Rwanda var tidligere en del av Tysk Østafrika. Etter første verdenskrig ble området som dekker dagens Rwanda og nabolandet Burundi avstått som krigsutbytte til Belgia. Under belgisk styre ble minoritetsgruppen som kalles tutsi det ledende lokale folkeslaget. I 1931–32 ble identitetsmerker som viste etnisk tilhørighet innført i området. Etter andre verdenskrig ble Rwanda fortsatt styrt av Belgia, men under et FN-ledet program som skulle lede til selvstendighet. Fra 1958 var det uroligheter og opprør i landet, hvilket resulterte i landets selvstendighet i 1962. Republikken ble da totalt dominert av den største folkegruppen, hutu. Landets tutsibefolkning ble undertrykt og forsøkt fordrevet flere ganger gjennom 60-, 70-, og 80-årene. I 1973 tok daværende forsvarsminister Juvenal Habyarimana kontroll over landet i et militærkupp, og satt som president inntil han ble drept i en flystyrt utenfor hovedstaden Kigali 6. april 1994.
I oktober 1990 angrep den tutsi-dominerte Rwandas Patriotiske Front (RPF) landet fra grenseområdene i Uganda og Rwanda. Høsten 1993 ble en fredsavtale underskrevet i Arusha i Tanzania mellom Habyarimanas regime og RPF. Da Habyarimana ble drept, oppsto et maktvakum i Rwanda, og Arusha-avtalen falt. De neste hundre dagene ble opp mot en million tutsier og moderate hutuer drept i et av moderne tiders mest grusomme folkemord. En fredsbevarende FN-styrke var på plass for å støtte Arusha-avtalen, men var ikke i stand til å forhindre folkemordet. I juli 1994 tok RPF militær kontroll over Kigali og fikk avsluttet massakrene. RPFs militære leder, Paul Kagame ble etter hvert vise-president og senere president i Rwanda.