Oman
| سلطنة عُمان Sulṭanat ʿUmān |
|||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Sultanatet Oman | |||||||
|
|||||||
| Nasjonalt motto: | |||||||
| Intet | |||||||
|
|
|||||||
| Innbyggernavn | Omaner, omansk | ||||||
| Hovedstad | Muskat | ||||||
| Tidssone | UTC+4 | ||||||
| Areal – Totalt: – Vann: |
Rangert som nr. 70 309 500[a] km² 0 % |
||||||
| Befolkning – Totalt: |
Rangert som nr. 134 3 286 936[b] |
||||||
| HDI | 0,783 (ikke rangert) | ||||||
| Styreform | Eneveldig monarki | ||||||
| Sultan | Qaboos bin Said Al Said | ||||||
| Offisielt språk | Arabisk | ||||||
| Uavhengighet fra | Storbritannia 1971 |
||||||
| Valuta | Omansk rial (OMR) | ||||||
| Nasjonaldag | 18. november | ||||||
| Nasjonalsang | «Ya Rabbana Ehfid Lana Jalalat Al Sultan» | ||||||
| ISO 3166-kode | OM | ||||||
| Toppnivådomene | .om | ||||||
|
|
|||||||
Sultanatet Oman (arabisk: سلطنة عُمان, Salṭanat ʻUmān), er et arabisk land på Den arabiske halvøya. Det grenser i nord og nordvest til De forente arabiske emirater, i vest til Saudi-Arabia og i sørvest til Jemen. Landet har kystlinje mot Omanbukta i nordøst og Det arabiske hav i øst og sørøst. Eksklaven Madha er helt omgitt av De forente arabiske emirater mens Musandam ligger ut mot Hormuzstredet og Omanbukta.
Fra slutten av 1600-tallet var Oman et mektig rike som konkurrerte med Portugal og Storbritannia om å dominere Persiabukta og Indiahavet. Da landet var som mektigst på 1800-tallet, strakte Omans kontroll eller innflytelse seg fra Hormuzstredet, over dagens Iran og Pakistan, og så langt sør som til Zanzibar (i dag en del av Tanzania).[1] Etter hvert som landets makt avtok på 1900-tallet, kom Oman under innflytelse av Storbritannia. Historisk sett var hovedstaden Muskat den største handelshavnen i regionen rundt Persiabukta. Muskat var også fremst innenfor handelen i Indiahavet.
Omans offisielle religion er islam.
Landet er et eneveldig monarki.[2] Sultan Qabus har vært leder av landet siden 1970.[2] Sultan Qabus er den hersker i Midtøsten som har fungert lengst.[3] Omans forhold til menneskerettigheter har vært kritisert, blant annet for bruken av tortur.[4][5][6]
I motsetning til sine ressurssterke naboer har Oman begrensede oljeressurser, på 25.-plass globalt.[7][8] FNs utviklingsprogram rangerte i 2010 likevel Oman som det land i verden som i løpet av de 40 foregående år hadde utviklet seg mest.[trenger referanse] Oman er kategorisert som et høyinntektsland og er rangert som det 59. mest fredelige landet i verden i henhold til fredsindeksen.[9][10]
Innhold
Demografi[rediger | rediger kilde]
Religion[rediger | rediger kilde]
Islam er den offisielle religionen i Oman. Omtrent 75 % av befolkninga tilhører retninga ibadi, men det finnes også sunni-muslimer og noen få prosenter shia-muslimer. Selv om ibadi historisk sett har utspring i en dissenterende retning innen islam praktiseres ibadi i dag i en lite sekterisk form og forskjellen mellom ibadi- og sunni-islam vektlegges i liten grad.[11]
Det finnes ca. 10 000 moskeer i Oman. Tradisjonelt har de vært enkelt bygd av jord med enkelte elementer av tre, uten minareter eller kupler. Enkelte små moskeer er bygd for meditasjon utenfor bebygde områder. Det finnes også enkelte små moskeer for kvinner. I moderne tid er mer forseggjorte og påkostede moskeer bygd hvor den mest framtredende er Sultan Qabus-stormoskéen i Muskat. [11]
Ibadi-muslimer har tradisjonelt ikke samlet seg til fredagsbønn i moskeen fordi man mente at slike samlinger bare skulle skje i bestemte byer eller med spesielle imamer til stede. I 1970 påpød imidlertid sultanen at fredagsbønn skulle avholdes i alle byer i Oman.[11] Imamer forventes å tale i tråd med sirkulærer som det omanske religionsdepartementet sender ut månedlig. Departementet overvåker moskeene for å påse at imamene ikke tar opp politiske emner.[12]
Ibadi-muslimer bygger ikke hellige gravsteder for enkeltpersoner, og slike gravsteder og minnesmerker finnes utelukkende i den sunni-muslimske Dhofar-regionen.[11]
Shia-muslimer og ikke-muslimske utgjør mindre enn 5% av befolkningen. Shia-muslimene bor hovedsakelig i Masqat-området og ved nordkysten. Av andre religiøse grupper finnes hinduer, sikher, kristne og buddhister. De fleste ikke-muslimer er fremmedarbeidere som ikke er omanske statsborgere.[12]
Religiøse grupperinger må være registrert i det omanske religionsdepartementet og de religiøse lederne må godkjennes. Det er ikke lov å ha religiøse møter i private hjem. Opplæring i islam er obligatorisk i grunnskolen og videregående skole, men ikke-muslimer kan søke unntak.[12]
Historie[rediger | rediger kilde]
Arkeologiske funn viser at det har vært sivilisasjon i Oman minst 3000 år f.kr.[13] [14]
De persiske rikene Akamenide-dynastiet Partia og sassanidene kontrollerte eller influerte Oman i etterfølgende rekke fra omtrent 600 år før Kristus til islams ankomst.[13] Den arabiske innvandringen startet i første eller annet århundre e.kr. og kom hovedsakleig fra sør, men også noen fra nord. Med islams gjennombrudd overtok araberne makten fra perserne som holdt til i Māzūn-området i Oman.
Islam kom til Oman allerede på Muhammeds tid. Området kom under innflytelse av utbrytersekten kharijittene som hadde sentrum i Basra.[15] På bakgrunn av den innflytelsen ble Ibadi islam den dominerende retning som samtidig dannet et politisk styre i form av et imamat.Det første imamantet ble dannet av al-Azd-klanen.[14] De etterfølgende imamene ble valgt i samråd mellom religiøse ledere og ledere av de forskjellige stammene hvor Ghāfirī og Hināwī var de to ledende stammegrupperingene. Imamene ble ofte utgangspunkt for familiedynastier som jevnlig kollapset.[13][13]
Omanerne utviklet en sterk maritim tradisjon og seilte på 1400-tallet til Kina. De ble et handelssentrum i Midtøsten og dannet handelsbyer som Qalhat, Quryat, Muskat og Suhar langs kysten.
Portugiserne kom til Oman i 1507 da de var på vei til India.[13] Afonso de Albuquerque erobret Muscat i 1508 og bygget festninger der. Portugiserne kontrollerte etterhvert store deler av kysten til Oman. De ble drevet ut av Yaʿrubid dynastiet som tok kontroll over Muscat i 1650. Omanerne overtok etterhvert portugisiske besittelser langs Øst-Afrikas kyst, blant annet Mogadishu, Mombasa og Zanzibar.[14]
På begynnelsen av 1700-tallet var landet preget av maktkamp og svekkelse av imamatet. Den persiske prinsen Nadir Shah invaderte Oman i 1737 og erobret Muscat i 1743 men ble drevet ut av Ahmad ibn Said fa Jemen som ble kronet iman i 1749 og er stamfar til det nåværende sultanatet.[13]
Provinsen Dhofar som hadde vært styrt av sør-arabiske konger ble underlagt Oman i 1839. Ellers ble 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet preget av konflikt mellom sultanatet med base i Muskat og stammeledere og imanen med base i det indre av Oman.
I 1798 inngikk Oman sin første beskyttelsesavtale med Storbritannia. Etter hvert inngikk landet avtaler med både Frankrike, USA og Nederland. I 1891, 1939 og 1951 ble nye avtaler med britene gjort, og britene fikk økende innflytelse på landet. I 1920 framforhandlet britene en avtale mellom sultanen Taymūr ibn Fayṣal som hadde base i Muskat og opprørsstammer i det indre av Oman som støttet imamen med base der. I avtalen innrømmet sultanen de indre delene av Oman selvstyre men ikke uavhengighet.[13]
Etter den lengesittende imamen Muḥammad al-Khalī døde i 1954 krevde hans sønn og etterfølger med støtte av stammeledere full uavhengighet. Opprørerne påberopte seg støtte av Saudi-Arabia, mens Oman fikk støtte av britene. I 1959 ble opprøret slått ned for godt.[13] [14]
I 1965 brøt det ut borgerkrig da området Dhofar ville løsrive seg fra Oman. Krigen fortsatte ut i 1970-årene selv om Oman ble en selvstendig stat i 1971, samme år som landet ble med i FN.
Fra 1934 til 1970 ble landet styrt av den konservative sultanen Said ibn Taimur som var imot vestlig modernisering av landet. Radio, fjernsyn og aviser var forbudt i denne perioden.[16]I 1970 ble han avsatt i et kupp av sin sønn Qaboos ibn Said som hadde utdannelse fra England og satte i gang et moderniseringsprogram da han kom til makten.
Politikk[rediger | rediger kilde]
Statssjef og regjeringssjef er sultanen,[17] som siden 1970 har vært Qaboos bin Said Al Said. Sultanen er en arvelig posisjon og det nåværende dynastiet har vært på tronen siden 1749. Sultanen velger ut regjeringen selv som sitt råd.
Den lovgivende forsamling består av et overhus Majlis al-Dawla som har 54 medlemmer som er utpekt av sultanen og et underhus Majlis al-Shura som består av 84 folkevalgte representanter som velges for en fireårsperiode. Forsamlingen er hovedsakelig en rådgivende forsamling for sultanen. Dets innflytelse ble noe utvidet i 2011.[17]
Majlis al-Shura ble opprettet på begynnelsen av 1900-tallet, men kun få omanere hadde stemmerett. Allmenn stemmerett for personer over 21 år ble innført den 4. oktober 2003. Over 190 000 personer (74 % av de stemmeberettigete) stemte for å velge 84 representanter.[18] To kvinner ble valgt.
Selv om sultanen i realiteten har politisk fullmakt, er han støttet av flesteparten av Omans innbyggere.[trenger referanse] I hans 30 år lange regime har Oman gradvis nærmet seg demokrati.
Oman har i dag stor arbeidsinnvandring fra mange land. Det er igangsatt en prosess som kalles «omanisering», hvor målet er å få flere omanere i arbeid. Myndighetene har i de senere år «sperret» forskjellige sektorer i arbeidslivet for å beskytte lokale arbeidstakere mot konkurranse fra billig arbeidskraft.
Guvernementer[rediger | rediger kilde]
Oman er delt inn i 11 guvernementer (muhafazah). Disse er igjen delt inn i mindre distrikter (wilayat, i entall wilaya).
- Ad Dakhiliyah
- Ad Dhahirah
- Nord-Al Batinah
- Sør-Al Batinah
- Al Buraimi
- Al Wusta
- Nord-Ash Sharqiyah
- Sør-Ash Sharqiyah
- Dhofar
- Muskat
- Musandam
Økonomi[rediger | rediger kilde]
Landet viktigste ressurs er olje. For å hindre en krise når oljen tar slutt har sultanen gjort flere tiltak for å gjøre landet mindre avhengig av olje, og heller satse mer på industri, jordbruk og fiske.
| Økonomiske nøkkeltall | Verdi | % av BNP | År, kilde |
|---|---|---|---|
| BNP | 24,3 mrd US$ | 2006, Verdensbanken | |
| BNP (vekst) (Verdensbanken) | 3,83 % | 2005, UNDP Database | |
| Industriproduksjon | 2,0 % | 2006, UN Statistics | |
| Konsumpriser | 10,3 % | 2006, UN Statistics | |
| Handelsbalanse | 8,43 mrd US$ | 2005, UNDP Database | |
| Betalingsbalanse | 4,72 mrd US$ | 2005, UNDP Database | |
| Utviklingshjelp | 0,01 mrd US$ | 2005, UNDP Database | |
| BNP per innb | 11.792 US$ | 2005, UNDP Database |
Samfunn[rediger | rediger kilde]
Utdannelse[rediger | rediger kilde]
Grunnskoleundervisning og videregående utdannelse er gratis, men ikke obligatorisk. Omtrent 75% av barn i grunnskolealder går i skole, og nesten halvparten er jenter. Omtrent 80 % av den voksne befolkningen kan lese; det har blant annet skjedd gjennom undervisningstiltak rettet mot voksne analfabete kvinner.[19][20]
Frem til 1940 hadde ikke Oman vanlig skoleundervisning. Den mest vanlige undervisningen var da Kuttab som fokuserte på koranundervisning. Denne undervisningen skjedde i moskeen, i private hjem eller utendørs. En del av barna lærte gjennom denne undervisningen grunnleggende skrive- og regneferdigheter.[21]
Skoleundervisning kom i gang etter 1940, men i begrenset grad og bare for gutter. Den ble akselerert og utvidet til jenter etter 1970.
Sultan Qaboos University ble åpnet i Muskat i 1986 og har ca. 12 000 studenter.[20] Det er også åpnet andre universitet.
Familie[rediger | rediger kilde]
Ekteskap er vanligvis arrangert, og i omtrent halvparten av tilfellene skjer ekteskap mellom slektninger.
En undersøkelse som brukte data fra 2000 viste at 40% gifter seg med et søskenbarn. 75 % av kvinnene gifter seg før de er 20 år og for disse var den gjennomsnittlige ekteskapsalderen 16 år. Ca. 11 % av ekteskapene var polygame. I en del samfunnslag var imidlertid giftemålsalderen betydelig høyere og familiemønsteret er i rask endring som følge av økt utdannelse.[22]
Per 2012 var samlet fruktbarhetstall 2,87 barn per kvinne.[23]
Kultur[rediger | rediger kilde]
.jpg)
Kvinner skal i henhold til religiøs praksis være dekket til over hele kroppen med unntak av ansikt og hender i offentlige sammenhenger. De tradisjonelle folkedraktene varierer og kan mange steder være fargerike.[24] Ofte brukes en kjortel (thawb) over vide bukser (sirwal). Ute bruker mange nå en svart abaya over andre klær. Hodeplagget kalles lihaf. Tradisjonelt brukte kvinnene også å dekke ansiktet med ansikts-eller neseslør, men de fleste går nå uten.[11]
Mennene bruker en ankelsid kjortel med lange ermer, kalt dishdasha (kjent som thawb andre steder). Kjortlene er som regel hvite. Mange har fortsatt en tradisjonell dolk, khanjar (noen ganger kalt jambiya), hengende i beltet. Det vanligste hodeplagget er en form for turban kalt muzzar.[11]
Et typisk måltid i Oman består av ris med lam eller fisk. Også supper og salater er vanlig. Vanlig er ogsådadler og den søte kaken halwa som består av brunt sukker, egg, honning og krydder. Til drikke brukes gjerne te eller kaffe. Khawa er en spesiell omansk kaffe som er tilsatt kardemomme. [25] Røkelse som virak brennes noen ganger ved avslutningen av måltidet.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Kharusi, N. S. (2012): «The ethnic label Zinjibari: Politics and language choice implications among Swahili speakers in Oman» i: Ethnicities 12 (3): 335. doi:10.1177/1468796811432681.
- ^ a b «Country Report: Oman». BTI Project. 2012.
- ^ «Arab uprising: Country by country - Oman». BBC News. 2013.
- ^ «Torture in Oman». Gulf Center for Human Rights. 2014
- ^ «Torture in Oman». Gulf Center for Human Rights. 2014. Sitat: «The practice of torture is widespread in Oman state penal institutions and has become the state’s knee jerk reaction to independent political expression, the Gulf Centre for Human Rights (GCHR) says in a report published today.»
- ^ «BTI 2014 - Oman Country Report». BTI Project. 2014.
- ^ «Oman profile – Overview». BBC News. 11. september 2012.
- ^ «Private sector gets Omanisation targets». Gulf News. 13. februar 2011.
- ^ «Five Arab states among top leaders in long-term development gains». Hdr.undp.org. 4. november 2010. Arkivert fra originalen den 9. november 2013
- ^ «2010 Failed States Index – Interactive Map and Rankings». Foreign Policy.
- ^ a b c d e f «Oman» (betalingsmur) Worldmark Encyclopedia of Religious Practices (1. januar 2006), via HighBeam, hentet 22. april 2013
- ^ a b c Bureau of Democracy, Human Rights, and Labor: Oman. International Religious Freedom Report 2007 State.gov, hentet 22. april 2013
- ^ a b c d e f g h Oman. The early period Encyclopædia Britannica
- ^ a b c d Dag Leraand: Oman – historie Store norske leksikon, hentet 22. april 2013
- ^ Fred Rhodes: OMAN IN EARLY ISLAMIC HISTORY.(Review) The Middle East via HighBeam, hentet 22. april 2013
- ^ I dette landet levde folk i middelalderen fram til 1970
- ^ a b Oman (betalingsmur) The Columbia Encyclopedia, 6.utg. via Questia, hentet 22. april, 2013
- ^ UNDP-rapport fra valget i 2007 (PDF)
- ^ Shahri, Susan Al (3. februar 2013): «Time to Celebrate’ Oman’s Educational Transformation», Mideastpost.com, hentet 28. april 2013
- ^ a b «Education», British Council, hentet 28. april 2013
- ^ Srilekha Goveas og Neelufer Aslam: «A Role and Contributions of Women in the Sultanate of Oman» International Journal of Business and Management (lenke til pdf)
- ^ Islam MM, Dorvlo AS, Al-Qasmi AM: «The pattern of female nuptiality in Oman». NCBI/PubMed.gov, hentet 28. april 2013
- ^ «Total Fertility Rate (Children Born Per Woman) 2012», Kaiser Familiy Foundation/CIA Factbook, hentet 28. april 2013
- ^ National Dress - Women Omanet.om, hentet 28. april 2013
- ^ «Traditional Omani Food», Omanet.om (Ministry of Information), hentet 28. april 2013
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Geological Society of Oman – offisiell nettsted.
- Shahina Ghazanfar: ENHG / Pride – planter i Oman, 2007-2008.
- Fallingrain.com – byer og regioner i Oman.
- Statistikk og andre data om Oman i FN-sambandets nettsted Globalis.no
|
||||||||||||||
|
|||||||||||||||
.svg)
|
||||||||
|
|||||||||||||||||||
.svg)
|
