder.

Om jeg ikke får noen tilbakemelding innen rimelig tid. Vil jeg dele historien offentlig, i mitt virke som skribent. Og advare andre mennesker for å benytte deres selskap. For jeg kan altså ikke la slikt passere, uten å vise at vi finner oss ikke i å bli behandlet på denne måten.

For slikt bør man ikke bli utsatt for. Til og med når man er syk og reiser som pasient. Forferdelig service og grove feil i deres rutiner. Og til og med laste passasjerer for deres feil? Jeg har aldri forstått tidligere, hvorfor så mange boikotter Norwegian. Men, om dette er vanlig, så forstår jeg nå mer om hva som foregår.


Mvh Sissel 



Norwegians tilbakemelding:

Norwegian lägger stor vikt vid att ge optimal service till våra kunder och vi beklagar att höra om de problem som uppstod vid Gate i samband med er resa från Oslo till Stavanger den 12 juni 2017.

Vi har full förståelse för att denna typ av händelse upplevts som påfrestande för er. Vi kan i detta tillfälle se att DY544 hade planerad avgångstid kl 18:15 och faktisk avgångstid kl 18:12.

Det av största vikt att infinna sig i god tid vid flygresor. Varje resande är själv ansvarig för att komma i god tid till rätt Gate. De tidfrister som gäller finns väl dokumenterade i våra regler och villkor.

Att infinna sig efter angivna frister kan medföra att ni inte kan flyga som planerat. Det är av största vikt att hålla sig uppdaterad med eventuella ändringar som kan ske så som avgångstid, Gate och även inställda flyg. Ni har alltså ett visst eget ansvar . Ni kan hålla er uppdaterad via de informationsskärmar eller personal som finns på flygplatsen.

Detta är speciellt viktigt nu förtiden då många flygplatser har valt att vara tysta flygplatser och ett mycket begränsat antal utrop görs via högtalare

Vi lägger stor vikt vid att erbjuda en god service till våra passagerare och vi har krav på att alla som representerar flygbolaget skall vara artiga, trevliga och professionella. Vi vill be om ursäkt om ni upplevde er illa bemött vid detta tillfälle. Vi kommer att vidarebefordra era kommentarer angående detta till ansvarig avdelning.

Vi beklagar den situation som uppstod för er men vi kan dessvärre inte tillmötesgå krav om ersättning vid detta tillfälle.

Vi hoppas att detta förklarar situationen och att vi trots allt kommer att få nöjet att välkomna er ombord hos oss även i framtiden.

 

 Med vänliga hälsningar/Kind Regards
Susanne
Customer Relations

 

.

Her har dere et par spørsmål til:

Hvor mange kunder har noen gang fått medhold og fått tilbake sine penger etter å ha vært utsatt for deres elendige service? jeg tipper på NADA-NULL!?!

Hvorfor svarer dere som en politiker på de henvendelser dere gidder å svare på?

Hvorfor svarer dere ikke på alle negative innslag på deres Facebookside?

Hvor lenge skal Norwegian skylde på utenforliggende problem som grunn til elendig service og bare rot?

En ting er hvor provoserende det er, å se hvordan dere behandler kunder. Dere viser på alle vis, at dere har ingen interesse eller noe ønske om, å behandle kunder som de som faktisk gjør at dere eksisterer. Arrogant og spydige i tillegg. Rene Nav-flyselskapet. Der det gjelder å gjøre verst mulig arbeid og være mest mulig frekk ovenfor kunder. Jeg hadde aldri i mitt liv ansatt slike mennesker! I et serviceyrke! Folk som ikke kan smile, har kompetanse i jobben sin, og i tillegg rett og slett ler av kunder og gjør narr av de. Hadde de behandlet meg slik på privat grunn. Så kan jeg love dere at jeg hadde tatt igjen, og da hadde ok evnen til å smile... blitt ennå vanskeligere i etterkant... 

For dere forstår det, at å behandle fremmede mennesker slik, det er ikke godkjent ute blant folk. Det forventes en viss folkeskikk, høflighet, og respekt. Noe som dere har glemt å kreve av deres ansatte....



Jeg kjenner at jeg på en måte blir flau..på deres vegne. Fordi dere har ikke vett på å bli det selv! Og det sier ganske mye...  Jeg lovte dere å gi lyd i fra meg, om dere ikke imøteser vår klage og krav, på en ydmyk og serviceinnstilt måte. Og dere svarer ikke i det hele tatt. bare sender et slikt svada standard svar! Dermed syntes jeg at jeg skyldte dere å gjøre gjengjeld. Noen tusen lesere til enhver tid, har jeg jo. Og da kan det jo hende dere får ennå mer klager og mindre kunder...av den grunn. og det er jo veldig trist.

Ps..jeg har sendt saken videre via Forbrukerrådet selvsagt.

Men samtidig, som dere sier selv "Blunck forsøker til en hver tid å gjøre et hvert menneske jeg er i kontakt med, fornøyd. Og jeg gjør mitt ytterste for at de skal bli fornøyd. Selv om jeg ikke kan noen regler, ikke kan svare på spørsmål, og aldri innser at andre enn meg kan ha rett. Så kan jeg dessverre ikke imøtekomme deres ønske om å ha meg som passasjer i fremtiden. Og jeg ser meg altså nødt til å skrive dette innlegget om dere. Slik at jeg vet at jeg har advart andre idag, i morgen og for all fremtid, mens dette innlegget ligger ute på Internett....lenge etter min tid på jorden er forbi. Så har jeg i hvert fall gjort det jeg kan."

Se på det som....en takk... for å være unikt elendig på kundebehandling, service og drift av et flyselskap. 

All lykke til med fremtiden ønskes

Puss puss <3 

Vil du lese mer av mine innlegg? Gjør du meg glad ved å like min Facebookside, du finner den her! Trykk liker og få beskjed om nye innlegg, eller gå inn og les eldre men fortsatt aktuelle artikler. 

#norwegian #elendigflyseskap "manglendeservice #norwegianhosforbrukerrådet #advarermotnorwegian #bjørnkjos #bjornkjos  #velgrettflyselskap #blunck #bluncksieri #sieriblogg 

Jeg liker ikke feiring, hverken av midtsommer, st.hans, påske osv...

Det føles som om alle elsker å feire! Ofte så godt, at de til og med lager seg grunner til å "feire noe"! Men altså ikke jeg. Vel, jeg vet om noen ytterst få til,som føler det slik som meg, men de er få altså! Kanskje er vi til  og med enda flere? Bare at de ikke snakker om det? For jeg har forstått for mange år siden, at å si slike ting som dette, ikke er helt politisk korrekt, og dermed må man takle å få litt på pukkelen, om man sier det høyt. At man ikke er mainstream. At man ikke er som "flesteparten" av de rundt en, er ofte, ikke så veldig smart. Spesielt ikke om det gjelder tradisjoner, eller nasjonale aktiviteter.

Men dere vet, jeg sier det, for jeg gidder ikke"spille med", fordi det er det enkleste. Jeg kan ikke fordra "å late som ingenting", eller å ikke kunne være åpen, måtte bære på hemmeligheter. Fordi slik vokste jeg opp! Og jeg lever mitt liv i dag, så langt i fra det jeg vokste opp med, som overhodet mulig. Og det innebærer altså åpenhet, ikke noe tilgjort, og at man har lov å være seg selv, uansett om det viser at man er annerledes enn de fleste rundt en! Feiring altså, forrige helg var det St.hans, eller midtsommer da, som skal feires! Riktignok har vi ikke helt svenske tilstander her i Norge..



Men jeg vet de fleste markerer dagen på et vis. Som jeg også gjorde, for mange år siden. I barndomshjemmet, var det nok i hovedsak at familien samlet seg for grilling. Og det samme gjorde vi barna, som unge voksne, den gang vi hadde små barn. Vi møttes alle sammen, og reiste gjerne til en sjø i nærområdet for felles grilling der.

Men de siste nærmere 15-20 årene, har jeg ikke feiret midtsommer. Om ungene ønsket å grille, ja så grillet vi. Men middag må man jo ha uansett. Og ikke en gang når det gjelder grilling, er jeg nok som brorparten av det norske folk. Jeg synes det er så mye ekstra jobb med grilling. Jeg fatter ikke forskjellen på å lage mat i stekeovnen, i forhold til å dra det hele ut, for å steke det der. Joda, om man steker en pølse på en engangsgrill ved strandkanten, så smaker nok den bedre enn om du slenger den i panna hjemme. Men for utenom det, så kjenner jeg ikke forskjell på maten, om den er tillaget i en grill eller i en stekeovn!

Og spise ute, fordi det er sommer og god temperatur, kan man jo gjøre uansett. I dag bruker de fleste gassgrill, og da synes jeg maten blir ennå mer lik den vi lager på komfyr inne. Bare at vi altså sparer oss for mye jobb, ved å tilberede maten innendørs, istedenfor å bære alt ut og inn. Men ja, jeg hverken sa eller viste dette til barna når de vokste opp. Nei nei, jeg smilte og grillet mat, og vi koste oss sammen på st.hans aften, om barna ønsket det. Absolutt!



Så har vi 17 mai da, at jeg ikke er opptatt av den dagen, av alle, det er nok det som er verst å takle for mange rundt meg. Jeg synes det er helt hysteriske tilstander. Hvor man skal pynte seg som søren, og fly ute, samme hva slags vær det er, gjerne i snøstorm for den saks skyld.Og man skal smile, gratulere hverandre med dagen, og man skal omgåes og snakke med vilt fremmede mennesker, på barnas skole, hvor festlighetene foregår. På morgenen bør du invitere alle du kommer på, og gi de frokost og champagne. I etterkant skal man grille, spise Pavlova, eller reise ut å stå i kø for å spise middag ute. Man skal helst bære fargene til det norske flagget, blått, rødt og hvitt, er 17 mai farger.

Jeg syntes det var litt ok når barna var bittesmå, og se de så fine og pyntet, være med de å leke, og å gi de så mange is de ønsket. Men også den gang, syntes jeg det var et pliktløp, en slags påtvunget feiring. Som "alle" må delta på, og har man skolebarn, så bør du ikke lure deg unna, for da blir du ikke sett på med snille øyne i etterkant! I tillegg, så synes jeg jo ikke at det er riktig å feire vår grunnlov, som de styrende makter, faktisk bryter hver eneste dag! I tillegg, er det slik, at jeg de siste 10 årene eller mer, bare ser et samfunn, som går i helt feil retning, i mine øyne. Og det skal jeg feire?

Nei takk! Julen er vel den eneste "røde" dagen, eller høytid,som jeg feirer. Jeg er faktisk veldig "julete" av meg! Men jeg er ikke så tradisjonsbundet der heller, jeg har byttet ut julepynten x antall ganger i de 35 årene som jeg har hatt eget hjem. Vi har tradisjonell mat,ribbe med tilbehør, og andre små ting,som de fleste forbinder med jul. Men altså, jeg er ikke fanatisk, jeg har ikke noe i mot, at man selger marsipan eller julepynt i butikkene fra oktober mnd av. Overhodet ikke, det er bare koselig. Men i slutten av romjulen, er jeg fornøyd av julen. Nyttårsaften har jeg kalkun, og spiser med barna, fyrverkeriet vil jeg helst slippe. Men brukte å kjøpe det hvert år, så lenge ungene var små og ønsket det. Men festligheter nyttår, og dette at man skal klemme vilt fremmede som befinner seg på samme sted som deg, og ønske de godt nytt år...nei det synes jeg er bare pinlig og merkelig.... Og 1 januar, er jeg helt ferdig med hele jul og nyttårsfeiringen for min del.

Bursdagene til ungene er viktig feiring da! For meg, jeg elsker å gjøre dagen deres spesiell, kunne skjemme de bort og gi dem det de ønsker seg mest, om jeg kan. Min egen bursdag betyr ingen verdens ting for meg. Og jeg har gjort mitt ytterste for å slippe å markere den siden jeg var i 20 årene. Den siste feiringen var vel når jeg fylte 30 år. Da hadde venner og min mann, laget overraskelsesfest. Veldig hyggelig, rørende osv. Men, jeg foretrekker å gå stille og rolig forbi den dagen. Skulle ungen ønske å feire mamma med en kakebit, så gir jeg etter noen år. Men jeg vi helst slippe.

Jeg synes hverdagen er best. Og jeg liker heller ikke overraskelser. Absoutt ikke! Hvorfor aner jeg ikke. Det handler ikke om mangel på kontroll. Men kanskej mer det at de overraskelesene jeg har fått gjennom livet, har nok være veldig vonde og tragiske. Og slike avbrekk i hverdagen, handler ikke om glede for min del! Jeg gruer meg alltid til å fylle runde tall f.eks, for da er det større sjanse for at noen kommer på at jeg har bursdag. Mange tror kanskje alt dette handler om at jeg mangler familie. At det er bare meg og mine to barn. Og at alle høytider osv, jo handler mest om barna og familie. Og det er sikkert litt av grunnen. Men jeg er langt i fra den som sitter å banner over høytider og føler meg ensom, mens jeg spiser en papppizza som Grandiosa på julaften. Slett ikke. Men, det er jo ofte "familiedager" slike høytidsdager og feiringer går ut på.



Og jeg mangler jo det i mitt liv. Men, jeg husker jo når jeg hadde familie også, at jeg var irritabel i lang tid på forhånd, f.eks før 17 mai osv, fordi jeg følte meg forpliktet til å delta på dette hysteriske maset, om jeg ville eller ikke. Nå må dere ikke misforstå, jeg er fullt inneforstått med at flesteparten av den norske befolkning er både tradisjonsbundne og nasjonalister, i den forstand at de er Norges patrioter på sin hals. Og jeg bebreider ikke de, jeg synes de skal feire både det ene og det andre. Bare de koser seg! Men jeg skulle ønske at de klarte like lett som meg, å akseptere at noen, som meg, altså lever på et annet vis.Og at vi trives med det. Ikke bli irritert,fordi om vi ikke er like. Vær heller glad for ulikhetene, så lenge alle har det godt? Trivelig midtsommer alle sammen, uansett om du nyter feiringen eller ikke!

Følg meg gjerne videre, ved å like min Facebookside, du finner den her

#mittsommar #midtsommer #st.hans #sthansaften #feiring #nasjonalisme #tradisjontro #overraskelse #ingenfeiring #hverdagerbest #sieriblogg #buncksieri #blunck 

Hvorfor er fasaden så viktig for enkelte mennesker?

Har du undret deg over fenomenet? Dette at noen mennesker har sterkt behov, mer enn andre, for å beholde fasaden? Og helst ikke hvem som helst fasade heller, men aller helst en som gir inntrykk av at du har det veldig godt, eller litt over gjennomsnittet godt. Om du forstår hva jeg mener? I dag nevnes det ofte i samme setning som ord som Facebook og Instagram. Det er blitt så synlig det hele, når vi nå ha sosiale medier. Og denne evige kampen som mange mer enn gjerne er med på, om å ha det finest og flottest. Størst bil. Mest fantastiske feriereiser til eksotiske reisemål. Et vakkert ytre, mange venner, og et nydelig moderne hjem selvfølgelig. Dermed sier også en god del mennesker, at Facebook, Internett osv, er falskt og ikke viser det som er ekte i verden.



Men, jeg tror da de selv ofte er litt for opptatt av alt dette fine og flotte, og lar misunnelsen råde. For jeg selv, jeg ergrer meg ikke over disse som gjerne viser frem alt det vakre og perfekte de har, på sosiale medier. Jeg er ikke misunnelig, den følelsen vet jeg ikke hvordan føles. Jeg blir ikke en gang irritert, jeg kan til og med flire litt, dra litt på smilebåndet, om jeg ser noe som er litt vell overdrevet. Men stort sett, så føler jeg ingenting. Jeg scroller forbi slikt, eller stopper opp å kikker, om jeg faktisk ser noe jeg synes er fint. Der stopper min interesse også, så denne innbitte raseriet noen sier de føler ovenfor fenomenet, det forstår jeg ikke helt. Men jeg aksepterer det, og tenker at om dere ikke hadde ønsket dere det dere ser selv, så hadde dere ikke brydd dere nevneverdig. Det tror i hvert fall jeg...  

Jeg tror at det handler om at mange får dekket et behov for å vise seg vellykket. At de trenger, kanskje litt mer enn andre, å vise frem at de har lykkes. Og at deres formening om å lykkes, ofte dreier seg om de ytre faktorer. Som materielle goder, penger og utseende. De fleste, eller hvert fall mange ungdommer, har vel ofte et stort behov for å fremheve seg selv, ved utseende, oppførsel eller annet, for å passe inn i et miljø, eller for å synes rett og slett. I sin vekst og endringene de opplever ved å gå fra barn til voksen.

Jeg kan husker at jeg også som tenåring i blant trodde,på 80 tallets jappetid, at materielle goder og et flott utseende, ville gjøre meg til noe bedre enn jeg var. Og at det dermed var noe man måtte strebe etter. Men som voksen er slike tanker borte fra mitt hode. Min selvfølelse er god, selvinnsikten likeså. Det kaller jeg ofte for fordelen ved å bli voksen, livet i seg selv, gjør at man med erfaringene man oppnår med tiden, føler trygghet på at man duger, akkurat som man er. Man aksepterer at man har dårlige sider, som man må leve med, og skavanker ved utseende, som ikke kan endres.

Følelsen av mestring, alle ting man har vært med på i løpet av et langt liv, som man i dag vet at man kom seg igjennom, gjør at man vet man kan klare det meste. Og den tanken gir jo trygghet. Selv har jeg som mange vet, hatt noe i overkant av vanskeligheter i livet. Og jeg har alltid vært alene om strabasene, uten partner eller familie, da blir man nok automatisk veldig trygg på seg selv. Jeg husker jo hvor vanskelig, vondt, tungt og vanskelig disse episodene var. Men jeg vet jo også at jeg taklet det hele, likevel. Slik ble jeg trygg på meg selv som person.

Ikke alle voksne mennesker har opplevd så mye vanskelige livssituasjoner, eller de har levd veldig beskyttet kanskje, at f.eks en partner eller en nær familie, hjalp de ut av vanskelige stunder. Om de da overtar det hele, ved å ta over problemet, og løse det for den det gjelder. Istedenfor å hjelpe vedkommende til å hjelpe seg selv, ja, da kan det bli vanskelig å oppnå mestringsfølelse og deretter denne tryggheten.



Mange tror fullt og fast på, uansett om de er godt opp i alder, at det å fortelle eller vise andre mennesker, at de har en høy stilling, hytte og båt, eller de rette venner og omgangskrets, automatisk gir de en høyere status enn andre mennesker. Og så lenge det da også finnes så mange voksne,som er enige. Ved at de føler misunnelse og irritasjon, ved at dem da viser frem alt dette, så vil vi beholde fenomenet! Mens slike som meg, og sikkert mange  med meg, vil aldri hverken føle behov for å delta i den konkurransen. Eller føle sjalusi eller irritasjon, over at disse stadig må dele bilder og tekst, som viser deres vellykkethet i livet. Vi bryr oss rett og slett ikke.

For når man vel har denne tryggheten, på at man duger som person, akkurat som man er. Uansett sosial status, utseeende eller formue, ja da higer man ikke etter mer. Man er fornøyd som det er, og føler ikke for å delta i konkurransen med f.eks naboene, om hvem som har størst hus eller nyest bil. Vår selvfølelse behøver ikke bli styrket ved å vise frem en polert og flott overflate. Vi viser  heller frem vårt som det er, uten noe tilgjort, både at vi kan se flotte ut, og til tider se mindre pene ut. Vi deler negativt om oss selv, og positivt, rundt vår person. Altså viser oss akkurat som vi er. Selvfølgelig vil vi gjerne fremstå som noenlunde okei, vise oss fra vår beste side. Det tror jeg vi alle ønsker. Men vi har helt andre verdier, og får altså ikke mer respekt eller anerkjennelse for noen, om de deler bilder eller annet fra et flott og vellykket liv, med høyt forbruk osv.

Dermed har jeg aldri noen tanker hvor jeg irriterer meg over andre kvinner som deler bilder på sosialele nettverk, av seg selv, med masse filter, kledd i dype utringninger og med tusenvis av kr betalt for alle injeksjoner og løshår osv. Jeg blir aldri irritert eller sinna og oppgitt, om en mann deler bilder av sixpack på magen, eller av sin sportsbil, cabincruiser eller presenterer seg med en fanscy tittel. Jeg føler ikke noe annerledes ovenfor disse menneskene, enn jeg gjør ovenfor andre type mennesker. Det eneste må vel være, at jeg sjelden gidder å opprettholde kontakt med slike mennesker i blant. Fordi overfladiskhet og interessen i materielle verdier, kjeder meg, og gjør at jeg ikke føler særlig spenning i å holde kontakt med slike mennesker. De kjeder meg rett og slett ofte.

Trist muligens, men jeg foretrekker ekte mennesker, som åpent og ærlig, står frem med sine gode og dårlige sider. Og som har noenlunde samme verdier i livet som meg selv. De har ofte mye livserfaring, kan føre dype samtaler, jeg kan lære mye av dem, og de er ofte svært interessante å snakke med. Jeg har ofte ledd, inni meg, når f.eks menn tar kontakt med meg på Facebook eller andre steder, og starter kontakten med at de vi ta meg med til leiligheten i Italia, eller forteller at de har hytte på fjellet og spiller golf. Ikke fordi disse tingene ikke hadde kunne vært deilig. Jeg mener, Hvaler er flott! Italia skulle jeg gjerne besøkt osv.. Men å nevne disse tingene, som et forsøk på å fortelle om seg selv, for at jeg skal føle interesse for å svare dem, det er nok det største bomskuddet de kan gjøre! Og de av dere som er som meg, forstår nok hva jeg mener?

Om jeg liker et menneske godt, så er det bare hyggelig det, om vedkommende har tilgang på en leilighet i Italia, som vi kan besøke sammen. Men det er jo ikke den leiligheten, som bestemmer om jeg ønsker kontakt eller liker vedkommende... Men slik er det altså blitt. Vi ser nå hvor mange det egentlig er der ute, som sliter meg egen selvfølelse og føler at de ikke strekker til som menneske, med sin personlighet, og dermed må vise til ytre ting, for å oppnå oppmerksomhet.

Også ekshibisjonisme er bitt "for alle", eller for mange. Noe som man i tidligere tider, mente gjaldt noen få mennesker. Mange menn, føler seg opphisset, av å sende bilder av sine kjønnsorganer, til fremmede kvinner på Internett. Selv om de vet at kvinnene bare overser det, ler av dem eller bli sinna. Disse menneskene er blitt mye mer synlige, så vi ser de er mange. Og Internett er fantastisk for den slags blotting, risikoen for å bli tatt for lovbrudd er minimal, i forhold til blotting IRL.

Og de siste 15-20 årene er det blitt flere og flere unge jenter som bruker mye penger for å endre utseendet, slik at de blir seendes ut mer sexy,med operasjoner av bryst, og alt annet. Og de tjener så penger ved å ta oppdrag som glamourmodell. Også den kjente bloggeren Sophie Elise, har jo fulgt den trenden. Og hun har tusenvis av små jenter som følger henne og vil bli som henne. Og når hun vinner pris etter pris, for sin blogging. Ikke for innhold, men for utseende vil jeg anta. For hun skriver vel ikke bedre enn mange av de andre unge rosa bloggerne. Ja, da har vi satt trenden, alle vil operere seg og bli som henne. Ogå forklare en 12-14 åring om hvor dumt dette er, det vet vi, ikke er lett.

Man kan også se alle ungdommer som på nett, legger ut bilder av seg selv, begge kjønn, og hvor de ber folk "rate" bildet sitt. Altså gi karakter eller poeng på hvor bra utseende de har! Dette gjelder kanskje flest i alderen 14 til noen og 20 år. Det er fryktelig trist, at ikke deres foreldre setter seg ned å snakker med ungene sine. Om hva som virkelig betyr noe til syvende og sist. Og hvor skadelig det er på et ungt sinn, å utsette seg selv for dette. I tillegg har vi unge som sender nakenbilder til andre mennesker, for å oppnå penger, få være med på aktiviteter osv. Det er en form for salg. Og noen av disse, liker faktisk å sende slike bilder.



Man kan se også mange voksne, mennesker på 40 år pluss... som nyter å dele massevis av bilder av seg selv, og lever godt på tilbakemeldingene Men de kan også bli fryktelig lei seg, om de får lite eller negative tilbakemeldinger. Hvem har "lært" dem dette? Hvorfor føler så mange at de må vise sitt utseende, eller sin vellykkethet på denne måten? Og hva skaper denne holdningen. Jeg tror det er mennesker med lav selvfølelse, som forsøker å bygge den opp, med den eneste måten de kjenner til. Ved å vise seg rik, pen og altså vellykket. Hadde de opplevd en del av livet, som viser dem hva som virkelig betyr noe. F,eks god helse, en kjærlig familie, tak over hodet og mat på bordet. At deres kjære, eller dem selv,ikke blir utsatt for ulykker eller død. Ville de ha fått fokuset sitt snudd, og sett realiteten.

Men man kan jo ikke hverken håpe at alvorlige ting rammer dem, eller påføre de traumer, som får de til å innse hvor feil de tar. Så vi må altså leve med det. Og det blir mye lettere, for de av oss, som er glad i oss selv som vi er, som er lykkelige, og fornøyd med livet vårt. I forhold til de som reagerer med sinne og irritasjon. Jeg kan ikke se hvordan dette kan plage dem, annet enn at de da altså er misunnelige, og ønsker seg det de ser selv. Altså de føler mye usikkerhet, og har en lav selvfølelse, og lar seg derfor påvirke dessverre. Jeg tror denne trenden om å vise seg frem, bare vil øke i tiden fremover. Og at det beste vi kan gjøre, er å jobbe for å få våre unge til å forstå hvor unødvendig det er å se ut på en viss måte. Eller fremstå som noe annet enn de er. At de til syvende og sist, vinner mest på å by på seg selv og sin personlighet. Ikke på utseende, materielle verdier og den type vellykkethet. For den trenden er bare med på å forsterke en eventuell allerede dårlig selvtillit. S

å får vi andre, voksne, bare bla forbi, og tenke at de fleste vil en gang forstå det, når de blir eldre. Og de voksne på vår alder, som fortsatt kjører på den samme stilen. De plager ikke oss, de kan finne sine partnere eller venner, blant likesinnede. De som faktisk lar seg begeistre av hytta på Hvaler, leiligheten i Italia eller en fet bankkonto. For vær du heller takkenemlig for at du er glad i deg selv som du er, med noen kg for mye, noen skavanker, akkurat nok penger til å klare deg, og sunne og gode verdier. Du vet at du duger! Tenk hvordan de sliter de som måler velstand og lykke i materielle verdier og utseende. begge de to tingen kan forsvinne fort. Og hva har de da? Ingen verden ting... Men det har vi, du og jeg, ikke sant? Slutt og ergre deg, vær glad du er trygg nok på deg selv, til å nyte livet ditt, og til å være fornøyd med deg selv, akkurat som du er.

Anerkjennelse og bekreftelse oppnådd ved utseende eller penger, er ikke varig. Men det er de tilbakemeldinger du får på din personlighet <3

Ønsker du å lese mer av mine funderinger, meninger og andre artikler. Følg meg gjerne ved å like siden min på Facebook, du finner den her.

#overfladisk #skjermeseg #perfeksjonisme #fasade #sosialstatus #materielleverdier #lavselvfølelse #fremståbedre #selvtillit #likesinnet #livsstil #ekteverdier  #misunnelse #sjalusi #mindreverdighetskomplekser #tryggpåsegselv #sieribogg #bluncks #blunck

Ensomhet-en skremmende trend, som øker i omfang

Man ser det hele tiden, det er blitt veldig synlig de siste 20 årene, mer og mer, etter vi fikk Internett. Nå tror jeg faktisk, at det ikke bare handler om synligheten vi har. Men jeg kan lese flere steder, at det er blitt mer utbredt. Ofte var det mange eldre tidligere. Og godt voksne, som pga livsstil eller annet, manglet omgangskrets. Og kanskje en og annen tenåring, som følte seg utenfor og annerledes. I dag er det slik, at er man aktiv, og kikker litt her og litt der, her inne. Så ser man at alder,utseende, livsstil, helsetilstand m.m, ikke lenger behøver å ha noe å si. Svært mange, i alle sosiale lag, står frem som ensomme. Og om noen gjør det, får de gjerne mange bekreftende tilbakemeldinger fra ulike typer mennesker, som føler det på samme måten. Jeg synes det er trist, og vondt å være vitne til. Og det er synd at det er blitt slik.

Og har det blitt slik at flere føler ensomhet etter at vi fikk sosiale medier hvor vi holder kontakten? Det tror jeg en god del faktisk mener. At det er usosialt, og de savner tiden man møtes eller ringes isteden. Men, når det er sagt, så kjenner jeg også mange, særlig mennesker med handikap og dårlig helse, som sjelden kommer seg ut av huset, som er mye hjemme, som sier det motsatte. At sosiale medier, ga dem endelig mulighet for å kommunisere med andre mennesker, å delta i det sosiale livet. Selv om de var "bundet" til senga eller hjemmet av helse-messige årsaker. Rent personlig må jeg si, at jeg føler det som sistnevnte. Og jeg tror at det handler om hvordan du ser på Internett, om du føler sosiale medier er falskt og ikke representerer den virkelige verden, føler du deg nok mer ensom ved å bruke de. Men, er du åpen, og tørr å dele litt raust av personlige ting og både negativt og gode ting, vil man oppdage at sosiale medier kan gi deg ekte og nye venner.



Det skal være nevnt, at jeg er heldig, fordi jeg sjelden eller aldri, har følt på ensomhet. Men jeg har derimot opplevd at helseproblemer og trang økonomi i tillegg, tok fra meg arbeid og arbeidsmiljø med kolleger, i tillegg til at jeg ikke lenger orket å være sosial i samme grad som tidligere, pga helsen. Og også fordi jeg ikke hadde økonomi til å delta på mange ting i tillegg, av samme årsak. Da kunne jeg vel lett blitt ensom, men det har jeg aldri kjent på. For det lille jeg klarte å beholde av sosialt liv, og de få vennene som forstod, og som alltid var der, samt sosiale medier, gjorde at jeg følte meg vel så sosial som tidligere! Så dette med Facebook, Snap osv, det tror jeg kommer veldig an på synet vi har på Internett. Mange mener nemlig at det er et type liv på "Facebook", også er det sitt eget virkelige liv, som de har når de ikke er pålogget. Og de er mange som tenker slik. Og har man et sikt syn på Internett og sosiale medier Så kan man jo forstå at de føler at det blir falskt og lite "ekte" den kontakten man har med andre mennesker på sosiale medier. Men da er de selv kanskje ikke så veldig åpne som person, de deler kanskje mer upersonlige saker, og er skeptisk til hvem de snakker med av fremmede. Kanskje deler de helst bare noe positivt, og derfor ser det slik, at de som er glade og positive på sosiale medier, er falske og viser en glansbilde side av sitt liv, som ikke stemmer med virkeligheten. Og da blir jo hverken nye vennskap på f.eks Facebook, eller samtaler de har åpent eller på meldinger og mail, særlig ekte. Om man har det synet på saken. Men det tror jeg nok handler mye om en selv også. Jeg er eksakt den samme på f,eks Facebook, som jeg er ellers, eller "irl" som de fleste av oss kaller det. Og da jeg ikke sliter med å være litt "raus" å by på meg selv, vise hvem jeg er. Både på godt og vondt. For jeg er et positivt menneske, med et lyst sinn. Men også jeg har mindre gode dager, eller vanskelige ting i livet mitt, som jeg deler om det faller seg slik. Og da, føler andre mennesker tillit, og synes det er lettere å dele oppriktige ting om seg selv tilbake. Akkurat slik som vennskap ofte opptrer utenfor Internett verdenen altså.

Uansett, hva er det som skaper ensomhet da, både i eller utenfor Internett? Som sagt, så har jeg opplevd mye vanskelig, men ensomhet, har jeg ikke kjent så ofte på. Hvert fall ikke i voksenlivet. Men det skjedde nok sjelden som barn også. Jeg har alltid likt å ha en del tid for meg selv, og har ikke behov for å ha andre folk rundt meg daglig, slik jeg vet mange føler det. Og det hjelper jo litt, å faktisk trives i eget selskap. Eller f.eks med en hund. Å tilbringe en hel dag sammen med hunden min, har alltid gitt meg mye, jeg har "alltid" levd med dyr i huset. Noen mistrives så veldig i sitt eget selskap, at de aldri kan like å leve alene. Og synes at å tilbringe ettermiddag og kveld alene, etter skoletid eller etter jobb, er en grusomhet. De vil ut og møte folk, eller ha besøk, daglig. Ellers blir de urolige, misfornøyde og noen da, altså ensomme. For ensomhet for et menneske, er ikke nødvendigvis det samme som ensomhet for en annen. Men likevel, jeg har alltid sett på vennskap, som viktig. Og ettersom jeg vokste opp under dysfunksjonale forhold hjemme, så ble det ofte vanskelig å ha gode vennskap som barn og veldig ung,dessverre. Selv om man  jo behøver det ekstra godt, når man ikke føler seg helt trygg og vel, hjemme med familien. Jeg hadde noen få, nære og viktige venner, men det var vanskelig å beholde vennskap og være med på aktiviteter.



 Men jeg flyttet hjemmefra, før fylte 16 år. Så jeg dyrket mine vennskap fra den dagen. Da hadde jeg mitt eget hjem, kunne ha besøk når jeg ville. Og når jeg fikk kjærester osv, så var det for meg, aldri slik at jeg kuttet ut venner, pga jeg var i et forhold. Det så jeg mange faktisk gjorde. Ja jeg ser det den dag i dag, både blant de unge og blant oss godt voksne. Forsøker man å si til disse, at du må ikke helt glemme dine venner da, i forelskelsens rus. Så svarer mange ærlig, at jammen jeg har ikke bruk for venner nå når jeg har ham eller henne! Fei! Spør du meg. For det første er det litt stygt gjort ovenfor dine venner, at du bruker dem, trenger dem, når du er singel og alene, vraker dem, når du er "opptatt" i et forhold? Og mange forventer da, at de samme vennene står parat og klar til å bruke sin tid til å være sammen med deg igjen, om ditt forhold går i oppløsning! Det bør du nok ikke ta for gitt. De har gjerne gått videre og funnet andre venner, og satt seg ned alene, og ventet på at du skulle komme tilbake. Jeg har ofte tro på at vennskap varer lengre enn et forhold. Ikke det, i voksen alder, har jeg blitt mye flinkere til å avslutte vennskap, som jeg føler jeg vokste i fra, eller som jeg føler ikke lenger gir meg noe positivt f.eks. Men, forhold, de er blitt like kortvarige og mange, som når man hadde kjærester som 14 åring, dessverre. Og da er de jo trist, om man har gitt opp alt og alle i livet sitt, for å dyrke den mannen eller kvinnen 24/7. Og sitter igjen med ingen...når han/hun forsvinner?

Også de årene jeg var gift med min kjære Lars, han som var min beste venn i tillegg til min kjæreste og ektemann, samt far til mine barn, så passet jeg på å beholde mine venninner og til dels mine kamerater, I tillegg til Lars og mine felles venner. Ja, jeg til og med maste på min kjære mann, om at nå må du finne på noe med kompisene dine! For nå er det lenge siden! Viktig at de ser du er der, og motsatt. Når mine egne barn, ble ungdommer, var jeg igjen på plass, med streng pekefinger! Jeg så etter en tid, at min kjære sønn og svigerdatter, etter noen år, ble sittende kun hjemme, og aldri sammen med sine venner lenger. Jeg maste og maste, og etter hvert tok de begge opp vennskapene sine på hver sin kant, før de mistet dem. Med årene fikk de også nye venner, både felles og hver for seg. Det samme skjedde med min datter, når hun hadde et langvarig forhold, jeg maste, og hun gikk derfor en sjelden gang ut med jentene, eller reiste på besøk til venninner, og hennes kjæreste var sammen med sine kamerater. Og jeg tror rett og slett, at mange mennesker ikke forstår hvor viktig dette faktisk er! Uansett alder! Det går fint an å bruke mye tid med kjæresten, men likevel i blant oppretteholde kontakten med venner. Selvfølgelig prioriterer man litt annerledes om man har kone/mann, barn osv.... men det kan likevel dyrkes og beholdes vennskap gjennom det hele. Jeg tror det er viktig for forholdet også faktisk. Og det er viktig å få innput fra andre enn partneren og arbeidskolleger. Oppleve noe hver for seg, så man har noen samtaleevner, noe å fortelle. Og for ikke å ende opp alene, når forholdet ryker!



Er dette en grunn til mye ensomhet. Ja, det tror jeg faktisk, når jeg ser hvordan mange prioriterer. Og lever en type liv som singel, og et helt annet liv,når de er i et forhold. I tillegg kommer vel dette med at vi får et stadig kaldere samfunn, hvor penger og makt betyr mer og mer, og mennesket betyr mindre. Har man samtidig litt ekstra utfordringer, som helse eller økonomi som er vanskelig, så føler man seg ennå mindre som en del av fellesskapet. Man blir mer alene, kan ikke delta så mye, og mister litt av den gode selvfølelsen og tryggheten, man før hadde blant andre. Og det er vel mange som tar dette som ondskap, men det er uansett ikke ment slik, mange ensomme, tar rett og slett ikke ansvar for eget liv. Jada, vi har alle ulike forutsetninger, men alle, om vi snakker om voksne mennesker, må selv ta grep. Og endre det man er misfornøyd med. Du kan ikke skylde på at ensomheten skyldes alle andre, som "ikke gidder å bli kjent", eller som "ikke bryr seg om deg". For det er ikke deres ansvar at du er ensom, det er jo ditt. Og ingen av oss er perfekte, jeg har så mange feil og dårlige sider, at det er ikke en gang plass til å ramse opp de alle. Men, jeg kjenner også mine gode sider, og jeg er hele tiden bevisst på å forsøke å være den beste utgaven av meg selv. Jeg endrer meg ikke, for at andre skal like meg, men jeg lam forsøke å gjøre litt ekstra, for at det skal bli lettere å like meg.

Og der er det mange som tenker annerledes, det ser jeg daglig. Om man skriver på sosiale medier at jeg er så stygg, og rar, og dum og tykk, at ingen vil være kjæreste med meg. De vil bare ha alle andre! Eller at jeg er vel så rar,, og lite sympatisk, at ingen bryr seg om meg og den slags. Altså, det er trist å lese slike setninger. Og nei, jeg er ikke "kald", jeg har masse empati, hele livet mitt består av empati. Men noen må bli flinkere til å ta ansvaret for seg selv. Jeg vet ikke hvordan disse menneskene har fått så lav selvfølelse, men det er ikke andre mennesker som kan bygge opp det. Det må de gjøre selv. Ved aktivt å søke hjelp, om det så er samtaler om livet og seg selv et sted, eller om det er hvordan andre mennesker ser på dem, eller hvordan de tror at andre mennesker ser på dem. Vet ikke de fleste voksne at det ikke er tiltrekkende å se noen som har så stygt syn på seg selv. At det å gjøre seg selv mindre enn de er, rakke ned på seg selv, synes "synd på seg selv", være negativ og survete, ikke er tiltrekkende på noen mennesker? Om jeg synes mye ved meg er negativt, så skriver jeg jo ikke det? Det eneste man kan oppnå da, er til nød medlidenhet, ellers at folk gjerne skygger unna. Det er ikke tiltrekkende på folk, å ha et mørkt dystert sinn, og å føle seg stygg og mindre verdt. Så er dette følelser man kjenner på ofte, så bli man ikke mindre ensom, eller føler seg bedre, ved å skrive det. Det har motsatt virkning. Da kan man prøve å være en bedre utgave av seg selv, å skrive litt mer positivt, det er ikke å juge, det er å prøve å fremstå som et tryggere og mer selvsikkert menneske, som ser positivt på livet. Og en slik person, tiltrekker seg gjerne andre mennesker, det "smitter" med positivitet. Er man i tillegg sær, orginal, nerd eller hva du vil kalle det. Så er det enda vanskeligere å finne både en partner eller venner ofte. Men da må man lære seg å tilpasse seg. Og vise at man kan takle interesser og aktiviteter som "de fleste" rundt en liker. Ikke på bekostning av seg selv. Men ved å innrette seg litt.



Og senere når man blir godt voksen, så føles det ofte ikke så vanskelig å være annerledes lenger, slik var det hvert fall for meg. Jeg så jo at alle de tingene som var vanligst rundt meg, var andre ting enn jeg likte mange ganger, men jeg innrettet meg, og ble med på deler av det. og det var både greit, lærerikt og moro. Men ettersom jeg ble eldre, og mer trygg på meg selv og min egen selvfølelse, så var det bare greit å være annerledes, nesten litt gøy, å være ulik de fleste rundt meg. Slik at jeg ble litt mer unik. Så jeg tror dårlig selvtillit og selvfølelse, må gripes fatt i, og at man må prøve å være mer positiv, og ikke minst selv ta grep. For å komme seg ut av ensomhet. De som er i stand til det hvert fall. En eldre person,på 80 år, som er dårlig til bens, kan vanskelig oppsøke folk og liv og røre, eller lære seg å bruke Internett til å være sosiale. Men andre som kjenner på ensomhet, må huske på at vi er mange som skyr unna  mennesker som åpent misliker seg selv, sutrer og klager, eller legger ansvaret for at de er ensomme...på andre rundt seg. Du må selv ta grep,  med de forutsetninger du har. Det er ikke å være ufin, men å være streng, å sette krav, om at man må yte noe for alt man ønsker seg, det kan ingen andre gjøre for en. Jeg håper du prøver, og lykkes, og ser hvor mange som liker å være sammen med deg, om du fremstår litt mer trygg på deg selv og litt mer positiv. Ønsker deg all lykke til! For jeg tror følelsen av ensomhet, er grusom og smertefull, selv om jeg ikke kan sammenligne annet med kanskje følelsen av å "stå het alene" i vanskelige livssituasjoner, det er vel kanskje det nærmeste, og det vet jeg alt om, det er fryktelig vondt å oppleve. Og ingen blir mindre ensom av at vi "føler medlidenhet" med dem, selv om vi ofte gjør der, derfor forsøker jeg å tenke ut, hva som kan hjelpe isteden. For det blir ingen endring uten at vi tenker, og handler deretter.

Noen vet ikke forskjellen på å  være alene eller ¨å være ensom. Forskjellen er stor. Man kanskje si at den største forskjellen er at å være alene, enten det er for en liten stund, en hel dag, eller et langt liv, ofte er selvvalgt. Man har selv valgt å være alene, en liten eller en lang stund. Noen mennesker,som meg selv,stortrives i eget selskap. Ja mange er i stor grad avhengig av å ha en go del tid alene. Jeg er blitt mer og mer glad i slike stunder. Og jeg tror nok at ettersom jeg ble eldre, kjenner meg selv bedre. Og har oppnådd en del selvinnsikt og en trygghet, som kom med erfaring og alder, noe som ga meg en god selvfølelse. Gjorde at dette ble viktigere for meg, en tidligere. Og jeg tørr å innrømme det. Det er ikke så populært for f.eks en ungdom å tilbringe mye tid alene, frivillig, da kan man fort bli sett på som sær og annerledes, og i den alderen er det viktig å "være som alle andre". Og i tenårene er man også slik at man ermer sammen med venner, enn ellers i livet. Vennene er viktigst, til og med viktigere enn familie osv, dette er jo en naturlig utvikling når man går fra barn til voksen.

Og det er nok slik ofte at mennesker som ikke liker seg selv så godt, som er svært selvkritisk og kanskje har en dårlig selvtillit eller selvfølelse, ikke setter så veldig pris på å være alene, i eget selskap. Det er ikke tatt ut i fra intet, uttrykk, som at "man er i godt selskap når man er i eget selskap" og  "man må være glad i seg selv,for at andre skal være glad i en" osv. Jeg vet jo, nå når jeg er voksen og kjenner både mine gode og mindre gode sider..... at jeg frivillig kan velge å være alene.Og at om jeg ikke ønsker å være alene lenger, er jeg såpass hyggelig, at jeg heldigvis har noen nære venner jeg vet liker å være sammen med meg. Har man ikke det, føles kanskje tiden alene, som ensomhet. Ja, man kan jo være ensom i sammen med andremennesker eller sammen med sin partner også faktisk. Så man må nok starte med å jobbe med seg selv, om man vil ut av ensomhetens vonde klør. Kanskje snakke med noe som har kunnskap om det å lære seg å kjenne seg selv, og sette pris på sine positive sider. Noen er faktisk ensomme fordi de har en personlighet eller karaktertrekk som det er vanskelig å like. Og som ingen tørr eller vil fortelle det, fordi man er redd for å såre. Høres fryktelig stygt ut kanskje, men det å være seg selv 100% uten særlige hemninger eller sperrer, er ikke akkurat noe godt trekk for å tiltrekke seg nye bekjente, for alle av oss! Personlig, så trekker jeg meg f.eks unna mennesker med et mørkt sinn, som er depressive og negative til enhver tid. Og selv om jeg liker ærlige mennesker,så unngår jeg mennesker som føler at de bare må si også sin negative mening om alt og alle. Fordi jeg synes at det er bedre å ikke si noe, om man bare har negativt å melde! 

Men selv om man kan si da, at man selv har ansvar for eget liv, og altså å opparbeide seg en form for omgangskrets osv, når det gjelder voksne. Så er det faktisk slik, at det er ikke en mulighet alle har. Noen har ikke ressursene, noen er rett og slett ikke i stand til det. I hvert fall ikke uten en form for drahjelp og støtte. Og hva med oss rundt, i dag finnes det nok dessverre en eller flere dypt ensomme sjeler, i de fleste fellesskap, i din kommune, bygd, eller bygård. På skolen eller på jobben. Blant de eldre. Og også blant små barn og ungdommer. Kan vi andre gjøre noe. Jeg har i innlegget forsøkt å tenke ut hvordan jeg egentlig ble kjent med de venner og bekjente jeg har fått igjennom livet. Og det som en form for tips til andre. Men bør vi gjøre mer? Kan vi alle bistå til at problemet ikke vokser, ved å forsøke å bidra i nærområdet, besøke en eldre vi vet er ensom, gå inn i en situasjon, der vi ser et barn står utenfor lek. Sende en melding til noen på nett, som vi ser skriver at han eller hun føler seg veldig ensom. Jeg tror at alle små forsøk, kan være ti hjelp. Vi kan ikke stanse utviklingen, men vi kan vise at vi ønsker å endre den vonde utviklingen!

Jeg har lest mange interessante artikler om emnet ensomhet. Og om hvorfor så mange opplever det i dag. Mange sier det også skyldes tiden vi lever i. Mange er single,mange lever alene etter samlivsbrudd. Man stikker ikke innom naboer på samme måte som før, i samme grad som tidligere. Familier er svært opptatt. Det er aktiviteter for mor, far, barn og unge,daglig, ved siden av skole og jobb. For noen tiår siden, var det ikke vanlig at hver enkelt levde et så hektisk liv. Man hadde masse fritid, og gikk ikke på kurs, trening og aktiviterer i et sett, når man hadde fri. Men samtidig, så er det jo mange som treffer nye venner og bekjente nettopp ved å gå på kurs eller være med på aktiviteter mener nå jeg. Og for foreldre, til barn i alle aldre. Foreldre til mine barns venner, har ofte blitt venner av meg. Slik har det vært i 26 år, helt siden eldstemann ble født, det var barseltreff, man mødte andre foreldre på helsestasjon, eller på trilletur. Senere i barnehage og skole, når man hentet og kjørte barna til samvær med sine små venner, så det er en måte å få nye bekjente, som har vært fin å treffe nye mennesker på. Og mange av de, er mine gode venner den dag i dag. Og.... man behøver ikke en gang å være utadvent, jeg er faktisk en sjenert person, ovenfor fremmede. Det gjelder å vise seg åpen for nye bekjentskaper, med smil og å "se andre" mennesker.Og noen ganger må man selv ta det første skrittet, og si hei, kan ende med så mangt. Her deler jeg en link til en av de bedre artiklene jeg leste om temaet før jeg skrev dette innlegget. Så håper jeg at du hadde noe utbytte av lesingen, og at du som måtte føle på ensomheten. Fikk noen ideer om hva du selv kan gjøre, for å endre din situasjon <3 

Om du ønsker å lese mer av mine tanker og meninger om livet og samfunnet rundt oss,så gå gjerne inn på min Facebookside, trykke liker, og føler meg og mine nye innlegg der. Du finner siden her!

#ensom #ensomhet #dennyefolkesykdommen #flereogflereblirensomme #deterikkeflautåværeensom #omåtrivesiegetselskap #forskjellepåaleneogensom #omåfinnenyebekjente #tavarepåvenner #hvakandugjøreforåkommeutavensomheten #buncksieri #blunck #sieriblogg #sisseeriksen #minmeninger #tankerogmeninger #samfunn #selvfølelse #selvtillit #omåbryseg #taansvarforegetliv 

Har du en tro? Hva tror du på, og hvorfor?

Tro kan gjøre folk veldig overbevist. Ingen kan rokke ved troen, når den er satt. Tro kan flytte fjell, som det gamle ordtaket sier. Jeg tenker nå ikke bare på religion. Men troen på hva som helst. Tro på midler som selges som helsekost, mirakelkurer osv, salver, tabletter, oljer, flytende som du skal drikke m.m. Samt troen på spøkelser, engler. gjenferd, helbredere, prester, ledere eller politikere. Mange føler seg bedre, om de tar en pille hver dag. Om de har lest i et ukeblad, at den faktisk er bra for en de plager. Ingen e kan da fjerne den følelsen, selv om man skulle vise til dokumentasjon på at der kun Placebo effekt. Da vil gjerne svaret bli, at da beholder jeg min Placebo-effekt, for den gjør meg godt.

Norway - Rogaland - Hå - Holmavatn til Steinkjerringa til Synesvarden

Politikere hylles for sine meninger. De behøver ikke vise til gjennomslagskraft eller handling,for å få tilhengere til sitt parti. De behøver kun gi tomme ord og løfter. Er et menneske god til å snakke for seg, så får vedkommende ofte høre "du burde bli politiker"! Jeg har aldri hørt noen si det til en som er rasende dyktig til å få ting unnagjort, noen som er en handlingens mann (eller kvinne)? Om en innbitt Frp mann i gata, blir fortalt av en av de høytstående innen Frp, at de skal eller kan, gjennomføre den ene eller andre forbedringen. Ingen dokumentasjon, kontrakt eller annet er nødvendig, for at mannen med sterk tro på Frp, skal tro fast på dette partiet.

Hvis man uttaler seg om at man har et fantastisk middel for slanking, vil vedkommende bli løpt ned av mennesker som ønsker å kjøpe produktet. Om bare selgeren lover at det hjelper. Ingen forlanger vitenskapelige bevis. Lover en reklame på tv eller Internett, at du vil bli vakker, få igjen tapt hår hos menn, se yngre ut osv, om du bruker deres produkt, så vil de faktisk få mange salg, om de viser en flott kvinne eller en kjekk mann i reklamen, og folk tror da på alle ordene i reklamen hvor de forteller om produktet med merkelige ikke eksisterende ord, om hva dette produktet inneholder og hvordan det virker.

Vil du lese mer om emnet, kan du lese om hvorfor vi tror på mirakeldietter her.



Så har vi spilling. En stor andel mennesker, bruker masse penger gjennom livet, på å spille. Om det så er bingo, poker, spilleautomater der de fortsatt finnes eller lotto. De vet alle, at sjansen for å vinne, er lik null. Men troen deres, på at en dag, så kan det like gjerne være meg, gjør at de fortsetter livet ut, uansett hvor mikroskopisk sjansen altså er for at de en gang vinner.  Dette er reklamens virkning på mennesker. De spiller jo nettopp på vår tro. På hva mange ønsker seg osv.

Og religion samfunn, politiske partier, er avhengig av å ha talens gave, for å snakke slik rundt grøten, at mennesker rundt de faktisk tror at det skal bli slik politikeren forespeiler. Mange har behov for å tro på "noe som er større enn en selv", og jo eldre man blir, jo mer religiøs blir man ofte, da man har sterkere behov for å tro, med tanke på døden, hvorfor vi er til, og om dette livet var alt vi hadde. Les gjerne mer om det å tro på f.eks det overnaturlige eller en religion her. 

 Jeg personlig, har ingen tro. Jeg lurer noen ganger på hvorfor. Jeg har også spurt noen jeg anser eldre, som jeg anser for å være mer vis, og mye klokere enn lille meg. Og jeg sluker alt av lesestoff i temaet i blant. Og forstår psykologisk så skyldes noe av det, at jeg ikke stoler på andre enn meg selv. Etter å ha blitt sviktet mange ganger i livet. Og det at jeg har klarte meg alene gjennom ganske traumatiske livshendelser, gir meg trygghet om at jeg klarer meg alene, og ikke behøver noen. Samt at læren om at man selv må jobbe hardt for penger, om det er det man ønsker seg. Eller at det er kun meg selv, med sterk egenvilje som faktisk varig kan endre kosthold og trene, om jeg skulle bli overvektig. Jeg har ingen tro på at andre kan gjøre det for meg, hverken mennesker eller midler av noe slag. Jeg har aldri brukt penger på å kjøpe kremer, salver, tabletter eller annet, som skal gjøre meg friskere, penere, slankere, mer energisk osv, om det ikke er midler som er behandlet og undersøkt innen forskning. Og jeg tror kun på egne opplevelser. Jeg stoler jo ikke på noen, og må derfor oppleve det selv, eller lese vitenskapelige bevis, på noe, om jeg skal tro på det. Derfor har jeg ingen tro på det overnaturlige. Jeg føler rett og slett ikke at jeg "mangler noe", eller behov for å tro på noe, jeg er tilfreds og lykkelig stort sett, og mener bestemt at det er jeg selv som er ansvarlig for alt som hender meg, og for alt jeg vil oppnå. Utenom uheldige hendelser eller ulykker, men de ville nå hendt meg selv om jeg trodde på det ene og det andre. Så slik er jeg skrudd sammen...



Jeg leste en gang noe om at nordmenn, særlig i en viss alder, og flest kvinner, har en spesielt sterk tro på mange av slike ting som jeg nevner her, det overnaturlige, fenomen, eller mirakel kurer mot eller for, det ene eller andre. Altså menn også. Og unge mennesker. Men flest kvinner i alderen 40 år og oppover. Og at Norge var et lite land, med få mennesker, men med mange som tror, på noe. Som om vi her skulle ha større behov for noe å tro på, som en støtte eller noe å lene ting på? Altså at her har vi stort behov for å tro.

Man kan lese i psykologien, at mange mennesker, kun behøver sosial aksept, for å få tro på noe, altså la seg overbevise. Om mange mennesker er samlet, og en ler voldsomt av en vits. Så ler gjerne de andre med. Fordi da er det akseptert at vitsen var morsom. Vi bruker altså ofte andre menneskers aksept, som tillatelse til å tro på noe, eller føle det samme som dem. Om bare mange nok sier, på en bestemt måte, at dette virker. Eller en politiker sier: dette skal jeg gjøre for deg! Så tror vi det, om vi ser at mange andre faktisk tror på det. Og kanskje er det min manglende påvirkningskraft, som gjør at jeg ikke er slik. Jeg har jo på mine "gamle dager", funnet en uendelig god ro, og føler meg fredfull og lykkelig, ved at jeg rett og slett ikke bryr meg det minste om hva alle rundt meg mener om det ene eller andre. Jeg har godtatt at jeg ikke nødvendigvis er så lik andre, og akseptert at min annerledeshet er mest til fordel for meg selv. Les om påvirkingskraft her. 

Jeg behøver altså ikke å tro på noe, jeg føler ikke behov for det. Eller jeg klarer ikke å ha tro på noe. Jeg er på en måte ikke "søkende" som mange kaller det, og jeg kjenner at jeg ville aldri har lagt min tro i andres hender. Jeg tro kun på meg selv, og de evner og den kraft jeg selv måtte ha å by på i en hver situasjon.

Har du behov for noe å tro på? Hva tror du på, og hvorfor? Dette er et fascinerende tema, som det hadde vært spennende å høre andres meninger om!?

Om du ønsker å lese mer av mine tanker og hva jeg stadig filosoferer over. Mine sterke meninger, personlige opplevelser eller humoristiske innlegg. Så trykk gjerne liker og følg meg, via min Facebook side, den finner du her.

#trokanflyttestein #ålenesegpåtro #lardudegpåvirke #tropådetovernaturlige #sterktro #religion #ateist #nårreklamenpåvirker #åtroaltmanser #vitenskapeligbevis #håndfastebevis #behvøeralletro #hvorforbehovervitro #sieri #sisseleriksen #blunck 

Jeg har fått hudkreft! Har du også vært for glad i solen? Sjekk om du også bør undersøkes?

Først, dette er viktig. Ikke bli skremt, dere som kjenner meg! Man kan fint leve med visse typer hudkreft, uten at man blir syk av det. Jeg har ikke ondartet hudkreft. Men det kan utvikle seg til det, over tid. Om jeg ikke nå får det fjernet! Saken er, at jeg ofte har tenkt, at jeg kom til å få føflekkreft. Både pga jeg er veldig glad i å sole meg! Og fordi jeg er født med relativt lys hud, med masse føflekker, og jeg har rødskjær i håret, fregner osv... Den type hud, som ofte blir rammet har. Min tidligere fastlege gjennom mange år, husker jeg ofte maste om dette, pga jeg var i risikosonen med min lyse hud, mange føflekker osv.

Bildet er lånt 
 

Men med årene så forsvant nå mine fregner, håret ble mer grått enn rødt også...merkelig det der. Og jeg fortsatte å nyte solen, ved hvert eneste ledige øyeblikk.  Huden endret seg med årene.Så i dag er det mange som sier jeg alltid er brun. Det er jeg nok ikke. Jeg føler meg blek stort sett. Eller engelsk blå, som jeg liker å kalle det. Men, etter at jeg ble ungdom og voksen, så endret min hud seg, slik at nå får jeg forholdsvis raskt en sterk brunfarge. Mot tidligere år, hvor ble jeg brent isteden. Eller jeg kan  bli solbrent i dag også. Og min brunfarge er også rødlig, som huden til en indianer. Kanskje det kommer av at min mor var fra Nord-Odal, det er jo indianere som kommer der i fra, har man hørt hehe.  

 Her ser man tydelig den solskadde huden min. Og området meg hudkreft, er markert med sort strek rundt
 

Vel, dette med min sol-skadde hud, startet slik, at for 2-3 år siden,fikk jeg en slag sår sprekk i en av rynkene jeg har ved leppene. Altså slike røykerynker som vi nikotinslaver får med alderen. Såret føltes sårt og vondt, men smertene kom og gikk. Jeg prøver alt av salver, men det hjalp ingen ting. De periodene som såret var minst irritert, så var huden svært tørr der, og rød.. Men det hjalp ikke hvor mye fuktighet jeg enn brukte der. Jeg har tørr hud og tørt hår, det har jeg alltid hatt, og tenkte at det var veldig tørr hud på en flekk der, som gjorde at det sprakk opp og ble et sår i blant, når jeg beveget munnen, fordi det var på en måte nedi en rynke, såret fulgte streken som laget rynket. Men til slutt så ble det så ergerlig å nesten alltid ha det sårt og vondt der. Samt at det var så synlig, at det ikke gikk å sminke vekk alltid. Og derfor nevnte jeg det sånn tilfeldig hos legen min, da jeg var hos ham for andre ting. Slike som meg, som fyller en hel dorull med diagnoser, vi pleier nemlig å unngå å gå for mye til legen. Og vi feiler så mye, at vi nevner bare de viktigste tingene når vi først er hos legen. Og kan ikke bry oss med alle slike bagateller som dukker opp.

Legen min var riktignok ung, men dyktig. Men jeg hadde ikke hatt ham så mange år. Han trodde det måtte være en form for eksem som ga tørr hud, og noen ganger sår. Så han lot meg prøve en del salver for det. Både med og uten resept, men... det gjorde ingen forskjell på såret. Så jeg valgte å overse det igjen. I lang tid. Men så ble det slik at min lege skulle flytte til en annen kant av landet. Og samtidig flyttet jeg, til en nabokommune. Og dermed måtte jeg finne meg en ny fastlege. Og en av de første turene jeg var hos han, så ville jeg nevne dette såret nå da, som ikke forsvant uansett hvilken salve jeg brukte. Han spurte hvor lenge jeg hadde hatt det, og når jeg sa, hvert fall lenger enn to år. Så likte han det ikke, man kan ikke gå med slike sår som ikke gror i årevis, sa han. Joda, vi vet jo det... Og han studerte såret og huden via en svært arbeidslampe med lupe på. Han forteller at huden min er sol-skadet, og at dette er nok hudkreft. Ja, legen min er ganske rett frem. Men helt greit. Jeg begynner å bli vant til å få beskjeder fra leger og spesialister, som lyder som så "dette er kronisk, så du må bare venne deg til å leve med det! Og alt som de oppdager, som faktisk kan behandles, er reneste gavepakningen for meg. Det var nødvendig med en Biopsi, for å sende inn prøve til laboratorium, og få vite om det var ondartet. Noe vi satte opp ny time for å gjøre. Her kan du lese om denne typen hudkreft. Som finnes i mange former.

Når jeg var der for å foreta en Biopsi, og fikk skåret en liten bit av leppen for å sende inne. Forklarte legen meg også om hvilke behandlingsmuligheter vi hadde. Men sa at, det måtte vi vente med å bestemme oss for, til vi fikk svar på om det var blitt ondartet ennå. Da behandlingsformene bør velges utfra prøvesvaret. Når svaret kom, etter mange uker. Så var det heldigvis fortsatt godartet. Og han forklarte at det å fjerne det med laser, eller fryse det bort. Som han tidligere hadde tenkt var beste løsningen, og stråling, om det var positivt. Kanskje ikke var løsningen. Da det er viktig å behandle dette med et pent resultat, når det ligger på leppen, midt i fjeset. Man vil jo helst se sånn noenlunde ut i etterkant også.

Og det som var rart å se, var at etter at jeg tok Biopsi, ble på en måte såret, nærmest usynlig i en periode, når stingene var fjernet og såret grodd. Men, så endret det seg igjen, rekordraskt, og nå vokste det frem igjen, som en rød irritert tørr flekk, som sprakk og ble til sår i perioder. Vel, vi drøftet vi de ulike behandlingsmåtene. Å la det være ubehandlet, er forsåvidt ikke noe tema. ikke for meg, og ikke for andre heller håper jeg. For selv om det ikke er selvsagt at det utvikler seg i ondartet retning, før mange år er gått, og man er eldgammel. så liker jeg å ta grep, og handle jo før jo bedre. Laser, som tidigere hadde vært nevnt som en alternativ løsning. Eller å fryse vekk. Var ikke lenger aktuelt, og når han informerte om kirurgi, og resultatet. hvor viktig dette var. Så avtalte vi at det skulle sendes henvisning til halskirurg, som videre skulle se på behandling, med tanke på utseende og eventuelt hudtransplantasjon.

Noen måneder senere møtte jeg hos en dyktig og hyggelig halskirurg, på avd for øre, nese, hals på sykehuset. Det ble fotografert og jeg fikk omstendige forklaringer. Som jeg er veldig takknemlig for, da jeg sliter med både hørsel og hukommelse. Både strålebehandling, kirurgi med transpanltasjon, og også å la det være ubehandlet, med de plager det gir fysisk og psykisk, samt hva resultatet da kan bli. Men løsningen å bruke noe som heter Fotodynamisk terapi, som behandling. Dette kan man kanskje sammenligne litt med f.eks. laser. Men er nok mer effektiv. Men samtidig mindre omfattende enn å benytte kirurgi. Det ble forklart ang noe smertefullt, prikkende og brennende følelse under selve behandlingen. Og at det man faktisk gjør, er å ødelegge det øverste hudlaget. Hvor celleforandingene er. Og så la dette hele seg igjen. Slik blir man gjerne kvitt det hele, men man må gjerne ha flere omganger med behandling. Behandlingen foregår ved at man smører på en form for krem. Og denne skal virke i tre timer, før selve behandlingen settes i gang. Du kan lese om Fotodynamisk terapi her. 

 Jeg fikk i "hjemmelekse" og undersøke med nærliggende hudleger, og finne ut hvem som utfører denne behandlingen. For så gi tilbakemelding til halskirurgens kontor, om ønsket henvisning til den hudlege jeg valgte. Heldigvis hadde vi fortsatt en hudlege her i denne lille byen, som faktisk utfører det jeg trenger. Så dit skal jeg 23 mai, for konsultasjon. Ventetidene er lange i Norsk helsevesen vet vi. Man skal være glad man ikke er syk av ondartet kreft, i en slik setting forstår jeg. Og når hudlegen har bestemt område osv, så er det damene ansatt på hans kontor, som utfører selve behandlingen, og avtaler tid for dette. Mitt håp er at det skjer raskt, og ikke er veldig smertefullt. Og jeg forsøker å ikke ha noen viktige avtaler rett etter eller midt oppi behandlingsforløpet og man vil jo ikke se særlig presentabel ut, med hele fjeset full av sår og brannskader. Mens det heler. Og i tillegg, prøver jeg på min sedvanlige måte, å lete etter det positive. Og tenker at behandlingen sannsynligvis vil foregå over store deler av ansiktet, da min hud er svært skadet av overdrevent soling, dermed vil jeg da i det minste få veldig fin hud i etterkant. Og det for en latterlig lav priv, ved å betale vanlig honorar for konsultasjon og behandling hos en offentlig spesialist. Det kan man vel se på som en merkelig positiv "bivirkning"av det hele ;-) Og, jeg er tross alt heldig! Jeg har så langt ikke ondartet kreft å kjempe mot! Det er vel noe å glede seg over!

Mine store solskader, handler mest om at jeg omtrent bodde i solarium, som tenåring. I 80 tallets jappetid, var det å være brun, en viktig detalj, og jeg har alltid følt meg mest vel med litt farge på kroppen. I tillegg har jeg alltid vært glad i å nyte solen, det er jeg den dag i dag. Og solkrem er noe som ble benyttet kun i Syden. Utenom på barna da selvfølgelig! Og jeg kommer nok ikke til å slutte å nyte solen. Jeg til og med bruker solarium en sjelden gang. Det er godt for mine kroniske smerter, for min kroniske vitamin D mangel, og jeg føler meg som sagt mer vell, med litt farge. Men heretter er det soling med beskyttelse de få dagene vi har slikt vær i sommer Norge. Det er helt sikkert. Jeg har snakket med Halskirurgens kontor, om at jeg skulle skrive dette innlegget. Han tok så tydelige og flotte bilder også. Men dessverre fikk vi ikke til å få de sendt fra sykehusets datasystem til meg. Det systemet er naturlig nok veldig lukket og strengt, ang deling av bilder. Så dere får nøye dere med mine dårlige amatørbilder. Men dere kan lett se hvor skadet huden er, og de røde områdene hvor celleforandringen er.



Jeg skal oppdatere dette innlegget, eller skrive et nytt og dele mer om hvordan selve behandlingen var. Jeg er redd det er litt vel smertefullt, da jeg akkurat hadde en bekjent som var igjennom det. Og jeg som ellers er svært så uredd, jeg må innrømme at jeg gruer meg en smule... Men jeg har jo ikke noe valg... Og mitt poeng med dette skrivet, er å informere om farene ved overdreven soling. Og samtidig, gjøre folk obs på tegn til hudkreft, som mange ikke tenker over. Samt dele erfaringen med behandlingen, så man vet hva man går til, om man rammes. Jeg håper derfor at dette både kan være til nytte, og til advarsel. Samtidig som dere sitter igjen med en følelse, av at det er fantastisk hva man kan få til med dyktige leger i dag. Og sist men ikke minst.... husk å være takknemlig. Vi er heldige, som ikke er rammet av ondartet aggressiv kreft, som man ikke kan gjøre stort annet med, enn å lindre og forsøke å stanse med diverse langt mer plagsom behandling. Jeg tenker disse siste tankene hver dag, når jeg synes livet byr på for mye helsevansker og utfordringer for min del. Og det hjelper meg, til å se på slike opplevelser som dette, som noe nærmest dagligdags, bare nok en ting man må igjennom. Og som beviser for meg gang på gang, at jeg er tross alt heldig. Og har et godt liv, som kan stå opp hver dag, uansett alle mine merkelige diagnoser og handikap! Så vi får ta det med et smil, selv om jeg gruer meg litt. Det må være lov synes jeg.

Husk, ta godt vare på deg selv, og følg med på huden din<3

Vil du lese mer om helse, uførhet, Nav, velferd, samfunn, relasjoner, livserfaringer eller meninger jeg har om mangt og meget. Så trykke gjerne liker på min Facebookside, så får du følge mine nye innlegg. Vil du kontakte meg angående innlegget, eller har spørsmål du ikke vil dele som en kommentar, eller behøver å komme i kontakt meg, send en e-post på sissel.blunck@hotmail.com

#fotodynamiskbehandling #fotodynamiskterapi #kreftbehandling #stråling #hudkreft #basaliom #basaliomer #oppdagehudkreft #sårsomikkegror #solseksponering #solskadethud #solarium #tavarepåhudendin #nokendiganose #nyeutfordringer #bloggomhelse #sieriblogg #bluncks #blunck #sisseliberiksen 

10 myter om kronisk utmattelsessyndrom

Det finnes ME (myalgisk encefalopati), CFS (chronic fatigue syndrome), Fatigue, utbrenthet, Nevrasteni, depresjoner, man har møtt veggen, osv. Det er forskjellige typer diagnoser, noen er psykisk andre er fysisk. Og både pasienter, pårørende og legestanden selv, strides om betegnelsene seg i mellom.... Derfor forvirring også, utenom det å skille mellom fysisk og psykisk utmattelse. Det jeg tenker dette innlegget handler om, det er fysisk utmattelse. Men selvsagt gjelder noe av dette også for andre typer utmattelsesykdommer.

woman sleeping in bed being woken by mobile phone; Shutterstock ID 549027304; PO: purchase_order4; Job: job1; Client: client2; Other: other3

1- Nei, leger vet sjelden forskjell på de ulike betegnelsene på fysisk utmattelse! Det er svært få som har dette som spesialfelt nemlig. Det er ikke noe pasienter sier fordi de ikke er enige i legens uttalelser eller diagnose til tider. Almennleger kan gi diagnosen. Men utredningen er krevende, og man blir sendt rundt til en rekke spesialister. Noen også på en sykehusavdeling med utmattelse som spesialfelt. Man har ingen test, som viser at man har diagnosen. Det er en diagnose som man kommer frem til via utelukkelsesmetoden. 

2- Vi blir friske av fysisk aktivitet, istedenfor "latskap"! Vi kan begynne å trene eller gå turer, så vil vi bli friske, i det minste bedre! Nei, fysisk utmattelse, som ME, gir faktisk sterkere utmattelse om man utøver noen form for aktivitet, får økt puls osv. De som sier de har en fysisk utmattelsesykdom, som er bedre nå, fordi de trener på treningsstudio daglig, de har nok høyst sannsynlig en mental grunn for sin følelse av utmattelse. 


3-Nei, det er ikke en moderne ny sykdom, som mange eller alle, bare kan spille på at de har, så får de sykemelding eller blir uføretrygdet. Det er faktisk en av de mest vanskeligeste og mest omfattende diagnoser man kan få! Fordi det er en utelukkelsesdiagnose. Man må utredes for all verdens sykdommer med lignende symptomer, for å komme frem til diagnosen ME.

4-Alle ligger ikke i et lydisolert mørkt rom med høretelefoner på og får pleie 24/7, ellers har man ikke sykdommen! Det er mange grader av sykdommen. Det er heldigvis få, som er så hardt rammet. Det er flere stadier av sykdommen. Noen har i lett grad, andre i moderat, og noen få i alvorlig grad. Og jeg kan love deg, at bare laveste grad, hadde gitt et friskt menneske, en følelse av hard influensa mens du løp maraton med gjørme som når deg til knærne!



5- Vi hadde blitt friske, om vi bare hadde tenkt positivt! Nei, ingen kan tenke seg frisk fra fysisk sykdom eller skade. Man kan derimot føle seg mye bedre, om man klarer tenke positivt. Dagene blir litt lettere og lysere da. Og man kan unngå depresjon og selvmedlidenhet, som lett kan dukke opp i frustrasjon over å ikke lenger ha den livskvaliteten man hadde som frisk. I tillegg til manglende forståelse og aksept fra omgivelsene.

6- Vi orker det vi vil orke! Ehe, nei, da hadde det vært enklere. Man kan med sterk vilje, klare det meste. Men ikke alt. Lider man av utmattelsesfølelse, pga man er utbrent eller kanskje deprimert. Ja, da klarer man lettere å utføre mer lystbetonte aktiviteter, enn de aktivitetene  som frister mindre, og føles tyngre. Men er utmattelsen en fysisk tilstand, så kan man faktisk ikke bare overtale kroppen eller bena til å bære en, ved å tenke at, oj, dette har jeg lyst til å gjøre! Det har jo ingen virkning...

7- Vi er friske de dagene vi gjør husarbeid, går tur eller er sosiale! Nei, vi prioriterer. I blant, hvert fall de som har utmattelse i moderat til lav grad. Kan i blant bli så lei av dette livet, hvor man hele tiden må prioritere aktiviteter man bør bruke energi på. At man noen ganger bestemmer seg for at nå blir jeg med på den vennemiddagen, eller jeg skal jammen delta på bursdagen til kjæresten! Og om vi fullfører den kvelden. Så vet vi av erfaring, at det må vi betale for i etterkant. Ved at utmattelsen er sterkere i etterkant. Som f.eks at vi blir sengeliggende en par døgn. Mens vi hadde klart å sitte i sofaen, eller lage middag, om vi ikke hadde deltatt på det sosiale arrangementet. Men da er det planlagt og bevisst bruk av energi. Fordi det noen ganger er verdt det!


8- Vi bruker rullestol fordi vi ønsker å sykeliggjøre oss mer? Nei! Vi bruker slike hjelpemidler pga vi bedriver noe som heter aktivitetssparing. Jo mer vi sparer kreftene våre, jo lengre kan vi holde oss i aktivitet, før vi må kaster inn håndkle. Om vi sitter isteden for å stå. Ligger isteden for å sitte. Bruker stående arbeidsstol når vi står ved kjøkkenbenken og lager middag. Eller hviler mye en dag. Så kan vi dra mer nytte av vår tilmålte energi. Noen ganger helt nødvendig. Fordi vi ikke har noe alternativ. Andre ganger fordi vi håper å orke mer i etterkant.

9- Du vet hvordan det føles, for du har selv vært både utslitt og utmattet! Nei, du kan ikke vite det. Å kjenne på at man er totalt utslitt, enten pga mye jobbing, hard trening, stress eller noen tøffe utfordringer som hardt fysisk arbeid. Flytting med mye tunge løft f.eks. Eller mentalt utslitt, hode og sjel føles oppbrukt, du er utmattet, pga tøffe hendelser i en periode, kanskje dødsfall i familien, planlegging og gjennomføring av bryllup, svært mye selskapeligheter en tid, du har hatt fullt huset i gjester i en uke e.l. Ja, da kan du virkelig kjenne på hvor sliten du er. Jeg nekter ikke på det. Jeg har jo vært der! Vært frisk, og opplevd slike dager. Forskjellen er enorm, når man opplever kortvarig utmattelse, som forsvinner med et godt måltid, en varm dusj og en god natts søvn, eller en lang ferie. Iforhold til varig utmattelse. Noe som ikke forsvinner. Der du aldri mer får kjenne deg uthvilt, utsovet, klar i hodet, eller at energien bobler. 

10- Man kan bli frisk igjen? Nei igjen, dessverre. Foreløpig eksisterer det ingen behandling. Noen mennesker står frem og forteller at de er blitt friske, men det dreier seg ofte om at de egentlig hadde en annen type utmattelse, som de har blitt friske av. Fantastisk flott! Men spør du noen av de dyktige leger og forskere, som daglig jobber med å finne en behandlingstype og en medisin som hjelpe de med ME, så vil de faktisk fortelle at den behandlingen ikke eksisterer enda. Men at noen almennleger og andre, mener at man kan bli gradvis bedre om noen år, og at dette gjelder spesielt ungdom. Og man kan f.eks. gå fra alvorlig grad av utmattelse, til mer moderat grad. Eller motsatt. Flere syke har opplevd det. Mange har forsøkt såkalt mindfulness, kognitiv terapi, og noe  føler de har utbytte av slik kognitiv terapi. Men da tenker vi vel kanskje, at da er man ikke utmattet fysisk, men mentalt? Mens andre som har forsøkt samme type behandling, har opplevd alvorlig forverring. De siste årene har det foregått en studie på Haukeland sykehus, med testing av en type kreftmedisin, på et utvalgt antall Me syke. Studien er foreløpig ikke avsluttet, og det vil nok ta en god tid til, før man vet sikkert, om dette virkelig er en medisin som man kan gi til alle Me syke, med godt resultat. 

Og til sist, vi er mange som lever med en eller annen form for utmattelsessyndrom. Og vi lever alle i håpet om at en løsning vedrørende behandling, vil komme i snar fremtid!

Ønsker du å følge meg og mineskriveprosjekt videre, så trykke gjerne "liker" på min Faecbookside. Den finner du her!Takk på forhånd, for at du leste, og for ditt engasjement!

#me #utmattelsessyndrom #alltidtrøtt #utmattet #manglendeenergi #utbrent #depresjon #haukelandstudiet #cfs #fatigue #nevrasteni #levemedutmattelse #kronisksykdom #kognitivterapi mindfulness #sieriblogg #sisseleriksen "blunck 

Jeg sier JA til varslere!

Jeg føler takknemlighet og respekt for mennesker som er modige nok til å varsle! De som viser seg uredde, og melder i fra om urett, korrupsjon og overtramp. De ser jeg på som svært modige og rettferdige mennesker. Og de har egenskaper som jeg beundrer stort! Særlig om det gjelder å si i mot, eller si i fra, om slike overgrep fra det offentlige, f.eks stat og kommune. Det er fordi jeg vet det er noe av det mest tabubelagte man kan begi seg ut på!

Et menneske blir svært lite og ubetydelig, i møte med en enormt stor og mektig instans, som den norske stat! De har utømmelig med ressurser, advokater, penger osv. I tillegg, er det et typisk norsk fenomen, at man blir nærmest sett ned på av flertallet av folket, om man er så freidig, at man prøver å si i mot den styrende makt. Da er man både frekk og utakknemlig. Fordi vi bor i verdens beste land.



De flest jeg kjenner, som sier at de bor i verdens beste land, snakker forøvrig kun for seg selv. Ikke for andre mennesker rundt seg. De tenker på seg og sin situasjon, hvor de da ofte, aldri har måttet ha et forhold til Nav, politi, helsevesen e.l. Og dermed så eksisterer ikke korrupsjon eller dårlig behandling for dem. Ikke i deres land, de er urokkelige patrioter gjerne.

Men for andre igjen, som har vært mindre heldige i livet, enten ved dårlige valg, eller helt uforskyldt... de har kanskje mange erfaringer, som de ville ønske å "varsle" om. Men de har ikke krefter, mot eller energi til det. De er så nedkjørt av å slite i livet, at de har mer enn en nok med å holde seg selv og sitt liv på beina.

Men så har vi da disse få, som trosser alt og alle, og ikke klarer å la være, så de varsler. De sier ifra, om overgrep og urettferdighet. De er ikke redde for konsekvenser. De vet at de kan bli møtt med både hat, beskyldninger om løgn, og at de vil måtte kjempe en av sine tøffeste kamper fremover. For å stå på sitt, og bevise og dokumentere sannheten i sin sak. Fantastisk flott gjort synes altså jeg! (Litt humor oppi det hele: nå må ikke noen misforstå, og tro at jeg tenker på "tystere", som man kaller det i visse miljøer. Eller at jeg mener de som sender meldinger til skatteetaten om svartjobbing hos naboen eller bekymringsmelding til barnevernet som hevn ovenfor bekjente eller andre da...)

Men altså de som gir "høyere" hold, media eller andre mennesker viktig informasjon om hva som egentlig foregår innad i diverse etater eller miljøer. De er mine helter. Jeg kikket innom hjemmesiden til min bostedskommune. Og ser at de har en egen instans for å "varsle" om hendelser og uforstand. Fantastisk! Jeg vet ikke om dette er vanlig, og noe som kommuner er pålagt å ha. Men jeg tror jeg må forsøke å varsle de, jeg har jo mye å fortelle, for å se hva som så hender videre i saken...

For det som er synd, det er jo at om man kaller det en klage på en offentlig ansatt eller på en offentlig instans, og ikke for et varsel, ja da skjer det i praksis lite, med den klagen. Det er ikke slik at den offentlige ansatte eller instansen det gjelder, faktisk får både refs, bøter, risikerer å miste stillingen sin, eller annet. Neida. Det skjer som oftest lite eller ingenting.

Så hvorfor har man da disse som skal være overordnet, feks Fylkesmannen, Norsk pasientskade  erstatning, forliksrådet, konfliktrådet, bankklagenemnda, politimestere osv? Er de bare en overordnet instans som skal støtte det offentlige i sine arbeidsmetoder, og samtidig få det til å se ut som om de er der for å hjelpe mannen i gata. Som en falsk trygghet for rettferdighet ovenfor folk flest? Tja, si det. Det er nok ikke jeg den rette til å svare på. Vel, jeg tror vel man vil slite med å finne noen som kan svare på det overhodet... om jeg skal være helt ærlig.



 Mange mennesker ser på visse som autoriteter. De glemmer på en måte menneske bak, ser de en lege i hvit frakk, ja da glemmer de gjerne at om han tar av seg den, så er han som deg og meg. Man skal ha respekt for mennesker ja. Og er det en myndig person, i en kanskje høy stilling med mye makt. Så møter jeg jeg jo han eller henne, med samme respekt som jeg møter en sliten heroin bruker på plata. Men, om legen, eller heroinmisbrukeren, er ufin, frekk eller nedlatende. Så møter jeg dem også på samme vis. Heroin misbrukeren er det ikke noe poeng å rapportere noe sted. Eller anmelde for ubehageligheter. Han ville jeg ha møtt på helt annet vis, og jeg vet ofte hva som biter på hvem. Mens derimot legen, om det var han som var ufin, ja så snakker jeg jo med hans overordnede, feks overlegen eller kommune/fylkeslege. Og videre oppover.

Dette gjør jeg for å vise vedkommende, at jeg ikke lar meg tråkke på. Og at jeg vil gjøre alt i min makt for å sørge for at vedkommende ikke er like ufin mot flere mennesker etter meg. Da får jeg en god følelse av å ha gjort mitt beste. Selv om bevistheten er der, på hvor  håpløst det er å nå frem i et system hvor de er mange som beskytter hverandre, ting blir hysjet ned eller gjemt bort. For det er følelsen av å ha prøvd alt, gjort mitt beste for å stanse urett. Som er viktigst for meg, jeg har vanskelig for å leve videre med bevisstheten om at jeg ikke løftet en finger. Om det skulle hende noe mindre hyggelig i fremtiden, med samme menneske innblandet.

Det er ikke hevnlyst, jeg finnes ikke hevnlysten, selv om jeg sikkert burde ha vært det i visse tilfeller. Det er et ønske om respekt, tillit og rettferdighet, som styrer meg. Og samvittigheten min, at jeg måå vite at jeg faktisk gjorde noe. Mange finner det ubehagelig å gjøre det samme. Men jeg er takkenemlig for at det ser ut til å være flere og flere som tenker som meg. Helt vanlig er det nok ikke. Men verden er blitt mindre med Internett, og der ser jeg at det er mange som meg.

Jeg kan gi eksempler i massevis, om du ikke henger helt med. Om feks noen ringer sin fastlege og sier at de må fornye en resept. Den som behøver resepten er en alvorlig kreftsyk, som stadig behøver mer morfin for å lindre smertene, jo nærmere døden han kommer. Og fastlegen svarer feks: okei, skriver ut en resept nå, men vær klar over at dette ikke er en vanlig pizzasjappe, som du kan ringe og bestille det du har lyst til å ha i deg!

Altså, min mening er, at en slik lege, kan vi ikke ha. Han er til stor skade for syke mennesker, en skam for legestanden, og vi bør øyeblikkelig få varslet om hans oppførsel. I håp om at han ikke tørr annet enn å skjerpe seg, om han har en slik ufyselig personlighet, eller at han da føler seg presset til å søke seg hjelpe, om det er psyken som spøker med han, og får han til å oppføre seg slik. Eller at man håper dette tas alvorlig, slik at tilsyn blir åpnet, og lisensen hans blir trukket tilbake, om dette er hans væremåte, og det er slik han vil fortsette å behandle mennesker fremover! Det var et eksempel. Jeg har massevis.

F.eks at en politimann nekter å utføre sin  jobb, ta i mot anmeldelse blant annet. Det er blitt ganske vanlig. Men er faktisk ikke lov. Det rapporterer jeg. Og om jeg opplever en Nav ansatt, de er det mange av, som både oppfører seg nedlatende og arrogangt ovenfor et menneske. og i tillegg viser at vedkommende ikke kan noe som helst om hverken Forvaltningsregler eller loven om sosiale tjenester, så ville jeg ha varslet.



Det kan være hjelpepleieren som varsler om elendige forhold for beboerene på institusjonen hun jobber på. Fordi hun finner deres livskvalitet er viktigere enn at hun selv er trygg i sin egen jobb!

Det kan være min venn, som nå i disse dager, snakker ut om hva som egentlig foregår innad i våre mange organisasjoner for rusmisbrukere og deres situasjon. Hvor hun risikerer og må leve med hets og hat. Og nærmest hevnaksjoner fra flere hold. Men likevel er rettferdighetssansen hennes så stor, at hun ikke klarte la være å varsle.

Slike varslinger mener jeg blant annet. Og om ikke så mange mennesker hadde syntes at det var så ubehagelig å måtte stå opp for rettferdighet, eller at det er pinlig å bry seg med annet enn seg og sitt. Så ville det kanskje til slutt blitt så alminnelig å varsle. At våre myndigheter var nødt til å omorganisere seg, slik at alle varsler faktisk måtte bli tatt på alvor, pga omfanget.

Men som sagt, det er typisk norsk, å skritte over en som ligger på gata, fordi det er ubehagelig å stoppe å spørre om man kan være til hjelpe. Og det er typisk norsk, at man ikke utsetter seg for f.eks ubehaget ved å besøke den unge naboen, som nettopp mistet sin mann, men samtidig helt ok å slarve om detaljene rundt dødsfallet. Dessverre.  Jeg synes det er både feigt, og egoistisk, å beskytte seg selv mot ubehageligheter, fremfor å hjelpe noen som sliter eller si i fra om urett. Det er min mening!

Men i hvert fall, varslere! Jeg beundrer dere! Og jeg takker for at dere er som dere er! Og jeg forsøker selv å være en som sier i fra om urett. Og håper at noen av tilfellene jeg har varslet om, faktisk har utgjort en endring i positiv mening. For i det minste et menneske, eller flere. Og jeg kommer til å fortsette å varsle om slike mennesker, ansatte, instanser og hendelser, til den dagen jeg ikke lenger er her. Om noen skulle føle at de ikke selv makter å si i fra, så vit at jeg kjenner til mange der ute, som bruker av sin fritid og sine krefter, på å varsle, i håp om at noe skal bli til det bedre for deg eller andre. Varslere er mine helter!

#varsleren #varslere #beskyttvarslere #værenvarsler #bliflerevarslere #omvarsling #hvaerenvarsler #varsleridetoffentlige #tørråsiifra #meldifra #ikkegodtaovertramp #overgrepfraautoriteter #brydeg #sieriblogg #blunck #sisseleriksen 

Likte du hva du leste? Vil du lese mer, om mangt og mye, som jeg funderer på? Og få beskjed når nye innlegg kommer. Så blir jeg veldig takknemlig om du vil følge meg videre, ved å trykke liker på min Facebookside. Du finner den ved å trykke her. 

Runulfr utestengt fra Facebook pga bilder av amputerte ben!

Nok en gang skjer dette vi ser titt og ofte, Facebook sine retningslinjer, er ikke alltid lett å forstå? De slår hardt ned på de merkeligste ting. Som brannskadde, brystkreft opererte som står frem med bilde, tegnede vitsebilder som viser nakenhet med mer. Mens filmer og bilder av steining av kvinner, drapsmenn som står avbildet med avkappede hoder av mennesker, ungdommer som angriper andre unge i samlet flokk på gate, og sparker og slår offeret bevisstløs, gutter som torturerer hunder eller andre dyr, de får man lov å dele så mye man ønsker. Rapporterer man slike bilder og filmer, får man beskjed om at bildene ikke er skadelig i følge Facebooks standard. Mens nakenhet, sykdom, amming eller handikap osv, blir fjernet enten av Facebook sine egne kontrollører, eller via brukere som rapporterer. Fordi de kan virke støtende på folk, og er i mot Facebooks standard. Hva er dette for slags standard??

( Fantastiske humørfylte Runulfr, raser over Facebooks merkelige retningslinjer! Men klarer ikke å la være å dra på smilebåndet..i kjent stil! Bildet er Runulfrs private.)


Er det USA sitt syn på slikt, som er videreført til de Europeiske avdelingene av Facebook. Har de ansatte verden over, fått beskjed om samme standard, den amerikanske? Og hvorfor er det ikke flere som protesterer? Dette skjer jo stadig, med mange andre mennesker. Og med andre bilder. Eller er ikke Facebook tilgjengelig for å lytte til brukernes synspunkt overhodet! Nå for kort tid siden, valgte altså min svært gode venn, Runulfr, en mann som jeg ser på som en av mine nærmeste, ja, som en bror, og vise bilder av sine "stumper" . Et av mange morsomme navn han selv bruker på sine ben. Bildet delte han på sin personlige profil. Og er slett ikke det første bildet han deler og beskriver med saftige ord og uttrykk, om hva det kan ligne på...  Han har altså amputert begge sine ben ved knærne. Og dette er altså ikke et enestående tilfelle. Han deler jevnlig bilder med mye humor. Selvironi er mannens kjennetegn! Og det er en flott egenskap å ha mener jeg! Mannen er aldeles enestående! Og det er han som faktisk har trøstet oss som er glad i ham, når vi syntes det var vondt og vanskelig med hans årelange plager og ekstreme smerter, før amputasjon endelig ble avgjort. Det er han som får oss til å le, så tårene triller! Nå vi er bekymret eller lei oss på hans vegne...

 (Lovlige bilder av soldat som morer seg med våpen, godkjent av Facebook.Bildet er fra Google.)
Og det samme gjør han nå, når vi som er glad i ham, synes det er vondt at de måtte gå til dette skrittet, å amputere begge ben, etter langvarige smertefulle år, med sår som ikke gror. Han spøker og ler, og får oss alltid til å smile! Er ikke det en fantastisk egenskap, så vet ikke jeg! Det er han som fleiper og ler når det er snakk om hans skjebne og hans kropps utseende pr i dag. Han har en helt utrolig livsglede, smittende humor og for ikke å snakke om mental og fysisk styrke! Og som svært mange, meg selv iberegnet, som av helsemessige årsaker, ikke alltid kan komme seg ut å være sosial hele tiden, deler han via Facebook, sin hverdag, også med denne prosessen, på godt og vond. Han er lykkelig fordi de ekstreme smertene han har levd med i sine føtter i mange, mange år. Nå er borte, sammen med føttene.. Og han er allerede oppe å går med sine proteser, han går som om han skulle ha to friske ben! Og det ennå han faktisk har vært rullestolbruker i en årrekke, pga voldsomme sår som aldri ville gro osv på bena. Mannen er jo en helt! En vaskeekte superhelt!

(Bildet som ble for sterkt for Facebook. Og endte med trussel om utestengelse, om ikke Runulfr øyeblikkelig fjernet bildet fra sin profil. Bildet er Runulfr sitt private.)

Runulfr har levd et svært intenst liv, og opplevd og vært gjennom mer enn de fleste av oss! Og i årene før han ble så syk, livnærte han seg av naturen, skogen og hundekjøring i Trysils skoger. Litt av en overgang fra gatelivet i asfaltbyen Oslo, hvor han vokste opp på Sagene. Men denne mannen, som jeg både respekterer og beundrer stort, han er noe for seg selv! Han takler alt det som de fleste ville kalle for umulig. Og ikke nok med det, han takler det med store og sterke ord, og med mye latter og merkelige kallenavn på altså sine "benstumper"! I dag er han bosatt i vakre Bergen by, hvor han har mange av sine gode venner nært rundt seg, heldigvis for meg, og andre som bryr oss om han, som befinner oss helt nede på Østlandet! Og nettopp fordi vi har Facebook, så føles det som om vi har nærmest daglig kontakt, vi "sees" jo og snakkes der, og får de nyeste oppdateringene og en god latter over Runulfr sine mange sprell... Så da er det kanskje ikke så merkelig, at jeg mister aldeles munn og mæle her, når jeg får vite at han har fått beskjed av Facebook, at det siste bildet han har delt av sine "stumper" må fjernes, fordi det altså strider mot deres retningslinjer! Hallo?? Han har delt slike bilder i mange mange uker og måneder! Hvorfor skal det nå være forbudt? Og hva er det nøyaktig som plager dere, eller som dere mener skulle være plagsomt for folk å se?? Er det det smilende fjeset inni en masse skjegg og hår, den herlige brautende latteren når han legger ut en film, som er så smittsom, at det er umulig å fortsette furting, om man skulle ha en dårlig dag? Eller er det vanskelig for dere eller andre, å se en mann av Runulfr sitt kaliber, som reiser seg (bokstavelig talt) opp fra hver eneste situasjon, som ville ha slått beina under (eller av?).. på hvem som helst av dere? Forstår dere ikke hvor mye dette betyr for andre i samme situasjon? For oss som er glad i ham?

(Lasse Gustavson, profilert forfatter og foredragholder fra Gøteborg, opplevde for få år siden, eksakt det samme som Runulfr. Med sine bilder. Bilde fra Dagbladet.)

For mennesker som sitter der og er alt for opptatt av forfengelighet og materielle verdier, og som trenger en som ham, til å få ristet av oss litt tøys, og gi oss litt å reflektere over og strekke oss mot, av livsglede og livsvilje? Og ikke minst....for Runulfr sin egen del!?? Skal han ikke en gang får den gleden av å muntre oss opp, vise hvor bra han har det, og kunne få benytte sin selvironi, til å komme seg gjennom traumer, som vi andre mennesker, ikke en gang klarer å forestille oss? Vi har flere eksempler på lignende episoder. Som feks den profilerte svenske foredragsholderen Lasse Gustavson, en sterk, klok og dyktig mann, som isteden for å la sin alvorlige brannskade stanse seg, benytter den i sitt arbeid for andre mennesker. Du kan lese om hans opplevelse ved å trykke her

Er det slik. Vil dere være så intolerante og dømmende, at alt som viser annerledeshet eller ubehageligheter, som dere tror ikke kan ramme dere selv, skal dere beskyttes fra! Mens flertallet, som det garantert ville være, om man undersøkte verden over, må godta å se skrekkelige filmer med steining av kvinner, mishandling av hunder, bilder av terrorister som stolt holder frem hoder etter sine massedrap, det må VI tåle!? Jeg tror dere er for virkelighetsfjerne, og at dere bør på alvor, burde gå igjennom deres retningslinjer for hva som er forbudt og hva som er tillatt. Jeg tror jeg snakker for mange...når jeg sier at deres ide ikke matcher med flertallet.... Og jeg personlig kommer hvert fall til å protestere og dele bilder av gode venner på Facebook, i det uendelige.... uansett om dere ikke synes de holder mål etter deres standard!

Da mennesker som Runulfr eller Lasse for den saks skyld, er for meg verdt mye mer enn utestengelse fra sosiale medier! Nå er bildene delt offentlig, men ikke direkte, så få vi se, om dere våger å fjerne linken til dette innlegget!

Da tror jeg dere leker meg feil person, jeg er ikke kjent for å gi meg eller bukke under for slikt!

 

Om du likte å lese min mening i denne saken, og har lyst til å lese tidlgiere innlegg eller fremtidige meninger, tanker og følelser jeg deler, så blir jeg veldig glad om du går inn på min Facebookside, og velger å trykke liker og følge meg videre. Du finner siden her! Og, har du flere spennende tema til meg, som du ønsker jeg skal skrive om. Har du behov for en skribent, som synes innholdet er viktigst. Så kontakt meg gjerne for oppdrag. Jeg er svært allsidig. Og skriver også for private, brev, klager, skjemaer med mere. E-post sissel.blunck@hotmail.com

#utestengelsefrafacebook #retningslinjerfacebook #krigerverreennnankenhetoghandikapp #sieriblogg #sterkemeninger #engasjement #hjertevarme #hvemkanblikastetut #utestengelsesosialemedier #protestmotamerikansketilstander #hvemkontrollererfacebook #diskrimineringavhandikappede #støtendebilder #hvareagererdupå #blunck #sieri #sisseleriksen #lesogbliengasjert #engasjementforandre #stoppdiskriminisering 

6 tegn på at du kan være en høysensitiv person

Er du høysensitiv? Som barn ble min måte å være på, forklart med at jeg var overfølsom. Det ble ikke sett på som noe positivt. Mer som noe negativt. Som om jeg skulle være et menneske som "tålte mindre enn andre", og dermed falt i gråt feks, lettere enn andre barn. I tillegg var følelser noe som ikke skulle snakkes om eller vises.

Jeg forstod dette som om at jo mindre følelser man viste, jo sterkere og tøffere var man. Det er et barns enkle måte å resonnere seg frem på. Jeg tror nok min mor også var på samme måte. For jeg husker følelsene hun hadde, som sterke og hun var lettrørt osv. Og at etter hennes død i 95, sa alltid familiemedlemmene, når det oppstod større tragedier og vanskeligheter innad i vår familie; det positive er at mor slapp å oppleve dette, for det hadde hun ikke "taklet"...

Vel, jeg er av en annen mening. I dag er jeg godt voksen. Å vise følelser, eller å snakke om følelser, er noe positivt for meg. Å tørre å vise de, er tegn på modighet og åpenhet. Noe jeg setter pris på. Selv er jeg jo kjent for å være en mentalt sterk kvinne, men samtidig vet de fleste, at jeg er svært følsom, jeg gråter lett, jeg har sterk empati og jeg skriver lett om hva jeg føler ovenfor en sak.

Men det tok meg mange år, før jeg klarte å oppnå å si at jeg er glad for min høysensitivitet, og faktisk mene det! Ja, det er fortsatt tilfeller hvor jeg skulle ønske jeg var mindre nærtakende, fordi det for meg selv ville vært enklere. Men ettersom jeg vet at mennesker rundt meg, både de nærmeste, som jeg er glad i, og andre jeg har kontakt med, har det bedre, fordi jeg bryr meg så mye , gjør at jeg foretrekker å være overfølsom, som mange kaller det, enn det motsatte!



Mange høysensitive sliter også med å takle små lyder osv, de blir irritert over smasking og slafsing hos andre ved måltider. Eller andre små lyder som mennesker rundt de gjør. Slapp helt av, jeg gjør ikke det! Om det skyldes at jeg er hørselshemmet, er godt mulig. Men uansett grunn, er jeg glad for at jeg ikke evner å irritere meg over småsaker. Vel, tror du at du er høysensitiv også? Og hva er egentlig spesielt med å være en slik nærtakende person?  Her har jeg funnet frem til noen punkter som jeg anser er positivt ved å være en med sterke følelser. Kjenner du deg igjen kanskje?

1- Være uforskammet og ufin mot andre mennesker, uten grunn! Pga vår sterke empati, så setter vi oss lett inn i andres følelser. Dermed har vi ikke hjerte til å mobbe eller slenge ut av oss mindre hyggelige kommentarer til menneskene rundt oss! For vi tenker stadig tenk om det hadde vært meg som fikk slik slengt etter meg...

2- Være i veien, forstyrre noen, eller ta opp noens tid i unøde. Høysensitive mennesker er veldig var på stemningen rundt seg. Vi er opptatt av å ikke være til besvær for noen. Vi vil nødig være til bry. Og kan kjenne på stemningen, og stadig spørre om vi burde gå, eller unnskylde at vi forstyrrer osv. 

3- Konkurrere. Vi høysensitive er ikke glad i å trene feks sammen med mange andre i et treningsstudio. Å sammenligne oss med andre mennesker. Se oss selv i store speil osv. Fordi vi ønsker ikke å være best i noe, eller dårligst i noe. Vi setter oss lett inn i hvordan det er å komme dårligst ut i en konkurranse. Og vi ønsker hverken å være i den som ender der. Eller se at andre havner å sisteplass. Fordi vi lett kan sette oss inn i følelsen den som taper, kjenner på!



4- Å motta negativ kritikk. Vi er ofte veldig vare på kritikk. Med årene lærer vi oss jo, at dette er både normalt og nødvendig for å oppnå endring. Men å kritisere en høysensitiv person, bør planlegges, slik at den er mest mulig konstruktiv. For at vi skal klare å se på kritikken som nødvendig, og ikke som en personlig kritikk av oss som menneske. 

5- Valg. Å ta valg, selv de enkleste små valg, tynger oss høysensitive. Fordi vi tar et hvert ansvar og en hver avgjørelse, svært alvorlig. Om valget viser seg  å være feil. Føler vi oss enormt skyldbetynget! Ofte så tenker vi at verden er full av valg. Og at vi skulle ønske det var færre valgmuligheter. Om det så er å velge innkjøp av en genser. Så er det ikke unormalt å sukke tungt...over at det er 10 fine farger å velge i. Fordi vi ville følt det enklere, om det i det minste kun var to farger å velge i...

6- Holde igjen følelsene. Bite sammen tennene og feks ikke gråte i en begravelse, føles umulig, om man er en høysensitiv person. Mange unngår til og med situasjoner, hvor man vet det kan være mye følelser hos de rundt en, som da feks ved begravelser. Dødsfall, store begivenheter i livet, som konfirmasjon, bryllup eller når barna har første skoledag. Kan gjøre oss utmattet. For vi klarer ikke bite sammen tennene og ta oss sammen, som det ser ut til at alle andre rundt oss klarer til stadighet!

Kan du nikke gjenkjennende til disse punktene, ja da er du nok høyst sannsynlig en av oss høysensitive. Men jeg håper du også, som meg, klarer å se på dette som en positiv ting. En gave, å være så følsom. Om det kan være utmattende for deg selv, så er det godt for de rundt deg, å ha et menneske som deg, som virkelig bryr seg om hva de føler, og som lett kan sette seg inn i hvordan du har det!

Husk du er en sterk person, ikke svak, ved å vise følelser eller å ha sterke følelser, så vær takknemlig for at du har fått nettopp denne gaven <3

Vil du lese mer av mine meninger og tanker rundt livet og samfunnet generelt. Følg meg og nye innlegg ved å trykke liker på min Facebookside. Du finner den ved å trykke her!

#høysensitiv #sterkefølelser #overfølsom #åpenhet #tørreåkjenneetter #empati #sorg #livsendringer #sieriblogg #blunck #sisseleriksen #sosselblunck #sosialemedier #testdegselv #helse

10 ting INGEN politiker kan svare på?

Vel ... de kan vel i grunn ikke svare på noe, var det første som slo deg inn, ikke sant? Enig jeg, men dette er spørsmål jeg har forsøkt å få svar på i snart 20 år. Og, nei, de det gjelder, kan ikke svare, hverken de på høyest opp i "makteliten", eller de som arbeider på kommunalt nivå. Jeg går ut ifra, at det ikke bare er meg, som har en slik liste i bakhodet. Lagret et sted, hvor man oppbevarer de tingene man vet man aldri vil få løst...

Valgår er det også...Vel, her er de viktigste punktene for min del:

1. Hvordan kan regjeringen la en minoritetsgruppe (deres ord) som barn med en avdød forelder, stå helt uten økonomisk tilskudd til livsopphold, om de er skoleelev på videregående skole, og er mellom 18 og 21 år? Barn med skilte foreldre kan søke fortsatt barnebidrag. Barn med begge foreldre døde, kan få fortsatt barnepensjon. Ja til og med barn med en avdød forelder (om vedkommende var så "fornuftig" at han eller henne døde av yrkesskade), kan få fortsatt barnepensjon. Men de av våre barn som har en død forelder, som ikke døde av yrkesskade, har ingen økonomiske muligheter. Hvorfor skal disse diskrimineres? Og hvorfor svarer deres Nav så morsomt på samme spørsmål: Nja, den gjenlevende forelder får søke sosialstønad for å forsørge 18 ¨åringen da! Vel, i søknadsskjema for dette, skal ikke barn i myndighetsalder føres opp. Fordi de er voksne og skal klare seg økonomisk selv. Samtidig som den samme Nav sier: du er forpliktet til å forsørge dine barn også etter 18 års dagen, frem til de er 21 år, om de er elev på videregående skole! Samtidig som det offentlige fjerner barnetrygd og forsørgertillegg også, som utbetaling fra barna fyller 18 år. Hvor er logikken?! 



2. Hvorfor er ikke tannhelse beregnet som andre helseproblemer? Og hvorfor er det slik, at det kommer an på hvilket fylke du bor i, samt hvilken tannlege du er hos, om du får dekket deler eller hele tannbehandlingen? Hvorfor er ikke dette standard, og lik behandling. Uavhengig av hvor i landet du bor, eller hvilken tannlege som behandler deg? I noen kommuner får man feks fri tannbehandling om du har tjenester fra hjemmesykepleie. Mens i andre kommuner, så har de plassert tjenesten Hjemmesykepleie under en annen instans, slik at det feks ikke gir gratis tannlegebehandling om du bor der. I noen fylker får du dekket det meste av proteser, mens i andre må du betale alt eller det meste selv. Uansett grunn til manglende tenner. Noen tannleger sørger for å skrive rett, og dermed får du fri tannbehandling om du har dårlige tenner pga sykdom som psykisk helse, utmattelse eller annet som har gjort deg ute av stand til å utføre god tannhygiene. Mens andre tannleger tar spyttprøve og har du ikke nok munn-tørrhet da, så får du ikke dekket en brøkdel, uansett om du er aldri så syk, eller bruker ti forskjellige typer medisiner som skader tennene med munn-tørrhet? Hvorfor skal det være som en lottotrekning om man kan få ha tenner eller ikke?

3. Viser feks til saker nevnt ovenfor, ang tenner. Men dette i lovverket som sier noe om individuell behandling av søkere på den ene eller andre offentlig ytelsen. Hvorfor blir individuell behandling KUN benyttet av velferdskontorer og andre offentlige forvaltningsorgan, de gangene det er økonomisk innsparing for kommune/stat. Mens vil individuell behandling gi gevinst for søker, blir vedkommende behandlet som alle andre søkere, og man ser ikke et snev av skjønn eller individuell behandling? Er det da så merkelig at det vekker avsky hos folk. Med så åpenbar forskjellsbehandling? Uansett om den skyldes at man ubevisst har det slik, fordi det er mengder av ansatte innen offentligheten, som ikke kan reglene det er påtenkt de selv skal følge?

4. Hvorfor har ikke helsevesen tid lenger. Når de hadde tid for 30 år siden? Hvorfor dør mennesker i helsekø. Hvorfor må et menneske som får hjerteinfarkt eller angstanfall utenfor sykehuset, først da en taxi til fastlegen sin, for så å bli sendt til sykehuset? Hvorfor kommer kjente personer, idrettshelter osv samt formuende, før "mannen i gata", til behandling på sykehus.Hvordan klarte familielegen å ha tid til sine pasienter tidligere. Og hvordan fikk de til å sende pasienter rett til sykehus for behandling, om han under en undersøkelse oppdaget at dette var påkrevd? Det er ikke plass på sykehusene. Alvorlig syke sendes rundt til behandling i en maxitaxi/pasientreiser, og har de time for cellegift kl 8 på morgenen, så må de etter behandlingen er ferdig, vente i en stol i sykehuset resepsjon, uansett om de kaster opp uavbrutt, er totalt utmattet eller er så febersyke at de burde få legge seg ned i en seng. Frem til kl 16 når alle medpasienter er ferdig med sine avtaler på samme sykehus, før de starter på den lange veien  hjem. Hva slags menneskesyn er dette? Hva om du selv, ble alvorlig syk, ville du ha blitt behandlet sånn?

5. Hvem har ansvaret, når det offentlige gjør feil. Og hvorfor er det ikke en straffbar handling når en offentlig ansatt under utøvelse av sitt yrke, gjør feil som skader et menneske helsemessig eller økonomisk, Mens samme feil gjort av en privatperson eller ansatt i privat næring , gir både straff og tap av arbeidsplass! I tillegg får de ekstra pensjonsutbetalinger. Som mennesker som arbeidet i privat næring de siste 40 årene, ikke har rett på. Ennå sistnevnte måtte jobbe hardt for å gjøre en best mulig jobb, slik at de ikke mistet jobben. Hva med å kvalitetssikre alle som arbeider i offentlig byråkrati. Kan de ikke vise til konkrete utførte oppgaver, og fylle kravene for alminnelig folkeskikk i kontakt med mennesker. Så får det konsekvenser for de?



 

6. Hvem bestemmer hva politiet skal gjøre. Og ikke gjøre? Og hvorfor beklager de og innrømmer feks at "henlagt pga manglende bevis" , egentlig betyr "vi har ikke tid eller penger" til å etterforske, når ingen endring skjer. Hvorfor har ikke politiet lenger tid til å ta i mot anmeldelser? Og hvert fall ikke å etterforske saker? Kan man da like gjerne fjerne lover som sier det er forbudt å stjele, forbudt å trakassere, forbudt å voldta osv... Fordi det er eksempler på lovbrudd, man ikke kan forvente å få hjelp av politiet til å løse. Hverdagskriminaliteten øker jo selvfølgelig i et land som vårt, hvor man vet at drap og narkotikasmugling og feks pedofili blir slått ned på. Men hverdagskriminaliteten sjelden eller aldri ender med etterforskning. 

7. Hvorfor har du som politiker krav på bolig, bil, reise og flotte middager. Mens andre mennesker ikke har råd til medisin, tak over hodet, mat eller å gi barna sine de aktiviteter som de fleste andre nordmenn har? Hvem bestemmer den fordelingen av statens midler. Hvordan kan dere leve med dere selv, når dere bestemmer summen på de ulike budsjettposter, når dere vet at det alltid er penger nok til å dekke deres luksusliv. Men likevel aldri nok penger til å hjelpe fattige barne familier og andre her til lands? Hvorfor kan ikke regnskapene over alle budsjetter legges ut offentlig. Med alle utgifter og inntekter detaljert oppført?

8. Hvorfor er ikke rusmisbrukere, feks narkomane, mennesker?Hvorfor er det lov å jage rusmisbrukere i våre største byer. Har dere hodet så langt nedi sanden, at dere tror narkomane og narkotika forsvinner, om dere ikke ser dem i praksis? Er det rett at en narkoman kvinne eller mann, ikke får behandling når de ønsker, at de ikke får legehjelp mange steder, fordi helsevesen ikke ser på deres helseproblemer som annet enn en følge av deres misbruk. Hva er det som får dere til å tro, at de har valgt dette livet. Og hvorfor betyr disse menneskene mindre enn deg?



9. Hvorfor har vi alle disse instansene som skal ha ettersyn med det offentlige, når man kan se at de egentlig fungerer mer som en forlengende arm for nettopp de offentlige instansene. Det er folket som har bevisbyrden. Altså må den lille mannen i gata, kjempe mot en overveldende stor og maktsterk etat! Noe de fleste i lengden ikke orker. Og de som holder hele tiden ut...de taper som oftest til slutt. Det er bare å google det, den som ønsker. Om de tror det er enkelt for mannen i gata å vinne gjennom feks Forliksrådet, Trygderetten, Fylkesnemnda, Fylkesmannen, Pasient og brukerombudet el feks Norsk pasienterstatning...

10. Hvorfor kan myndigheter ikke innrømme feil, som feks Nav, Barnevern og andre etater. Er det noe man lærer om man studererer Offentlig forvaltning. Er det noe som står på arbeidsinstruksen deres. Og hvorfor blir de så sinna og hevnlystne om det viser seg at de har med noen å gjøre som kan mer om dem, om deres eget lovverk? Hva er de redd for. Og så har man de instansene som skal ha oversy med nevnte etater. De kan i blant starte såkalt tilsyn, om det dukker opp nok ulumskheter et sted. Men et såkalt tilsyn, hva er det i praksis? Og  hvordan foregår det, hva gjør dere om tilsynet avslører mye grums. Fylkesmannens kontor kunne ikke svar på dette. Og da blir dere neste instans. For det er jo ikke slik at et såkalt tilsyn medfører konsekvenser for kontoret eller de ansatte det gjelder? Så hva er det hensikten med å ha overordnede tilsyn?

Om du  vil lese mer av hva jeg skriver her, meninger og tanker, om mangt og mye. Så følg meg og mine innlegg på Facebook, blir jeg glad om du trykker liker på min side, som du finner siden her. Alt jeg deler er offentlig, og man kan dele innleggene videre, eller kommentere. Min eneste grense går ved anonymitet. Har du negativt å si, må du tørre å skrive det under fullt navn og kontaktinformasjon. Slik må det bli pga nettverdenen oversvømmes av såkalte nettroll dessverre...

#sieriblogg #sisselblunck #sisseleriksen #blunck #ordeterfritt #sterkemeninger #politikk #politisk #politikere #regjeringen #velferd #menneskerettigheter #byråkrati #demokrati 

HAT er et sterkt og sjeldent brukt ord hos meg. Men jeg "hater" familier hvor alt skal skjules eller hysjes ned, det er utrygt!

De fleste synes jeg er veldig åpen og personlig. Både på sosiale medier, i mitt arbeid og som person. Og det er riktig. Jeg er veldig åpen om det meste. Det er lett også, når man ikke har noe å skjule. Men samtidig er jeg også en introvert og til tider innesluttet person. Få mennesker kjenner meg godt privat. Mange tror de gjør det, nettopp på grunn av at jeg er så personlig. Det å være åpen om seg og sitt, skaper mye positivt, synes jeg. Blant annet tillit. Denne tilliten gjør at svært mange mennesker betror seg til meg. Også vilt fremmede mennesker, ikke bare venner og bekjente. Og da de har forstått hva jeg står for, og hva jeg virkelig ikke kan fordra, nemlig løgn, slarv, sladder osv. Så føler de det trygt at det de deler med meg, ikke kommer videre. Det varmer. Så det er ikke bare den som får lettet sitt hjerte, som føler seg bedre etter å ha betrodd seg, eller bedt om råd. Men også jeg.

Mange undrer seg i blant, om hvorfor jeg er så åpen da. Jo, jeg har ikke alltid vært det. Jeg har nok prøvd å være det, ønsket å være det. Men hjemme i min familie, var det ikke slik. Som i mange andre familier på 70 tallet, var det ikke vanlig å snakke med feks sine foreldre om alt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg ønsket at jeg kunne gjøre det. Men det var ikke mulig for meg, som bare var et barn. Å bryte dette mønsteret i min familie. Så jeg valgte andre løsninger. Jeg bar det meste, eller alt, inne i meg selv. Og jeg turte ikke snakke om dette med venner, da jeg var godt oppdratt til at om det var negative eller vanskelige ting hjemme, så skulle det ikke snakkes om. Hverken i familien. Eller ute blant andre mennesker. Om det er skam, eller ønske om en viss fasade. Eller begge deler, som gjør at mange mennesker lever slik, det vet jeg ikke. Men jeg har aldri likt det. Jeg synes det er skremmende, vanskelig, vondt, utrygt og det synes jeg, fordi det er de følelsene jeg hadde, ved å måtte leve slik i så mange år.



Mange mener faktisk det motsatte. Svært mange. De lever lukket, og deler ikke noe fra sitt personlige liv, med andre enn kanskje sin partner eller sin aller beste venn, eller de nærmeste familiemedlemmene. Ja noen gjør ikke det en gang! De snakker med sine voksne barn, sine søsken el foreldre, kanskje også med sin mann eller kone, som de gjør med den hyggelige damen i kassa på Kiwi. Alt som ikke dreier seg om dem selv, er trygt å snakke om. Vær og vind, rett og slett. Til nød litt slarving om naboer eller andre felles bekjente. Men å snakke om hva de egentlig føler. Eller hvordan de egentlig har det. Det gjør de ikke. Enten fordi de ikke klarer det. Andre fordi de ikke liker eller ønsker det. Og selv om mange som lever sånn, gjerne kan fritt dele hva de tjener på jobben, hvor de skal på ferie eller at de har kjøpt ny bil. Så kunne det aldri falt dem inn, å sagt hvordan de har det. Og er de lei seg for noe, misfornøyd, har vanskeligheter innad i familien, tar seg nær av noe, misliker noe. Så velger de å heller vise det ved å være sur og fornærmet. Vanskelighetene lar de være å snakke om, i håp om at de da forsvinner og slutter å eksistere. Og om noen tråkker de på tærne..ja da snakket de stygt om vedkommende til andre mennesker, isteden for å fortelle vedkommende at det han el hun sa eller gjorde, fikk meg til å føle meg dårlig, gjorde at jeg ble lei meg osv.

For meg er en slik levemåte uforståelig. Og umulig for meg å leve opp til! Jeg aksepterer og respekterer det meste ved de som velger det levesettet. Men jeg kan ikke ta del i det. Fordi det for meg er skremmende, og veldig vanskelig å forholde meg til mennesker jeg ikke kjenner kjemi med, jeg aner jo ingen verdens ting om dem. Det blir overfladisk og innbyr ikke til nære vennskap. Da de ikke fortelle noe personlig noen gang. Og da klarer jeg ikke føle nærhet til dem heller. For tillit føler jeg om noen er åpen mot meg, og jeg kan være åpen tilbake. Nå håper jeg det ikke blir misforstått. Jeg mener ikke at jeg er privat ovenfor alle og en hver. Det er ytterst få jeg er det ovenfor. Men det personlige, det som gjør at et menneske får en personlighet, ved at jeg vet hva han el hun mener, tenker, føler, reagerer og er opptatt av,  er med på å avgjøre om jeg liker eller misliker vedkommende.

Jeg har ingen følelser eller mening om jeg liker et menneske eller ikke, kun avgjort på utseende, interesser, jobb, sosiale status, politisk retning eller økonomi. Det blir for tomt for meg. Bare et skall, som jeg ikke mener noe som helst om. Ofte så føler jeg at mange mennesker som er lukkede personer, kan være skremmende, fordi de kan møte meg overstrømmende blide, med klem osv, om det er skriftlig eller muntlig. Mens andre ganger er de helt motsatt, kalde, holder avstand eller nærmest overser meg. Og jeg aner jo ikke hvorfor. Fordi jeg ikke kjenner de som person. Uansett om det er et familiemedlem jeg har "kjent" i 40 år, en kollega gjennom mange år, en bekjent fra et miljø jeg har tilhørt i en årrekke, en gammel nabo osv. Slike mennesker får meg til å føle meg nærmest utrygg, og jeg holder bevisst avstand, så sant det er mulig.

Og dette med at man ikke skal snakke om vanskelige ting innad i en familie. Det er familiehemmeligheter. Og skal dø med familien. Det forstår jeg ikke. Men det har visst med omdømme, rykte, ære og redsel for hva andre nå skal mene om dem, om slike ting kom frem. Selv lever jeg slik at jeg ikke skjuler det negative eller vanskelig rundt meg og mitt. Dermed vet jeg at de som liker meg, liker meg akkurat som jeg er. Ingenting er tilgjort. Og jeg har ingen skjulte hemmeligheter eller andre skumle overraskelser. Og om man da lever slik som meg, så har man "sitt på det tørre" i tillegg. Mange som feks er uenige med meg, eller uvenner om du vil. Mange har nærmest hatet meg, av ulike årsaker. Mange mener gjerne mye om en som meg, en som har sterk personlighet, og synes litt i samfunnet. De vil gjerne "ta meg på/for noe", de vil straffe meg, eller hevne seg, ved å bruke negative ting om meg, mot meg. Gjerne true med å røpe slikt ovenfor noen rundt meg. Men... det er ingenting å røpe. Det er ingen skjeletter i skapet. Ingenting å bruke mot meg. Slikt blir de gjerne veldig forbannet og fortvilet over! Hvordan skal de ta få såret meg? Få tatt "igjen" eller hva de nå ønsker å gjøre mot meg! Vell, så forsøker de kanskje med selvskryt, eller å fremheve seg selv og sitt, for å rakke ned på meg. Men...så går ikke det heller :o Fordi jeg er fullstendig ute av stand til å føle slikt som misunnelse!

Jeg har levd med ingenting. Og jeg har hatt "alt"! Og det har gjort at jeg aldri føler at jeg ikke unner noen det ene eller andre. Og jeg føler samtidig at jeg er så utrolig heldig. At jeg i grunn ikke mangler noen verdens ting! Merkelig kanskje... for jeg blir jo glad jeg også, for å ha krefter eller økonomi til en aktivitet eller ting jeg setter pris på og liker. Men får jeg aldri den tingen eller opplevelsen, så er jeg likevel lykkelig uten. Jeg er lykkelig i nuet, og alt som kommer uventet utenom det jeg til en hver tid har. Er bare en hyggelig bonus, som jeg blir veldig glad og takknemlig for! Og som jeg faktisk ikke bruker unødig tid eller krefter på å ønske meg, fordi jeg føler jeg behøver det for å ha det bra og være lykkelig! Jeg lever uten bitterhet, jeg lever med en nærmest konstant følelse av det jeg vil kalle det motsatte av bitterhet. Nemlig takknemlighet! Jeg tror det gjør at jeg er fornøyd og lykkelig som det er. Jeg kan bli nedfor eller lei meg, eller sinna. Men det er om det kommer overraskende triste eller vanskelig hendelser, som jeg ikke har forutsetning for å stoppe. Men også da, tar jeg den nedturen og den sorgen, også jobber jeg meg opp igjen etter kort tid, tilbake til den fornøyde tilværelsen min. Hvor jeg helt ærlig synes jeg har et veldig godt liv, og at jeg jammen er en av de heldige i verden!

Og når jeg viser meg som jeg pleier, positiv og smilende, ja da tror mange av de "nevnte" at det er fordi jeg har høy inntekt, fått en uventet formue, er blitt 100% frisk og heldig med helsa eller lignende. Eller at slike positive mennesker som meg, kan da aldri ha opplevd større traumatiske hendelser i livet og har nok "alt på stell". Men.... det er jo ikke slik. Det er heller motsatt.  Jeg har nok i gjennomsnitt mye mindre i mitt liv...enn andre mennesker ville målt i verdi. Jeg har ikke mye penger, eller eier mye ting. Jeg har knapt hatt en frisk dag, uten ekstreme helseutfordringer de siste 20 årene. Jeg har ingen stor eller liten kjærlig familie. Ikke har jeg stabil jobb og inntekt heller. Og ikke har jeg en mann som skjemmer meg bort. Jeg får lite eller ingen hjelp til noe i livet. Jeg må faktisk gjøre alt helt selv. Slik har det alltid vært. Ikke er jeg ung, blendende vakker fra naturens side. Eller noe sånt heller! Men det er nettopp det, at jeg har vært på bånn økonomisk, helsemessig, sosialt og på alle vis. At jeg har opplevd tap av svært mange jeg er glad i. At jeg kun har mine barn som familiemedlemmer. At jeg har levd et godt liv, og hatt det meste på stell. Men også det motsatte, vært uten omtrent alt man vil betegne som nødvendig for et noenlunde verdig og godt liv. Som nettopp gjør at jeg har denne evnen, til å være tilfreds med lite, og ikke strebe ettet "noe", som skulle gjøre meg mer lykkelig! 

Jeg er så utrolig fornøyd som jeg har det. At jeg gleder meg over de små ting. For meg er det nemlig alt sammen små gledelige overraskelser, som jeg tidligere har vært foruten. Jeg er ikke "alltid glad og positiv" på sosiale medier, fordi jeg er tilgjort positiv og vil fremstå perfekt, og har alt som andre ønsker seg. Jeg er glad og naturruset på små verdier i livet. Og denne evnen, den har faktisk ikke bare ene og alene skaffet meg mange venner, bekjente og lesere i nettverdenen. Den skaffer meg også fiender! Eller mennesker som nærmest hater meg! Og de har svært vanskelig for å forklare hvorfor. Men etter å ha tenkt mye, erfart ennå mer, blant annet med min egen familie, søsken, foreldre og voksne nieser. Ja så har jeg ved hjelpe av andre. Både profesjonelle og med de som kjenner meg godt. Så viser det seg at de mener jeg er bortskjemt. Og de er misunnelige. De er svært irritert over at jeg ikke blir sjalu, misunnelig, at jeg ikke evner å irritere meg over småting hos andre mennesker, at jeg ikke gidder eller vet hvordan jeg skal snakke shit og slarve om naboer, de andre i familien, sambygdninger eller hvem det nå skulle være. De blir mer og mer forbannet, om de ser at jeg ikke lar meg provosere av noe de sier eller gjør. De fatter ikke, at jeg ikke i det minste er hevnlysten på dem eller andre, som har gjort meg vondt. Og alt dette sammenlagt. I tillegg til at jeg ikke en gang , jeg som er så følsom av meg, har evne til å føle hat ovenfor dem. Det gjør dem mer og mer provosert! Dette opplever jeg altså i blant hos noen få lesere, hos stalkere jeg har måttet oppleve, hos bekjente og ukjente, ofte jenter tidligere...i dag kvinner. Som du kan lese om i tidligere innlegg som KVINNER SOM HATER og STALKERS. Og da altså også  innad i min egentlige nærmeste familie i blod og navn.



De mener jeg er arrogant fordi jeg ikke ikke behøver dem. De knurrer av sinne, fordi jeg ikke bryr meg om hva de mener om meg. Og de føler sterk frustrasjon over at man ikke kan få meg til å skrike og kjefte og krangle. Men jeg har jo så sterke følelser! Og ennå så reagere jeg ikke mer. Har ikke gjort det på såå mange år i voksen alder :o Er jeg kald blitt da? Nei, langt i fra. Men likegyldighet, som jeg virkelig vil beskrive er hva jeg føler, er en mye sterkere følelse enn sinne og hat. Ord, skrevet på en svært bestemt og alvorlig måte. Virker ofte mye sterkere enn å stå og skrike ukvemsord til hverandre. Og hevn? Vel, det eneste det skaper, er drama, og det gir meg overhodet ingen tilfredsstillelse. Og jeg nekter å la mennesker jeg ikke har noe til overs for. Som gir meg kun negativt. Forpeste mitt liv. Jeg tillater det ikke. Og det skjer ikke. Det er tryggheten jeg oppnådde ettersom jeg ble eldre, selvinnsikten jeg fikk, hovedsaklig pga vanskelige hendelser i livet, som ga meg denne følelsen av tilfredshet. Og denne roen. Og den er jeg så takknemlig for.

Og jeg vet også at min åpenhet, gir mange tillit til meg. Og gjør at mange synes det er lettere å være åpen selv. Og alle positive tilbakemeldinger jeg mottar stadig, som tilbakemeldinger på hva jeg formidler, særlig skriftlig. Den gjør meg tryggere og sterkere den også. Den bekrefter jo hele tiden det jeg har jobbet meg frem til selv, de siste tiårene. Jeg er ikke feilfri. men jeg fokuserer ikke på feilene. Jeg er bare bevisst på at mine feil og mangler er der, og at det er menneskelig! Og det å ha en slik selvinnsikt, å kjenne godt til både sine egne positive og mindre heldige sider,det er ikke alle forunt. Og det gjør en så sterk og trygg, når man vel har oppnådd denne selvinnsikten. Denne åpenheten og min måte og leve på, er årsaken til at jeg faktisk er i live i dag. Og det er mitt valg. Så får andre stå for sine valg.

Jeg har hverken interesse, tid eller kapasitet, til det å bry meg med alle disse menneskene som jeg ikke forstår, disse bitre, negative, sure, misunnelige menneskene, som ikke tørr by på seg selv, kanskje fordi de ikke kjenner seg selv på godt og vondt, de skal få fortsette sitt liv i hemmelighetskremmeri. I sin taushet. I sin skam over hva de ha gjort eller ikke gjort. I sin redsel for hva andre måtte mene om dem om de stod frem helt ekte, med alt som er vondt, stygt, rart osv. Det kommer jeg aldri til å bruke minutter av mitt verdifulle liv på mer! Det er slike som ofte kjefter på sine egne, eller bebreider fremmede i kommentarfelt på nett. og helt glemmer å feie for sin egen dør! Det er disse som sladrer om alt og alle, også deg, når du ikke er tilstede! De føler seg urettferdig behandlet om noe gledelig skjer andre enn dem, les: misunnelse. De lar sin egen lave selvfølelse få utløp ved å skrive stygge ting om feks folk som er for tykke, for annerledes, for spesielle, for ditt eller for datt... fordi, det får deres egen selvtillit til å øke. I realiteten... så har de ikke den ringeste anelse om hva de holder på med! De har ikke evner til det. For de bruker evnene sine helt feil. Ikke til glede for hverken seg selv eller andre.


 

Mange er nok lite åpne som mennesker fordi de ønsker å holde ting litt mer privat. Men jeg tror også mange velger å være lukket, feks innad i en familie. Fordi de ikke synes så godt om seg selv, og de vil ikke at omgivelsene skal få kjennskap til deres dårlige sider, eller negative hendelser rundt dem. De er mer opptatt av hva andre mener om dem, enn det som er sunt, etter min mening. For om man alltid gjør sitt beste, hva er det da som er så ille, at man ikke bør vise det ovenfor andre mennesker? Og hvorfor betyr det noe hva andre mener, om du selv vet med deg selv at du lever hver dag, i det forsøk å være et godt menneske. Det er ikke slik at "alle liker" deg, om du hele tiden er bevisst på å prøve å være et godt menneske og gjøre ditt beste, slik som jeg er opptatt av! Men de som da ikke liker meg, de står fritt til det. Jeg har intet behov for å bli "likt av alle"! For meg er det bare viktig å gjøre mitt beste, fordi jeg ikke vil ha det vondt, med feks dårlig samvittighet el kvaler for å ha vært dum mot noen...noe jeg har, om jeg oppfører meg dårlig. Derfor lever jeg som jeg gjør...

Og høyst sannsynlig er mange av disse menneskene, de som ikke tørr vise sitt sanne ansikt på godt og vondt. Som skjuler følelser og ikke snakker om det som er vanskelig (om de da ikke er av de med personlighetstrekk uten evne til å føle anger, samvittighet, empati osv), de samme menneskene som ligger på dødsleiet...(det kommer før enn vi aner).. og lider all verdens kvaler. Samvittighet, anger og alt kommer for en dag... Om ikke før, så sammen med dødsangsten. Og dette må de da bare leve med, livet ut. Det er selvvalgt. Og det er for sent å rette opp i feil man har begått, når din tid er omme!

 Jeg vil  fortsette å være åpen, gi tillit og respekt, og få det samme tilbake. Og bruker min tid på det jeg synes er viktig. Som feks at om jeg skulle omkomme i morgen, kommer det ingen skremmende hemmeligheter for dagen. Alt, både negativt og positivt om min person.. kan da trygt drøftes når min tid er omme. I tillegg, er det viktig for meg å dø uten følelse av utilstrekkelighet, anger, samvittighet og angst. og det har jeg sørget for at jeg slipper, om det skulle skje i dag, eller om 40 år!

Ja, jeg er heldig! Og jeg vil ikke omgåes mennesker som er kalde, innesluttede, bitre, tause om det jeg synes er viktig i livet... jeg vil nemlig vite hvem jeg omgåes. Og hva jeg kan forvente av de jeg omgåes, sånn noenlunde. Så behold gjerne deres skrekkelige familiehemmeligheter og deres liv deretter. Så fortsetter jeg som jeg gjør!

AMEN

Ønsker du å følge meg videre. Les eldre innlegg. Eller få varsel om nye innlegg og artikler. Så blir jeg glad om du trykker liker på min Facebook side, den finner du HER.

#adferdsvansker #taushet #familiehemmeligheter #mindfulness #omåstyreegnetanker #livsfilosofi #åpenheterbra #forskjellpåpersonligogprivat #psykologi #dødsangst #anger #stoppsamvittighetskvalene #bluncksieri #sisseleriksen #blunck #februar2017

Vil du leve greit med mindre penger, el MÅ du leve på lavere inntekt? Spare mye penger på hår og hudpleieprodukter?

Mine ideer som jeg her deler, er stort sett kommet ut av å leve i lengre tid med svært vanskelig økonomi. Nesten 10 år med lav inntekt og høye utgifter og nedbetaling av gjeld etter konkurs, ga meg nemlig også en del positivt. Blant annet at jeg ble svært oppfinnsom på måter å spare penger på. Jeg vet det er tabu å snakke om økonomi og dårlig råd. Men de fleste vet vel nå, at jeg er til for å rive ned alt av den slags tabuer! Her skal ingenting gjemmes bort, skjules osv. Frem i lyset, og snakk det ihjel!

Det er riktig som mange sier, man får faktisk god fantasi, av å måtte gå kraftig ned i levestandard pga fattigdom. Og jeg er ganske sikker på, at mye av det jeg deler her. Det hadde jeg aldri kommet på ellers. Om det ikke var for at den økonomiske situasjonen min, tvang meg til å tenke alternativt.

Dette med å mangle valgmuligheter i livet, har ofte lært meg mye, som jeg ellers ikke ville ha klart å finne frem til, om jeg hadde kunne velge å slippe. Denne mangelen på "valgmuligheter" har faktisk som en rød tråd gjennom mitt liv, ofte lært meg mye. Nød lærer naken kvinne å spinne, som det heter... Jada, jeg vet det er mange som aldri har opplevd en situasjon hvor valg ikke er et alternativ, ofte vil de svare på slikt jeg beskriver her med: "joda, man har alltid et valg".... De velge jeg å overse, så kan de ta kontakt om de selv kommer opp i en slik livssituasjon, eller flere. For da vil de nemlig forstå, hva virkelige utfordringer består av. Selv om jeg selvfølgelig håper færrest mulig, slipper å havne i slike vonde og vanskelige situasjoner i livet.

Vell, jeg har levd slik at mine nå voksne barn, skulle merke minst mulig til fattigdommen, men samtidig bli bevisst på hva penger er, og hva de forskjellige ting koster. Og med en jente som vokste opp og ble tenåring i disse trange økonomiske årene, har pengene lett for å fly! Og jeg brukte de heller på henne, det føltes bare godt og helt naturlig. Intet offer. Som jeg har skrevet om i tidligere innlegg. Jeg kjøpte meg klær og sko (brukt) for ca 500 kr i løpet av 7 år. Og jeg led ingen nød. Tvert i mot! Men en tenåring i dag, skal ikke mangle mye, før man risikerer å bli lagt merke til, på en negativ måte, dessverre. Og for meg er det viktig å unngå dette, men samtidig ikke fullt og helt gi etter for dette presset, da vinner nemlig denne trenden mer og mer frem.

Den gyldne middelvei er ofte en god løsning. Men så var det dette med klær, sko og hår og sminke da.... det koster! Vell, her kommer noen små triks, som vi selv har brukt, og som jeg ofte bruker den dag i dag, om ikke for å spare penger, så fordi de produktene ofte er like bra, og noen ganger bedre, enn de vi betaler for i dyre dommer i butikkene. 

Bildet er lånt fra Google

Hårkur, svært egnet for tørt og behandlet slitt hår. Det er enkelt, bruk matolje, den ene typen er ikke nødvendigvis bedre enn den andre. Velg og vrak, eller bruk av den som står på kjøkkenet ditt. Masser oljen inn i håret ditt, ikke gni det helt inn i hodebunn. Der er håret sjelden tørt og aldri slitt, det vil derfor bare gi en følelse av fett hår. Hårlengdene er det viktige. Velger du å ha det i tørt hår, trekker det mer inn, men kan fint gnis inn i vått håndkletørket hår også. Sov med dette om natten. Vask håret morgenen etter, bruk shampo to ganger. Noen ganger kan det virke litt fett likevel, men som oftest går det fint! For ekstra effekt, eller for å beskytte putetrekk, klipp opp en bærepose og knyt rundt håret/hodet.

I dag er det blitt svært populært med silkolje, Moroccainoil og andre typer olje, for å få behandlet og brusete hår, til å se blankt og velstelt ut. For mange år siden, så var de heller ikke uvanlig, at vi unge damene stakk innom et offentlig toalett og brukte håndkrem, hudkrem, lotion el hva det måtte være vi hadde i vesken...smurte det godt inn i hendene, og trakk fingrene igjennom håret. Nødløsning som fungerte med ulikt resulatat. 

Og til opplysning ellers: har du lagt merke til det nydelige blanke flotte tykke håret på feks kvinner fra India, Pakistan osv? Og at de aldri har tegn til tørt, slitt ødelagt hår? Svært mange av disse jentene, de bruker denne oppskriften, de pleier sitt hår med ulike typer matolje :-)

 Bildet er lånt fra Google

Peeling for ansikt og kropp. Matolje, honning kan benyttes med strøsukker i. Vil man ha kraftigere peeling, bruk kaffe, pulver kaffe eller annet grovkornet kaffe. Oljen el honningen, gjør huden myk og delikat i tilegg.

Også preparatet Cocosa, kokosnøttolje, som jeg husker mange venner i etniske miljøer brukte da vi var unge. Gjerne mennesker med afrohår, som få nordiske frisører den gangen klarte å håndtere. Og den ble også brukt som middel for å lage gode dreads, slik at håret filtret seg godt sammen. I dag, er denne også blitt et produkt mange flere kjenner til. Og den kan bestilles mange steder på nett. og også kjøpes i ulike forretninger drevet av utlendinger. Men jeg tror til og med noen helsekost forretninger har begynt å selge produktet. 


Privat bilde

Det er mange små ideer, rundt de fleste kostnader i hverdagen, som vil frigjøre midler til andre ting, som faktisk må betales med penger. Og det å kutte ned på kostnader, gjerne mange små faste sådan, vil til sammen, frigjøre nok til at man isteden for innkjøp, kan betale en regning.

For de som aldri har opplevd å måtte klare seg med lite, de som aldri har behøvd å starte med to tomme hender eller som ikke har erfart å havne i en livssituasjon, som gjør at du må kutte kraftig ned på levestandard, vil ikke ha verken forståelse eller interesse av hva jeg her deler. Eller... ofte så er det slik at mange av de jeg kjenner, som er født inn i en formue, og som alltid har familie eller andre som trår til i situasjoner jeg nevnte her. De er faktisk ofte mennesker, som sitter hardest på sine penger, og det er derfor en del av de klarer å beholde eller øke sin formue også. Så det får være opp til hver enkelt.

Jeg skal senere dele en del andre tips om hva som kan hjelpe deg å gå kraftig ned i levestandard. Enten fordi du ønsker det. Eller det skyldes at du ikke har annet valg. Jeg setter veldig pris på om du velger å følge meg og nye innlegg ved å trykke liker på min Facebookside, som du finner ved å trykke her. Jeg vil etter ønske fra mine lesere også heretter dele mye av mine Facebook-oppdateringer fra min private side der. Da mange føler det deles en del nyttig og ettertenksom også der, og det blir mye og følge med flere steder. Jeg har dessverre ikke plass til flere "venner" på min personlige profil. 

Takk for at du leste. Send meg gjerne en kommentar eller tilbakemelding. Og kontakt meg om du ønsker skrivearbeid utført. Alt fra søknadsprosesser innen det offentlige byråkratiet. Klagesaker. Nav. Private skriv. Jobbsøknader. Eller spørsmål rundt rettigheter og plikter innad i vårt lands store byråkrati. 

Alt jeg deler på sosiale medier. Er fritt for å deles offentlig. Det setter jeg bare pris på. Ha en nydelig vinterdag videre der ute...og inne i cyberverden!

#sparetips #naturlighårkur #levgodtforlitepenger #hårolje #lagegnehudoghårprodukter #naturligepreparaterforhudoghår #enkeltogbillig #detvirker #bluncksieri #gånedilevestandard #blunck #sieriblogg #sisseleriksen #bluncksieri #godetips #harduprøvddet #lagdinegenpeeling #matoljekanbrukestilsåmangt 

 

 

Hva mener du må til for å ta vare på, og beholde et godt forhold til din partner?

Det er ikke til å komme bort i fra, at det blir lettere og lettere å bryte ut av et forhold. Det er ikke mange som kjemper eller jobber for å forsøke å reparere et forhold som slår sprekker lenger.. det er lettere å bare gå videre. Søke etter det perfekte og en grønnere fremtid hos "nestemann". Jeg har ingen tro på at "de fleste" ekteskap/ samboerskap går i oppløsning pga utroskap, rus, vold el mishandling, fra en kant.



Jeg tror de fleste sklir i fra hverandre FØR et eventuelt sidesprang, ellers ville det vel vært uinteressant med en annen? Uenighet i økonomi og barneoppdragelse sies å være hyppigste årsak til at et forhold knirker.. el går i oppløsning. Pluss at mange finner sammen uten å ha et godt vennskap og ekte forelskelse for hverandre. Unge mennesker finner sammen først og fremst pga utseende. Voksne pga ensomhet, de føler de er ment å være to/i et parforhold. Selv om de fleste selvfølgelig ønsker at en eventuell kjæreste skal ha et utseende de liker, så gjør erfaringene og årene man har b\på baken, at man er mer opptatt av verdier og personlighet, enn det ytre. For en del, føles ikke livet helt, om de ikke har noen å dele det hele med. Og mange føler at de behøver noen å dele gode og onde dager med.Som ansvar for barn, bolig, økonomi osv.

Ganske mange liker heller ikke å være alene i eget selskap. Grunnen til at jeg personlig har avsluttet forholdene jeg har vært i, siden jeg ble enke som 32 åring med småbarn, er at jeg følte at jeg var mer forelsket i selve forelskelsen, enn i mannen. Noe manglet. Jeg lette ikke etter feil, men jeg så sider ved mannen over tid, som er ting jeg vet jeg ikke ville taklet å ha i livet mitt videre. Fordi jeg har levd i et godt forhold/ ekteskap, så har jeg ikke lyst til å "nøye meg med det "nestbeste". Jeg vil ikke sammenligne mennesker/ menn. Men jeg sammenligner livet mitt, i forhold med en mann, i forhold til uten han. Er sistnevnte det som gjør meg best, så velger jeg det. Selv om det er vondt å såre. Jeg tror ikke at alle de jeg har avsluttet med, var i knestående forelsket i meg. Jeg tror heller at mange av dem, ikke har så høye krav til et forhold som meg. For mange holder det at parteneren ser ok ut, er snill og resten får komme av seg selv. Jeg blir ikke raskt forelsket, og jeg vil ikke være i et forhold hvor jeg ikke er forelsket. Da er det bedre med vennskap, om man ikke føler noen kjemi og forelskelse.



Jeg har mine tanker og  ønsker rundt dette, fordi jeg har opplevd et så godt forhold med min avdøde mann. De fleste jeg møter, virker det som om de kun har tidligere dårlige forhold å se tilbake til. De husker vel ikke at forholdet kanskje var bra i starten. Ikke vet jeg. Og de forstår ikke helt mitt utgangspunkt. I tillegg er jeg er så gammeldags, at skal jeg være i et langvarig alvorlig forhold med en mann. Så skal jeg faktisk føle at dette kan vare livet ut/ til vi blir gamle.. jeg gidder ikke bare "prøve", og så bryte ut, el bli byttet ut om en par år.

Jeg er ikke naiv, jeg vet godt att få forhold varer. Men jeg vet det er mulig! Gjensidig respekt og tillit er to hovedsaker som må være på plass mener jeg. Etter det kommer som oftest alt det andre på plass. Om det finnes seksuell tenning, sommerfugler i magen, følelsen av spenning osv. Om man ikke kjenner noe av dette, så føler jeg at da er det mer vennskap. For man kan like mange mennesker, uansett alder og kjønn, og jeg føler kjemi med mine venner. Men den er annerledes enn ovenfor en jeg er forelsket i.

Og en ting jeg har lagt med i bakhodet er følgende, som jeg håper mange av dere vil tenke på, når dere krangler el har det vondt i forholdet deres i en hektisk førjulstid med mye stress for mange: Husker du, kvinne, hvordan du var ovenfor din kjære i starten? At du ville vise deg fra din beste side? Du smurte matpakken hans, viste omsorg når han hadde mannfolk influensa, du pyntet deg for ham og laget deilig mat til ham. Du syntes ikke det var et ork å stæsje deg opp for ham, det var mer spennende og gøy, å bruke tid på å pynte deg litt, for så å se eller høre hvordan han satte pris på ditt nye antrekk eller smilet ditt. Du syntes han arbeidet hardt og mye, og var bare glad for å kunne yte litt omsorg og pleie for ham, da du jo er et omsorgs-menneske og ville han skulle føle seg glad og elsket. Led deg gjennom kjedelige fotballkamper på tv. Bare fordi du unnet ham det, og fikk sitte i armkroken? Ikke som nå, når du knurrer irritert over de evige sportssendingene og lurer på om han ikke kan skru av det hele og snakke med deg isteden! Du var takknemlig for alt han gjorde, isteden for å irritere deg over alt han ikke gjør.

Og du, kjære ektemann, husker du hvor stolt du følte deg når hun ba deg hjelpe med det ene eller andre? At det var godt å ha noen som behøvde deg, dine handy anlegg og din fysiske styrke og praktiske sans? Husker du hvor søt du syntes "konemor" var, første gang du så henne subbe rundt i joggebukser, raggsokker, usminket med håret surret opp i en topp? At det var et godt tegn på at hun følte seg trygg på deg, og avslappet i ditt nærvær. Mens nå ser du på det som at hun er sluskete, ikke gidder bry seg om hvordan hun ser ut, eller å pynte seg for deg? Hun pynter seg kun for "alle andre mennesker", når hun skal bort? Husker du hvor sjarmerende du fant alle hennes rare nykker og krav til det ene og det andre. Alt dette som gjorde henne spesiell for deg? Hvordan du kunne lytte til stemmen hennes i evigheter, og ikke hadde lyst på å be henne holde munn, og gå ut i garasjen, slik som nå!

Slik kan man holde på, i en evighet... og det kommer som oftest fra begge to. I starten av et forhold, om vi tenker på de første måneder med dyp forelskelse, eller de første lykkelige årene som nygift eller samboere, som skaper et nytt hjem sammen. Så er det gjerne slik at både hun og han, setter seg selv til side, og sin partner foran seg selv. Han tenker mer på hvor sliten hun er, og hvor mye hun har å bekymre seg over, hvor tøft livet har fart med henne osv. Mens hun ser på ham som sin reddende prins. En gentleman, som ordner opp i alt rundt deg, som reparerer det som henger på halv tolv i huset, og som jobber hardt både ute og hjemme. Og du synes han er den mest spennende samtalepartner og den flotteste mannen du kjente. Og du ville så gjerne gjøre dagene hans lettere, muntre han opp med smil og glede når han kommer hjem fra jobb. Pusle rundt ham når han er syk. Og det føles ikke som noe offer eller ork i det hele tatt. Selv om du selv er sliten og i dårlig form. Fordi hans velbehag, er viktigere enn ditt eget. Og bare han har det best mulig...ja så har du det bedre selv også.

 Altså i omtrent et hvert forhold, så setter vi vår partner før oss selv, i tiden hvor det meste er som hvetebrødsdagene. Men det er etter at stormen har lagt seg, når bekymringene kommer, over regninger eller andre utfordringer, når vi begynner å irritere oss over den andres særegenheter, gjerne de samme tingene som faktisk gjorde at vi falt for ham eller henne, at det hele snur. Særlig om man ikke i tillegg til forelskelsen har et bunnsolid vennskap.

Nå tenker hun gjerne "han sier han er sliten, men han tenker ikke på meg, hvor sliten JEG er"! Hun sier hun vil bruke feriepengene på sydentur, men tenker ikke på hva jeg vil, nemlig kjøpe campingvogn". Han tenker bare på seg selv, aldri på meg! Og hun forstår meg ikke, hun bryr seg kun om seg selv, og hva hun føler og mener. Og slik fortsetter det, nå har man kommet så lagt i forholdet, at man tenker jeg og meg, FØR vi tenker på han eller henne, som vi deler livet med. Vi mister gjerne evnen til å forsøke å forstå eller sette oss inn i hvordan hun eller han har det, det eneste vi nå ønsker og forlanger, er at han eller hun skal tenke på oss før seg selv!


Om du midt oppi en slik diskusjon eller situasjon, klarer å vende det om, tenke tilbake til i starten av deres forhold. Hva ville den gang ha vært din reaksjon på samme situasjon? Jo, du ville tenkt på han/hun du vil dele livet med FØR du tenkte på ditt eget beste. Du ikke bare møtte ham eller henne på halvveien, du ga gjerne etter, kun av ønske om at hun eller han skulle bli glad! Det føltes ikke som noe offer en gang! For å se din partner være glad, betydde mer, enn at du fikk det som du ville. Prøv å hente inn igjen den følelsen, når forholdet skranter, og han/hun ikke lenger forstår deg! Tenk deg tilbake til den tiden da du tenkte på hvordan han/hun ville føle det, FØR du tenkte på ditt eget beste... Da tror jeg vi kan være på rett vei, til å klare å vende om tilbake til det man hadde.

Vi blir nemlig, de aller fleste av oss, veldig opptatt av oss selv med årene. Han forstår meg ikke! Hun bryr seg ikke! Han vil aldri det samme som meg! (Men vil du noensinne det samme som han.....?) Å prøve å sette den andres ve og vell foran oss selv, er tegn på at vedkommende betyr mye, og det er jo ikke slik at du skal "gi etter for alt!, men om dene ene part klarer å gå litt tilbake til den første tidens tenkemåte...så vil det falle tilbake på at den andre klarer gjøre det samme. Slik at dere begge to igjen, klarer å stable forholdet på bena, ved å ikke bare gi hverandre tillit og respekt. Men også vilje til å gjøre dagene bedre for den vi er glad i, og forsake noe for egen del i blant, for å oppnå dette. Og finne tilbake til takknemlighet, over hva dere har, og ikke irritasjon over alt du synes han eller henne ikke har eller gjør.....

Det er i hvert fall mine tanker rundt det å jobbe bevisst med et forhold, å kunne vise hverandre velvilje, med et ekte ønske om at den andre part skal leve godt i sammen med deg. Og kunne sette pris på hverandre, isteden for å diskutere og irritere deg over alt du synes din partner mangler. Husk på hva ved han eller henne, som gjorde at du ble forelsket, og lær deg å sette pris på det igjen. Mennesker kan ikke forandre sin personlighet, men vi kan alle bidra til små endringer som gjør at dagene blir enklere å komme igjennom, og som viser at vi setter pris på at man er to. Og til slutt vil jeg si det samme som jeg har sagt mange ganger til mine venner rundt meg, siden min kjære ektemann døde fra meg, helt uventet, uten forvarsel, i en personlig tragedie i 1999.

Sett pris på han eller henne du deler livet med. Behandle hverandre pent. Du vet nemlig aldri om vedkommende er der neste dag, eller neste øyeblikk, for den saks skyld.... 

Så du slipper å sitte i etterkant og sørge over alt du ikke rakk å si eller vise han/henne, mens dere var to <3 

 

Vil du lese mer av hva jeg skriver og deler? Gå gjerne inn på min Facebookside og følg meg der. Den finner du her. Jeg er også på Twitter og Instagram. omm enn ikke så aktivt som på Facebook og blogg.

#julebordsesongen #hvordanfåetforholdtilåvare #nårekteskapetryker #giftmedsinbestevenn #hvordanreddeforholdet #bluncksieri #jobbemedforholdet #tildødenskillerossad #bligamlesammen #blunck #sisseleriksen

 

Går an å bli frisk av angstlidelser? Ja, det er mulig for mange, kanskje også for deg?

Ja, for noen så er det faktisk mulig. Men om jeg tenker meg om, ja så har jeg sjelden, eller kanskje aldri, hørt noen faktisk si det. At de tidligere har vært plaget med angst, men nå er blitt friske? Men i hvert fall, jeg personlig, kan nok uttale noe lignende. Jeg har opplevd å ha generell angstlidelse, eller  i perioder, og over mange år. Generell bety jo da, at man har angst for mye forskjellig, og ikke kun for en bestemt ting. Noen har angst for helt konkrete ting, feks sosial angst, noen har angst for å bruke offentlig transportmiddel, for å kjøre heis, for å spise foran andre mennesker, andre igjen har kanskje angst for å dø osv... Min angst var i hovedsak generell og generalisert, slik at jeg levde med en form for konstant angst, bekymring og i helspenn, for alt rundt meg. Og den bestod ofte av jeg bekymret meg sånn for mange ting i hverdagen, og når bekymringene ble sterke, så ble det til redsel, og angst for at skremmende ting skulle hende.

Det dreide seg ofte om ting som "kunne skje", at jeg skulle kollidere i trafikken, at barna mine skadet seg på skolen, at jeg skulle dø før barna var voksne og mye mer. Jeg kunne være redd for og ha sterk angst ofte fordi jeg var redd noe skulle ramme ungene mine, ettersom det har vært mange sterke vonde opplevelser med sykdom, ulykker og død rundt oss. For hver slik tragedie som rammet, jo sterkere ble min angst. Jeg hadde også dødsangst, og var veldig redd for at jeg skulle skade meg alvorlig og dø, slik at ungene mine ikke hadde noen! Da de har kun meg som voksen person og som familie her i livet. Pappaen deres døde da de var små, og familie forøvrig har vi ingen kontakt med. Og tanken på hva som ville skje med barna mine, om jeg døde, den skremte meg voldsomt. Nå vil kanskje noen mene at jeg nærmest hadde reell grunn til å å få slike tanker,  nettopp fordi jeg eller vi, opplevde så mange sterke livstraumer i livet vårt, og stadig ble påminnet om hvor skjørt livet er...hvor fort ting kan snu.. Men likevel, det er fryktelig vondt å leve med slik redsel og angst. Bekymringer skaper angst, redsel og nedstemthet.

Og det burde ikke være nødvendig, tenkte jeg mange ganger, å leve hver eneste dag og ha slike skremmende tanker... det gjorde meg etter hvert veldig sliten og nærmest utmattet. For man bruker mye krefter på redsel og anfall av angst. I tillegg hadde jeg sterke anfall av panikkangst, ofte om nettene, hvor jeg våknet gang på gang, fordi jeg så min kjære avdøde manns ansikt foran meg.. slik han så ut når jeg fant ham død... Jeg våknet av hjerteklapp, pusteproblemer, og satte meg opp i sengen og gispet etter luft! Badet i svette.... gang på gang... Det viste seg jo etter hvert at jeg led av Posttraumatisk stressyndrom, som jo ofte rammer de som har opplevd traumer i livet. Enten det er personlige traumer eller offentlige som man opplever sammen med andre mennesker, som naturkatastrofer eller krigssituasjoner. Og dermed hadde jeg ofte såkalt flashback også, øyeblikk hvor jeg gjenopplevde vonde situasjoner fra min fortid, om jeg opplevde noe som minnet om det... Det er også angst, det knyttet seg inni meg, det ble trangt å puste, hjertet slo så det var fysisk vondt... og det er en svært von følelse, man blir liksom helt hjelpesløs! Jeg er ikke frisk av PTSD, og jeg kan fortsatt oppleve å få den type flashback el anfall. Men hos meg ligger ellers denne lidelsen nå i ro, utenom i helt ekstreme hendelser, som gir meg minner om tidligere traumer.

Jeg har også hatt perioder hvor jeg har angst for feks telefon samtaler, det kom etter at min hørsel ble dårligere, jeg er hørselshemmet, og oppfatter dårlig i tlf samtaler. Dermed ble det ekkelt å ta tlf, fordi jeg ikke fikk med meg så mye av hva som ble sagt. Jeg liker heller ikke å snakke foran forsamlinger, om det er 20 av de nærmeste vennene mine, eller om det er 200 mennesker jeg skal snakke foran, så får jeg fryktelig angst, skjelver, blir varm, mageknip og den velkjente knuten i brystkassa dukker opp, det blir trangt å puste.. Og jeg har hatt prestasjonsangst, jeg hadde så høye forventninger til meg selv, at jeg slet med voldsomme angstanfall når jeg skulle prestere noe, var veldig redd for å ikke mestre det godt nok. Jeg hadde ikke disse forventningen til andre mennesker. Men kun til meg selv, jeg hadde så lav selvfølelse, at jeg trodde at jeg måtte mestre alt, og helst bedre enn alle andre, for å være "bra nok".

Dette skyldes min oppvekst, hvor det ikke var vanlig med å gi barna noen bekreftelser på at man hadde gjort noe bra eller mestret noe. Slik det gjerne var i den generasjonen våre foreldre hørte til. Og med søsken som led av nærmest sykelig sjalusi, turte jeg ikke utmerke meg som barn. Fordi om jeg mestret noe bedre enn de, så ble deres sjalusi sterkere og det straffet seg ved at de behandlet meg ennå dårligere. Slik at jeg vente meg til mange nødløsninger, jeg gjorde meg blant annet dummere enn jeg var. Jeg gjorde mer mer hjelpeløs  enn jeg opprinnelig var osv. Og likevel vokste og vedvarte sjalusien. Og den er der den dag i dag. Som ung trodde jeg gjerne at om jeg bare var mer enn flink, ja så ville foreldrene mine skryte av meg, og mine søsken ville synes at jeg var bra nok, eller like meg bedre. Slike ideer kan man lage seg for å overleve hverdagen som barn og tenåring.

Jeg har i voksen alder blant annet alltid bekymret meg for økonomi. For ikke å være en god nok forelder til mine barn. For at jeg ikke var et godt nok menneske. Jeg hadde angst for å ikke være pen nok. Ikke være sterk nok. Ikke dyktig nok. Ikke smart nok osv. Og jeg bekymret meg for at noen skulle mislike meg. For at jeg ikke skulle være tøff nok, modig nok osv, mye prestasjonsangst altså. Og sterke bekymringer for viktige deler av mitt liv, som dette med barneoppdragelse og privatøkonomi. Men alt du bekymrer deg for, som du tenker at du ikke mestrer, eller at du ikke er "flink nok til", det vil du faktisk føle deg mer avslappet til, om du først mestrer det en gang, og en gang til og ennå en gang...så vil du vokse på mestringen. Om du i tillegg lærer deg selv, å ta i mot komplimenter, noe mange nordmenn er dårlige til, både å gi og å ta i mot, så vil man kunne få et bedre syn på seg selv. En bedre selvfølelse oppnåes, og dermed senker en sine egne idiotiske krav om alt du måtte mene at du burde klare, eller alt du burde klare bedre osv... 



Jeg har hatt mange former for angst, og det er veldig forskjellig hva som har utløst dette hos meg, ettersom hvilken periode i livet jeg har vært i. Men nå skriver jeg her, hovedsaklig om min angst som voksen, etter at jeg fikk barn osv. Men, i dag så kan jeg altså si at jeg ikke lenger kjenner på angst i særlig grad, ikke depresjoner heller, som i noen tilfeller rammet meg sammen med  angsten. Og da gjelder det å se seg tilbake, og se på hva var det som gjorde at angsten mistet grepet om meg? Hvorfor har jeg ikke søvnproblemer og angst for det ene og det andre lenger? Det er viktig for meg selv å vite hva som gjorde at jeg slipper ha slike plager mer, og det er viktig med tanke på alle andre, for jeg vet vi er mange, som sliter med angst i en eller annen form ... Så må det refleksjon til da ... for det første, kan jeg vel nevne, at jeg aldri eller svært sjelden, har latt angsten vinne over meg. Jeg har altså ikke latt meg stanse i å gjøre ting, for å unngå å få angst. Det skyldes nok i stor grad, at jeg ikke har hatt det valget som voksen! Det var aldri noen mann, foreldre, søsken osv, som kunne utføre ting for meg, som jeg var redd for å gjøre pga ubehaget angsten ga meg. Jeg måtte faktisk trosse angsten å gjøre alt jeg var redd for! Hver eneste gang!

Og det handler vel igjen om blant annet sterkt vilje, men det handlet også om at jeg har to barn, som den gang var små, og jeg visste inderlig godt, at om jeg lot være å gjøre det, eller det andre, om jeg ikke turte å si i fra osv, ja så ville det kunne gå hardt utover barna mine, fordi de altså hadde bare meg. Og den drivkraften, det hadde på meg. Redselen for at barna som fra før hadde opplevd så mye vondt og vanskelig, skulle få det ennå verre... pga jeg som kombinert mor/far, ikke turte å utføre noe, fordi jeg syntes det var vondt og skremmende med angst, den ga meg ikke noe valg! Jeg måtte rett og slett, for ungenes skyld! Altså mangelen på valg, tvang meg til å komme igjen og utføre aktiviteter, som jeg egentlig var livredd for, som ga meg svette hender, hjertebank, magevondt og panikk. Fordi jeg så på barna som noe som var viktigere enn meg selv, og ansvarsfølelsen jeg hadde ovenfor de, sa meg, at om jeg ikke gjennomførte, så ville det gå hardt utover ungene. Jeg visste veldig godt, at de kun hadde meg i livet sitt. Så jeg tror at mangelen på valgmuligheter, hjelper et menneske til å utføre ting vi synes er vanskelig, pga angst,redsel og generelt ubehag.

Men nå er det ikke slik at jeg ønsker at noen skal være i samme situasjon, at de skal mangle valgmuligheter. Jeg er jo glad for at de fleste mennesker nettopp har valget, til å feks overlate det som er vondt for dem, til sin partner, forelder eller kanskje søsken osv. Men for min angst og psykiske helse, var det altså til det gode for meg, at jeg manglet valgmulighetene. Jeg behøvde ikke tvinge meg til å gjøre ting jeg  hadde angst for, jeg gjorde det fordi det ikke fantes noe alternativ. Og det hjalp meg nok veldig mye, kanskje ikke så mye der og da, men i hvert fall i etterkant! Jeg har i perioder oppsøkt blant annet psykolog, og jeg har vært til samtaler hos psykiatrisk sykepleier. Særlig i de første årene etter min manns død. Det var noe jeg først fikk tilbud om, via kriseteam fra kommunen jeg bodde i, noe som man faktisk har rett på, om man opplever å havne i en slik situasjon som jeg og mine barn gjorde, med min mann som døde helt uten forvarsel, i en personlig tragedie. Riktignok er dette noe jeg har forstått i etterkant, ikke alltid fungerer eller er oppe å går i alle kommuner. Selv om det vel er bestemt at alle kommuner skal ha et slikt tilbud. Gjerne bestående av feks prest, lege, psykolog feks.

Jeg har også hatt utallige samtaler med både sykehusprest i sorggruppe, en Frelsesarmeen soldat, leger, sosionom, andre mennesker med psykiske plager med flere. Altså når jeg hadde mye å slite med, så hadde jeg ikke familie jeg kunne henvende meg til, og mine nærmeste venner, ville jeg ikke "bruke opp" på triste og vonde samtaler. Jeg var bevisst på at visse vanskelige ting kan man dele med en god venn. Men man bør justere det, slik at man deler både og, for om man kun deler alvor med en venn, og aldri gledelige saker. Så kan faktisk en god venn få nok, og forsvinne.. og det betyr ikke nødvendigvis for meg, at det er da en dårlig venn. Men alle har en grense for hvor mye en kan takle, og det gjelder å finne en balansegang. Det betyr altså at sliter du konstant og mye, så kontakt heller en profesjonell å snakke med. Og om du synes noe skurrer, så gir du beskjed om manglende "kjemi" med behandler, for er det ikke den rette for deg å snakke med, så opplever jeg ofte at det nærmest har motsatt effekt, og det skal man jo ikke behøve å kjenne på!

Mange ting er lettere å dele med en ukjent også. Og for meg så betyr det at de får betalt for å "høre på meg", at jeg slipper få dårlig samvittighet for å bry dem med mine problemer. Jeg syntes det var vanskelig første gang jeg var hos en slik terapaut, men da jeg den gang fikk høre av mennesker jeg så opp til og stolte på, at det stod respekt av at jeg ba om hjelp. At det å oppsøke profesjonell hjelp, når det blir for vanskelig. Det er ikke tegn på at man er hjelpeløs eller lite selvstendig osv (som mine familie lærte meg). Men det er derimot tegn på at man er ansvarsfull og tar vare på seg selv, når en tar et slikt valg! Den setningen hjalp meg ofte, når jeg følte meg svak eller håpløs, som ikke klarte meg alene med alt det vanskelige jeg møtte på i livet mitt. Jeg har lært masse knep og øvelser hos de forskjellige behandlerne og samtalepartnere jeg har benyttet meg av. Og jeg har i tillegg lært meg mange praktiske øvelser for å hjelpe på feks pusten, om jeg hyperventilerte eller ikke klarte å puste helt nede fra magen av. Og for å løse opp spenninger i skuldre og kjever, som blir kroniske pga somatiske plager.

I tillegg har jeg lest masse, jeg har stor interesse for både psykiatri og for det å bruke forskjellige teknikker for å styre tankene våre, og jeg har tro på at om man jobber hardt for å oppnå en god selvinnsikt, så kan man selv være bedre på å kontrollere visse av våre følelsemønstre, bryte de som ikke er til det gode for oss. Og oppnå å ha det bedre. Jeg har nok lært mye her og der, snappet opp noe fra en hver av mine kontakter. Men mine egne metoder for å styre og ta kontroll over eget følelseliv, har lært meg å være bevisst på eget tankemønster, har nok hjulpet meg like vell så mye. Angst og depresjoner er ofte en slags reaksjon/en følelse man reagerer med, som vi selv kan lære oss å reagere annerledes på.

Og en annen ting jeg skulle ønske ble mer godtatt, er altså det å oppsøke en profesjonell om man har psykiske eller mentale vanskeligheter. At det ble like vanlig som at man ringer sin fastlege når man har fysisk vondt et sted. Som feks i Statene, er det omtrent like alminnelig at man har en fast psykolog som at man har en fast lege. Og innen vi får til det samme her i landet. Så vil jeg hvert fall skrive om det her, for selv å være med på å gjøre dette mindre tabulagt.



Det er mange som ser på meg som et forbilde eller som altså er veldig opptatt av hva jeg mener og tenker om noe. Pga min blogg og mine skriverier på Facebook, i aviser og andre nettsider. Og om jeg da kan gjøre det mindre skamfullt og flaut å snakke om våre mentale helse, ved å bruke åpenhet som jeg pleier, ja, så gjør jeg gjerne det. Det koster ikke meg noe i det hele tatt. Jeg synes det er helt naturlig samtaleevne for min del. 

Dette jeg skriver her er egne tanker og meninger rundt et tema som jeg har erfaring fra, både selv og gjennom andre mennesker som plages av angst. Og må ikke oppfattes som en lettvin løsning å velge for å bli frisk, det betyr ikke at du ikke bør oppsøke profesjonell hjelp. Men det er ment som noen enkle skritt du selv kan foreta deg, som kanskje kan være til nytte i din situasjon, om du sliter med mye bekymringer og angst. Litt hjelp til selvhjelp i din prosess. Og litt positiv feedback fra meg, som forteller deg at du ikke nødvendigvis vil slite med angst og psykiske problemer livet ut. Og at du slett ikke er alene om å ha det sånn. Vi er fryktelig mange. Og mine erfaringer deler jeg gjerne. Om det kan være godt for noen å lese om de. Dette må ikke misforstås som en oppskrift du må følge, eller noe jeg deler fordi jeg har noen utdannelse eller lang arbeidserfaring med psykisk helse!

 I dag er det mange ungdommer som lider av depresjoner og angst. Og som faller ut av skolen eller aldri kommer seg inn i arbeidslivet pga dette. Jeg tror det skyldes at vi de senere år har skapt oss et samfunn hvor man må prestere og nærmest være perfekt på alle vis i livet. Noe annet er liksom ikke lenger godtatt. En grusom utvikling, som gjør at mange får prestasjonsangst og føler seg mislykket. For i virkeligheten er det ikke slik. Vi kan ikke alle være akademikere. Vi er ikke alle født naturlig vakre. Alle er ikke supersmarte med toppkarakterer. Man må ikke ha stort hus og moderne innredning for å være bra nok. Vi behøver mennesker i praktiske yrker. Det vil alltid være noen som synes akkurat du er den vakreste, flinkeste og klokeste menneske de har møtt. Og det holder det! Det er lov å være middelmådig, både på skole og i arbeidsliv. Vi har ikke en verden full av verdensmestere. Og det ønsker jeg heller ikke!

Vi må slutte å sammenligne oss med andre hele tiden. Og bli mer opptatt av oss selv, enn vi er av andre mennesker. Denne utviklingen skaper bare flere unge som sliter psykisk i større eller mindre grad.  Og vi har ikke en gang nok psykologer til å hjelpe alle. Og mange ser på psykiske lidelser som noe mer skremmende enn på fysisk sykdom. Jeg leste et sted at man skulle ønske psykisk helse ble et skolefag, og det må jeg si meg enig i. Fordi den psykiske delen av vår helse, er svært viktig i forhold til både menneskelige relasjoner, mellom barn og foreldre, mellom kjærester, og den betyr mye for ens selvfølelse og for voksenlivet og arbeidsmiljø man vil møte etter hvert. Vår mentale helse kan skade hele livet vårt. Og en god kontakt med egne følelser, det å lære om hvordan vi faktisk fungerer psykisk, kan hjelpe mange tror jeg. Å få innsikt, har i hvert fall hjulpet meg, det kan jeg si! Og jeg tror at en bra utvei er at man snakker og snakker om det, slik at det blir godtatt og til slutt helt vanlig å drøfte vår mentale helse.

Mange vokser opp i en familie, hvor de rundt en ikke forstår lidelser som angst og depresjoner, og man blir da gjerne møtt med ordene "det er bare å ta seg sammen", som et standardsvar dessverre..... Vel, tilbake til meg, jeg har lært meg metoder for det hele, jeg sier ikke at det fjerner alle mine bekymringer 100%, men at jeg lever nå et liv, som ikke styres av min angst og stadige tilbakevendende depresjoner. Fordi jeg har lært meg tankemønstre jeg benytter, når jeg kjenner angsten kommer krypende...eller når  om jeg er på vei ned i depresjon. Og for hver gang jeg mestrer å stanse et angstanfall, oppnår jeg mer styrke til neste gang. 

Jeg vokser på det, for hver gang jeg mestrer situasjonen. På den måten at jeg faktisk bygger på min mentale styrke for hver gang jeg klarer å stanse meg selv i å tenke nedstemte tanker eller føle på redsel for noe som egentlig ikke er en reell fare. Har jeg i dag en tøff dag, så karrer jeg meg opp igjen, etter kort tid, kanskje senest dagen derpå. Og kjenner jeg redsel eller ubehag for noe jeg må igjennom, nesten slik at angsten griper meg, så ser jeg for meg hva som er det verste som kan skje, når jeg gjør dette jeg gruer for, da ser jeg klart at det slett ikke er farlig, bare litt smertefull, vanskelig eller skremmende, og at jeg slett ikke dør eller risikerer noe alvorlig om jeg gjennomfører. Da er det lettere å presse meg selv og gjennomføre!

 Ingen mennesker med fysiske kronisk lidelser kan bli friske av å benytte kognitiv terapi/å ta kontroll over egne tanker, det kan man ofte lese i forskjellige sammenheng. Og det er jo helt riktig. Ingen kan bli friske av å tenke noe som helst. Men, man kan bruke tankesettet sitt, til å føle seg bedre psykisk, og det kan i mange sammenheng gjøre det lettere å feks takle å lever med alvorlig eller kronisk fysisk sykdom. Vår kropp og vår sjel, henger jo som kjent sammen. Og de påvirker hverandre. Lever man med fysiske smerter feks, så påvirker det ofte også din psyke.

Og sliter du med anspenthet og angst, så spenner du muskler og får såkalte somatiske plager og smerter.  Så om vi bedrer vår fysiske helse ved smertestillende medikamenter eller feks trening og behandling hos en fysioterapaut, så vil man kunne oppnå bedre psyke, fordi man har mindre voldsomme smerter. Men det motsatte er jo da kanskje ikke så vanskelig å forestille seg heller? Om man har det bedre i hode og hjertet, altså kognitivt og følelsemessig, så kan man oppnå å få et bedre liv, selv om man lever med fysisk sykdom. Fordi man da reagerer annerledes på smertene og lærer seg å mestre de fysiske smertene og utfordringene på en mer hensiktsmessig måte.

En annen ting jeg vet har hjulpet meg, er åpenhet. Å sette ord på følelsene vi har. Også angsten. Mange mennesker, ofte menn, sliter med å sette ord på sine følelser, og har derfor mange ganger, mye å bære på inni seg dessverre. For meg har åpenheten vært medvirkende til å gi meg en frisk og sterk psyke. Jeg er i tillegg såkalt hypersensitiv, og har sterke følelser. Dette er jo ikke en sykdom, men det er et trekk ved min personlighet, som jeg kan huske at familiemedlemmer i min oppvekst forsøkte å sykeliggjøre, eller at de ofte tok spesielle hensyn til meg, slik at jeg ikke ble så lei meg osv. Saken er at jeg endrer ikke personlighet ved at noen skjuler noe for meg. Og jeg var ikke selv redd for mine sterke følelsesmessige reaksjoner. Men familiemedlemmene var redd de, og syntes det var ubehagelig og vanskelig å takle. Fordi de selv, flere av dem, hadde motsatt væremåte. De er innesluttet,viser lite følelser osv.

Og sånn generelt for å bedre sin egen psyke, er det ennå en ting jeg har lært meg. Som kanskje kan hjelpe mange, det høres kanskje merkelig ut, men min erfaring er at det hjelper. Både meg selv, og mange jeg kjenner. Det er nemlig det, at jo ryddigere du har det i livet ditt, jo bedre blir psyken. Det har vel kanskje noe med det ordtaket mange bruker å gjøre. Et ryddig hjem gir en ryddig hjerne eller noe sånt. Å omgi seg med mye rot og fysiske ting,  ditt hjem, eller i ditt liv. Det ta grep, rydde opp både i ting, din økonomi, det kan være samlemani, sterk kjøpetvang, spilleavhengighet. Eller til og med det å avslutte kontakten med mennesker du føler du bør omgåes, fordi de feks er familie, selv om det eneste de gir deg er negativitet. Er også en del av det jeg har utført, for å finne roen i meg selv. Jeg behøver noenlunde forutsigbarhet og jeg behøver system og struktur rundt meg, ikke ekstremt, som at du må ha stålkontroll, støv på hjernen eller systemer for alt, men til en viss grad, en mellomting!

Jeg vet mange bruker medisiner for sin angst, noen bruker slike medikamenter fast og andre igjen , kanskje bruker de kun i de alvorligste nødstilfellene. Selv har jeg kun brukt slike medikamenter ved dødsfall og ved store traumatiske hendelser i livet mitt. Og i dag er jeg glad for det, at jeg aldri fikk utskrevet slike medisiner fra mine leger. Selv om jeg tidligere mange ganger tenkte at hvorfor kunne ikke legene bare gi meg medisiner som fikk meg til å føle meg bedre da. Så lenge medisinene fantes, så måtte det vel være bedre å være bruker av de fast, enn å måtte leve med angsten?  Men i dag, vet jeg at medisinene ikke fjerner angst. Det fjerner kun følelsene angsten gir meg. Og for meg er ikke det godt nok. Jeg vil fjerne årsaken til angst, ikke symptomene angsten gir! Og ja, jeg kjenner meg selv godt, jeg vet, at hadde jeg fått slike medisiner av legen, ja så ville jeg ha brukt dem. Og dermed hadde jeg dempet det forferdelige ubehaget angsten gir, men det hadde gitt meg en bedre tilværelse der og da, men likevel uten å fjerne selve årsaken til ubehaget. 

Og en ting til, som jeg gjerne ville ha med her. Det er at de aller fleste mennesker i løpet av livet vil møte på angsten. Derfor bør det ikke være så tabulagt å snakke om vår psykiske helse. Heldigvis er vi allerede blitt mye bedre enn generasjonen før oss. Mine foreldre og deres venner, omtalte feks gjerne mennesker med alvorlige psykiske lidelser som "gale". Og mennesker som slet med angst eller depresjoner. Det ble som oftest omtalt som "sliter med nervene". I dag kan man blant annet lese om politikere som møter veggen, og om verdenkjente musikere, som snakker om sin angst og sine depresjoner. Det er supert. Men jeg vil ha det ennå mer åpent. Jeg vil at det skal bli like naturlig å fortelle at man har vært deprimert, som å fortelle om at man brakk foten.

For i realiteten så vil alle mennesker i løpet av livet en eller flere ganger, møte på utfordringer som gjør noe med deres psykiske helse. Enten ved en enkelt hendelse, eller som noe som stadig vender tilbake. Noen vil oppleve å bli deprimert, andre vil bli utbrent. Noen vil oppleve kraftige anfall av panikkangst, som lammer alt og man klarer ikke komme igjennom det, uten å få medikamenter som lindrer. Andre vil møte på angsten som noe som feks dukker opp ved eksamen, ved jobbintervju, i ungdomstiden, som er en vanskelig tid med mye følelser, mens man er midt i mellom det å være barn og voksen. Og husk det, at angst behøver ikke bli varig, det bør man forsøke å fokusere på, det er ikke nødvendigvis slik, at du er dømt til å leve med disse plagene livet ut. Man kan faktisk bli bedre, og noen blir også friske!

Håper noe av dette ble forståelig, slik at du eller andre med angst, kan forstå litt av hva jeg har gjort for å komme meg vekk fra det klamme angst udyret, og få styrke og mot nok til å ønske å forsøke å fjerne dette uvelkomne hemmende marerittet som angst er, langt vekk fra deg og ditt liv <3 Lykke til <3

Vil du lese mer av meg, så blir jeg veldig glad om du vil følge meg videre, feks på Facebook, om du trykker her, så kan du like siden min. Ellers finner man meg også på Twitter og Instagram her.

#angst #generalisertangst #kognitivterapi #positivtenking #endretankemønster #hypersensitiv #blifriskavangst #psykiskhelse #mentalhelse #panikkangst #depresjoner #samtaleterapi #taansvarforegetliv #enbedrehverdag #hverdagspsykologi #ommentalhelse #åpenhet #utbrenthet #selvfølelse #selvtillit #følelsemønster #bluncksieri #sisseleriksen #sieriblogg #blunck

Ga du til tv-aksjonen? Nei takk til alle innsamlingsaksjoner, som ser forbi fattigdom blant sitt eget folk!

Jada, jeg vet godt alle kommentarene som vil komme nå. Og hva protestene vil inneholde. Først er det standarden: Ikke sammenlign sårbare grupper opp mot hverandre! Nå sammenligner jeg ikke hverken det ene eller andre. Men om jeg gjør det, hvorfor skal jeg ikke sammenligne sa du? Er det ikke lov å påpeke at jeg finner prioriteringen feil. Fordi du synes penger trengs også til å fylle opp Røde kors sin fete bankkonto, og i fattige u-land?

Poenget jeg, og mange med meg vil frem til, er jo at slike innsamlinger har vi i hytt og pine. Det er noe som foregår mange ganger hvert år, også med toppene ved større naturkatastrofer utenlands, eller med den største, nemlig TV-aksjonen! Hvorfor bestemmes det gang på gang, at det er utenlands pengene behøves mest? Ja, de trenger penger. Men det er for meg, i mitt hode, feil å gi ut penger til trengende, ved å se forbi de nærmeste rundt deg, som også behøver penger. Hvorfor lukker så mange øynene for det?

Om jeg lever under fattigdomsgrensen, men velger å gi pengene mine til en organisasjon for hjelpearbeid i Gambia. Så vil jeg bli nektet økonomisk hjelp fra myndighetene, Nav vil ikke godta at jeg er blakk, fordi jeg har sendt pengene mine vekk. Det skyldes at alle med logisk tankegang, vet at man først må sørge for eget livsopphold, og familien rundt deg, om du forsørger noen. Våre myndigheter ble bygd opp for mange, mange år siden, fordi de mente folket, altså vi som lever i Norge, behøver politi til å beskytte oss, leger til å behandle oss, og velferdsordninger for å fø på oss, om det ikke finnes arbeid, eller mulighet for at man selv kan brødfø seg. Men likevel velger de å la 99% av innsamlingene gå utenlands. De ser forbi alle som behøver hjelp her. De tror faktisk at om de ikke ser fattigdom og nød blant Norske folk selv, ja, da eksisterer det ikke.



Og det er ikke bare myndighetene som velger å tenke at det de selv ikke ser, det finnes ikke. Neida, mange private velger også denne måten å leve på. Om de kan få se Farmen og Skal vi danse, samt være opptatt av den siste slankekuren, ja da finnes det hverken fattige i nabolaget, mennesker med alvorlige sykdommer som dør i sykehuskø, eller bostedsløse her i landet. De tror faktisk på det selv, at det ikke eksisterer mennesker bosatt her, som lider og lever med svært dårlig livskvalitet, nettopp fordi myndighetene ikke kan hjelpe. Årsaken til at de ikke kan hjelpe. Er pga mangel på ressurser. Norge har altså ikke penger. Det har de aldri.

Vi har aldri vært fattigere enn nå. Før vi fikk oljepenger, da hadde vi råd til helsehjelp og medisiner til alle. Og man hadde sosialkontor og trygdekontor som hjalp folk med økonomien eller boligmangel. Men nå har vi ikke råd til det mer. Men om det skulle skje en katastrofe i Mongolia eller i Nigeria, da har vi da satt av noen få milliarder, som vi kan bidra med der. Jeg vet at rasistkortet kommer, i mangel av argumenter. Men, da velger de å se bort i fra det at jeg ønsker alle som bor i Norge, uansett om de er fra Syria, Marokko eller fra Tøyen, skal få økonomi til å leve under alminnelig standard i vårt land.

Jeg vil at alle skal få skolegang av lærere som kan lære bort og at alle skal kunne få jobbe om de ønsker det. Uansett. Men jeg har ikke tro på å gi ut penger før man vet om man har råd til det. Og jeg har ikke lyst på å støtte organisasjoner eller våre myndigheter, om de ikke først hjelper våre egne. Mennesker som lever her og bor i Norge. Om man kunne feks samle inn penger til Nav-brukere og uføre samt alderspensjonister, som lever under fattigdomsgrensen? Eller samle inn til rusmisbrukere man ikke har økonomi til å gi avrusningstilbud, og boliger til fattige enslige og familier, som det ikke finnes boliger til. Så blir jeg gjerne med! I mellomtiden, mens jeg venter på det mirakelet skal skje. Så velger jeg å fortsette med eget privat frivillig arbeid, blant trengende bosatt i Norge. Slik kommer det nok alltid til å bli også... men jeg velger å beholde håpet. Det er nemlig det siste vi bør gi slipp på, om man skal kunne fortsette å føle livsglede og livslyst <3



 

Andre argumenter er selvfølgelig at man har midler avsatt til formålet "redde verden" i Norge, det er en stor budsjett post forøvrig. I tillegg til innsamlede midler. Men ingen kan forklare meg hvorfor dette budsjettet er viktigere enn å øke budsjetter som hjelper våre egne. Og da er ikke det argumentet godt nok for min del. Jeg kommer aldri bort i fra, at svært mange mennesker i Norge, velger å se at de selv har det godt, og at deres nærmeste har det godt. Og derfor mener de at vi bor i verdens beste land! Og derfor støtter de også dagens aksjon, så det monner! For å bry seg om naboer eller bekjente, eller fremmede som bor på gata i vår storbyer, det orker de ikke. Da blir de deprimerte. Og dessuten så kan alle fattige nordmenn for sin egen skjebne selv. De hadde klart seg de også, muligheten er nemlig like for alle her. Så at de valgte å ruse seg, eller sitte på baken og la være å jobbe, det kan ikke de noe for, det kan de skylde seg selv nemlig! Slike uttrykk er helt vanlig å høre.

Jeg tenker i kveld litt ekstra på hva en venninne fra Chile skrev på Facebook i dag, nemlig at hun ikke klarer sette seg inn i Nordmenns måte å tenke på. Og det gjør ikke jeg heller. Enten er jeg ikke Norsk nok...eller så er det vel noe annet galt med meg. For jeg er enig med henne. Hun undres hvorfor det bare er synd på fattige og ensomme her i landet, ved juletider? Da skal man invitere på middag og gi penger til en narkoman tigger. Ellers i året eksisterer de nemlig ikke, disse stakkars sliterne.... Og hun undres seg over hvorfor ikke nordmenn i hopetall protesterer mot å bli behandlet som vi blir! Nemlig at de stadig setter ned beløpene til trygdede og alderspensjonister, at de stadig gir penger utenlands og ikke til oss her, at det ikke er slik lenger at helsehjelp får man tvert, gratis og uten problemer, hvorfor vi ikke streiker alle mann, og står i tusenvis utenfor stortinget og sier at nå er det nok!

For i nesten alle andre land i hele verden, er det vanlig at folket protesterer stort og tydelig, når man blir overstyrt av landets ledere. Her i Norge, klager vi litt til hverandre på Facebook. Men kommer myndigheten og spør oss, så tørr svært få å vise sin misnøye. Hvorfor vet jeg ikke. Kan det være de er redd for å stikker seg ut? Eller at nordmenn ikke gidder bry seg, om det ikke rammer dem personlig. Jeg holder en knapp på det.... Og så lenge ingen protesterer på en ekstrem måte, hvor alt og alle stiller opp. Ja da vil dette fortsette.... om 10 år fra nå. Vil vi fortsatt ha innsamlingsaksjoner til mennesker som lever i fattigdom i andre land, vi vil gi penger til organisasjoner, som svarer fattige nordmenn med: nei vi kan ikke hjelpe deg med penger, for vi har ingen penger. Mens de har milliarder syltet ned på bok, og ikke en gang gidder å forfølge en sak hvor en tidligere ansatt har begått underslag på flere millioner. Fordi det koster dem tid og krefter.



Og slike innsamlinger vil fortsette i det uendelige. Våre styremakter støtter slike organisasjoner, for de lever jo slik selv. Sylter ned vår nasjons rikdom, selv om flere hundre tusen mennesker lever i nød her! Hvorfor er det så utrolig vanskelig å samle inn penger til alle som sliter i Norge. Hadde vi tatt dagens innsamlede sum, og fordelt på alle landets mennesker som lever i fattigdom, så ville det ha hjulpet godt, feks hadde våre 90 000 fattige barn fått et tryggere og bedre liv. Så kan vi heller sende noen kroner utenlands om det blir noe til overs.

Jeg har ikke noe til overs for dagens aksjon. Det skyldes hva Røde Kors er kjent for. Og det skyldes min mening om våre myndigheters for meg, merkelige prioriteringer. Og det skyldes at jeg selv, som personlig har levd med fattigdom og med store helseproblemer, har brukt mine krefter og få kroner, på å hjelpe trengende rundt oss i mange tiår. Mens de som kommer på døra med dagens bøsse, er mennesker som aldri har kjent på problemer selv, eller aldri har åpent øynene og brettet opp ermene og i praksis hjulpet en sliten rusmisbruker på gata, eller en fattig nabofamilie her hjemme.

Derfor takk skal du ha, men nei takk! Dere får gi dere som ikke bryr dere om hvor pengene havner, hvor de behøvs mest. Eller som selv lever et enkelt liv, med alt de behøver og mer til! Her er det tomt og låst dør!

Følg meg gjerne videre, med fremtidige innlegg og artikler, på Facebook, Twitter eller på Instagram!

#tvaksjonen #innsamling #pengeneforsvinnerutenlands #norskfattigdom #innsamledemidler #veldedighet #frivilligarbeid #hjelpetrengende #ingenpengertilnordmenn  #pengerpåbok #fattigdommenøker #rødekors #bøssebærere #sieriblogg #blunck #sisseleriksen 

Nei, jeg savner ikke at folk "stikker innom" på besøk! Og jeg er nok ikke helt alene om det...hvorfor kan du lese her!

For en grusom negativ overskrift! Men den er ikke egentlig det... for min del. Jeg opplever stadig at mange kommer med et hjertesukk, de er lei seg for at man ikke besøker hverandre lenger. At alt nå foregår over nett, sms og til nød en telefon samtale, er det mange som synes er trist.  Ingen reiser på besøk lenger, uten å være invitert. Og hvert fall ikke uten at man på forhånd har sendt en melding på den ene eller andre måten, og spurt om det passer? Ingen "stikker innom" lengre. Og det er nok tydelig et savn hos mange. Men ikke hos meg...

Jeg er så glad for at at dette ikke er så vanlig lenger. Og jeg går stadig og håper at det ikke plutselig skulle dukke opp en venn eller bekjent, som faktisk holdt ved det "gamle", og stikker oppom meg, uanmeldt. Ja, jeg har til og med, gått til det skritt, å la færrest mulig mennesker, vite hvor jeg bor eksakt! Høres det ut som om jeg er blitt en folkesky og asosial angstfylt folkesky særing? Omtrent som "Den gale kattedamen"... men uten katter? Men nei du, riktignok er jeg kanskje litt "rar" eller annerledes enn mange...men det ligger helt andre grunner bak min avgjørelse og mine handlinger og meninger rundt denne sosiale biten.

Woman lying on bed

Jada, jeg ER fortsatt ganske så "supersosial" til tider! Akkurat som tidligere. Men... jeg er altså syk. Ikke syk som i influensa eller forkjølelse. Men kronisk syk. Jeg er ikke så veldig glad i å rippe opp i den saken, og dele ut alt av detaljer rundt min helsesituasjon. Men til tider, så må man det. Selv om jeg misliker det. Årsaken til at jeg ikkr liker å snakke for mye om helsen min, skyldes forskjellige ting, blant annet pga jeg er redd for å bli "syntes synd på", jeg nekter å surve og sutre, og sist men ikke minst, jeg vil ikke "bli sykdommen min". Jeg vil være Sissel, som dessverre feiler mye rart, og derfor har noen begrensninger i livet sitt, som jeg ikke hadde tidligere.

Vel, pga helsa, så lever jeg annerledes enn før. Jeg har brukt år på å lære meg til å gjøre livet mitt så bra som mulig, akseptere situasjon, ikke fullt ut, men så godt jeg klarer... med de forutsetninger og begrensinger jeg har. Få eller ingen, har sett meg på det verste. Utenom mine to barn. For jeg er hjemme og alene, det meste av tiden. Og når du treffer meg på butikken, på en kafe, ser meg aktiv og engasjert på nett, eller kanskje møter meg på puben, så ser du den "gamle" Sissel, smilende og blid, ler høyt og mye, virker energisk og aktiv, og er sminket og fresh! Det er fordi det er slik jeg vil ha det!

Jeg vil ikke at det skal synes på meg at jeg er såpass syk som jeg er. Jeg er ikke av de som er lei seg, fordi sykdommer flest er usynlige. Jeg VIL at mine sykdommer skal være så lite synlige som overhodet mulig! Det er min innstilling og mitt valg. Sykdommer og helseproblemer har nemlig stjålet nok fra meg. Den har ødelagt livskvaliteten min, økonomien min, humøret mitt, jobben min, kroppen min, hodet mitt, fjeset mitt, livet mitt! Og noe særlig mer enn det, er jeg ikke villig til å overgi til den forbaskede elendige helsa mi! Den skal ikke vinne over meg!



Det snakkes om at man bør akseptere sin sykdom. Og ja, det gjør jeg. Men kun pga jeg ikke har noe valg. Men jeg har ikke tenkt å la den styre mer enn den gjør allerede. Så de få timene jeg har, som jeg føler meg noenlunde som et normalt menneske, noe i nærheten av hva jeg var som frisk, de timene skal den ikke få herske over!

Og grunnen til at jeg, jeg som hadde såkalt åpent hus for både mine venner og barnas venner i alle år. Hos meg kom det bekjente på gjennomreise, for overnatting. Ungene hadde knapt en natt i oppveksten hvor de ikke hadde minst en venn på overnatting. Uansett hvor travelt jeg hadde det, som enslig mor med arbeid og studier, hvor sliten jeg var av alt aleneansvaret, så følte jeg meg alltid sosial og likte at det var folk innom. Men slik er det ikke lenger.

Jeg lider av mange rare sykdommer. Og 2-3 av mine diagnoser, følger det med en plagsom følgesvenn, nemlig utmattelsen. Han er jeg ikke videre glad i. Men han lar seg ikke fjerne. Og utmattelsen min er ikke som feks utmattelse ved depresjon eller annen psykisk årsak for utmattelse, da man faktisk kan føle at man orker litt likevel, om det bare er lystbetonte aktiviteter. Neida, også de ting som for meg er en glede å delta på. Er akkurat like utmattende som å støvsuge eller pusse tenner. Ja, utmattelsen er så sterk, og selv den minste lille ting. Som friske mennesker ikke en gang vil kalle for eller se på som, en aktivitet, er faktisk en "aktivitet" for meg.

Som feks lytte, snakke, dusje, tygge, lese, tenke osv, er eksempler på aktiviteter du som frisk ikke regner med i det hele tatt, som noen "aktivitet". Men for meg er det faktisk det! Jeg må derfor hele tiden, uten opphold, prioritere hva jeg skal bruke mine tilmålte krefter til. Og jeg kan derfor ikke lenger sminke meg bare for å ha gjort det, løpe gjennom dusjen i hui og hast, eller holde huset i presentabel stand sånn noenlunde til en hver tid. Jeg må planlegge når jeg kan rekke det. Og orke det. Rekke, skriver jeg fordi jeg bruker veldig lang tid på så store kraftanstrengende aktiviteter som feks husarbeid. Og... fordi jeg sover så mange timer i døgnet, og må ha så mange og hyppige hvilepauser jevnlig, så har jeg ikke tid nok i døgnet til å gjøre alt jeg burde eller skulle ønske jeg kunne.

Og da tenker du, at jammen du bryr deg ikke noe om at det er rot eller støv hos meg. Du kommer ikke for å vaske, men for å treffe meg! Og ikke behøver jeg å ha stelt meg, sminket meg og stylet håret eller hoppet ut av "mjukisbyxorna" fordi om DU stikker innom vel! Du liker meg jo som jeg er, og jeg behøver ikke pynte meg for deg! Men.... du skjønner det, kjære deg, jeg blir glad for at du tenker slik. Men.. det er ikke helt for din del, at jeg vil ha et presentabelt hjem og se våken og fresh ut selv, når du eller andre kommer. Det er for min egen del! For min verdighet og for å bevare følelsen av å være den normale utgaven av meg. Så behøver JEG, at både jeg og hjem er noenlunde stelt når du kommer! Det skyldes at jeg alltid har vært forfengelig. Og føler meg best med feks sminke på.

Og etter at jeg ble syk, så føler jeg det er ennå mer nødvendig for meg, for å føle meg vell. Slik at jeg prøver å unngå å se syk og sliten og trøtt ut. Og jeg husker hvor vondt jeg hadde det, den gangen jeg ble mer og mer syk, huset, hjemmet vårt, forfalt rundt meg... mens jeg lå på sofaen, uten å kunne røre meg, og gjøre noe med saken! Ikke fordi jeg var narkoman (som en nabo en gang sa), eller lat, eller slet med depresjon eller nerver i hovedsak. Men, fordi jeg var så syk at jeg ikke klarte å bevege meg, og de få kreftene jeg hadde, måtte jeg prøve å få til å holde til alt som dreide seg om ungene, deres lekser, måltider, omsorg, kjærlighet, aktiviteter de skulle på osv. Og når man er såpass syk, at man egentlig ikke har krefter til å ta vare på seg selv en gang. Men likevel er alene med to små, så må man faktisk ta seg av de.

For å forsøke å sette deg inn i situasjon, så tenk på en opplevelse du har hatt. Feks når du var liten og svært syk av en barnesykdom. Du orket ikke gå å do en gang, bena skalv under deg. Eller du har influensa, i en uke eller to, ligger rett ut, med vondt over alt, feber, totalt uislitt, ingen krefter, og vil bare sove og hvile. Om du er i den helsetilstand 24/7, og samtidig har ansvar for to små liv, de viktigste du har, barna dine. Da er ikke prioriteringen vanskelig. Intet husarbeid osv, vil da vinne over ungene dine. Forutenom å prøve å lage måltider til dine små. Noen valgmuligheter finnes ikke! Og  etter at ungene hadde fått det de fortjener av mammaen sin, ja da hadde jeg ikke mer å gi.

Woman lying on bed

Jeg begynte å bli livredd for alle disse mange venner og bekjente som kom innom. For de skjønte jo ikke hvorfor jeg alltid lå på sofaen og hvorfor det så ut som det gjorde rundt meg. Jeg som alltid hadde vært opptatt av å ha det rent, ryddig og koselig rundt oss i hjemmet vårt. I denne perioden skjedde det også mye annet. Som ga ekstra påkjenninger for meg. Og vi måtte blant annet flytte, uttallige ganger. Og da begynte jeg å la være å fortelle folk akkurat hvor jeg bodde. Jeg forsøkte å gjøre det slik, at ingen merket dette.

Og jeg slet i grunn nok med å ta i mot de få menneskene jeg stod så nær, at jeg ikke kunne la være å si hvor jeg bodde. Altså mine aller nærmeste venner. Og så var det telefonene da.Alle som ringte. Jeg har vel i grunn aldri likt å skravle i tlf. Eller jo, en periode mens jeg var svært ung. Jeg mislikte tlf samtaler da også, med fremmede. Nærmest en tlf angst. Men den gang skravlet jeg gjerne lenge med nære venner og kjæreste osv. I dag forsøker jeg å si i fra til de rundt meg. Jeg er hørselshemmet, og er man det, så bruker man hele kroppen til å lytte, og ikke bare ørene. Og det sier seg selv, at det da er ganske utmattende å sitte med tlf og bruke hele kroppen, dyp konsentrasjon og alle sanser, for å forsøke å få meg seg hva den andre part sier. Og...om man da i tillegg lider av utmattelse som en sykdom fra før. Klarer du da å forestille deg hvor mye dette koster meg av krefter?

Vell, ikke alle klarer det. Jeg har hatt nære venner som sier at det er så kjedelig for dem å skrive meldinger, og så slitsomt, at jeg måå snakke med de i tlf. Og da gir jeg jo etter. Uansett hva det koster meg mange ganger. Og jeg har møtt både helsepersonell og offentlig ansatte, som uten å nøle, velger å overse at jeg er nærmest døv på tlf. Og de ringer. Selv om jeg har informert dem kanskje ti ganger. Da gir jeg opp, og lar de ringe...

Jeg har også kroniske smerter, eksteme nervesmerter, fra flere ulykker jeg har vært igjennom, jeg har kroniske smerter i ledd, muskler osv pga mine diagnoser. Jeg har ikke hatt en smertefri dag siden 1990. Og jeg har blant annet flere sykdommer som kalles syndrom, som går på søvn. Jeg behøver ekstremt mye søvn, og til rare tider på døgnet. Om jeg velger å fortrenge dette, og ikke sove. Så blir jeg rett og slett syk. Og jeg kan "falle bort" i en nærmest bevisstløs tilstand, da jeg ikke klarer å holde meg våken. Og da går det igjen utover min utmattelse og mine smerter. Og jo mer utmattet jeg er, jo mer sliter jeg kognitivt og jo mer sliter jeg med å høre. For kroppen er for utmattet til å kunne brukes til å lytte.

Slik er min hverdag. Og den har vært sånn nå i mange mange år. Og selv om jeg har vært sykere enn jeg er i dag, når jeg var på det verste. Så vet jeg godt at om jeg ikke tar disse rare hensynene til meg selv, så er veien tilbake til alvorligere grad av mine diagnoser, svært kort. Så jeg må, for første gang i mitt liv, faktisk ta stadig hensyn til meg selv. Om jeg vil eller ikke. Og de eneste gangene jeg ikke tillater meg slike hensyn, er ovenfor ungene mine. Og det er ikke noe offer. Men det er en selvfølge, fordi de ikke skal merke så mye i sitt liv, til at mammaen (som også fungerer som pappa, besteforelder, tante og onkel, fetter og niese osv)deres, ikke strekker til som foreldrene til deres venner.

Mine barn skal aldri mangle kjærlighet, omtanke, tid, respekt, omsorg, empati, skolehjelp, hjelp i hverdagen, støtte, skyss, samtalepartner, trygghet eller en klem. Og det har jeg nok klart også. Men mer enn det, klarer jeg ikke. Uten at det styres av meg. Jeg må være sosial,når jeg har tid og krefter. Og selv om jeg synes det er koselig med besøk. Så er det lettere for meg å reise på besøk, fordi da kan jeg reise hjem når jeg er sliten av lystbetont koselig sosialt lag. Jeg kan ikke be gjester på besøk hos meg, om å reise, fordi jeg må hvile! Så da har du litt av årsakene til at noen av oss faktisk er glad for å at ikke så mange stikker innom mer... Vil vil så gjerne, men vi klarer det ikke.

Jeg liker forutsibarhet, så langt det går, utenom de tilfellene jeg ikke kan planlegge pga helsetilstanden er så ustabil. Så, dette med Internett, sosiale medier. Ser jeg, og nok noen flere enn meg også, på... med glade øyne. Når helsesituasjonen min i noen år, var på det mest alvorlige. Hadde jeg nærmest all sosial kontakt via Facebook. Og jeg blir sjelden sliten av dataskjermen, så det passet meg ypperlig.Det går også ann å få nye nære og ekte venner via nett. Jeg har fått mange!

Så da har du forklaringen på hvorfor noen av oss ikke setter pris på uanmeldte besøk. Og hvorfor vi koser oss så mye på nett. Det er den sosiale aktiviteten vi kan koste på oss, uten at det går så hardt utover våre begrensede krefter.... Det handler ikke om at vi nødvenigvis er lite gjestfrie, sære eller at vi er "sur på deg".

Håper det var noen som nå føler at de har lært en ny ting, som ikke mange kanskje tenker over. Jeg selv lærer noe nytt hver dag, og det er en av grunnene til at jeg elsker disse dagene, kalt for livet, uansett mine begrensinger. For jeg ser de som noe annet, nemlig som utfordringer <3

Takk for at du leste. Følg meg gjerne videre på

Facebook

Twitter

Instagram

Snap: Mammaentilmadde

#kroniker #sosialeutfordringer #åpenthus #uanmeldtbesøk #blunck #sieriblogg #sisseleriksen #psykologiogadferd #lærnoenytt #omålevemedutmattelse #me #fm #ptsd #nevrasteni #søvnsyndrom #hørselshemmet #spinalstenose #levemedsykdom #sykdommermandørmedogikkeav

Er du av de som lar deg påvirke lett av reklame?

Hver eneste dag kan vi lese, overalt, om kritikk av reklame som ikke er bra for oss. Den kan påvirke oss i retninger som ikke er bra for feks vår egen helse. Eller de påvirker vår oppfatning av virkeligheten. Det kan skade barn og unge, som tror de må se ut på en bestemt måte, perfekte på alle vis utseendemessig. Videre har vi ikke lov til å reklamere for alkohol og tobakk, fordi det er helseskadelige stoffer. Som man ikke skal fristes av å se. Man har stadig store opprop om at fotomodeller og mannekeng må bli større og veie mer. Utstillingsdukkene i butikkene, må bli større med mer former. Det slås ned på reklame for spill som omfatter pengebruk eller pengepremier. Og å reklamere direkte mot barn, som forbrukere, er strengt forbudt. 

Man snakker ofte om en kjent musiker, skuespiller eller andre, både fra det store utland, eller her hjemme, som har gjort noe de fleste anser som umoralsk. Fordi dette er ikke bra for imaget, de må opptre som et godt forbilde, de som har mange fans, ofte svært unge som har de som idol. For alt hva en såkalt kjendis gjør, en som mange beundrer eller ser opp til, kan gjøre at vedkommendes fans vil velge å gjøre det samme. Derfor forventer vi en spesiell form for moral, av disse. Gjerne kaldt rollemodeller. 



 I tillegg er det hysteriske tilstander feks rundt søtsaker, mange husker vel denne mannen, som var leder i en eller annen forening for tungvektere, som forlangt at sjokoladen skulle stå et annet sted i butikkene. Fordi det ellers var butikkenes feil, at han, en voksen mann, kjøpte sjokolade titt og ofte. Og det var årsaken til hans overvekt. Fordi det for ham, og flere til, lå for åpent eller for fristende til i butikkhyllene. Det var altså ikke bare sjokoladen i seg selv, som gjorde han fet. Men at den var plassert for enkelt til i butikkene. Mange husker også før jul i fjor, hvor dagligvarekjedene hadde en periode med priskrig. Vi fikk kjøpt masse forbruksvarer til latterlig lave priser. Det som da ble diskutert i media, var hvor farlig det var, at noen da hadde nesten gratis smågodt plukking i sine butikker. For det var ikke bra med tanke på barn og slikkerier, og overvektige og folk som lett lar seg påvirke, ville dermed kjøpe mer godterier, enn de ellers ville ha gjort. Ja i blant nå kommer det også forslag om ekstra avgift på salg av slikkerier og søtsaker, for å forsøke å selge mindre av slike usunne varer. 

Slik kan jeg fortsette i det uendelige... Men nok om det, jeg anser meg selv som en alminnelig middelaldrende kvinne. Muligens er jeg ikke helt A4 i forhold til alle rundt meg, men de fleste vil nok betegne meg som såpass besteborgerlig at det betegner seg til å bli kjedelig. Jeg mener, jeg er 100% opptatt av å oppføre meg med en viss form for høflighet, jeg forsøker å leve slik at jeg smiler mer enn jeg henger med underleppa, jeg er opptatt av at mine barn skal lære folkeskikk, takknemlighet og ikke være ufine, brautende og frekke. Og jeg lever et veldig forutsigbart men godt liv. Med måltider til ungene, som nå er store, til noenlunde rett tid, ingen utskeielser med skole og lekser er tillatt. Man oppfører seg med verdighet og forsøker å ha en viss form for moral.



Likevel er jeg, eller føler meg slik hvert fall, litt annerledes enn kanskje mange andre Norske kvinner, på min alder. Men det er ikke det vi skal frem til her. Det jeg forsøker å si, er jeg lar meg aldri påvirke av hverken reklame eller annet tøys. Jo, mottar jeg et reklameblad i posten med en avbildet pyntegjenstand jeg liker, så kan jeg reise å kjøpe den. Og ser jeg en reklamesnutt på tv, hvor de viser en ny type shampo, så kan det godt hende jeg kjøper den i butikken. Eller ikke....

Jeg har aldri i mitt liv, følt at jeg MÅ se ut som de kvinnene som er med i reklamefilmer. Jeg har aldri blitt lei meg fordi jeg ikke har slikt blankt sunt langt blafrende fluffy hår! Aldri har jeg tenkt, når jeg ser unge vakre kvinner i reklamefilmer, at nå må jeg ringe en kirurg for å bestille time til ansiktløftning. Ikke får jeg ubehag av å se lange radmagre modeller gå på catwalken, om de er 190 cm høye og veier 50 kg. Det skjer ikke! Hvorfor skjer ikke det?

Jeg har aldri tenkt at jeg kjøper sjokolade i butikken hver dag, fordi den ligger i hyllene nærmest kassene. Jeg ville nok lett gjennom hele butikken for å kjøpe den sjokoladen, uansett hvor de hadde gjemt den hen. Jeg får aldri en følelse av at jeg må se yngre ut, penere ut, slanke meg osv. Fordi om jeg ser andre mennesker, i reklamer, som er både yngre, slankere og utrolig mye vakrere enn meg. Jeg klarer ikke en gang å fremprovosere det ønsket hos meg! Hvorfor får jeg ikke det? Hvorfor lar jeg meg ikke påvirke? Har det noe med å gjøre at jeg heller ikke klarer å fremprovosere feks misunnelse ovenfor andre mennesker. Ovenfor hva de har eller ikke har. Jeg vet ikke. Jeg har alltid trodd det skyldes at jeg er en halvgammel tante. Og med den livseraringen man da ha med seg, og den noe overbærende tryggheten en som oftest pådrar seg med alderen, er det som gjør at jeg ikke har behov for å gjøre som andre, eller se ut som andre. jeg sammenligner ikke meg selv med andre på den måten. For vi er unike alle sammen. Jeg er fullstendig klar over at mange er yngre enn meg. Noen er rikere enn meg. Andre er mer populære i forhold til meg. Og en hel masse mennesker, er sikkert et bedre menneske enn meg. Men jeg vet også at det er motsatt. Det finnes nok de som er tykkere enn meg. Og helt sikkert noen som er mye mindre hyggelig enn jeg kan være. Mange har styggere hår eller er mindre vakre enn meg også. Og jeg sammenligner meg ikke med noen av de. Jeg lar meg ikke plage om noen er sylslanke, eller at noen mennesker er supertunge. Hvorfor skulle det påvirke meg på noe vis?

Og dette med såkalte kjendiser. I dag gjerne reality stjerner, idrettshelter og musikere eller hva det måtte være de er kjent for. menneske. Jeg ser feks på Facebook, at mange voksne forguder et menneske de har sett på tv, feks en deltaker i serien Farmen. De ser opp til vedkommende, og de forsvarer vedkommende i kommentarfelt i avisene f.eks, om denne såkalte kjendisen blir beskrevet på en negativ måte. Hvorfor blir man så opptatt av et fremmed menneske. At om nevnte kjendis har en spesiell lue, ja, så begynner en eller annen smart sjel, å produsere slike luer, og de selger som bare det! Selv om det er et produkt de aldri ville fått solgt før denne kjendisen bar den...

Om vi tenker tilbake til skiløperen som kjørte i påvirket tilstand. God gammeldags fyllekjøring. Mange mente noe om han. Jeg også var med og kommenterte. Så godt jeg kunne. Når mange mente at han av alle, burde ikke ha gjort dette, fordi han er et såkalt forbilde, en offentlig person. Jeg mener feks at det er like alvorlig om min ukjente nabo kjører i fylla, som at en skiløper gjør det. Helt uavhengig av hvem de er, Så hvordan kan det ha seg, at skiløperen altså er blitt til et dårlig menneske, pga denne hendelsen?

Jo han utførte en farlig hendelse, som ikke bare var til fare for ham selv, men også for andre som ferdes i trafikken.Som vi alminnelige dødelige hadde fått høre i en rettsak, om vi hadde blitt dømt for fyllekjøring.  Men I tillegg så har han altså ansvaret for at andre lett påvirkelige unge f,eks, kan se på fyllekjøring som mer legalt, ettersom til og med HAN kunne gjøre det. Derfor ansees det som mer alvorlig av ham å kjøre i påvirket tilstand, i forhold til din nabo Hr Hansen.

Og denne fyllekjøreren, var han et godt menneske før denne ulykken? Jo jeg vil anta det, at hans foreldre og venner synes det. Men for oss som ikke kjenner han, skulle jeg ha et annet type forhold til ham nå, enn tidligere, altså før fyllekjøringen? Jeg mente ingenting om han før. For jeg kjenner ham ikke. Nå vet jeg ingenting mer om han. Men jeg vet at han har gjort en dårlig handling. Og dårlige handlinger kan utføres i blant av gode mennesker. Men jeg vet ikke om han er et godt menneske.

Jeg har lest en del om at han er meget selvopptatt, som mange idrettsutøvere er, om de ikke spiller lagidrett. Og jeg har tilfeldigvis sett at han kan være riktig så arrogant, når han dukker opp på tv skjermen. Er gode mennesker egoistiske og selvopptatte, samt arrogante, altså ser litt nedlatende på andre mennesker. Nei, vil jeg mene. Det er ikke egenskaper jeg vil påstå gode mennesker har. Er han da et godt menneske fordi han går fort på ski. Kan man bli det. Bli et godt og varmt menneske, kun fordi man kommer raskt fremover, med ski på beina?

Ja, for veldig mange så er det slik. Minus da han altså kjørte i fylla, det var en dårlig handling gjort av et godt menneske. Slik forhold har jeg til såkalte kjendiser. Jeg prøver å lete etter episoder jeg som voksen har hatt, hvor jeg har latt meg påvirke fordi en kjent person har ment en sak, sagt noe, eller fordi en av de har hatt noe spesielt ved sitt utseende, som jeg følte jeg også ville ha, fordi denne kjendisen hadde det. Men jeg klarer ikke finne noe. Ikke i voksen alder. Knapt når jeg var tenåring.

Jeg kan ikke fatte hvorfor jeg skal bli påvirket av at fremmede mennesker i et tv program er slanke, overvektige, blondiner eller har operert nesa, eller er for opptatt av feks materielle verdier. Eller er overfladiske. Jeg klarer å avgjøre generelt at mennesker som er opptatt av materielle verdier, kanskje bli kjedelige og har lite dybde, om jeg skulle hatt de som samtalepartner. Men jeg blir overhodet ikke påvirket av å se at en dame på min alder i sin blogg viser bilder av sine dyre møbler, sine godt fylte lepper eller hennes fete Porche. Jeg får ikke lyst på det samme som henne. Om hun er vakker eller rik, eller hva hun nå er. Så har jeg intet ønske om gakk gakk lepper eller sportsbil. Fordi jeg liker de leppene jeg har, og jeg har bil.

Jeg blir ikke særlig irritert på henne heller, for at hun har de interessene hun har. Det kan til og med henne hun både er hyggelig, dyp og oppegående. Jeg vet jo ikke, for jeg kjenner henne ikke. Jeg kan også tenke at så trist liksom, men hun har vel sine ekte menneskelige sider hun også, som ikke kommer frem der og da. Eller er det jo bare greit, om hun trives med livet slik. Så kanskje hun ikke behøver å kjenne på andre sider av livet.



Så mange mennesker er kjent for noe, noen er kjent av svært mange, andre er mindre kjent, derav A og B kjendiser osv. Jeg forstår også at svært mange ungdommer eller barn kan ha et idol. Gjerne en sanger eller musiker. I en periode på 80 tallet, var det verdenskjente fotomodeller, som mange unge jenter hadde som idol. I dag er det gjerne feks rosa bloggere eller mennesker som har deltatt i enten reality tv program, eller sang og dans konkurranser. Og et barn er påvirkelig. De har ikke utviklet sin personlighet. Barn og svært unge tenåringer, leter fortsatt etter noen å sammenligne seg med, noen de kan se opp til, noen de føler de kan identifisere seg med osv.

Men voksne mennesker. Jeg er snart 50 år gammel. Og jeg ser svært mange på min alder, som har flere idoler og helter blant kjendiser, som de er svært opptatt av. Og de sluker alt denne kjendisen sier og gjør, og hvert ord de sier er nærmest en lov. Og de vil ofte ha samme frisyre eller ønsker seg å se ut som dette idolet. Også har vi de voksne som skriver i sosiale medier, at de sliter, fordi en eller annen kjendis har blitt avbilde ti bikini, og dette bildet gjør at vedkommende ikke kan gå på stranden, fordi de veier feks dobbelt så mye som kjendisen avbildet i bikini.

De føler seg ofte tråkket på, fordi utstillingsdukkene i butikken er for slanke. Og de er sinna fordi det er sårende at postkasse er full av reklameblad for forskjellige piller og annet, som anbefales som slankekur. Dette ødelegger selvbildet deres kan de fortelle. Kvinner forteller at de ikke kan gå på stranden i bikini eller badedrakt, pga en ung jente, en blogger, eller hennes kjæreste, har uttalt at ingen som veier over 50 kg, bør vise seg på stranda. Dette sier kvinner på 50-70 år? Er det kun meg som reagerer?

Javisst er det en latterlig ting å si, noe om vekt og bikini osv... Som om vekt, eller utseende, alder eller kg, har noen betydning for om du kan avkjøle deg i sjøen eller brune din hvite hud. Men....når det er sagt, hva slags selvfølelse har voksne kvinner, om de bryr seg om, eller i det hele tatt, gidder, å bruke en tanke på en slik uttalelse. Til og med lar det påvirke hverdagen og livet deres! Jeg tenker at da har man så ekstrem lav selvfølelse fra før, at det er ikke uttallelsen sin skyld at de ikke er på stranda. Og da burde de se hvor problemet ligger, og søke behandling for å øke sin selvtillit, og bruke mindre tid på hva andre måtte si eller mene. Det er veldig trist om virkeligheten er slik, at det er blitt så mange voksne som er så usikre på seg selv, at de lar seg påvirke i så stor grad av inntrykk i aviser, tv eller på sosiale medier. Det må være grusomt, om det stemmer at det er slik, for meg så er det slik at jeg ofte har tenkt, at fordelen med å bli eldre, er blant annet livserfaringen og tryggheten på seg selv som menneske, som gjør opp for at jeg må leve med rynker, og hengerumpe osv.

Men så er det altså så mange voksne mennesker, som har ungdomsårenes usikkerhet og egen identitetskrise og lave selvfølelse, fortsatt hengende over seg. Og det til og med i disse dager, hvor vi oversvømmes av selvrelasjonskurs, foredrag for å lære deg å øke selvfølelsen osv. Jeg vil gi dere en hilsen, dere som er som meg, godt voksne, men som fortsatt ser på dere selv med usikkerhet og ønsker å være noe dere ikke er. Som ikke er fornøyd med å være akkurat som dere er. Tenk først og fremst på alt hva du har klart i livet. Med både barneoppdragelse, i jobb og som person. Tenk mer på det, enn på det du aldri klarte. Og i tillegg, ikke sammenlign deg med andre. Det kommer det ingenting godt ut av! Og må du gjøre det, klarer du ikke la det være. Så sammenlign da heller med de du faktisk er slankere, yngre, penere, vakrere, høyere, rikere, mer hyggelig enn.... isteden for det motsatte. Det blir nemlig som å hige etter stadig mer penger og rikdom. Du vil aldri bli lykkelig, om du strekker deg etter noe som aldri vil kunne skje. Og du vil aldri bli fornøyd, for du vil stadig finne nye ting du vil oppnå. Lær deg å elske deg selv, med dine gode og dine mindre dårlige sider, så vil du kjenne på trygghet, fred, lykke og ekte glede <3

Følg mer gjerne på

Facebook

Instagram

Twitter

#lettpåvirkelig #lardudeglure #idol #forbilde #reklamefiksert #dårligselvbilde #lavselvfølelse #dårligselvtillit #påvirkesduavreklame #bluncksieri #sieriblogg #sisseleriksen #blunck #psykologiogadferd 

 

 

Kan man spøke om ALT? Ja,om man mangler empati, kan man le av pedofili, barneporno og voldtekter.....

Med de siste dagers media-oppstyr, rundt Facebook-gruppa "Mannegruppa Ottar", brukes blant annet uttrykket "man kan spøke om alt" som argument for de som ikke synes det var grunn til at så mange stod opp og protesterte mot eksistensen av en slik gruppe.

Men kan man det, spøke om alt? Mitt hode sier nei. Og slike har det alltid vært for min del. Selv om jeg er den type person som kan spøke om veldig mye alvorlig, og som benytter galgenhumor så langt det er mulig. Så mener jeg fortsatt den dag i dag, at noen emner bør spares for å bli brukt i humor. Det er godt mulig andre mennesker mener at det er helt andre saker som bør unngå å spøkes med.

Men for min del er det blant annet:

-Voldtekt

-Pedofili

-Sex eller vold med barn og dyr

-Selvmord



Sikker noen flere emner også. Men dette er det i grove trekk. De fleste mennesker har sine punkter de er sårbare på, gjerne fordi det er situasjoner i livet deres, hvor de har stått midt oppi en tragisk situasjon, hvor nettopp det som blir spøkt om, var blodig alvor. Altså feks selvopplevd voldtekt, blitt seksuelt misbrukt, nært familiemedlem har begått selvmord e.l. Sistnevnte blant annet, gjelder meg. Og når vi når voksen alder, så vil alle være sårbare på sine punkter, nettopp fordi de har egen erfaring rundt det tema. Og man kan altså ikke skjerme alle for alt. Vi vet jo ikke bakgrunn til alle som leser eller lytter til vår spøk eller vits.

Det eneste man kan gjøre da, er å bruke en viss fornuft og egen samvittighet, og lage sine egne prinsipper for hva som er akseptert med din form for moral. Likevel vil alltids noen bli støtt. Men da har man i det minste laget sine egne grenser. Og bør holde på de. Alle til lags kan ingen gjøre, da vil vi miste all form for humor til slutt.

Og om man ikke vet hvor grensen går, sånn generelt, så kan du selv benytte empati, om du har evnen til det, og forestille deg det verste som kunne skje deg. Om svarene som dukker opp er feks at ditt barn blir voldtatt, din søster blir mishandlet, eller at din beste venn tar livet av seg. Ja, da betyr jo selvfølgelig det, at der går grensen, dermed følger du din samvittighet og stanser før det føles ubehagelig eller vondt. Som feks at din grense går ved voldtekt, pedofili og selvmord.

For å kjenne forskjellen godt, å skille det i fra hverandre, benytter vi gjerne empati. Men... det er noen mennesker, mange tror kanskje det gjelder kun noen få...men jeg mener de er mange, mange flere enn vi tror. Som ikke har denne evnen. De er ikke istand til å benytte empati. Selv om de selv tror de er i stand til det. Det å sette seg inn i annen persons følelsesliv, hvordan han eller henne måtte ha det, i en gitt situasjon, er nemlig ikke noe alle kan.



Mennesker med mangler i personligheten, blir gjerne kalt psykopater eller sosiopater, disse mangler vesentlige følelsemønster i seg. Som andre mennesker tar for gitt. De kan godt følte en form for sorg, eller være lei seg, men det er seg selv de har vondt av og synes synd om. Ofte kan de ikke en gang gråte, når deres nærmeste dør. De kan være nedbrutt, men det er fordi de er lei seg, fordi de selv har vondt og savner den som er avdød. De evner ikke å synes synd om den som døde, eller de andre som også er i sorg pga samme dødsfall.

En annen ting er at slike mennesker, men den type personlighet, ofte ser på seg selv som noe større og mer betydningsfull, enn det de egentlig er. Og dermed så mener de seg å være nærmest feilfrie, slik er tankene de har om seg selv. Og de har gjerne ikke selvinnsikt, selv om de tror de har det. Dette gjelder mange mennesker, i større eller mindre grad. Noen er mer ekstrem i disse væremåtene, enn andre igjen.

Noen undrer seg om man kan lære seg empati. Vell, i en alminnelig oppvekst, som baby, barn og ungdom, så utvikler personligheten seg, man lærer forskjellen på "jegèt" og på andre mennesker. Man lærer om å dele, om å bry seg, om å trøst og å få trøst. Slik utvikler de fleste mennesker evnen til nettopp empati.

Men mange unge og voksne, har på et eller annet tidspunkt, eller gjennom hele sin oppvekst, mistet denne læringen. Svært ofte skjer det med barn som vokser opp i dysfunksjonelle familier. For der er det ingen trøst å få. Ingen lærer de gleden ved å dele med andre. Ingen gir omsorg, som de kan yte videre, ved å ha mottatt gleden og viktigheten av dette selv. I de verst tenkelige familiesituasjonene, ikke der mor og far alltid er på jobb, eller der foreldrene ikke er i stand selv, til å gi god omsorg osv..men i familier med vold og misbruk. Der har mange barn ikke mulighet overhodet, til å utvikle seg normalt, og med det å få en personlighet hvor ting kan dreie seg om å bry seg om andre, ikke bare seg selv.

De aller verste psykopatene du kan tenke deg, massemordere osv, de har aldri opplevd empati, omsorg, kjærlighet eller trøst. Og har derfor ikke forutsetning for å ha følelser de aldri har kjent på selv. Dette betyr ikke at jeg synes synd på slike mennesker. Det klarer jeg bare ikke. Ikke etter selv å ha vokst opp i en dysfunksjonell familie, hvor av minst et familiemedlem er en ekstrem psykopat, og etter å ha opplevd en kjæreste jeg hadde, som var av samme sort. Så min empati er vanligvis sterk, jeg kan benytte den ovenfor også de som er psykopat, eller har psykopatiske trekk. Tenke meg hvor fælt de har hatt det i sin oppvekst. Men hos meg, så er ingen unnskyldning god nok, for å behandle noen så stygt, som slike mennesker klarer, god nok. Jeg mener at jo mer vondt du har hatt det selv, jo mer burde du ønske at ingen andre skulle kjenne på den smerten.

Og slik tenker altså ikke en psykopat. De er kun opptatt av seg selv. Og forventer at andre også gjør det, tenker på de. Så kan vi gå tilbake til poenget. Siste dagers dramatikk rundt "Mannegruppa Ottar". De få som i dagens kommentarfelt protesterer på nedleggelsen av gruppen. De bruker argumenter som at vi straffer alle isteden for de som faktisk skrev truslene til både den 20 år gamle jenta, samt 13 åringen de skrev om i stygge ubeskrivelige ordlag. De mener også, at vi som viser forakt for gruppen og dens medlemmer, vi er hårsåre og tåler ikke en spøk. Og videre forsvarer man gruppens eksistens med nødvendig for menn, og at de grove vitsene som er delt der, er blitt delt flere andre steder. Og da ble det ingen drama ut av det. De mener at man kan ikke straffe de 38 000 medlemmene for noe 10, 50 eller 500 personer har gjort eller skrevet. I dag er medlemstallet sunket med nærmere 10 000 personer på et døgn.

Da sier jeg igjen her, som jeg har gjentatt i en del kommentarfelt. 1. Vi straffer ingen, det står ikke i vår rett. Men vi er mange som oppfordret våre venner og bekjente til å ta avstand fra gruppen, og melde seg ut, om de er medlem. Det blir gjort, fordi jeg ville ha advart alle jeg kjenner, om alt jeg visste kunne være farlig, dumt, bli vanskelig eller skade, såre dem på noe vis.(Man kan feks være inmeldt i en gruppe uten å være klar over det, og uten å ha vært der inne og sett hva som foregår der. Varsel om at du er blitt lagt til der, kan også forsvinne i haugevis av varsler.) For verden er nemlig slik, at en feks arbeidsgiver, eller en nabo som hater deg, kan finne på å bruke ditt medlemsskap i en slik gruppe, mot deg. Så du feks mister en jobb, eller du mottar en bekymringsmelding fra barnevernet. Ingen ønsker vel at ens venner skal oppleve det?

2. Om menn "trenger" en slik gruppe, vet jeg ikke noe om. For jeg vet ikke hva disse 38 000 medlemmene gjorde før gruppen ble stiftet. Om de klare å leve sitt liv og eksistere, den gang, selv om de ikke hadde en gruppe å være sammen med, hvor de kunne diskutere babyer og sex i sammenheng, uten at andre mennesker brydde seg. Om de vitsene, om vi ser på gruppens innhold og holder temaet med deres debatt om hva de skulle gjøre med 20 åringen og 13 åringen utenfor, bilder av gruppens egentlige "uskyldige innhold, har nå lekket ut, slik at vi kan lese hva som deles der inne. Det er altså vitser, om hvordan man lemlester babyer, barn og unge. Kvinner. Og det spøkes om incest og pedofili. Mennesker, altså om de er menn eller kvinner, som finner det morsomt og gøy. Eller underholdende. Er ikke vel bevart. Det spiller ingen rolle om det er 100 av gruppens medlemmer som deler disse vitsene, eller om det 20 000 som gjør det.

De som ikke har delt innlegg der. De kommenterer og applauderer. Resten er tause, men ved å ikke rope høyt og skrive i kommentarfeltet at nei, dette har dere ikke lov til! Dette godtar jeg ikke, så er du enten feig. Eller du synes selv det enten er moro og gøy, eller underholdende på noe vis. Og man står jo på retten til å ha den humoren man har, ferdig snakket! Nei!!

Hva ville vært viktigst for DEG, du mann eller kvinne, som flirer av disse vitsene, og finner det uskyldig. Er den retten din for å skrive slikt og le av det, viktigere, enn at noen barn, ungdommer og voksne kvinner, blir syke, uvel, lider psykisk og med angst og traumer pga DIN rett til å dele akkurat den type vitser?? 

 Om sistnevnte er viktigst for deg. Da er det DU som har et reellt problem Da mangler du empati. Du er så sta, at det her er så viktig for deg, at uansett om en 13 åring kaster opp i redsel og kvalme av hva du er en del av, så bryr du deg ikke. Det er viktigere for deg, å holde på retten på DIN type humor?



3. Jeg vil, at alle dere som deltok aktivt i truslene til de to jentene, alle dere som har delt slike vitser og alle dere som har kommentert positivt til de, eller trykket liker. Og alle der som taust har lest og fulgt med der inne, uten å si stopp! Og uten å frivillig gå ut av gruppen, når du en gang ble klar over hva som foregår der. Du skal, om du er 18 eller 50 år, forestille deg, at det er din lillesøster, kjæreste, datter....som er blitt utsatt for en pedofil. Du skal videre forestille deg at lillesøsteren, kjæresten eller datteren blir voldtatt. Og at hun blir mishandlet på det groveste. Mens 38 000 menn sitter å ser på, eller ler og vil delta.

Samtidig, skal du sette deg inn i tankene til din søster, kjæreste eller datter.... og prøve å fremkalle den redselen, sorgen, sjokket, hjelpesløsheten, nedverdigelsen akkurat den jenta eller kvinnen, føler der og da! Om den følelsen er umulig for deg å forestille deg, ja da har du ikke evne til empati. Du er nok et menneske med psykopatiske tendenser, vil mange si.

Og det finnes ikke håp for slike, det kan dessverre ikke helbredes eller repareres på noe vis. For de vil aldri forstå selv at de har den personligheten. Og man kan ikke reparere et problem som ikke "eksisterer" vet vi. Da vet du hva slags liv du har foran deg. Du vil for alltid slite med følelsesmessige relasjoner, til familie, venner eller kjærester og barna dine. Det vil bli ditt lodd i livet!

Klarer du derimot å sette deg inn i redselen og skrekken disse jentene føler, fordi dere opptrer som dere gjør. Så forstår du faktisk hvorfor så mange vil ha gruppen oppløst. Da behøver du ikke at noen begrunner hvorfor vi ikke vil ha slike grupper eller mennesker rundt oss. Så da er det ingen debatt og holde i det hele tatt!

Vedrørende de innsamlede pengene til kreftforeningen kreftsyke barn. Som foreningen valgt å takke nei til. Vel, om din lille jente på 4 år har kreft, og hun spør hvem som har hjulpet med penger til behandling, ville du da stolt ha vist jenta di innholdet og medlemmene i den flotte gruppa?? Ikke det nei..... Og, disse innsamlede pengene, jeg har sett hvordan medlemmene der inne presenterer pengegaven de gir, til og med det uttrykkes med avskyfor kvinner, utrolig men sant, skulle deles ut akkurat i disse dager? Så blir jo det hele ennå styggere? Man kan ikke skade mennesker mentalt ved å nedverdige de så langt ned det er mulig, for så å komme å spørre omde samme jentene og kvinnene ikke vil ha penger?! Det er slik man gjerne kalte for blodpenger...i eldre tider. Og det sier man nei takk til. Om man har moral og et godt hjerte og hode! 

Det er faktisk også kvinner som står på barrieren for menns rett til å skrive slike vitser, selv om de ikke skulle skrevet direkte trusler til de to navmgitte jentene, betyr det at den retten er viktigere for dere, enn retten til å slippe flashbacks, angst og redsel for jenter og kvinner som leser disse vitsene? I så fall, gå inn i deg selv, lær deg selv å kjenne, selvinnsikt er også mangelvare for mennesker med psykopatiske trekk. Dere ser ikke det vi ser hos dere.

Men da får dere innrømme det offentlig. At det er viktigere for dere å ha rett, og å kunne skrive så voldsomme vitser dere klarer, enn at kvinner og barn føler seg verdsatt og ikke nedverdiget eller skadet. Jada, jeg blir kun stolt om dere slenger moralist etter meg! Heller det, enn "pedofil" kvinnehater av en voldtektsforbryter!

 Behøver jeg si mer? Nei, tror ikke det.... Takk for meg i denne saken!

Har du lyst til å lese flere innlegg fra meg. Trykk gjerne liker på min Facebookside, du finner den her!

#mannegruppaottar #feiemannfolk #pedofili #kreftforeningen #grovevitser #kanaltspøkesom #galgenhumor #mennogkvinnediskriminering #nedlatendekvinnesyn #ottar #mannegruppa #sosialemedier #dagensdebatt #bluncksieri #sisseleriksen #sieriblogg #blunck

Påstander alle kronisk syke må lytte til fra friske mennesker

Som kronisk syk, så er det ofte mange påkjenninger man må lære seg til å leve med. Noen tror kanskje det dreier seg bare om å takle smerter, finne behandling og medisiner for å bedre livskvaliteten, om slikt finnes for de diagnoser man har fått beskjed om å leve med livet ut. Men den gang ei. Man må mentalt i gjennom en ofte langvarig sorgprosess. Sorgen rammer en fordi man har faktisk tapt noe vesentlig, sin helse. Og i tillegg skal du jobbe med ikke å bli bitter, man skal akseptere situasjonen, uten å bli så konsentrert rundt helse og sykdom, at man selv og de rundt en tror at den kronisk syke har endret seg så radikalt, at man har "blitt sin egen diagnose". Da tenker jeg på den fella mange havner i, de snakker om sykdom og plager i det uendelige. Og de lar sykdommen styre det meste i sitt liv.

Og dette er ikke noen spøk, vi kjenner alle til en eller mange som ble slik, da helsen forsvant. Dette er mennesker som stort sett alle har en grunn til å syte og klage, for all del. Men de gjør det uavbrutt. Og de blir så konsentrert rundt seg selv som en syk person, at alt annet i livet blir ubetydelig. Skremmende, men virkelig for mange.

Dette sammenlagt høres kanskje ut som mer enn nok å leve med, i tillegg til livets mange utfordringer, som alle mennesker har, både friske og syke. Men det er slett ikke alt. Absolutt ikke.



For i tillegg, må vi leve med avsky, hån og misforståelser fra friske mennesker. Det er en del slike påstander vi her skal slå fast, og avklare. Påstandene kommer alltid fra friske mennesker, og gjerne fra friske som ikke har møtt på så mange større utfordringer i livet ennå.                     Det høres trist ut, men for oss som er kronisk syke, er dette noe vi stadig møter på, og som vi enten må forsvare oss mot. Eller lære oss å ikke la ta overhånd i tankene, slik at vi ikke må føle på dårlig samvittighet, sinne og håpløshet i tillegg til utfordringene vi allerede har.

Her kommer de 10  viktigste påstandene, som ofte blir oss tildel:

  • Du lever på MINE skattepenger!
  • Du er en statssnylter! Og lurer til deg trygd!
  • Det koster da ikke noe å være syk i Norge!
  • Du orker å feste, gå på kafe, gå tur i skogen, feriere osv, da orker du jobbe!
  • Du har like høy inntekt som meg, det er mye penger for å gå hjemme!
  • Så flott som du er, du ser da ikke syk ut, da kan det ikke stemme at du er reellt såå syk!
  • Jeg er like syk som deg, men jeg jobber da?!
  • Du er en Naver! Du legger skyld på Nav, istedenfor å takke for våre flotte velferdsordninger!
  • Man orker det man VIL orke! Alle kan jobbe litt! Jeg leste om en uten armer og ben, han jobbet!
  • Det er latskap du lider av!

 

Ja, dette er helt "alminnelige"tanker mange friske har, og som de gjerne slenger ut til de som sliter med varige helseproblemer. Noen får disse hintene og påstandene slengt til seg. også av sine nærmeste, feks fra familiemedlemmer, naboer og andre. Men også helt ukjente/fremmede mennesker, har og uttrykker disse meningene offentlig, i diverse forum på nett. På feks Facebook, eller i kommentarfeltet til avisenes artikler, hvor det er snakk om Nav, kroniske lidelser eller politikk og budsjetter.                                                                                                                          Det er ikke måte på, hvor tøffe mange da blir. Der de sitter trygt bak en pc skjerm og kaster ut påstander om disse svindlerne som i stort antall ødelegger hverdagen deres, og bruker opp skattepengene deres. Og det finnes ikke forskjell, de tar alltid alle under en kam. Det er en grusom følelse, å stadig måtte lese den generelle oppfatningen folk har om å leve med helseproblemer. I tillegg til at man fra før har mer enn nok utfordringer i hverdagen. Det er vanskelig å måtte forholde seg til, at fremmede mennesker har så sterke meninger om deg og ditt liv, uten å vite det minste om hvem du er, hva du står for eller hvordan du lever ditt liv.

Men vi har ikke noe valg, vi kan ikke slippe unna. De mest påståelige, er ute av stand til å endre oppfatning. Ikke ønsker de kunnskap om hvordan det egentlig foregår i Nav, helsevesen à 2016, eller om hverdagen vi har med våre lidelser. De VIL beholde sin oppfatning, det er deilig å ha en hel minoritetsgruppe å legge all skyld på, for vårt lands ødelagte økonomi, noen å misunne, og hevde seg over, når de daglig går på arbeid.   Stillingen de selv har, som de hater, enten pga dårlig betalt, kjedelige oppgaver eller pga en motbydelig arbeidsgiver! Noen må jo ha skyld, til all elendigheten. Og det er enkelt å legge det på en gruppe mennesker, som samfunnsmessig, blir tenkt på som en av våre "svakere" grupper. Der få makter å ta til motmæle, pga manglende krefter...

 

3d rendering of a road splitting with road blank signs


 

Her skal vi en gang for alle, slå disse påstandene døde! Vi skal ta de for oss, en etter en, og håper at utenom de av oss, som faktisk tilhører gruppen av kronisk syke, så vil også noen av de som fortsatt har sin helse i behold, vil gidde å bruke tid på å lese om virkeligheten. 

  1. Vi lever IKKE på din skattepenger. De aller fleste godt voksne uføretrygdede, har bak seg et langt liv i arbeidslivet. Mange tiår gjerne. Vi har selv tjent oss opp de godene som i dag gir oss utbetaling av feks uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger. Spør en kronisk syk, i alderen 40 til 65 år, så får du vite sannheten om deres bakgrunn i arbeidslivet. Riktignok er det noen unge uføre, som ikke har vært friske nok til en gang å forsøke seg i arbeidslivet. Men slike skjebner vil vi alltid ha. Og for at disse skal kunne ha en sjanse til å forsørge seg, så har vi nettopp i vårt land, et system hvor vi i en årrekke, har hatt skatter og avgifter, som gjør at alle skal få en noenlunde fear sjanse til å klare seg økonomisk gjennom livet, via diverse velferdsordninger. Alternativet var den gamle ordningen med fattigkassa, eller at syke og arbeidsuføre ble bortplassert til en gård, som gratis arbeidskraft de timene de virket, med lønn i form av kost og losji.
  2. Vi svindler ikke det offentlige! Joda, en og annen luring finnes alltids. Som gjør seg selv "litt sykere" enn hva realiteten sier. Men de finnes i alle sosiale lag! Men det å faktisk "fake" seg syk, i den grad at man blir totalt arbeidsufør, er i dagens system, så og si ikke gjennomførbart, ikke av selv den beste "skuespiller"! For om de friske hadde hatt den minste anelse, om hva man faktisk må igjennom, for å stadfeste manglende arbeidsevne, så ville de faktisk ha forstått. Ingen, absolutt ingen, klarer å skape seg selv så syk, at de klarer å lure både helsevesen i form av fastlege, sykehus, spesialister eller psykolog.  Og i tillegg både arbeidsgivere, attføringsbedrifter og sist men ikke minst Nav, i en lengre periode, på opp til 15 år, som faktisk er tiden det tar fra man begynner å innse at man ikke fungerer som tidligere, til at man faktisk blir erklært ferdig utredet og behandlet, og det stadfestes at man er 100% arbeidsufør!
  3. Det er gratis å være syk i Norge! Først. dette berømte "frikortet" man oppnår etter innbetaling av egenandeler i løpet av et år. Om man er varig syk, så har man gjerne så ofte kontakt med helsevesenet, at disse tusen som skal oppnåes for å nå grensen på frikort, de utgiftene kommer tett i tett i starten av året. Og av en trygdeutbetaling, inntekt fra det offentlige å leve av, så er drøye 2000 kr, ofte det et menneske egentlig skulle ha brukt til mat i løpet av årets første måned! I tillegg, så kan ikke alle medisiner skrives ut på blå resept. Det er svært mange medikamenter som uansett jevnlig bruk, ikke kan gis på annet enn hvit resept. Og der er det ingen egenandel som skrives av, der er det full pris! Og alt du må kjøpte på apoteket ellers, uten resept, er det selvfølgelig også full pris på. Og så er det alle reisene da, til og fra lege, sykehus, behandlere osv. Noen av det kan føres på egenandelskortet. Men før den tid, så skal du faktisk ha nok penger til å betale for drivstoff eller bussbillett. Dette kan sammenlagt bli mye penger samlet for en som lever under fattigdomgrensa inntektsmessig. Og så videre da, mange kronikere er bevegelsehemmet. Neida, man behøver ikke være lam eller ha amputert bena for å være handikappet. Dermed kan man ikke gå mye eller langt. Ofte pga smerter eller utmattelse. Dermed så bruker man sin privatbil til alle steder man skal, også dit som en frisk person ville valgt å gå eller sykle, pga kort avstand. Og mange kan heller ikke bruke offentlig transport, pga det ikke eksisterer tilfredsstillende tilbud utenfor byene i Norge. Eller pga bare det å stå og vente på buss eller tog, er så anstrengende på en dårlig dag, at man i tillegg til reisen i en overfylt buss, tar alt av krefter. Og ved bestemmelsesstedet er man da så utmattet, at man ikke orker utføre det man skulle gjøre der. Så er det alle hjelpemidler da, mange større hjelpemidler får man eller kan låne hos Hjelpemiddelsentralen. Men i 2016 har alle de mindre hjelpemidlene blitt fjernet. Det må man heretter anskaffe og kjøpe selv et sted. Og mange har ekstra slitasje på klær, fottøy, bolig, sengetøy eller på bil, pga varige helseskader. Dermed så tenker friske, som har hørt om såpass, at oj, men da er det jo "bare" å søke grunnstønad! Hehe...bare faktisk... Skal vi prøve å forklare. Det vil koste en kroniker mange mange uker og måneder med arbeid for å søke om slike stønader for store medisinske utgifter. Og det er omtrent tilfeldighetene som råder, om du får avslag eller godkjent stønaden. Ofte må man som syk også betale hjelp for å få noen til å vaske bolig el stelle hage. Og nei, det kan man egentlig ikke søke hjelpestønad for. Det er kun for de som må betale for hjelp til pleie og hygiene. Og er man heldig å får innvilget kommunal hjemmehjelp til feks vask, så beregnes dette også av bruttoinntekt, og det gjør at enslige uføre ikke har råd til ekstra utgiften dette medfører. Medisinske utgifter/ekstra utgifter pga varig sykdom, kan ofte ligge på feks 1000,- til kr 3000,- pr mnd. 
  4. Du orker lystbetonte aktiviteter, dermed er du i stand til å arbeide! Om du bare hadde brukt tid og krefter på jobb isteden for kafe, svømming, i selskap eller på spasertur. Ehe...hele systemet og samfunnet, er bygd opp slik. At man her til lands skal jobbe fulltid, 37,5 time pr uke. Resterende tid pr døgn, skal fordeles på måltider og søvn, samt det sosiale, gjerne kalt "livet", noen bruker tiden til å være sammen med barna, eller partneren, noen bruker den tiden til trening, andre leser i en god bok, plukker sopp, shopper, reiser, har hester som hobby, besøker bestemor eller annet. Og da selvfølgelig i tillegg til den berømte jobben hjemme, det evige husarbeidet, og også hagearbeid og vedlikehold, om man bor i enebolig, som faktisk størsteparten av Norges befolkning gjør.           Men....om man er kronisk syk, enten ved at man har smerter uten opphold, så tapper det en for krefter, man får mindre energi av å leve med konstante smerter. Man kan ha mindre muskelkraft i armer eller bein, og derfor ikke klarer så mye praktisk arbeid. Noen har psykiske lidelser, som gjør de ute av stand til å klare å mestre hverken husvask eller personlig hygiene. Og noen er så utmattet, altså har lidelser med kronisk utmattelse, dermed er de hele tiden på omtrent halvparten av energinivået til en som er frisk. Dermed så klarer man ikke mer enn halvparten av hva en frisk klarer. Noen sliter kognitivt, de har mange oppgaver i hverdagslivet som de ikke klarer, pga manglende hukommelse, konsentrasjon osv. Det er mange plager som kan stanse en, slik at om man da har bare en viss del av krefter og energi i forhold til en frisk. Skal man da bruke de på jobb. Og ikke ha igjen krefter til å lage seg mat, dusje, ta seg av egne barn, ha venner eller familie på besøk, sette på vaskemaskin osv? Nei, slik er det ikke lagt opp. Om man sliter med å klare det daglige livet hjemme, så er det lagt opp slik, at det kan man ikke kvitte seg med. Feks barn eller hjemmet ditt. Det må du faktisk ta deg av, så godt du klarer. Men hva må vi da ta bort? Jo, nettopp, jobben! Da fjerner man de fra arbeidslivet, slik at de har mulighet til å ha et noenlunde respektabelt liv hjemme, muligens noe redusert i forhold til friske, pga man har lite krefter og kanskje hviler eller sover mye, men man klarer det, etter beste evne. DERFOR har vi såkalt uføretrygd. Det er ikke meningen, at en ufør skal ligge på sofaen 24/7 slik friske mennesker gjør om de tar en tre dager pga influensa eller i fire uker pga et beinbrudd. Er du med?
  5. NEI! Utregning av uførepensjon/trygd, endres stadig. Og den går som oftest ikke opp, ettersom nye rutiner kommer, den går ned, i takt med at oljefondet vårt øker. En gang gikk den reellt opp ved den store nye reformen som startet januar 2015. Men det hjalp ikke stort, da de i samme øyeblikk økte skattetrekket, slik at man har samme høye trekk som en arbeidstaker har. Og dermed fikk mange ennå mindre utbetalt enn tidligere. Samt at bostøtte ordningen, som beregnes etter brutto inntekt, nå ble noe som ennå færre hadde rett på! Dere friske kan lett gå inn på Nav.no og beregne hva dere selv ville fått i uføretrygd eller feks arbeidsavklaringspenger der, så ser dere hvor mange % man går ned i inntekt og dermed levestandard, ved å bli varig syk i vårt velferdsland. Og, husk da, at vi lever ikke billigere fordi om "vi går hjemme", det er ofte svært kostbart å leve med kroniske lidelser i forhold til en frisk. Og vi har hele 24 timer pr døgn og bruke vår store inntekt på... Vi har heller ingen mulighet for å jobbe overtid, eller ta en ekstra jobb i tunge økonomiske perioder, for å komme ovenpå etter store uforutsette utgifter. Muligheten for å trekke i fra opptil ca 9 000 pr år på selvangivelsen for store medisinske utgifter, er også fjernet forøvrig...
  6. Vi er mange som nekter å vise oss for andre mennesker de timene eller dagene vi er i så dårlig forfatning at det er synlig på oss hvor dårlige vi er. Det er ikke slik at alle kronikere ønsker å se ut som et offer. Selvfølgelig finnes det de som lar være å sminke seg, eller å dusje, fordi de vil bevise for noen, eller rett og slett ønsker medlidenhet. Men de aller fleste, er som friske mennesker, opptatt av å være forfengelig og se mest mulig ok ut. For da føler vi oss bedre.  Akkurat som en som akkurat har født barn, blir anbefalt i spebarnstiden, å ikke "bo" i morgenkåpen, men dusje, kle seg og få på make up, slik som ellers, selv om dager og netter kan gå i ett, og man blir helt døgnvill, utslitt av søvnmangel osv, om man har et urolig spebarn. For egen selvfølelse og velvære sin del. Og dette med "usynlig" sykdom. De aller, aller fleste sykdommer, er nettopp usynlige. Det er ikke motsatt. Svært få syndromer, handikap el diagnoser er såkalt "fysisk synlige". Om man da ikke har amputert, er preget av kreftbehandling e.l. Vi nekter å se syk ut for å overbevise deg, legen eller Nav. Vi forbeholder oss retten til å se best mulig ut, de dagene når man ikke er husbundet.
  7. Om du er like syk og "sliten" som "meg"/noen med kroniske lidelser, så har jeg sterk empati med deg. Jo lengre du klarer å likevel holde ut i jobben din. Jo mer sterk synes jeg du er. Det er helt sant. Hvorfor? Jo, fordi jeg har vært der selv,og jeg vet hva det koster, av krefter, svette, blog og tårer. Jeg har ingen problemer overhodet, å huske hvordan det var, at jeg alltid var sliten, lei meg eller irritert. Faktisk så irritabel at jeg knurret nærmest uten grunn, til de viktigste man har, barna.                                                         Men, jeg har i tillegg en erfaring du ikke har. Jeg kastet nemlig inn håndkleet. Ikke helt frivillig, det kan jeg innrømme. Men dog... Etter ca 10 beintøffe år, med en tilværelse som nærmest arbeidsnarkoman, jeg elsket å jobbe, hjemmeliv med barn, hus og hage, studier, venner, fritidsmangel, og sist men ikke minst, en tilværelse hvor jeg var så sliten at alle rundt meg stadig sa, det du nå får høre; ro deg ned nå. Ingen takker deg for å gå på jobb når du er syk. Det er bare dumdristig å dra alt så langt. Du får være forsiktig, du møter snart veggen. Jeg svarte: Jaaada, jeg er klar over alt dette. Men jeg VIL jobbe mye! Og så lenge kroppen og hodet holder, vil jeg utføre min jobb. Om derimot kroppen og hodet ikke vil mer, ja så besvimer jeg vel, og da stopper det jo av seg selv. Slik så jeg på det... Og når dette så skjedde, at kroppen og hodet sa stopp. Ja, så startet jeg for pokker på nytt! Og gjør man det mange nok ganger, ja da er vi dessverre bygd slik, at vi ikke lenger kan få kroppen tilbake til den stand den var, før vi presset den til max uttallige ganger! Det var vanskelig å være i systemet også, for å bli diagnotisert i helsevesen og for arbeidsutprøving og redegjørelse, restarbeidsevne via trygdekontor og Aetat. Man blir nærmest ikke trodd. Man blir umyndiggjort og nedverdiget. DET kan være en god grunn til å holde ut i arbeid litt lenger. (Forutenom sorgen over å føle seg ubrukelig...).  Og ennå mer i dag, da vi har det beryktede NAV.... se neste punkt!
  8. Om du ikke har måttet forholde deg til Nav over lengre tid. Så skal du vokte deg vel, for å rosemale en etat som er og blir mislykket, det hender til og med dette innrømmes fra høyere hold. Men selvfølgelig uten at noen endrer på det. Det ville jo vært flaut, og måttet legge ned hele Nav, som man har brukt og fortsatt bruker milliarder på å drifte. Og det eneste de oppnår er følgende, de aller fleste man møter i denne instansen, har en tydelig forakt for mennesker som oppsøker de for hjelp, de er arrogante, nedverdiger gjerne den hjelpetrengende, de kan ofte ikke regelverket de er satt til å forvalte. De viser sterkt maktmisbruk, deres ord er lov, og de overprøver alle andre instanser, leger, spesialister, psykiatere osv. De bestemmer hvem som er syk og ikke. De bestemmer hvordan du skal leve. Og følger du ikke det, så får du ingen inntekt av de.                                                                                                                           Mange har blitt alvorlig deprimerte etter sin kontakt med Nav. Fordi etaten dreper den siste rest av selvtillit hos en som er i en vanskelig livssituasjon. Og friske tror man går dit frivillig! Jeg kjenner alvorlig syke mennesker, som fortsetter å jobbe, sover resten av døgnet. Fordi de ikke tørr bli sykemeldt, de er redd for å komme i klørne på Nav. Dette er ikke utsagn som blir sagt av "unge late navere, som ikke får de pengene de ønsker"! Dette er realiteten, snakk med fastleger, med psykiatere eller andre involverte. De sier alle det samme. Til og med en del av de som selv jobber innen systemet mener det samme. Men... ingen gjør noe med det.  
  9. Det er snart på tide at man klarer å se forskjellen på å leve med forskjellige sykdommer, handikap eller syndrom. Hva forskjellen kan utgjøre. Har man ikke kroniske smerter. Ei heller utmattelse eller Fatigue. Så er det ingenting i verden for at man kan klare å utføre en jobb, slik som friske. Men, det er derfor viktig å kjenne til hvor forskjellig det er å faktisk leve med 7-8 forskjellige diagnoser som gir smerter eller utmattelse, det ikke finnes behandling for. Og hvordan man som døv, blind, lam fra livet og ned, kanskje ikke har noen smerter eller annen utfordring enn at ting må tilrettelegges på en arbeidsplass. Eller at visse ting kan ta lengre tid, pga manglende sanser eller lemmer. Og.... husk at mennesker med diverse handikap, eller en som er psykisk eller fysisk utviklingshemmet har rettigheter offentlig, som gjør at de får hjelp til å få tilrettelagt arbeid. Både når det gjelder arbeidstid eller type arbeid. Det får IKKE uføre eller kronisk syke ellers, og med stor arbeidsledighet. Hvem ville du ansatt, den friske eller den som bare kan jobbe når helsa vil?Så om du finner en slik arbeidsgiver, ring meg!!!
  10. Vet du hva latskap er. Det er om man ikke har lyst til å gjøre et arbeidslag. At man ikke gidder å stå opp om morgenen. At man unngår aktivitet fordi en ikke ønsker å gjøre noe som helst. At man foretrekker å sove, ligge, sitte, og bli sittende, helst livet ut. Jeg vil råde deg til å snakke med et utvalg kroniske syke, og lytte til deres drømmer om å bli frisk. Om utdannelsen de ikke får brukt. Om hvordan de savner å være en del av et arbeidsmiljø. Lytt nøye til lengselen i stemmen deres, lengselen etter det livet mange en gang hadde, hvor de hadde jobb, normal inntekt og en travel hverdag, med barn og tidsklemma osv. Og hvor utmattelsen de hadde i blant, pga en stressende hverdag eller mye overtid på jobben,forsvant etter en natts søvn. Spør hva de i dag fyller dagene med. Om hvordan selvfølelsen deres ofte skaper depresjon pga de kun tenker på alt de ikke lenger klarer, istedenfor hva de faktisk fortsatt klarer å utføre som syk... Se om du sitter igjen med følelsen av at det er latskap dere snakker om? Latskap er noe alle kan lide av en dag eller flere. Man blir ikke arbeidsufør av latskap. Da er det din uvitenhet om evnet som styrer tankene dine...

 


Da håper jeg at mange har fått oppklart hvordan virkeligheten egentlig er, for de som har mistet noe av det viktigste vi har her i livet, nemlig helsen! Og det er dessverre slik, at ingen av oss, vet hvor tungt det tapet er, og hvor stor innvirkning det har på alle felt av livet. Det gjelder derfor å skape seg et godt liv, med helt nye forutsetninger enn man tidligere haddde. Og det er mer enn krevende nok, vi behøver ikke å møte fordommer, hån og beskyldninger i tillegg! Ja, det finnes både svindlere og unnasluntrere innen alle lag i samfunnet. Men jeg vil ha meg frabedt at man dømmer alle for noen enkeltpersoners dårlige og umoralske valg.

Jeg vet dere friske som leser dette, vil forstå, om ikke før, så innser dere det den dagen dere selv rammes av alvorlig og kroniske helseproblemer. Slik jeg selv gjorde. Men om man ikke har forutsetning for å forstå, så forsvarer det ikke en rett til å lage dagene vanskeligere for noen som fra før har mer enn nok utfordringer! Til dere kronikere, handikappede og andre med helsevansker, hold hodet hevet, forsøk å ignorer uvitenhet som vises i negative ordlag. Jeg vet du gjør ditt beste, og vi er mange som forstår <3

Om du likte hva du leste, og vil følge mine skriverier videre, så blir jeg glad om du trykker liker på min Facebookside, du finner den her <3

#ufør #kroniskelidelser #handikappet #fordommer #omålevemedhelseproblemer #nave #velferdsstaten #omåskapesegetgodtliv #utfordringermedhelse #bluncksieri #sieriblogg #blunck #sisseleriksen #nårnavsvikter #arbeidsevne #arbeidsufør #restarbeidsevne #kroniskesmerter #helsenorge 

Tenåringer og stygt ordforråd. Hvorfor kaller tenåringen sine foreldre for stygge navn?

Noen vil alltid påstå at det er "normalt", akseptabelt, nødvendig i prosessen mellom barn og voksen. Mange foreldre blir likevel lei seg, såret, sinna, fortvilet og slitne av slike feider med deres håpefulle.Nå den søte lille fotballgutten av en sønn, eller den yndige lille datteren deres, forvandler seg til en skrikende, provoserende villmann uten sperrer. Som kaller sine foreldre for det meste av stygge ord de kan komme på!

Og jeg har ofte forsøkt å tenke ut hva som er årsaken til at dette er en "godtatt" og normal adferd, som vi "tillater eller tillegger" våre håpefulle, når de vel har kommet opp i en viss alder. Uten at jeg helt klarer å se hvorfor det er slik. Eller hvorfor det behøver å være på den måten. Alle vet vi om ordet "opprørsalderen", og mange sier at ungdommer pr i dag er mindre opprørske enn tenåringer var tidligere.

Hva går opprøret ut på da? Få igjennom sin vilje, altså skape sin egen personlighet som ung voksen. Blir de provosert ovenfor regler i hjemmet, og vil selv ha kontrollen på grenser. Og mener at de selv er i stand til å ta ansvaret for flere deler av livet sitt. Og om deres foreldre er slemme eller dumme, som er uttrykk mange tenåringer bruker. Altså om foreldre ikke er enig med ungdommen i feks inne-tider, lekselesing eller i hvor mye ungdommen skal bidra til ved å hjelpe til i hjemmet.Ja da tenker man ofte på strenge foreldre. Vi voksne da, mens ungdommen gjerne kaller slike foreldre for ord som idioter, og de roper ut om at foreldrene deres "ikke forstår en dritt"!

Gjenkjennende? Jeg vil tro det. For mange, både foreldre og tenåringer. Men altså, jeg forstår det likevel ikke. Nå vil jeg si det med en gang, at jeg er ikke perfekt, jeg har svært mange dårlige egenskaper. Sikkert også som forelder. Eller som menneske generelt. Og jeg tar stadig vekk feil avgjørelser. Og ikke har jeg løsningen på "alt" her i verden, om du skulle ta meg for å være en såkalt "bedreviter"! Jeg uttaler meg her, kun på grunnlag av egen erfaring. Både på det viset at jeg selv, kua, har vært kalv en gang, og at jeg ikke har glemt absolutt alt fra den gang, selv om noe nok både har gått i glemmeboka, eller er fortrengt...med vitende og vilje.



Og jeg skriver dette som mor, som har oppdratt to barn, en sønn og en datter. Og i tillegg har jeg vært alene, fullstendig, om ansvaret i 17 år! Ingen far (han døde dessverre når barna var henholdsvis 3 måneder og 8 år, som mange av mine venner, bekjente og faste lesere vet). Ingen besteforeldre eller tanter, eller onkler. Og ei heller noen tilfeldige perioder med en "ny mann/samboer" i hus osv.

Slik vet de fleste, at det å være alene om ansvaret for to levende vesen. 24 timer pr døgn, i nesten to hele tiår. Det er ikke en enkel oppgave. Og som person, er jeg slik, at jeg gjerne gir 110% i det jeg er opptatt av. Derfor var og er det også, den innstillingen jeg har til barneoppdragelse også. Men det var ikke alltid så lett likevel. Vi er nemlig bare mennesker alle sammen. Og derfor, i ren praksis, så vet jeg godt, at jeg mange ganger tok feil avgjørelser. At jeg noen ganger var så sliten fysisk eller mentalt, at jeg ikke orket å holde meg på de 110% hele døgnet til en hver tid. Men at jeg forsøkte å klare det, det kan jeg love deg!

I tillegg fikk jeg/vi, en del ekstra utfordringer. Blant annet at jeg ble alvorlig syk, handikappet og endte opp med kroniske helseproblemer. I tillegg til en del andre utfordringer, både økonomisk, samt familiært, jeg har nemlig ingen kontakt med noen familiemedlemmer, etter råd fra myndighetene, ble det til slutt slik, da det var det beste for meg og barna. Pga en noe dysfunksjonelle familie jeg vokste opp i. Når det gjelder familien på siden til barnas far, så forsvant de dessverre ut av vårt liv, ca 4 år etter min mann døde. Så vi har vært bare tre personer i vår familie, i mange mange år.

Samtidig ble økonomien rammet pga blant annet som følge av min elendige helse. Dette gikk utover både arbeidsliv og vi mistet boligen vår, vårt kjære hjem. I tillegg til dette, så kjenner vi jo alle til alle mindre utfordringer som dukker opp i en familie, hos barn, voksen, med hjem eller annet osv i løpet av årene. Og utgangspunktet vårt var jo ikke noe lett, da jeg som kronisk syk, og i dyp sorg, skulle oppdra disse to barna, som jo også var i dyp sorg. Og det skal jeg love dere, er ganske mye mer krevende, enn barn som slipper å leve med en slik traumatisk opplevelse nært på seg.

Men, i dag, kan jeg si, noe jeg også ofte får tilbakemeldinger på. At jeg klarte det. Jeg mestret det punktet i livet mitt, som jeg tok mest alvorlig, å få barna helskinnet, noenlunde, gjennom oppvekst og ungdomstid. De er ikke noen gullunger vi snakker om. Men helt alminnelige ungdommer, med både gode og dårlige sider. Men når det er sagt. Så har mine to, i dag straks 18 og 26 år gamle, aldri kalt meg, sin mor, for stygge ord. De har aldri skreket til meg heller. Og spør du mine barn. Ja, så har heller aldri jeg gjort det ovenfor dem.



Jeg ser stadig på nett, sosial medier, i kommentar felt osv, ungdommer som bruker et språk som gir meg bakoversveis. De er frekke, freidige og viser ikke et snev av høflighet, folkeskikk eller respekt ovenfor de dem snakker(skriver) til, uansett hva saken gjelder. Her må jeg bemerke at jeg skriver ikke "alle",men jeg kan bruke uttrykket "mange" eller "flere". Jeg klarer ikke forstå det, eller dem.

Og det samme opplever jeg i hverdagen utenfor nett. Hjemme hos familier. Også da jeg selv var ung, reagerte jeg på slikt. Og når jeg ble eldre, forbannet jeg meg på, at slik ville jeg aldri ha det. Og... dessverre, jeg vet ikke om det gjelder alle steder. Men mange steder, så så det ut til å skyldes at foreldrene selv opptrådde på samme måte. De skrek og kjeftet i hytt og pine, for både mindre og større saker, til sine barn. Og hva lærer barna da?

Og noen steder, er foreldrene fraværende. Fraværende i den forstand at de ikke er hjemme,, ikke har tid eller ork til barna. Eller de tror de ikke behøver bruke tid på barna foruten om å bytte bleier og lære de å skrive og snakke i førskolealder. Barn må jo læres alt. Og jeg selv synes at det å oppføre seg noenlunde, er det viktigste vi kan lære dem. Jeg ser og hører stadig foreldre flire av ungdommen sin, som kaller de for (unnskyld språket): hore. ludder, fitte, idiot, djevel osv. Disse ordene slenger de ut av seg feks om de ikke får det som de vil hos foreldre. De bruker samme språket ovenfor andre mennesker når de er sinna, fornærmet eller uenige. Hvorfor gjør de det? Og er det greit?

Jeg våger påstå, at de da aldri har lært hjemme. Ja, for det er nemlig ikke skolens oppgave å oppdra barna våre. Ingen har forklart disse ungdommene hvorfor man få nei til visse saker. Ingen har gitt de klare retningslinjer og grenser. Og de har aldri blitt forklart at det ikke er akseptabelt å kalle noen mennesker for slike ord. Ingen voksne har møtt de med respekt og tillit. Foreldrene skriker og banner til dem. Og de unge gjør som foreldrene gjør. Og de samme foreldrene enten flirer av det, og kaller det for normalt. Eller de klager over vanskelige ungdommer og hvor slitsomt håpløse de er!

Men så gå i dere selv, hvorfor er tenåringene deres slik da? Og ikke kall det for ADHD er dere snille. Alle ufine ungdommer lider nemlig ikke av slike adferds-diagnoser. De mangler rett og slett oppdragelse! Jeg misliker det så sterkt. Noen ganger er jeg tilbøyelig til å tenke at jeg synes det er skjødeløst av foreldre og se så lett på problemet at ungene deres er rett og slett frittalende uhøflige krek!

Så vil nå antagelig et stort antall foreldre, som da har slike ungdommer, møte dette innlegget med dyp fornærmelse, og påstå som jeg faktisk fikk høre en gang... at neida, det er barn som mine det er noe galt med. Som ikke er brautende, opprørske, vanskelige og tøffe, frekke uten respekt for hverken meg eller deg. Men nei du. Den går ikke inn her. Mine barn er, helt som sunne normale unge mennesker. De er selvstendige, omtenksomme men selvopptatte med ungdommers særegne måte å tenke på seg selv først på. Ja, de er til og med uenig med meg i mange saker. MEN.... de bruker ikke slike ord om noen, eller til noen. Ikke til meg. Og ikke til deg.

Uansett hvor sinna, bitre eller frustrerte de måtte bli. Ikke er de noen spesielle ungdommer som har vokst opp med dyp religion eller annet som hindrer de i å banne osv heller. Og ikke har de hatt en svært streng oppvekst. Jeg har alltid, hos egne barn og hos alle nabolagets barn og mine barns venner, vært den som de kaller en "snill mamma" (og pappa, for jeg er begge deler). Snill betyr ofte ettergivende for barn. Og det kan jeg virkelig være. Jeg er nemlig ikke noen regel-jeger, jeg bruker aldri eller sjelden tid på å slå ned på småsaker. Jeg gir lett etter, i saker som ikke kan skade noen. Men, jeg er svært streng på noen få ting. Der rikker jeg aldri. Og jeg nøyer meg aldri med annet enn en ordentlig oppførsel og høflig og respektfull tone. Jeg behandler ungdommene mine som jeg selv ønsker å bli behandlet. Og... det virker faktisk!

Her har ingen smelt i dører. Skreket til hverandre, vi snakker om ting, også negative saker. Vi kjefter ikke. Jeg har aldri forstått hva man oppnår med det. Og her har man en hyggelig tone, noe annet har aldri vært akseptabelt. Og om man holder ved dette, fra barna er små. Så er det samme innstilling de selv får når de blir eldre. Jeg vet godt jeg høres ut som en prippen bibelstripp av en mor her nå. Men det får ikke hjelpe. Jeg synes ikke det er det minste sjarmerende med frekke fremtoninger av noen tenåringer. Jeg synes ikke det er greit å smelle i dørene og lage drama. Og slik ville jeg at barna mine skulle lære seg å sette pris på å kommunisere på en ordentlig måte. Og at de skulle forstå at det de gir ut, er det de får tilbake.



Det er nesten litt merkelig å se, at det som faktisk ble en vane, og ikke noe vanskelig å etterleve, et harmonisk trygt liv, og en liten familie, hvor samhold, omsorg og folkeskikk, har stor betydning. Det virket som det skulle, slik ble det. Og det føler jeg ofte takknemlighet for. Jeg vil aldri få oppleve alvorlige tilfeller av grenser og regler som brytes, eller at ungene mine kaller meg stygge saker når vi er uenige (jada, for det er vi også, som alle andre, selv om det ikke skjer ofte), men helt ærlig, det er ikke noe jeg savner. Jeg har erfart det nok blant andre ungdommer. Og det var mer enn nok avskrekkende for min del.

Selv vokste jeg opp i en noe dysfunksjonell familie. Jeg hadde på en måte en god og ordentlig oppvekst. Men den var også preget av rus, psykiske lidelser, foreldre som ikke hadde tid, krefter eller interesse nok, i forhold til hva jeg nok behøvde. Og den ble mer og mer preget av sykelig søskensjalusi, fysisk og psykisk mobbing, samt kontrollering fra eldre søsken. Ut-frysning med mer. Men selv ikke jeg hadde noe opprør. Jeg kalte ikke mine foreldre. Eller søsken. Jeg skrek og bannet ikke. Eller slo i dører eller ødela døde ting.

Jeg tror ikke den slags utløsning for frigjøring og opprør inn i voksenlivet, er noe man "bør" eller som enkelt kan beskrives som "alminnelig" tenåringsoppførsel. For om det er det normale (ettersom det ser ut til at det er så utbredt), hvordan kan det da ha seg, at ungdommer som vokser opp under vanskelige forhold, og som ikke har en periode med slike opprør, kan ende opp som trygge, harmoniske veltilpassede sosialt fungerende unge mennesker da? Uten at de har vært gjennom årene med banning, dis-respekt osv....

Altså mine barn er ganske så alminnelige. De er ikke av de som skiller seg ut i venneflokk eller blant ungdom forøvrig. Jeg er ingen supermamma. Jeg er som dere kan lese, heller i en slik kategori at jeg i følge statistikken, burde hatt barn som sliter med skole, arferd eller feks med psykiske lidelser som depresjon, angst eller annet. Hvorfor jeg skriver dette? Les om hva statistikken sier. Og snakk med feks barnevernet. Jeg er uegnet som mor, gjerne i følge de feks. Jeg fyller nærmest alle kriteriene for å være i "faresonen" for å få dysfunksjonelle familieforhold og gi denne arven videre til mine barn. 

1-jeg er enslig forelder

2-mine barn har mistet minst et nært familiemedlem i døden, sin pappa

3-mor og eneste forelder er kronisk syk

4-vi har ingen kontakt med familie forøvrig

5-mor er uføretrygdet

6-vi har levd med ekstrem lav inntekt i lang tid

7-mor er forkjemper for menneskerettigheter

8-vi har flytt ekstremt mange ganger

9-barna har byttet skole flere ganger

10-barna er ikke av de ivrigste når det gjelder organisert idrettsinteresser

Forferdelige levevilkår vil en del mene! Jeg har ikke gjort noe spesielt. For utenom at jeg kanskje er spesielt opptatt av å gi 110% til ungene, det er det flere som er. Men jeg har alltid vært ekstremt opptatt av det. Og en annen ting, er at jeg aldri har "godtatt" eller sett på utagerende opprør som en "normal" eller nødvendig oppførsel i prosessen de har mellom barn og voksen.

Utenom det, er jeg ettergivende, men streng og bestemt på få punkter. Og benytter altså tillit, respekt og tilstedeværelse, interesse og mye kjærlighet som oppskriften på barneoppdragelse. Og barna? Ikke akkurat curlingbarn, men ei heller det motsatte. Som sagt, ganske så alminnelig oppdragelse vil jeg tro.

Selv vokste jeg som nevnt Så får alle og en hver mene hva de vil. Men vi har kanskje ulike prioriteringer her i livet. Jeg er takknemlig for hva jeg valgte å prioritere. Og til dere frekke uhøflige unge som skriker, kjefter, kaller og synes dere er veldig tøffe. Jeg blir ikke imponert. Det vil aldri skje!

Og til dere foreldre til slike ungdommer, tenk nøye over din egen oppførsel. Ditt eget ordforråd. Din egen måte å løse konflikter eller å diskutere med noen på..... så sitter du kanskje med svaret på hvorfor din kjære fotballsønn,eller din lille prinsesse i rosa tyll-kjole, plutselig ble til et bannende udyr som skriker stygge ting til deg, og som truer ungdommer på sosiale medier med juling og kaller fremmede voksne for hore og idiot...... 

Om du likte innlegget. Og har lyst til å lese mer av mine tanker, meninger og erfaringer om mangt og mye. Så blir jeg veldig glad om du vil følge med videre ved å trykke liker på min Facebookside.

#rebbelskeungdommer #adferdsvansker #frekketenåringer #uregjerligeunge #vanskeligungdom #uhøfligeungdommer #manglenderespekt #ungdomsopprør #disrespekt #girespektfårespekt #oppdragelse #barnogunge #tenåringsforeldre #sieri #sieriblogg #blunck #sisseleriksen #samfunnsblogg #oppvekstvilkår #uregjerligebarn #opprørsktenåring

Et godt liv, er et liv uten store bekyminger, redsel eller angst! Og ikke et liv med mye penger, fritid, eller et perfekt liv!

Jeg har bekymringsløse dager! Jeg er lykkelig! Jeg har nemlig fått fred. Det er det som skaper denne grenseløse lykkefølelsen hos meg!

Jeg er av de som livet ikke har fart lett med. Så mine bekymringer var av alvorlig art, i forhold til mange andre. Min oppfatning av en fredelig og fornøyelig tilværelse, er annerledes enn hva som skal til for at et menneske på min alder, som har sluppet lett unna store livskriser og utfordringer, mener gjør livet godt.

Og mange av de som har vært mer heldig på den måten i livet, de har også helt andre saker de savner i livet sitt, helt andre ting, som gjør at de føler seg glade. Og noen av de, blir kanskje aldri lykkelige? Fordi deres forutsetninger for å føle livsglede er ofte knyttet til at de stadig må ha nye opplevelser, materielle verdier, større krav til hva som er en partner, høye krav til eget arbeidsliv og karriere osv... slik at de aldri føler seg hel, de mangler stadig noe. og ønsker seg mer. Slik er det faktisk mange som lever.

Jeg skulle ønske de kunne få kjenne på det samme som meg. Tilfredsstillelsen av at alt du har oppnådd, er det kun du, og du alene, som har fått til. Med hardt arbeid, ingen hvile, med svette, tårer og blod, og når kreftene tok slutt, og tiden rant ut... ja så fikk du krefter fra et sted du ikke ante eksisterte, pga du kjempet for dine barn, og du visste at om du fikk det til, ja da ville det komme dine barn til gode. Følelsen er uforbeholden glede og lykkefølelse. Man blir så trilfreds, så trygg, sliten, forferdelig utmattet....men, lykkelig og føler at livet endelig er fredelig uten vonde og vanskelige utfordringer som du ikke kan komme deg unna, og må kjempe deg igjennom. 

Jeg har ikke lenger bekymringer for ting som kan skje, i hvert fall ikke i sterk grad, som lammer meg av redsel og gjør at angsten griper meg med en klo! Og jeg har ei heller ikke bekymringer for ting som jeg vet skal skje. Fordi jeg har ryddet opp i alle felt i livet mitt. Med hardt arbeid, både mentalt og fysisk. Og ved å bruke lang tid, mange mange år. Og det har slett ikke vært enkelt. Det har kostet meg mye. Men det er verdt det!

For det å kunne føle fred, sinnsro og ikke være redd, det er en sterk følelse, etter å ha levd med redsel og angst og store livslammende bekymringer i nesten hele mitt liv, mer eller mindre. Ja, jeg må leve med min elendige helse, med trang økonomi, uten familie foruten mine kjære barn, og jeg må leve med sorgen jeg føler etter at min kjære mann og andre jeg var glad i døde fra oss.. Men likevel, jeg har fred. Det gir meg en enorm trygghetsfølelse, en stryrke, fordi jeg vet at det er jeg selv som har skapt denne tilstanden for meg og jobbet for å oppnå denne følesen, av en skjær ro, fred, trygghet og glede. Det er lykke for mitt vedkommende! Ekte lykke, skapt av meg

 For meg er verden kanskje litt annerledes. Enn for deg. Men jeg har opplevd ekte spenning, redsel, angst, krig, forfølgelse, fattigdom, opplevd å stå alene om utfordringer, som mange andre ikke en gang ville turt å begi seg utpå sammen med noen en gang. Men jeg hadde ikke noe valg. Og ingenting gjør deg sterkere, enn det å være alene, og å fullstendig mangle valgmuligheter

Og jeg vet med meg selv at jeg også har gjort alt jeg kan for å støtte eller hjelpe andre på min vei, disse årene. Og da mener jeg andre som er i direkte livskrise. Det er de veldig takknemlig for. Spesielt fordi slike som meg, skulle eller burde, ha nok med seg selv. Og få forstår hvor mye det faktisk ga også meg. Det ga meg en god følelse av ren samvittighet, av at jeg betydde noe, at noen trengte meg, og en sunn avstand til egne problemer, når jeg i blant behøvde å kjenne på det. Kanskje tok det derfor lengre tid for meg før jeg kunne lande i dagens situasjon. Jeg vet ikke. Men det hjalp meg til å forstå at jeg faktisk var et godt menneske, og ikke det uhyret, som min familie hadde innprentet meg med i hele mitt liv, at jeg var, og det hjalp meg derfor i tillegg, til å oppnå en god selvfølelse, og den dag i dag, gir det meg en følelse av at jeg er nyttig, og at noen behøver meg. 

 Jeg er faktisk så lykkelig, at jeg vet ikke helt  vet hvordan jeg skal oppføre meg! Det føles så uvirkelig for meg. At jeg noen ganger ligger våken i senga om kvelden og tenker "det måå da være noooooe jeg har glemt, som jeg bør bekymre meg over hvordan jeg skal løse"?? Men, nei, det er ingenting. Alle utfordringer jeg pr dags dato har. Er utfordringer som jeg elsker å bryne meg på! Enten det er omfattende spennende saker å løse for andre mennesker. Som har gitt meg i oppdrag å leke detektiv å finne ut av deres løsning for å løse en livsfloke. Eller det er noen som ønsker å ha skrevet et treffende brev, formulert med mest mulig trykk, sånn at mottaker ikke nøler lenger, men blir imøtekommende, enten det gjelder en klagesak eller noe mer personlig. Eller mine egne utfordrende langvarige saker, som krever bruk av alt av hjerneceller, trimming av hukommelsen, de rette søkemetodene på nett, eller å lete frem de rette lover og regelverk i vårt omfattende byråkrati. Dette er spenning, interessant, gøy, jeg får bruke min tid, til å være til nytte, og jeg ser løsninger og får en god følelse etter endt oppdrag. 



Men, de virkelige utfordringen, de ekstreme tungtveiende avgjørelsene jeg har måttet ta, det tunge ansvaret over andre menneskers ve og vell, bekymringen for penger som ikke strakk til. Regninger som ikke ble betalt. De smertefulle dagene som ble brukt til å "vri det siste ut av tankene mine" , for å klare å finne penger, som ikke eksisterte, slik at man alltid hadde mat på bordet, drivstoff på bilen, nok til medisiner eller sånn at barna ikke skulle mangle noe som var nødvendig eller gledelig å være med på!Eller redselen for hva som feilte meg helsemessig, om jeg ville kunne klare å stå på beina, tenke klart, og fortsatt være en far og mor for mine barn. De er ikke lenger der. Jeg har det samme ansvaret som alltid,tidligere, helt alene. Men det er så mye lettere å takle det, når alt rundt meg er i ryddige former og ikke byr på stadig uforutsette vanskeligheter, som veltet lasset gang på gang, slik at jeg måtte starte på nytt, med å rydde opp. Fjerne meg fra alle rundt meg som kun hadde vondt i sinnet, og som enten utnyttet meg, brukte meg, trakasserte meg, hånet meg, eller gjorde dagene og mitt liv ennå vanskeligere enn det faktisk var.

Jeg har ingen bekymringer igjen, ikke for hvor vi skal bo i fremtiden. Ingen overskyggende vonde syner, om at jeg ikke skal klare å overleve til ungene er voksne, og selvstendige, pga sykdom og stadige skader i ulykker. Ingen lange perioder med mennesker som forfølger meg, ved stalking av fremmede lesere, ingen skjult sjikanering, som dreper all energien jeg har. Ingen familiemedlemmer som uten opphold krever at jeg skal si ditt, gjøre datt, se slik ut, gjøre mer av det, mindre av det andre, smile mer, være mer alvorlig, ta meg sammen, skjerpe meg, bli mer som dem osv...og leve opp til lenger! Ingen mann som kommer inn i bildet og manipulerer meg til å bli som han forventer. Jeg kan være meg! Helt uten noen forbehold, jeg behøver ikke prestere noe jeg ikke ønsker lenger.

Jeg innså, at om jeg møtte rett person, disse er ytterst sjeldne innen offentlig ansatte. Så fikk jeg beskjed om at mennesker med alle mine helseproblemer, faktisk har rettigheter, at det er ikke mulig for meg å bli friskere, om jeg ikke delegerte bort noe av psykisk og fysisk ansvar jeg har. Og vedkommende hjalp meg til å eliminere bort den ene tingen etter den andre. Vi skrelte bort det ene problemet etter det andre. Og tok grep, jeg stod på rettighetene mine. Rettigheter som er der for alle, men som i dag, er noe svært få oppnår. Ikke fordi de ikke har rett på det, men fordi de ikke orker all jobb og nedverdigende behandling de må tåle fra offentlige etater, for den minste lille rettighet skal bli oppfylt. Her er det ikke lenger en gammel, som burde vært reparert og hatt EU kontroll, som er så upålitelig, at det er usikkert om den i det hele tatt klarer turen bort til verkstedet!

Ingen flere venner og bekjente som misbruker min tillit, mine evner og utnytter mitt vennskap til sin fordel er rundt meg mer ...jeg kan holde på i det evinnelige... Men....Altså, jeg har ingen store utfordringer, som er så krevende at den ødelegger min livskvalitet, eller er for ekstreme til at jeg, selv med min tålmodighet, klarer å løse de! Det er ikke mer jeg behøver å prestere av umenneskelige oppgaver eller situasjoner som knekker min trygghet! Dette er for meg, et lykkelig liv! En het utrolig avslappende hverdag. Og helt uvirkelig altså, til tider. Selv om dagens utfordringer er av den sort, som hadde gitt hvilket som helst menneske depresjon, sammenbrudd eller at vedkommende hadde rømt i fra problemene. Så er det for meg kun bagateller, det er kun enkelt lommerusk igjen, som jeg fortsatt må takle. Det føles vidunderlig!

Jeg tror ikke det er sant! Må stadig ha mine nærmeste venner, til å minne meg på at det stemmer! Derfor, føler jeg, at jeg må være mer heldig enn de fleste, og at jeg har hatt og har "tidenes sommer". hvor dagene er bare gode. Ikke vanskelige, tøffe, umulige, skumle, tragiske....som de har vært de siste 20 årene, men bare gode, glade og full av lykke :-)



Jeg tror at noen få, vil kjenne seg igjen i hva jeg skriver her. For å gjøre det, så må man selv ha levd et liv, med død, sykdom ulykker personlig og hos dine nærmeste, du må ha opplevd hvor nært du var å trekke ditt siste pust, du må ha kjempet i en årrekke, med krefter du ikke innehar, mot stor makt, offentlig sektor, privat personer, og din egen helse. Du må ha levd med ekstreme smerter og totalt utmattelse (som ikke kommer av overtidsarbeid, aktive barn eller en hard treningsøkt). Du må ha levd på et minimum. Ha betalt ned millioner i gjeld! Du må ha levd med den sterke angsten for at du skulle dø, slik at to levende vesen, dine barn feks, skulle sitte igjen alene i verden, da de ikke har andre enn deg. Du skal ha brukt hjerneceller du ikke kjente til at du hadde, for å finne ut finurlige måter å øke inntekten på. Om det så er å jobbe 20 timer i døgnet og sitte igjen med en 50 lapp, fordi den 50 lappen er avgjørende for at dere har strøm el mat på bordet. Og du skal ha hatt alt dette alene, helt alene i verden!

Du skal ha brukt så mye tid og selvransakelse, for å oppnå selvinnsikt, at du kjenner deg selv bedre enn du har lyst til å innrømme en gang. Fordi du må holde deg mentalt klar, ikke bukke under å havne på antidepressive midler, timer hos psykolog eller innleggelse pga presset du stadig lever under! Du skal ha bygd deg opp en tålmodighet så stor, at om du må vente to år på å få gjennomført noe, så føles det likevel som en times tid. Du skal ha opplevd å føle deg så alene om alt, at du er som en liten pygme som alene skal overtale, overvinne og kjempe mot hele verdens befolkning.

Du skal ha vært så redd, at du ikke lenger skyr noe, fordi du har ingenting å miste, og alt du gjør, kan sørge for at det eneste viktige du har i verden, dine to barn, vil få fortsette å være trygge, glade og i dine armer. Du har sluttet å føle redsel, det skjedd nemlig meg. Ingenting skremte meg, for jeg så på alt som bagateller i forhold til de utfordringene jeg levde med i hverdagen. Og for å oppnå å føle det slik, må du ha turt å utsette deg selv for hindringer, bebreidelser, vonde ord, slag, nedverdigelse, forbannelse, smerte, sorg...så sterk, at du blir så sliten at uansett hva noen sier til deg, så tror du ikke at du kan overleve....

Har du vært igjennom alt dette. Ja da, da forstår du, hva jeg har sett, hørt, merket, tålt, orket, kjempet, lært, erfart, opplevd....for å kunne kjenne på den enorme frihetsfølelsen, lykken og bekymringsløse sommeren jeg nå nyter godt av! Den har jeg gjort meg fortjent til, jeg har jobbet beinhardt for å oppnå den! Jeg har ikke ofret noe for å komme hit, sånn jeg ser det, jeg har kun gitt alt, 110% og aldri tillatt meg å gi opp!

Nå er desserten her! Nå er det over, det tok noen tiår omtrent, men, jeg kan jeg puste helt nede fra magen. Jeg kan sove trygt og ubekymret. Og jeg kan kanskje igjen klare å irritere meg over bagateller som andre mennesker. Det lengter man faktisk etter nemlig, om du har levd lenge nok på samme måte som meg ...Jeg kan om en god stund, få kjenne på et minimum av overskudds-energi og denne uken brukte jeg faktisk en hel time på kun meg selv! Det er helt sant! Jeg tok med barna i sommer, på den første ferieturen på nesten ti år! Forstå den gleden jeg føler...den som kan... jeg unner alle å kjenne på det samme... jeg tror ingen lottogevinst, jobbtilbud, forelskelse osv..kan være i nærheten av den lettelsen og oppriktige lykken jeg nå får kjenne på <3

Jeg kan smile, uten at det er gjennom tårer. Jeg kan i tillegg, helt ærlig si til de jeg møter, at jeg forstår, at jeg har vondt av dem eller spørre om jeg kan gjøre noe for dem, og faktisk mene det. Uansett hvor vondt de har det, for jeg har vært der. Jeg har gått igjennom det hele... Og mitt største ønske er at ingen andre skal behøve å oppleve hva jeg har opplevd. Det skjer nok, men da skal jeg gjøre det jeg kan slik at de slipper å være alene, de skal slippe å stå i det helt alene, slik som jeg måtte. For jeg vet, hva det gjør med en! Min lærdom var hard, mine erfaringer kostet meg mye, og min frihet kostet mer enn noen kan ane... Men likevel. Det er verdt det!

Jeg hadde noen som ga meg grunn til å meste, orke, gidde, takle og tørre...nemlig mine to kjæreste, mine fantastiske barn! Og nå skal jeg nyte resten av mitt liv, smilende, lettet, glad, og ikke brukte krefter og tid på bekymringer, før de er reelle, og før de er alvorlige. For livet er for kort, det skal ikke kastes bort. Med dette innlegget, så prøver jeg å forklare hvorfor jeg er så smilende, hvorfor noen sier øynene mine stråler, hvorfor en del mener jeg er "vis", det er nemlig mitt liv, og mine opplevelser og utfordringer som har skapt meg slik. Jeg er ruset. Naturruset, på livet i seg selv.

Og de som klarer å forstå hva jeg har klart, hva jeg har gitt av meg selv for å oppnå dagens situasjon, de vil nå kanskje evne å se hvorfor, hvorfor jeg har min beste sommer på mange mange år. Hvorfor jeg har bekymringsløse dager. Og hvorfor jeg ikke helt tror det er sant hele tiden. Og til dere andre, jeg unner ingen å leve i feks mine sko, på sett og vis. Men samtidig, jo, jeg skulle ønske flere kunne kjenne på den følelsen jeg har i disse dager. Den følelsen er nemlig vanskelig å oppnå, om man ikke har vært i "andre enden" først...

 Jada, det har vært mer enn hardt, jeg innrømmer det, men nettopp derfor, er det en svært etterlengtet livsglede, trygghet og en ro, som gir både den evnen til fullstendig avslapning og samtidig en pirrende oppløftende forventningsfull følelse. Jo lengre tid og jo mer krevende det har vært, å oppnå dette, jo sterkere blir lykkefølelsen!

Denne utrolig sterke følelsen, som overgår det de fleste ville forbinde med ubetinget kjærlighet til livet, skal nå nytes for min del, hvert minutt, for alt det er verdt!

Måtte dere alle få kjenne på lignende glede og trygghet, og måtte ingen få flere utfordringer enn de kan klare å mestre. Gi aldri opp håpet, om at etter smerte og negativitet, så kommer positivitet og sann lykkefølelse! Varme tanker og styrke sendes de som i dag sliter i sitt livs traume....hold ut, det er verdt det til slutt <3

Likte du hva du leste, så del gjerne innlegget videre. Også blir jeg veldig glad, om du går inn på min Facebookside, og trykker liker der, for å følge meg og mine innlegg fremover. Du finner siden ved å trykke her!

#ekteglede #skaplykkendinselv #hardtarbeidlønnerseg #egenterapi #omåfinnegledenilivet #sånnblejeglykkelig #skapdegenbekymringsløshverdag #sedevirkeligeverdier #fred #harmoni #trygghetilivet #finnroen #sieriblogg #sisseleriksen #bluncksieri #sieri #blunck

Du vet du befinner deg i den Norske byråkratijungelen når......



-elever på offentlig skole er pålagt å medbringe dyrt skolemateriell, men blir det frastjålet i skoletiden, er det foreldrenes ansvar

-skolene tror at å skrive under på et papir som inneholder regler mot mobbing, stanser mobbing på deres skole

-man har lov å selge sex men ikke kjøpe sex

-det er svart arbeid å snekre for naboen, mot betaling, men det kalles hobby å drive hundeoppdrett og tjene 200 000 skattefritt pr år

-det er greit å være i besittelse av en brukerdose narkotika, men ikke kjøpe eller selge det

-det er mer straffbart å stjele penger enn å skade mennesker

-vi har fortsatt teoretisk opplæring for praktiske yrker, men få eller ingen får fullført den praktiske delen av utdannelsen som lærling

-man har dårlige tenner og ikke har råd til tannlege

-når du ikke kan få legehjelp om "fastlegen" ikke er din

-når du ikke kan få hjelp på sykehus før du har hatt en time hos legen

-når de frakter dødsyke kreftpasienter i buss til behandling, hvor de må vente i 8 timer til alle er ferdige, før de kommer seg hjem

- når en politiker eller idrettshelt får helsehjelp før en vaktmester eller en uføretrygdet husmor

-man ikke tørr røyke tobakk, om staten sier nei

-det offentlige bestemmer hva som er best for ditt barn, og ingen protesterer

-man betaler verdens høyeste bil og veiavgift, men har de dårligste veiene i Europa

-det tar lenger tid å søke om tillatelse til å bygge hus, enn det tar å bygge det i praksis

-folk må selge barndomshjemmet sitt for å betale for gamle foreldres begravelse

-alle elsker landet sitt en dag i året, 17 mai, selv om de hater alt ved det alle andre dager

-når folk sloss i årevis for å få dyrepoliti, men ingen reagerer på at politi ellers ikke lenger arbeider med det de skal

-når offentlig ansatte ikke kan eget lovverk, og blir sinna om du viser at du kan det

-det finnes et skjema for alt

-når det kommer stadig nye lover og regler, men ingen har tid til å sørge for at de blir overholdt

-å følge regler går foran alt, også det å redde liv eller forsvare liv

Puh..... det er bare å henge med..... for den som kan! Følg meg gjerne ved å trykke liker på min Facebookside. Du finner den her <3



 

#duvetduborinorge #byråkratijungelen #svimlendelovverk #evinneligeregelverk #byråkratietvokser #dagenssamfunn #nokernok #sieriblogg #sisseleriksen #blunck

 

 

"Den bortskjemte drittungen".... Om å vokse opp med en narsissist...

Jeg har skrevet om det mange ganger før. Og jeg skal nok skrive om det mange ganger til. Ikke alle år eller perioder i mitt liv, var like ille. Men en av de verste periodene var de siste 16 årene etter min kjære manns død. Det ble utnyttet i stor grad, endelig var det svakheter ved meg, som kunne brukes til å få mer innpass og kontroll over meg og mitt liv igjen. Mens andre perioder, ga meg mer avstand, styrke og frihet, slik at jeg slapp å erfare så mange vonde innblandinger i mitt liv, så er det visse ting som stadig går igjen, som en rød tråd i mitt liv med min familie, både som barn, ungdom og voksen...

Det er nok et stort antall personer som lever rundt oss, med skader på sin personlighet, skader og mangler, som gjør at vedkommende kan gjøre stor skade helsemessig og sjelelig på de rundt dem. Vi finner dem i alle samfunnslag. I din familie, kanskje din partner. Din advokat, din lege eller din psykolog. Mange slike mennesker innehar faktisk gjerne en stilling som gir de makt og anerkjennelse, som gir deres eget syn på seg selv, og den imagen de forsøker å formidle til sine omgivelser, forsterket. Les feks en artikkel her, hentet fra VG, om en narcissist som også er overgriper. 



Jeg vil i dette innlegget skrive litt mer om hva det kan gjøre med et menneske. Hvordan negative ord, hån og sjikane, fester seg i et sårbart sinn. Uansett om jeg ellers ikke er en person med dårlig selvfølelse eller elendig selvtillit. Så blir man, uansett egen styrke, intelligens, selvfølelse, manipulert over tid, nettopp slik en narcissist, eller sosiopat ønsker med sitt offer.  Men for ordens skyld, jeg ser ikke på meg selv som et offer. Jeg er veldig bevisst på å netttopp ikke innta noen offerrolle. Annet enn for å beskrive noe jeg var i øyeblikket, det er ikke noe som er varig hos meg. Da ville jeg virkelig ha "tapt"... og det vil aldri skje! Så lenge det er liv og krefter igjen i meg!

Det er så mye i dette som blir sagt om at det negative lett fester seg i forhold til det positive. Og at det må mange positive ord til for å gjøre opp for et negativt. Særlig gjelder dette om det negative kommer fra de som skulle stått deg nærmest, noen du har respekt for. Og om det gjentas i det uendelige.... Slike negativiteter har jeg mange av, å bære på. De ble ikke sagt av mobbende klassekamerater, jeg ble ikke plaget av jevnaldrende eller slike ting. Neida, jeg ble plaget av familiemedlemmer. Mine nærmeste. Du vet, de der hjemme, som skal få deg til å føle deg trygg, som skal backe opp deg, gi deg en god følelse, og støtte deg når ting er vanskelig.... og om de gjør det motsatte? Hvor skal du da henvende deg?

Jeg finner psykiatri og personlighetsanalyse svært nyttig og interessant. Det er det ingen tvil om. Både fordi det har lært meg mye om meg selv. Men også fordi det gir meg lærdom om hvorfor noen er som de er, hvordan det kan ha seg at noen mennesker mangler elementære følelser eller evner til feks anger og samvittighet. Det er svært fascinerende, men også viktig kunnskap, for å kunne klare å komme seg ut av klørne til et menneske meg vesentlige og svært farlige mangler i sin personlighet. Les definisjon på en narcissist her.

Det uttrykket som nok er mest brukt av de alle, i min familien, selv om det er en i familien som styrer det hele, så er jo de andre fullstendig i vedkommendes manipulerende klør. Og dessverre, selv om de alle har klaget, og sukket over hvordan dette mennesket hersker over dem opp gjennom livet, så ser de ikke det jeg til slutt klarte å se, ved god hjelp av profesjonelle og gode kloke venner. De har ikke kunnskap nok, de evner ikke å forstå noe som de ikke har forutsetning for å forstå. Det uttrykket, det er...  "du, den bortskjemte drittungen"! Ja, det er meg det. I dag er jeg snart 50 år gammel, og uansett hvor mange ganger jeg har etterspurt det, så har ingen av de kunnet forklare meg hva jeg er bortskjemt på, på hvilken måte. Men i voksen alder, etter at jeg ved hovedsakelig klarte å opparbeide meg en enorm selvinnsikt, men også ved å lese mye, lære mye av andre mennesker, så ser jeg jo at nettopp det uttrykket, "den bortskjemte drittungen", beskriver eksakt det man sier en narcissistisk person jobber hardt med, nemlig å gjøre sitt offer til en form for syndebukk. Og det virket jo på meg!De andre familiemedlemmene er hverken opprørske (har forsøkt å ytre egne meninger), eller har vist seg sterkere eller selvstendige uten familiens narcissist, og det er jeg som er det "utvalgte" offeret. Den makten narcissten har til å manipulere en hel familie, på i dag, mellom 15 og 20 personer, er skremmende å tenke på. Og i tillegg hvordan hun klarer å sørge for at ingen i familien har nære venner, eller kontakt med bekjente, kolleger eller andre, som står noen så nær, at de kan se hva som egentlig foregår innad i vår familie. Jeg var det selvfølgelige offeret. Jeg som også vågde, og fikk, uten problemer, mange og nære venner, både som barn og som voksen. Det var en trussel mot hele livet narcissisten hadde bygget opp, bare det.

Jeg trodde jo, i over 40 år, at jeg var alt dette negative jeg hadde blitt innprentet dag ut og dag inn, som barn, ungdom og som voksen. Jada jeg gråt, fortvilet, og jeg, etter hvert, som voksen, fortalte til noen rundt meg, hvor vondt det var, at jeg var så umulig, at ingen i familien, kunne like meg.... Men som dere ser, jeg trodde det var mitt ansvar. Kun mitt. At alt var min feil. At de hadde rett. Jeg klarte ikke forstå, at jeg som lite barn eller som ungdom, ikke hadde noe ansvar for hvordan eldre søsken eller voksne rundt meg, behandlet meg. Jeg kunne ikke se, at jeg hadde rett på å bli godtatt akkurat som jeg var. Med det utseende jeg hadde og med den personligheten jeg hadde. Jeg visste ingenting om at jeg ikke egentlig skulle behøve å prestere noe, for å være verdt noe. Særlig ikke innen egen nær familie.



Men etter utallige timer med selvransakelse, med å lese og ikke minst forstå psykologi. Så forstod jeg jo... etter hvert. Et ukjent menneske innen det profesjonelle systemet, sa det så enkelt, på en måte, som gjorde at jeg endelig forstod hva alle rundt meg hadde forsøkt å forklare meg i alle år. Det er ikke DEG det er noe galt med! Det er DE! Og man kan ikke endre andre mennesker. Uansett hvor mye en ønsker det. Og du kan ikke bruke mer krefter eller tid av livet ditt, til å forsøke å tilfredsstille dem. Du vil nemlig aldri klare det! Du må isteden lære deg å leve uten dem. Og finne andre verdier i andre mennesker rundt deg. Jeg skal ved anledning sende en mail tilvedkommende, og forklare hva hun faktisk har klart å gjøre. Hun var ikke den som var eldst og mest erfaren eller som hadde lengst utdannelse innen psykiatri. Men hun klarte lett, å gjøre det ingen før henne hadde klart. Hun klarte å gjøre at jeg kunne redde restene av mitt liv, og få det godt de årene jeg har igjen. Det er verdt en takk og mer til...

Jeg har mange ting ved meg og min personlighet, som jeg ikke forstod, som jeg ikke visste hvilken knagg jeg skulle henge det på... som jeg nå forstår. Blant annet hvorfor jeg trodde jeg måtte være perfekt. Jeg måtte ha et perfekt utseende. Jeg måtte gjøre en hver oppgave i livet, jobb eller privat, bedre enn alle andre. Hvorfor? Jo fordi det var eneste mulighet, for at familien ikke skulle ha noe å utsette på meg. Men jeg vet nå, at ingen er perfekte, og klarer du å jobbe deg så nær det som mulig, ja så holder ikke det heller, for slike som mine nærmeste. For de ville bare finne nye ting ved meg, som jeg måtte endre. Eller rett og slett snu helt om, og mene det motsatte, etter jeg trodde jeg hadde oppnådd det de ønsket av meg. Forferdelig slitsomt å leve opp til... Og mange ganger diskuterte jeg med profesjonelle, om hvorfor jg hadde slike høye krav til prestasjon hos meg selv, når jeg ikke forventet noe i nærhten av dette, av de rundt meg. Nå vet jeg jo hvorfor....

Jeg utviklet Posttraumatisk stressyndrom som følge av hva jeg har opplevd. Jeg mistet selvtillit, eller jeg fikk vel aldri noe særlig selvfølelse, av positiv grad... Jeg fikk en oppfatning av at jeg var ansvarlig og roten til alt vondt som hendte meg selv eller de rundt meg. Jeg skapte ekstreme krav til egen prestasjon, på alle felt i livet. Jeg arbeidet så mye at jeg ble skadet fysisk for livet. Jeg ble irritabel, angstfylt og skeptisk. Jeg ble stadig dypt deprimert. Jeg mistet all tro på egne evner. Jeg så på meg selv helt uten noen verdi. Jeg levde med en konstant redsel for ikke å være bra nok. Jeg utviklet en stor og syk higen etter anerkjennelse. Jeg følte meg liten og forsvarsløs. Jeg klarte ikke ha tillit til noen. Jeg hadde svært vanskelig for å tro at noen likte meg, om jeg ikke så veldig bra ut utseendemessig eller om jeg ikke turte, orket, klarte, forstod, maktet, rakk, fikset mer enn alle rundt meg. Og mye mye mer... som de fleste forstår. Så styrte dette mye av livet mitt.

Og da jeg delvis av denne oppveksten, og denne behandlingen, også som voksen, opplevde flere svært alvorlige livskriser forutenom å leve under dette terrrorregimet, så utgjorde mine manglende omsorgspersoner, min manglende støtte fra nær familie, og den totale mangelen på anerkjennelse, aksept og respekt, at jeg nok forstod, at jeg hadde mye mer i meg enn de hadde latt meg forstå, ved at jeg så at jeg taklet slike større traumatiske hendelser, mye bedre enn "noen" ville trodd. Og at utenforstående stadig bemerket dette. Og faktisk, i takt med min lidenskap for å skrive, og min vide bruk av sosiale medier, når dette kom oss for hende, så gjorde tilbakemeldingene, som kom i stor grad nå, at jeg forstod bedre, jeg skjønte nå, at jeg kanskje likevel hadde noe bra ved meg. Det samme skjedde på mine mange arbeidsplasser. I det offentlige. Og blant venner og bekjente. Alle parter, som ikke var inneforestått med hvordan jeg var vant med å bli sett på, av min familie. Og alle parter var ukjente med eller visste ikke om min familiehemmelighet, hvor vi ble styrt av en narcissist, og hvor de alle mer eller mindre egenhendig, men antagelig mest pga de er manipulert, massivt trakasserte, mobbet og kontrollerte meg gjennom hele livet. Det gjorde også at jeg forstod.... mye mer. Og jeg kunne bruke mine tilmålte krefter mer på å gjøre ting jeg liker, være meg selv fullt ut, og ennå bli godtatt. Og det eneste ved meg meg selv og min vonde fortid jeg nå bruker tid på, er å jobbe hardt for å unngå å bli bitter og dvele ved hvordan mitt liv ville ha kunnet blitt...med en alminnelig normal oppvekst...

Jeg tror at av alt jeg har blitt forklart at jeg er, alt jeg har fått slengt til meg av negativitet og kallenavn osv av mine nærmeste, så er en av de ellers mest tragiske, men også morsomme..på et vis, med min galgenhumor, at en av mine søsken kalte meg for psykopat. Morsomt med tanke på hva jeg har vokst opp med, nemlig spesielt en av mine søsken som er en form for narcissist med psykopatiske tendendser (uten evne for å føle sorg, empati, anger, se egne feil osv), og fordi de særtrekkene som best og lettest beskriver en psykopat, er det motsatte av min personlighet...og fordi at et voksent menneske, kan ha så lite intelligens, informasjon, samfunnskjennskap, at vedkommende ikke vet hva en psykopat er. Bare at det er noe særs negativt, og dermed den enste og beste måten han kunne forsvare seg for, når han ble konfrontert med sin manglende både IQ og EQ, å bruke et slikt ord om meg. Det som er vondest ved det...er jo nettopp at en psykopat, er for meg, noe av det farligste jeg vet om her i verden. jeg er så uredd. Men en psykopat, ser jeg på som både skummel og ekstremt farlig og ond. Og det klarer jeg dessverre ikke å se at jeg er, et ondt menneske... Jeg som hele livet, daglig, streber etter å være det motsatte. Som faktisk bruker mye tid og krefter, på å vise omtanke og empati ovenfor både kjente og ukjente, nettopp fordi det er viktig for meg, at de rundt meg blir sett og har det bra. Fordi jeg vet selv hvordan det er å oppleve det motsatte....



Ellers så er denne tiden jeg har hatt nå, helt uten noen form for kontakt med nærmeste familie, fortsatt en uvirkelig følelse for meg, jeg vet ikke hvordan jeg best skal forklare det. Men for de som har lest mye av mine tidligere innlegg og artikler om saken. Så er frihet, det ordet som beskriver det best fortsatt. Jeg fikk, om ikke det endrer seg plutselig, nemlig endelig fullstendig fri fra alle stadige stygge henvendelser fra familien omsider, i fjor høst. Med hjelp av myndighetene. Endelig var marerittet over. Det er fortsatt noe uvirkelig. Men jeg begynner å forstå at det er virkelig. At det går an å få leve et liv i fred og fordragelighet. Uten å stadig oppleve hets og stygge ord, uten stadig å måtte jobbe til siste krefter svant hen...for å forsøke å nå opp til de krav familien hadde til meg. Til hvordan jeg skulle se ut, hva jeg skulle si, hvordan jeg skulle opptre, hva jeg skulle jobbe med, hvem jeg skulle ha som venner, hva jeg skulle føle, hvor mye jeg skulle orke, hva jeg mente om noe osv osv.... Det føles nærmest som en evigvarende ferie. Som å slippe ut av fengsel. Som å få et nytt liv!

Riktignok måtte jeg denne siste gangen, godta at jeg ikke lenger kunne ha kontakt med min snille gamle far, som jeg i alle år tidligere har forsøkt å opprettholde så godt det lar seg gjøre.... Men jeg forstod etter samtaler med advokat, psykolog osv, at om jeg fortsatt skulle forholde meg til ham. Ville jeg måtte fortsette med å vokte mine ord, passe på at jeg ikke møtte andre familiemedlemmer hos ham, jeg ville måtte være forsiktig meg hva jeg sa hos eller til ham, da alt kom videre til min familie forøvrig. I tillegg til at jeg måtte fortsette å late som "intenting", at jeg hadde det bra i forhold til vår familie forøvrig, jeg måtte fortsette å høre på lange foredrag om alt det positive hos de andre familiemedlemmene, om hvor synd det var på de, om de var syke eller hadde en vanskelig situasjon osv. Og måtte jatte med og si uff og huff... Og så flott og fint osv. Og bite i meg, tårer, sinne og fortvilelse, over at det er opplest og godtatt, at jeg, som den eneste i vår familie, ikke er flink til noe, ikke fortjener et godt ord, at jeg aldri er den som mottok hjelp, støtte eller bistand, uansett hvor vanskelig jeg hadde det... Og å opprettholde den falske fasaden noe mer nå... det har jeg i nåværende helsesituasjon, ikke krefter til. Jeg er så ferdig med å late som ingenting.

Er du selv interessert i emnet psykopati eller i å lære mer. eller du mistenker du kanskje selv blir utsatt for en narcissist, kan du lese litt om evnet her.

Jeg er fullstendig ferdig med å godta hån og trakassering. Jeg vil ikke lenger sitte å se i bakken og høre hvor fullstendig håpløs jeg er. Jeg vil ikke lenger høre min fars samboer, mine søsken eller deres indokinerte nå voksne barn, informere meg om at jeg er gal, dum, stygg, rar, at alle andre mener ditt eller datt om meg. Jeg er ferdig med å finne meg i ting, rett og slett. Og selv om min far, som jeg er så glad i, ville at jeg skulle spille dette skuespillet noen år til. (Altså for han så er det jeg sier oppspinn, løgn, og tegn på at jeg er gal, slik han har blitt maniulert med av mine søsken, uansett om han har fått tilbud om at leger, politi, advokat og psykiatere, sammen med mine venner, bekjente, kolleger, naboer osv, kan bruke tid på å fortelle ham noe helt annet.Og så heller ta ting opp når han var borte. Og noen vil mene at jeg er kald og hard og regelrett ond, som ikke ga etter for det. Så velger jeg å holde ved min avgjørelse. Og selv om det er noe av det vanskeligste jeg har gjort, leve med at jeg antagelig aldri mer får treffe min gamle far. Og jeg har til og med sagt til ham, at jeg er lei for det, og at jeg er glad i ham likevel. Men at jeg er skuffet over at han ikke en gang på nesten 50 år, har stått opp for meg, ovenfor de andre i familien, at han aldri har tatt til motmæle, eller forsvart meg!

For uansett hvor gammel man er, og hvilken respekt man innehar, så blir man ikke for gammel til å snakke for seg, til å stå opp for det som er rett, til å være en mann, til å bidra til å stoppe hetsing og hån og mobbing av hans egen datter, hans sistefødte. Såpass mye har jeg gitt ham av glede, hjelp, støtte og kjærlighet gjennom et langt liv....at jeg hadde vært verdt at han en gang, for en gangs skyld, støttet meg, isteden for å støtte de som skadet meg så reellt. I steden valgte han, også etter at altså "alle" tilbød seg å snakke med ham om hva som er den virkelige situasjonen her i vår familie, å fortsatt lytte til narcisissten og hennes følgere, resten av familien. Han valgt å se bort i fra at disse ikke har en eneste venn i sitt liv. At de ikke omgåes et eneste menneske utenfor denne lille familien. Ingen av de. Det har de aldri gjort. Av frykt for at de vil bli gjennomskuet, det hele, hva de har basert sitt liv på... Og da må jeg se på det som hans selvstendige valg, riktignok etter selv å ha blitt manipulert. Ingen av de voksne nieser i familien tørr heller å trosse narcisissten, og si eller vise, at de synes noe skurrer... de vil ikke ende som meg. Og jeg forstår faktisk det. Ikke alle har den styrken. TIl å stå alene. spesielt ikke mot et sånt massivt angrep av så mange, over så mange år... Jeg har... Men kun på grunn av at jeg aldri fikk noe valg. Og fordi jeg har to barn som jeg ikke kunne dø fra, og overlate til et liv med min familie..... Det unner jeg ingen. Jeg gjentar ingen.

Derimot...så skulle jeg ønske at alle som lever under lignende grusomme forferdelige forhold, enten fra partner eller fra andre familiemedlemmer...styrke og mulighet, til å stoppe det. Og til å få kjenne på den enorme gleden, friheten og ekstreme livsgleden, en får, av å sette strek. Ved å stanse mobbingen. Ved å ikke lenger danse etter narcisissten sine ønsker. Bare sørg for at han eller henne, ikke har noe som helst å "buke i mot deg" når du endelig sier stopp. For de er farlig sleipe og evner å bruke alt de har for mot deg, når de forstår at det faktisk skjer...at de mister kontrollen over deg. Det siste min søster narcissisten gjorde mot meg. Var å kontakte politiet. Men de kunne ikke hjelpe, de kan ikke ta i mot anmeldelse på at en søster ikke lenger vil ha kontakt og la seg kontrolleres. I tillegg skrev hun til alle mine lesere og følgere, og ba de ta kontakt med henne, for å få hennes versjon av hvem jeg er og hvordan jeg er.... Men hun overvurderte sine egne evner, for de som fikk slike brev og e-post av henne, tok alle kontakt med meg, livredde, og lurte på hva slag sykt menneske dette var. I tillegg ble hun så forskremt av at hun var avslørt, at hun i full offentlighet skrev trusler om hva hun skulle gjøre med meg, noe som gjorde at hennes livs viktigste ting stod i fare for å gå ad dundas....nemlig hennes jobb. Å ha en ledende stilling innen psykiatrien, slik som vedkommende har, er dessverre en stilling man svært ofte finner slike personligheter. Der kan de få makt og fremstå slik som de ser seg selv. Som noe overordnet andre mennesker. Jeg spurte vedkommende ved flere tilfeller, om hun i sitt liv hadde begått noen feil. Reaksjonen var fatal! Helt ekstrem. For det hadde hun selvfølgelig aldri gjort.... noensinne.



Dette var litt om hvordan vi selv kan, ved å lære oss selv bedre å kjenne, kan gjøre oss mindre mottagelige for en narcissist, eller en psykopat. Og hvor god og spesiell følelsen er, som du oppnår, når du har tatt avstand fra en med slike personlighetsforstyrrelser i ditt liv... Vi har jo som kjent bare dette ene livet.... så ta godt vare på det <3 

Vil du lese mer om mine opplevelser om å vokse opp i et dysfunksjonelt hjem. Kan du feks lese innleggene "Er blod tykkere enn vann", "Opplever du sjikanering, trakkasering og mobbing fra dine nærmeste" eller "Julebrev til familien, med ønsker om fred, ettertanke og selvransakelse..og takk for smertefull lærdom om livets realiteter".....

Jeg skriver om et bredt spekter av saker. Om andre menneskers sterke livshistorie, om samfunn, velferdssystemet, fattigdom, rus, barneoppdragelse, relasjoner, livsglede og lykke, om emigrering, Nav, barnevern. Om jus, psykologi. Om høytider, om biler, mc eller om hunder! Og om svindelforetak og om stalkere, og mye mye annet. Tilbakemeldinger jeg ofte får av lesere og følgere, betyr mye for meg. Mange sier jeg skriver "det de tenker", eller at jeg gir de noe å tenke på, eller at de føler at de blir sett, løftet når de ligger nede eller at det hjelper å lese at andre også har det som dem... døm selv. Veldig hyggelig om du trykker liker på min Facebookside, for å følge meg og mine nye innlegg. Du finner den her. 

#narcissme #narcissist #psykopat #ompersonlighetsmangler #iklørnepåenpsykopat #veienut #manipulering #derettsløse #omdysfunksjonellefamilieliv #hvemkanhjelpe #hvaerennarcissist #tegnpåatmanerpsykopat #sieriblogg #sisselblunck #sisseleriksen #ordeterfritt #ordeterditt #frittord #sterkemeninger #blunck

Min egen Bucket list! Hvilke ting vil DU gjøre før du dør?

Fascinert av filmen The Bucket list, som du kan og bør se på Netflix! Den omhandler to eldre menn, som befinner seg i to helt ulike sosiale og personlige livssituajsoner, når de rammes av kreft. Og deretter bestemmer seg for sammen å lage og gjennomføre en felles buck list.

 Alt jeg har lest om fremtidstenking, og slike "bucket lister", får tankeprosessen i gang her. Og har du tenkt på, at en sli liste skrevet ned som 20 åring antagelig vil se helt annerledes ut om du skriver en ny når du er midt i livet? At noen er opptatt av å nå mål i arbeidslivet, noen har familiære verdier. For noen er ekstreme opplevelser viktig. For andre er det helt andre ting som betyr noe.

 Her har jeg puslet meg frem til min helt egen Bucket list, xxx ting jeg vil gjøre før jeg dør! Jeg husker jeg hadde tanker om dette også som ung, merkelig nok ble ingenting skrevet ned. Ennå hvor glad jeg var i å skrive allerede da.

Men.. jeg husker noen av tankene jeg hadde. Og jeg har ingen problem med å forstå at det i dag er andre ting som er mer viktig på en slik liste, for meg. Det endrer seg nok med alder, og hva vi erfarer på veien gjennom livet.



-1. Jeg vil dø med fred i sinnet, uten dårlig samvittighet. (Dette er faktisk så viktig for meg, at jeg lever store deler av mitt liv, basert på å sørge for at det til en hver tid er slik.)

-2. Om det står i min makt, vil jeg ha kjærligheten til mine barn med meg, og at jeg er helt sikker på, at de aldri har tvil om at de er mitt livs viktigste element. Uansett alder. 

-3. At jeg har utgitt minst en bok.

-4. At jeg får besøkt Amsterdam igjen.

-5. At jeg har fått sagt til øverste myndighet i vårt land, hva systemet gjør som skader mennesker, og oppnå klart svar. 

-6. Besøke Usa

-7. Besøke Australia

-8. At noen eller noe får min familie til å innse hva de har gjort med meg

-9. Vite at jeg gjorde alt for å bli frisk, og for et øyeblikk kjenne overskudd av energi igjen

-10. Ikke ha noe usagt med noen som betyr noe i mitt liv



Det er det hele. Ingen store fallskjermhopp, eller en fantastisk forretningside som blir en braksuksess, eller å bli formuende, finne den store kjærligheten osv. Men hvem vet, kanskje noen av punktene endrer seg. Om ikke neste uke, så kanskje neste år eller om ti år, om jeg fortsatt er her da.

Nå overlater jeg til deg og sette opp din bucket list. Og bruke litt tid på ettertanke, livet og fortid og ikke minst fremtid. Ingen prioriteringer er vel feil i slike settinger, om det for deg føles viktig? Eller? Mine første to punkter, er min livsfilosofi, noe jeg arbeider med kontinuerlig. Resterende er muligens mindre viktig. Jeg vet ikke, vi får bare se...den som lever, får hvert fall se... ;-)

Liker du hva du leste? Jeg blir veldig glad om du går inn på min Facebookside og trykker liker. Der får du oppdateringer om nye innlegg. Kan lese om mine meninger og følelser om virkelig mangt og mye, om det er interessant. Du kan også bla i tidligere innlegg og artikler jeg har hatt publisert andre steder. På forhånd takk. Siden finner du her!

#bucketlist #thebucketlist #hvaerviktigåoppleveførmandør #prioriteringer #livsønsker #hvabringerfremtiden #blunck #bluncksieri #sisseleriksen

 

En modig kvinne, deler sin egen traumatiske opplevelse...seksuelle overgrep foregår også innad i kristne miljøer!

Janne er en sterk, modig og varm kvinne, som jeg kjenner fra mange år tilbake. Hun har en sterk historie bak seg, og har opplevd en vanskelig oppvekst, med overgrep og liten eller ingen forståelse fra de voksenpersonene hun hadde rundt seg. Hennes bakgrunn og historie er sterk, vond og omfattende. I dag deler hun med oss, hvordan hun opplevde å bli misbrukt og krenket av en voksen person som hadde stor makt og var høyt respektert, da hun var bare en ung jente...

I dag bor hun på en annen kant av landet, med sin kjære mann, og deres to flotte gutter. Hun er under utdannelse til et yrke som hun blant annet kan benytte til å hjelpe nettopp andre som har opplevd å bli utsatt for overgrep som barn.

Hun har ofte fått tid råd om å tilgi, dette brukes jo ofte, fordi man er redd for at den som er blitt misbrukt på noe vis, ellers kan ende opp som bitter og med det ødelegge resten av sitt liv, ved å dvele ved sinne, hat osv. Og jeg vil tro, at i et kristent miljø, er kanskje viktigheten av tilgivelse, om mulig, enda viktigere. Men kan alt tilgis? Jeg mener definitivt nei!

Og at det er fullt mulig å gå videre med sitt liv, selv uten å ha tilgitt den som forulempet og skadet det. Man vil uansett aldri glemme det, man bærer det med seg...livet ut... Men jeg skjemmes over hvor sterkt tausheten blir, spesielt i slike miljøer. Man skal tie... Men ikke her hos meg, her skal alt frem i dagslys!



Jeg vil til tider velge å la mennesker med en sterk historie, et krevende liv, få dele sin erfaring med oss her på min blogg, jeg mener vi må offentliggjøre alt av slike overgrep,om det er enkeltpersoner eller kanskje det offentlige, som har utsatt deg for urett, vi skal ikke skjule de, og hysje de ned. Da vil vi ikke få noen holdningsendringer.....

I tillegg er jeg opptatt av hva som diskuteres rundt foreldelsesfrist. Bør det in det hele tatt være noen foreldrelses-frist, i saker som drap, vold og misbruk. Hendelser som den utsatte må leve med livet ut. Den kriminelle, blir fritatt fra sitt ansvar etter et visst antall år?? Skulle det ikke heller vært motsatt... det er ikke offeret som skal straffes hardest..

Jeg velger å ta opp det som man helst ikke vil vite at foregår, som vanlig....så her kommer altså historien om Janne, eller litt av den, skrevet av henne selv.Vennligst vis hensyn og respekt når du kommenterer. Det ligger ekstremt mye styrke og modighet bak å stå frem med livshendelser som dette....

Om hvordan hun opplevde å bli misbrukt så stygt, følelsen av hjelpeløshet, redsel for ikke å bli trodd, hvem skulle hun fortelle det til... og om tiden i etterkant, hvor hun er redd for å se voldsforbryteren igjen, og med alle rundt seg, som ikke fullt ut forstår, som bagatelliserer og mener hun som et godt menneske, bør tilgi....

 Sterkt lesestoff, men vi behøver å få det frem, ting skal ikke ties i hjel, det skal snakkes i hjel! Og den siste tidens nyheter i media forteller om lignende hendelser, det blir nok ikke den siste gangen dette skjer dessverre, og det har skjedd mange, mange ganger før... som aldri kom frem i dagslys.

Ordene er Jannes egne. Bilder er lånt fra "Google" og har ikke noen tilknytning til innlegget forøvrig.

Et levd liv, en sterk kvinne, en modig forteller, som raust deler sine vondeste opplevelser med oss. Til ettertanke <3

 

Janne: Jeg leste historien som en ung kvinne så modig valgte å  sto frem om. Hun fortalte om seksuelle overgrep innenfor den læstadianske menigheten i Tysfjord. Om hvordan hun hadde blitt møtt av predikanten i menigheten og hvilke sår det har gitt henne.

Jeg velger å tro at jeg ikke er den eneste som reagerte på  spørsmålet: "Var det godt", som hun fikk fra predikanten når hun endelig hadde samlet mot nok til å møte opp og fortelle hva hun hadde vært igjennom. 
Dessverre så er historiene som blir beskrevet fra det Læstadianske miljø ikke unike. 

Da jeg var 17 ble jeg anbefalt en liten bibelskole på landet et sted i Norge. I andre etasje flyttet jeg inn på et lite rom. 
Skolen var slitt og vedlikeholdet var dårlig, elevmassen var så liten som den aldri tidligere hadde vært. Altså ikke en gang omgivelsene rundt meg i skoletiden, var trygge og koselige...

En av lærerne en mann 15 år eldre enn meg, tilbydde meg og en annen kvinnelig elev kjøretimer. Vi var unge og iveren etter å kanskje kunne begynne å ta førerkort var absolutt til stede hos oss begge. Så vi ble glade for muligheten og takket gledestrålende ja!

Etter få kjøretimer der vi alle tre var tilstede så uteble min medelev. Forklaringen fra læreren var at det ikke passet for henne i dag. Men at vi to kunne kjøre, som sagt så gjort. På denne tiden var jeg en veldig usikker ung kvinne, jeg var overbevist om at jeg var både lite attraktiv og mindre intelligent.

Så når denne mannen gjentatte ganger fortalte meg hvor pen han syntes jeg var så ble jeg smigret, samtidig som mine egne grenser i forhold til hva jeg skulle tillate fra andre nærmest var ikkeeksisterende. Jeg hadde ingen trygghet i forhold til det å stå opp for meg selv i noen som helst sak. 

Jeg husker ikke når det var første gang han lurte meg med, eller hvordan, men jeg husker at jeg var redd for å si ifra, redd for å fortelle noen om hva som foregikk. Jeg husker de lange dusjene i etterkant av møtene med han, jeg ble aldri ren nok. 


Det var i bomberommet det skjedde. Det var ingen som pleide å gå dit. Det var helt stille der, jeg kunne ikke høre noen og ingen kunne høre meg. Han låste alltid døren. Ingen kunne høre at han kalte meg for madrassen sin, ingen kunne høre at han vasket seg inne på det lille toalettet etterpå. Ingen kunne høre uttalelsene hans om at "vi nå var sammenføyd av Gud, og at det som Gud har sammenføyd skal mennesker ikke skille". 

 

Inne i den ene stua på skolen hang det tett i tett med bilder av tidligere elever. Flere ganger skrøt han av at han hadde hatt forhold til flere av de tidligere elevene, jeg husker at jeg så på bildene og syntes at jeg forsto den sårheten jeg så i blikket til noen av dem. Når jeg spurte han så viste det seg å stemme hvem det var.
Tiden gikk, og i flere uker måtte jeg bli med læreren ned i bomberommet. Når høstferien kom klarte jeg ikke mer. Hjemme forsto foreldrene mine at noe var galt. Da jeg fortalte hva det var som var skjedd så trudde de på meg, men de manglet evnen til å gjennomføre de store  reaksjonene overfor både skolen og læreren.

De tok kontakt med skolen, og jeg ble lovet at læreren skulle være suspendert resten av skoleåret. Men når jeg kom tilbake fra ferien så var det han som møtte meg. Igjen mente han at det Gud hadde sammenføyd kunne ikke mennesker adskille, og at det derfor var en stor synd å skille oss. 

Han ble suspendert. Jeg så han ikke mer etter dette. Men siden skolen hadde ansatt han, valgte de likevel å ta han inn en uke senere på året for å la han undervise, jeg fikk fri denne uken. 

I etterkant av dette ble jeg kaldt inn på rektors kontor. Han satt på sin side av skrivebordet, og jeg på den andre. 
Rektor klarte ikke å møte mine følelser eller mitt behov. I stede så fortalte meg om de ulike typer kjærlighet som bibelen snakker om, og beskrev for meg hvilken type kjærlighet han mente at dette mellom meg og denne læreren hadde vært. Som om dette var kjærlighet. 
En tidligere rektor som fremdeles var ansatt på skolen, spurte meg om dette med denne læreren var tilfelle, noe jeg bekreftet. Jeg husker at jeg så  en tåre som rant nedover kinnet hans, med det viste han meg faktisk... at han hadde tillit til meg og det jeg fortalte, og det var en helt fantastisk følelse! Endelig noen som forstod!

Som et mantra gikk bibelverset om at "velsignet være din utgang og velsignet være din inngang", så mot alle odds valgte jeg å fullføre skoleåret,. Jeg ønsket ikke en ny vond start etter dette.

Når tiden var inne for å søke seg videre til andre skoler og steder så fortalte jeg ikke til noen hvor jeg skulle. Ingen skulle få vite det, i frykt for at de skulle si det videre til læreren så våget jeg ikke engang å si det til de som i løpet av dette året hadde vært mine venner. Frykten for at han skulle komme for å oppsøke meg var absolutt tilstede. Det siste han sa til meg var "Du blir ikke kvitt meg så lett"...

 

Senere har jeg kommet i kontakt med andre menigheter. Ved noen anledninger har dette vært tema som har kommet opp av ulike årsaker. Løsningen på "problemet" som alle disse ulike menighetene har forespeilet har alltid vært at jeg må tilgi min overgriper. Jeg kan se at de ikke ønsker at jeg skal bli bitter, redd og at de muligens er redd for at det skal ødelegge meg. Men tilgi ? 

Min sak er for lengst foreldet. Det de gjorde mot meg kan ikke straffeforfølges etter norsk lov. Men den skammen jeg ble påført og som jeg har båret på i snart 25 år den skal også være foreldet! Det har vart lenge nok! 

Grunnen til at jeg velger nå å stå åpen frem om dette som hendte meg for ca 25 år siden er at jeg har et håp om at denne type hendelser ikke lenger skal ties i hjel. Jeg har et håp om at mennesker som opplever dette uavhengig av alder, tro, kjønn, etnisitet osv skal oppleve at de blir hørt og møtt med respekt. 

Er det ikke det vi bør gjøre for våre minste, det å se dem, og lytte til dem og gi støtte og trygghet der det trengs uavhengig av status, kjønn, alder eller etnisitet. Fremfor å be dem om å tilgi en overgriper som ikke innser sin skyld ? 

 

 

Ønsker du å dele ditt liv her? Vil du spre et budskap? Vil du tale ihjel et tabu emne? Ønsker du å føle terapi ved å fysisk skrive ned ditt livs traume eller dine vanskeligheter gjennom livet. Eller vil du hjelpe andre, ved å vise at man ikke står alene om stygge erfaringer, som sitter fast i din sjel, livet ut? Send meg en e-post på sissel.blunck@hotmail.com. Del gjerne dette innlegget, og gi gjerne din tilbakemelding til Janne, som så raust kler masken av seg, og viser overgriperne at de ikke blir glemt eller tilgitt! Men at en overgriper likevel ikke klarer å nødvendigvis ødelegge et menneske for livet. Man kan, som tapre Janne. Gi offeret et ansikt. Og samtidig la bitterhet ligge, og kjempe ennå hardere, for å få det livet hun fortjener! Følg gjerne mine innlegg eller les tidligere innlegg, som lettest kan beskrives som "livet", ved å besøke min Facebook-side her. Og trykk gjerne liker der, for å følge meg videre. Tusen takk <3

#overgrepikristnemiljø #seksuelltmisbrukt #treutavofferrollen #overgriper #barnemisbruker #pedofili #misbrukogforeldelse #minhistorie #mittliv #livetiendring #kristendomgjørikkeenondpersontiensnillperson #taushetenireligiøsemiljøer #detviikkeserdeteksistererikke #kampenomtilværelsen #ståikkealene #omåtagrepoegetliv #åpenhetermodighet #blunck #sieriblogg #sisseleriksen 

 

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
Blunck-sieri

Blunck-sieri

50, Kongsvinger

Samfunn, psykologi, helse, velferd, sorg, relasjoner med mer. Alvor og humor i salig blanding. Kontakt meg for bokomtale, oversettelse, artikler, reportasjer, annonsering el produktomtale. Kontakt: sissel.blunck@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits