Fotografi

Denne artikkelen handler om fotografi generelt, både som bildeteknologi, kunstuttrykk og annet. For å lese om det norske tidsskriftet Fotografi, nettstedet Fotografi.no og forlaget Fotografi, se disse oppslagsordene.

Et 18–70 mm objektiv til systemkamera.

Fotografi er en permanent gjengivelse av et bilde ved hjelp av lys, optikk og lysfølsomme komponenter som kan lagre bildeinformasjonen. Gjengivelsen kan være monokromatisk (ensfarget, gjerne sort/hvitt) eller flerfarget. Et fotografisk bilde dannes ved å eksponere en lysfølsom overflate, for eksempel en film eller en lysfølsom bildebrikke, for lysstråler gjennom et optisk system (kamera). Det optiske systemet kan være så enkelt som et hull, en optisk linse, eller et objektiv, som er et sett av linseelementer som samler og fokuserer lysstrålene.

Etymologi

Ordet fotografi kommer fra gresk og består av ordene φῶς (phos) som betyr lys og γραφή (graphê) som betyr tegning. Sammen forstås de som å tegne med lys eller lystegning.

Funksjoner

Navn	Beskrivelse
Fokus	Det skarpeste punktet i bildet. Måten optikken er bygget på fører til at objekter med forskjellig avstand til kameraet går fra klart til uklart. Når man stiller fokus, velger man avstanden til objektet som er viktigst i bildet.
Blender	Justering av hvor mye lys som slippes gjennom linsen og inn til filmen eller bildebrikken. Denne blir målt i f-tall, og kontrollerer også hvor mye dybdeskarphet man får i bildet. Jo høyere f-tall, jo mindre lys slippes gjennom. Dette fører også til at dybdeskarpheten øker. En blender på 2,8 skrives "f/2,8"
Lukkertid	Justering av lukkertiden kontrollerer hvor lenge det slippes lys inn til filmen eller bildebrikken. Dette vises stort sett i sekunder, tiendedeler, hundredeler og tusendeler. Et sekund vises altså som 1, og et sekstidels sekund vises som 1/60. Ved lengre lukkertider blir ting i bevegelse uklart, og lukkertider på mer enn 1/30 krever stort sett en form for stativ til kameraet. Hvis man fotograferer et objekt i høy hastighet kreves tilsvarende kort lukkertid. En rask lukkertid på 1/1000 kan fryse ting som beveger seg, f.eks regndråper som faller fra himmelen.
Fargetemperatur	På digitale kameraer kompenseres det for den varierende fargetemperaturen på forskjellige lyskilder elektronisk. Dette sørger for at hvitt lys registreres som nettopp det på det lagrede bildet, og at forskjellen fra det blå lyset fra lysstoffrør og det gule fra glødepærer blir mindre framtredende på det ferdige bildet. Hvis man har et filmkamera kompenserer man med forskjellige typer film, eller fargefiltre på objektivet. Hvitbalanse kan også justeres for estetikkens skyld ved å gjøre lyset enda gulere og varmere eller blåere og kaldere enn det egentlig er. Fargetemperatur defineres i Kelvin-grader; 5000 K vil passe i normalt dagslys. Ved lavere K-grader vil lyset bli blått, noe som kompenserer for for eksempel glødelampe. Ved høyere K-grader blir lyset rødere, noe som kompenserer for lysstoffrør og lignende.
Lysmåling	Man måler lyset for at eksponeringen av bildet ikke skal bli for lys eller mørk. Bildebrikken eller filmen i kameraet kan ikke måle så store lysforskjeller som det menneskelige øyet, så innstillingene må være nøyaktig for at man skal ha et tydelig bilde. Alle moderne kameraer har en lysmåler som enten kan velge eksponering automatisk, eller vise brukeren når bildet er han har valgt riktige innstillinger.
ISO	Høyere ISO-verdi gjør at filmen eller bildebrikken blir mer lyssensitiv, og trenger mindre lys for å få tegning av det. Man bruker ofte høy ISO når man ikke vil bruke blits og det ikke er tilstrekkelig lys til å få et godt bilde. Desto høyere ISO-verdi man har jo mer øker bildestøyen på det ferdige bildet.
Autofokus	På de fleste moderne kameraer har man et autofokus-system som måler kontrasten mellom lyst og mørk for å finne fram til riktig fokus automatisk. Dette fungerer derfor dårlig i lite lys eller på objekter med lite kontrast, som for eksempel en skyfri blå himmel.

Tradisjonell, fotokjemisk fotografi

En eksponert fotografisk film fremkalles gjennom en kjemisk behandling og fikseres for å avslutte prosessen og gjøre bildet langtidsstabilt. Den fremkalte og fikserte filmen er vanligvis transparent og kan gjengi bildet negativt eller positivt (lysbilde). Ved å eksponere lysfølsomt papir med avbildningen på en negativ film fremkommer et positivt «fotografi». Normalt er både film og papir «negativt», og det positive fotografiet fremkommer først gjennom en slik totrinnsprosess.

Digital fotografi

Ved digital fotografering benyttes i stedet for fotografisk film en lysfølsom bildebrikke med et høyt antall små sensorer (piksler) og et minnekort. Bildebrikken omdanner lysets intensitet for hvert av de små bildepunktene elektronisk til numeriske rådata, før de lagres som en digital bildefil på et permanentlager. De fleste digitale kameraer har innebygd en datamaskin som behandler bildebrikkens rådata og danner et ferdig digitalt bilde som kan vises på en dataskjerm. En slik skjerm finnes også på de fleste digitale kameraer. Bildefilen kan overføres til en separat datamaskin, hvor bildedataene kan redigeres i et bildebehandlingsprogram, også kalt et digitalt mørkerom.

Fotografiets historie

Nicéphore Niépces tidligst overlevde fotografi, omkring 1827. Dette bildet ble fotografert med åtte timers eksponeringstid, noe som førte til at sollys var synlig på begge sider av bygningene.

Fotografiet er resultatet av å kombinere flere tekniske oppdagelser. I lang tid før de første fotografier var laget, oppfant Ibn al-Haytham (Alhazen) (965–1040) camera obscura og hullkameraet, Albertus Magnus (1139–1238) oppdaget sølvnitrat, og Georges Fabricius (1516–1571) oppdaget sølvklorid. Daniel Barbaro beskrev et diafragma i 1568. Wilhelm Homberg beskrev hvordan lyset mørknet noen kjemikalier (fotokjemisk effekt) i 1694. Boken Giphantie (av den franske Thiphaigne de La Roche, 1729-1774) beskrev hva som kan bli fortolket som fotografi.

Fotografiet som anvendelig prosess går tilbake til 1820-tallet, med utviklingen av kjemisk fotografi. Det første stabile fotografiet var et bilde produsert i 1826 av den franske oppfinneren Nicéphore Niépce. Bildet hadde åtte timers eksponeringstid, så han forsøkte å finne en ny prosess. Han arbeidet sammen med Louis Daguerre, de eksperimenterte med sølvforbindelser, basert på en oppdagelse av Johann Heinrich Schultz i 1724, at en sølv- og krittmikstur mørkner når den blir eksponert for lys. Niépce døde i 1833, men Daguerre fortsatte arbeidet, og nådde omsider høydepunktet med utviklingen av daguerreotypiet i 1839.

Hercules Florence allerede laget en svært lik prosess i 1832, og han kalte den Photographie. William Fox Talbot hadde tidligere oppdaget en annen måte å ordne et sølvprosessbilde, men hadde holdt det hemmelig. Etter å ha lest om Daguerres oppfinnelse, foredlet Talbot sin prosess, slik at den kunne bli rask nok til å ta fotografier av mennesker. Innen 1840 hadde Talbot oppfunnet kalotyp-prosessen, som lager negative bilder. John Herschel laget mange bidrag til de nye metoder. Han oppfant cyanotyp-prosessen, nå kjent som blåkopi. Han var den første som brukte betegnelsene «fotografi», «negativ» og «positiv».

Se også

• Digital fotografi
• Fotoalbum
• Fotomanipulasjon
• Fotografi i pressen
• Fotografirett
• Lomografi
• Ortofoto
• Røntgenfotografi
• Polarisering (elektromagnetisme)
• Fremkallingsvæske
• Håndkolorering

Eksterne lenker

• (en) Kategori:Photography – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• (en) Photography – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Søkbar digitalkopi av Teknologisk forlags store bok om fotografi av John Hedgecoe, utgitt 1995
• Søkbar digitalkopi av Foto for begynnere av Michael Langford, utgitt av Schibsted 1995