Pius XII
| Pius XII Pius XII |
|||
|---|---|---|---|
 |
|||
| Født | Eugenio Maria Giuseppe Giovanni Pacelli 2. mars 1876 Roma |
||
| Død | 9. oktober 1958 Castel Gandolfo |
||
| Gravlagt | Grotte Vaticane | ||
| Utdannet ved | Gregoriana | ||
| Nasjonalitet | Italia | ||
| Religion | Den romersk-katolske kirke | ||
| Medlem av | Det pavelige vitenskapsakademi | ||
| Utmerkelser | Sankt Gregor den stores orden, Piusordenen, Den gylne spores orden | ||
| Dåpsnavn | Maria Giuseppe Giovanni Eugenio Pacelli | ||
| Valgt | 2. mars 1939 | ||
| Innsatt | 12. mars 1939 | ||
| Saligkåret | - | ||
| Helligkåret | - | ||
| Festdag | - | ||
| Forgjenger | Pius XI | ||
| Etterfølger | Johannes XXIII | ||
| Signatur | |||
 |
|||
|
Se også liste over paver
|
|||
Pius XII, født Maria Giuseppe Giovanni Eugenio Pacelli (født 2. mars 1876 i Roma, Italia, død 9. oktober 1958 i Castel Gandolfo) var pave fra 2. mars 1939 til sin død i 1958.
Innhold
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Han var sønn av advokaten Filippo Pacelli og Virginia Graziosi. Familien var en del av det italienske aristokratiet som gjennom hele 1800-tallet hadde nære forbindelser med Den hellige stol, kalt «Det sorte aristokrati» (italiensk: aristocrazìa nera). Hans farfar Marcantonio Pacelli hadde hatt høye stillinger innen den ikke-prestelige delen av Vatikanets administrasjon og var sentral i etableringen av avisen L'Osservatore Romano i 1861; og hans fetter Ernesto Pacelli var en sentral økonomisk rådgiver for pavene Leo XIII, Pius X og Benedikt XV. Faren Filippo var med i Fransiskanerordenens tredjeorden, såkalt tertiær og broren Francesco Pacelli var juridisk rådgiver for pave Pius XI og sentral i forhandlingene som ledet fram til Lateranoverenskomsten i 1929.
Utdannelse[rediger | rediger kilde]
Sammen med broren og sine to søstre, vokste han opp i sentrum av Roma, og bestemte seg allerede som 12-åring at han skulle bli prest i stedet for å følge familiens tradisjonelle juridiske løpebane. Han begynte på presteseminar som 18-åring, og på denne tiden måtte han få dispensasjon til å kunne bo hjemme på grunn av helseproblemer. Senere gikk han på det pavelige universitetet Gregoriana. I årene 1895–1896 studerte han filosofi ved Romas universitet La Sapienza. I 1899 tok han den juridiske doktorgraden i kontinental lov og kirkerett.
Kirkelig karriere[rediger | rediger kilde]
Han ble ordinert til prest første påskedag, 2. april 1899 av biskop og familienvennen Francesco di Paola Cassetta. Hans første kirkelige stilling var som prest i Santa Maria in Vallicella, hvor han tidligere hadde tjenestegjort som ministrant. I 1901 fikk han etter anbefaling fra familievennen Vincenzo Vannutelli sin første stilling innen Statssekretariatet i Den romerske kurie, hvor han senere gjorde karriere. I årene 1904 til 1914 bisto han kardinal Pietro Gasparri i arbeidet med kanonisk rett, og da Gasparri ble kardinalstatssekretær i 1914, overtok Pacelli dette ansvarsområdet. Allerede i 1905 fikk han tittelen monsignore og hadde i disse årene også en rekke internasjonale representative oppgaver på vegne av Vatikanet.
I 1908 og 1911 avslo han tilbud om professorater fra henholdsvis et romersk universitet og Catholic University of America. Han var professor ved det pavelige instituttet Apollinaire og fra 1909 til 1914 professor i kirkelig diplomati ved det pavelige diplomatakademiet.
Tyskland[rediger | rediger kilde]
23. april 1917 ble han, bare 41 år gammel, utnevnt til nuntius i Bayern og allerede 13. mai samme år ble han utnevnt til erkebiskop i en seremoni i Det sixtinske kapell. Siden det ikke var noen nuntius til Preussen eller til Det tyske keiserriket, fungerte Pacelli i realiteten som dette. Han gikk umiddelbart i gang med arbeidet overfor tyske myndigheter for å få avsluttet første verdenskrig, og hadde samtaler både med kong Ludwig III av Bayern, keiser Vilhelm II av Tyskland og rikskansler Theobald von Bethmann Hollweg om dette. Hans framskritt i dette arbeidet ble imidlertid hemmet da Bethmannn-Hollweg måtte gå av 13. juli samme år. Under Den bayerske sovjetrepublikken i 1919 var Pacelli en av de få utenlandske representantene som ble igjen i München.
I 1920 ble han også formelt sett pavelig nuntius for hele Tyskland, som den første i sitt slag. Han forhandlet frem konkordatene mellom Vatikanet og Bayern i 1924 og Preussen i 1929. Som følge av disse flyttet han til Berlin. Han holdt relasjoner til en rekke ulike politiske miljøer, blant andre sosialistiske politikere som Philipp Scheidemann og Friedrich Ebert. Han hadde helt siden tiden i München også hemmelige kontrakter med sovjetiske myndigheter i årene 1925 til 1927. Dette kom som følge av at Vatikanet ikke hadde noen offisiell representasjon i Moskva og denne kontakten ble slik ivaretatt av Pacelli. Tema for kontakten dreide seg om en rekke ulike forhold, fra matforsendelser til kirkens og religionens stilling i Sovjetunionen.
Pacelli støttet Weimarkoalisjonen mellom sosialdemokratiske og liberale partier. Videre støtte han de tyske bestrebelsene for å slippe noe bedre unna de straffemesssige tiltakene fra Versaillestraktaten. Han var imidlertid kritisk til den tyske finanspolitikken og beklaget Wilhelm av Preussen's retur til Tyskland, noe han anså for å være en destabiliserende faktor.
Videre var han meget kritisk til den tyske sabotasjen mot de franske okkupasjonsstyrkene under Ruhrokkupasjonen av Ruhrområdet i 1923 og tyske medier meldte om at det var konflikt mellom Pacelli og tyske myndigheter. Etter dette fordømte Vatikanet denne sabotasjen mot franskmennene i Ruhr.
Mens han var i Tyskland, fikk han også praktisert prestegjerningen. Han besøkte alle de tyske regionene, deltok på store nasjonale kirkelige samlinger («Katholikentag») og avholdt rundt 50 offentlige taler og opptredener. Da han forlot Tyskland, var han den mest kjente katolske representant og overskygget de lokale biskoper og kardinaler. Disse hadde han heller ikke trukket med i forhandlingene og kontakten med de tyske myndighetene.
Kardinal[rediger | rediger kilde]
Msgr. Ludwig Kaas, visekansler Franz von Papen, understatsekretær Giuseppe Pizzardo, Pacelli og ambassadør Rudolf Buttmann. Mellom Pacelli og Buttmann står sostituto Alfredo Ottaviani).
Etter 12 år i Tyskland, ble han kalt tilbake til Vatikanet og utnevnt til kardinal i 1929. Pacelli innehadde deretter stillinger som kardinalstatssekretær og kardinalkammerherre. I denne funksjonen fulgte han den politiske linjen til pave Pius XI, og han viste seg som en dyktig diplomat. Han sto bak en rekke internasjonale avtaler, hvor kanskje Lateranoverenskomsten fra 1929 var den viktigste. Disse avtalene sikret kirkelig selvstyre, og i mange områder anledning til selvstendighet i utnevnelser, anledning til å drive skoler, sykehus, og sosiale organisasjoner, og i noen tilfeller anledning til å ha gudstjenester. Ved at Vatikanet gjennom Lateranoverenskomsten ble en selvstendig stat, ble det blant kardinal Pacellis oppgaver å bygge opp en diplomatisk tjeneste.
I de følgende årene ble han forberedt av Pius XI som paveetterfølger. Blant annet var han pavelig legat ved to store kirkelige konferanser.
Rikskonkordatet[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Rikskonkordatet
Pacelli deltok i rikskonkordatet fra juli 1933 mellom Tyskland og Den hellige stol. Dette var en oppfølger av de tidligere konkordatene med de enkelte tyske statene. Disse hadde vært nødvendige på grunn av det selvstyret Weimarforfatningen ga delstatene, blant annet på kultur- og utdannelsesområdet, som var viktige for Den katolske kirke. Konkordatet er fortsatt folkerettslig gyldig. Da Adolf Hitler tiltrådte som rikskansler 30. januar 1933, ønsket han å bedre sitt internasjonale renomme og dempe kritikken fra kirkelig hold og nøytralisere det katolske Deutsche Zentrumspartei. Han sendte derfor medlem av dette partiet og visekansler Franz von Papen til Roma for å avslutte forhandlingene. Pacelli brukte den tidligere lederen av det samme partiet, Ludwig Kaas som sin forhandlingsleder.
Mit brennender Sorge[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Mit brennender Sorge
Da rikskonkordatet tidlig ble brutt av de nasjonalsosialistiske styresmaktene i Tyskland, munnet det ut i tilsammen 55 offisielle protester fra kirken, hvor særlig encyklikaen Mit brennender Sorge fra 1937 var den sterkeste. Pacelli var, sammen med blant andre kardinal Michael von Faulhaber, sentral i utarbeidelsen av denne. Her tok Den katolske kirke sterk avstand fra det nasjonalsosialistiske styret i Tyskland, og da særlig med fokus på rasismen og jødeforfølgelsene. Den skiller seg fra de øvrige encyklikaene ved at den er en av de få som ikke er skrevet på latin, men på morsmålet til det land den er rettet mot, altså tysk. Den ble lest opp i alle katolske kirker palmesøndag 1937.
Anschluss[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Anschluss
Da erkebiskopen av Wien, kardinal Theodor Innitzer innledningsvis arbeidet for å få en forståelse med det nye nasjonalsosialistiske styret i Østerrike etter Anschluss, undertegnet Innitzer to lojalitetserklæringer overfor det nye styret. Disse erklæringene var imidlertid ikke tilstrekkelig kirkelig forankret, og Vatikanradioen kringkastet umiddelbart en skarp fordømmelse av Anschluss, og Pacelli beordret Innitzer til Roma. Før han fikk foretrede for paven, måtte Innitzer stå skolerett for Pacelli, som var rasende, og krevde at Innitzer måtte tilbakekalle sin uttalelse. Han måtte undertegne en ny erklæring der det blant annet het at «De østerrikske biskopers høytidelige erklæring ... hadde ikke til hensikt å godkjenne noe som ikke var og ikke er forenlig med Guds lov» (6. april 1938). Vatikanets avis L'Osservatore Romano gikk ut med en artikkel som understreket at biskopenes opprinnelige uttalelse var blitt til uten Romas godkjenning.
Pave[rediger | rediger kilde]
Valg[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Konklavet 1939
Pave Pius XI døde 10. februar 1939 og konklavet ble satt 1. mars. Allerede dagen etter var Pacelli valgt til ny pave, i følge historikere fikk han 61 av tilsammen 62 stemmer (uten hans egen) i tredje valgomgang, på hans 63. fødselsdag. Han skal ha blitt valgt allerede i andre valgomgang, med nøyaktig det kvalifiserte flertallet 2/3 av stemmene, men hadde da bedt om en ny valgomgang for å bekrefte flertallet. Den hvite røyken som viste at det var valgt en ny pave, viste seg kl 17.30.
Han ble innsatt 12. mars og tok det pavelige navnet Pius XII. Blant de faktorer som konklavet skal ha lagt vekt på, var Pacellis diplomatiske erfaring.
Embetsutnevnelser[rediger | rediger kilde]
Han utnevnte en annen erfaren diplomat, kardinal Luigi Maglione som sin etterfølger som kardinalstatssekretær. Arbeidsformen ble noe annerledes enn tidligere, da han som pave opprettholdt de nære arbeidsmessige forbindelsene med monsignorene Giovanni Montini (senere pave Paul VI) og Domenico Tardini.
Men i sine øvrige embetsutnevnelser reduserte han etter hvert den italienske dominansen av kurien, da særlige nederlandske, tyske jesuitter, som Robert Leiber, Augustin Bea og Sebastian Tromp. Etter hvert ble også amerikanske prelater som Francis Joseph Spellman og Aloisius Joseph Muench utnevnt til høye embeter. Dette ble særlig sterkere etter andre verdenskrig.
Også på lavere nivåer kom det inn en rekke yngre prelater fra andre europeiske land, asiater og amerikanere som fikk en videre kirkelig skolering før de senere fikk høye stillinger i sine hjemland, og slik skapte en sterkere lokal forankring for kirken der.
Bare to ganger i sin paveperiode avholdt han konsistorier i forbindelse med kardinalutnevnelser, i motsetning til sin forgjenger som avholdt dette 17 ganger i sin 17 år lange embetsperiode. Dette har også sammenheng med at han valgte å ikke utnevnte noen nye kardinaler under andre verdenskrig, noe som førte til at det bare var 38 kardinaler ved krigens slutt, og Denis Joseph Dougherty den eneste amerikanske. Men det første konsistoriet ble avsluttet 18. februar 1946 ved at det ble utnevnt hele 32 nye kardinaler, slik at man kom opp i den bestemte maksimalgrensen på 70. Også her var innslaget av ikke-italienere stort, med nye kardinaler fra andre europeiske land, Kina, India og Midtøsten, i tillegg til USA. Det andre konsistoriet ble avholdt 12. januar 1953, og med utnevnelsene etter dette ble det over fem hundre år lange italienske flertallet og dominansen i Kardinalkollegiet brutt. Med få unntak ble dette akseptert av de italienske prelatene som støttet denne internasjonaliseringen av kirken.
Lærespørsmål[rediger | rediger kilde]
Pius XII forklarte den katolske tro i 41 encyklikaer og nesten 1000 meldinger og taler i løpet av sitt pontifikat.
Encyklikaen Mediator Dei fra 1947 forklarer tilhørigheten og deltakelsen i kirken og encyklikaen Divino Afflante Spiritu fra 1943 åpnet for mer forskning i Bibelen. I sin store produksjon omtalte han en rekke forhold i menneskenes liv, alt fra utdannelse, sosiale spørsmål, politikk, krig og fred. Videre omtales helgenenes liv. Jomfru Maria. Teologisk sett presiserte Pius XII kirkens læremessige autoritet og ga en større anledning til teologiske undersøkelser. Dette kommer blant annet fram i encyklikaene Mystici corporis Christi fra 1943 og Humani generis fra 1950.
I det hellige året 1950 proklamerte han dogmet om Jomfru Marias opptagelse i himmelen, i encyklikaen Munificentissimus Deus. Det var eneste gang i det tyvende århundre en pave gjorde bruk av sin rett til å uttale seg ex cathedra.
Ettermæle[rediger | rediger kilde]
Pave Puis XII døde av hjertesvikt etter å ha fått et hjerteinfarkt mens han oppholdt seg i den pavelige sommerresidensen i Castel Gandolfo. Begravelsesprosesjonen gjennom Roma var en av de største folkeansamlinger i byens historie, etter som paven var et bysbarn og på grunn av hans posisjon som pave gjennom andre verdenskrig.
Saligkåringsprosess[rediger | rediger kilde]
Pave Paul VI åpnet saligkåringsprosess 18. november 1965. I mars 2007 ble han erklært venerabilis (ærverdig), et tidlig stadium i helligkåringsprosessen.
Kritikk[rediger | rediger kilde]
Pave Pius XII har av noen blitt beskyldt for passivitet i forhold til jødeforfølgelsene under andre verdenskrig, ikke nødvendigvis (bare) ut fra antisemittisme (som paven imidlertid tidlig erklærte som uforenlig med kristen tro), men at pave Pius XII, helt siden han var nuntius i Tyskland, hadde arbeidet for å styrke Den katolske kirkens makt og innflytelse, og at kritikk av de tyske makthaverne ble underordnet denne målsettingen.
Det blir imidlertid satt spørsmålstegn ved denne kritikken. Forsvarerne peker på at Den katolske kirke tidlig markerte avstand til det nasjonalsosialistiske styret, blant annet gjennom Mit brennender Sorge, at kirken ble forfulgt både i Tyskland og i okkuperte områder, samt at kirken skjulte jøder blant annet både i Vatikanet og i Castel Gandolfo. I ettertid kan paven bli oppfattet som passiv og taus, men blant annet erfaringene fra kirkens protester overfor jødeforfølgelsene i Nederland, satte paven i dilemmaet mellom «store ord og kloke handlinger», mellom høylytte protester og stille diplomati.
Forfatteren og forskeren Henri Roques gransket pavens rolle i Holocaust, og det ble oppmerksomhet i Frankrike da hans doktorgrad ble trukket tilbake.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Ciampa, Leonardo. (2007). Pope Pius XII: A Dialogue. AuthorHouse. ISBN 1-4259-7766-9
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Kategori:Pius XII – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Aftenposten om Pius XII under andre verdenskrig: 1, 2, 3, 4
- Nyhetskategori om Pius XII på katolsk.no
- Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church
| Forgjenger: Pietro Gasparri |
Kardinalstatssekretær |
Etterfølger: Luigi Maglione |
 |
Forgjenger: Pius XI |
Pave (liste over paver) |
Etterfølger: Johannes XXIII |
|
