Motmakt

De fleste i Norge er kjent med at 8. mars er den internasjonale kvinnekampdagen. Selv om mediene ofte prøver å avpolitisere dagen ved å omtale den som ”kvinnedagen”, vet de fleste at 8. mars er en dag som brukes over hele verden til å sette fokus på de politiske og kulturelle kampene som stadig kjempes for kjønnslig likestilling og frigjøring.

Men hvor mange kjenner egentlig til kvinnekampdagens historiske og politiske røtter? Hvor mange vet at dagen ble erklært og organisert av sosialistiske kvinner og at den opprinnelig skulle sette fokus på forbedring av arbeiderkvinnenes vilkår? Eller at datoen ble etablert på grunn av protester mot krig?

Fokus på arbeiderkvinnenes vilkår
Det var sosialistiske arbeiderkvinner i Europa og USA som tok initiativ til kvinnekampdagen i starten av forrige århundre, fordi de mente at kvinnelige arbeidere hadde spesielle vilkår som gjorde det nødvendig å sette særlig fokus på deres behov og kamper i arbeiderbevegelsen. Derfor mente de også at det var nødvendig at kvinner organiserte seg selvstendig i en internasjonal sosialistisk kvinneorganisasjon.

Det var blant annet disse argumentene som ble fremsatt da arbeiderpartienes internasjonale organisasjon (”Den andre internasjonalen”) holdt konferanse i Stuttgart i Tyskland i 1907. Sammen med denne konferansen ble det også avholdt ”Den første internasjonale konferanse for arbeiderkvinner”, på initiativ fra den tyske sosialisten Clara Zetkin.

Målet med kvinnekonferansen var å få skapt en felles organisasjon for sosialistiske kvinner i verden, slik at de kunne stå sterkere i kampen for forbedring av arbeiderkvinnenes vilkår både nasjonalt og internasjonalt. Konferansens hovedtemaer var:

• Beretninger om arbeiderkvinnenes forhold og organisasjoner i de enkelte land
• Oppbygning av en internasjonal organisasjon av sosialistiske kvinner
• Kampen for stemmerett

Samtidig hadde arbeiderkvinnene i USA begynt å organisere seg. Spesielt kvinnelige innvandrere arbeidet ofte under elendige og livsfarlige vilkår i såkalte ”sweatshops”. I 1908 gikk 15.000 kvinner i protesttog i New York for kortere arbeidstid, høyere lønn og stemmerett for kvinner. Året etter erklærte sosialistpartiet en nasjonal kvinnekampdag i slutten av februar.

Kvinnekampdagen erklæres
I 1910 ble Den andre internasjonale konferanse for arbeiderkvinner avholdt i København (i det nå revne ”Ungdomshuset”, som den gang het Folkets Hus). Etter inspirasjon fra USA ble det erklært at man skulle organisere en internasjonal kvinnekampdag. Konferansen erklærte blant annet:

”I overensstemmelse med proletariatets klassebevisste politiske og faglige organisasjoner foranstalter de sosialistiske kvinner i hvert land en kvinnedag, som først og fremst skal tjene til agitasjon for kvinnenes stemmerett. Dette kravet må belyses ut fra sosialistiske synspunkter og i dets sammenheng med hele kvinnespørsmålet. Kvinnedagen må gis internasjonal karakter og forberedes ordentlig.”

På konferansen diskuterte kvinner fra forskjellige land de forholdene som ville forbedre arbeiderkvinners tilværelse, til nytte for alle arbeidere. Utover stemmeretten, dreide det seg om ting som ”samfunnets omsorg for den arbeidende kvinnen under graviditeten”; barselspermisjon og dagpenger, likestilling av ugifte mødre, barneomsorg, samt ordentlige arbeidstider, slik at det ble mulig både å arbeide og å ha en familie.

Man ble ikke enige om en dato, så de neste årene ble kvinnekampdagen avholdt på forskjellige datoer i forskjellige land rundt om i verden – men alltid rundt februar/mars.

”Brød og fred”
Datoen, den 8. mars, ble først etablert internasjonalt ved utbruddet av 1. verdenskrig. De russiske kvinnene hadde tradisjonelt demonstrert på den siste søndagen i februar, og i 1913 bestemte de at demonstrasjonen skulle sette fokus på arbeiderkvinnenes motstand mot krig. Andre kvinner i Europa valgte å protestere mot krigen på samme dag for å vise internasjonal solidaritet i en tid med krig og nasjonalisme.

Dette ble en tradisjon under krigen, og i 1917 gikk ikke bare de russiske kvinnene i demonstrasjon – de erklærte streiker for ”brød og fred”. Kvinnenes streiker var en medvirkende faktor til at tsar-regimet ble veltet få dager senere. Kvinnestreiken ble startet den 23. februar 1917, etter den gregorianske kalender, som ble brukt i Russland på den tiden. I den julianske kalenderen, som ble brukt i Vest-Europa, var datoen 8. mars.

Siden da har den 8. mars vært datoen for kvinnenes internasjonale kampdag. Det er altså en dag som har sine historiske og politiske røtter forankret i den sosialistiske arbeiderbevegelsen, og dens formål har alltid vært å skape økt internasjonal solidaritet på tvers av kjønns- og landegrenser.

Kampen fortsetter!
En del av de opprinnelige kravene er blitt innfridd her i Skandinavia, selv om de alltid er under press, men det er fremdeles mye å kjempe for både her og internasjonalt: Ordentlige og trygge arbeidsforhold, rett og mulighet til å få barn uten å bli straffet økonomisk, politisk og kulturell likeverd mellom kjønnene, samt internasjonal solidaritet mot krig, rasisme og andre former for splittelse som svekker solidariteten mellom kvinner og mellom arbeidere.

God 8. mars!

Lørdag 10. mars arrangeres Uten hindringer, Motmakts årlige seminar der vi tar for oss temaer knyttet til likestilling og antisexisme. I år spør vi: Kan subkulturer bidra til likestilling, eller er de bare mindre speilbilder på et patriarkalsk, heteronormativt samfunn?

For å svare på disse spørsmålene har vi invitert representanter fra forskjellige subkulturer som skal snakke om forholdet mellom kjønnene i deres respektive felt. Etter paneldiskusjonen vil det bli enkel servering (vegansk suppe med brød), før vi viser en aktuell film.

Sted: Kjelleren, Litteraturhuset (Wergelandsveien 29, Oslo)
Tid: 14:00 - 18:00
Pris: Gratis!

Denne siden oppdateres fortløpende når vi får bekreftet paneldeltakere m.m.!

Facebook-event finner du her.

Uten hindringer inngår i programmet til den feministiske festivalen Ladyfest, som er vel verdt å sjekke ut!

Motmakt legger en relativt rolig vinter bak seg, og presenterer herved vår vårkalender for 2012. På programmet står alt fra den årlige likestillingskonferansen Uten hindringer, til visesang og antirasisme.

I år har vi valgt å holde færre, men større arrangementer enn tidligere. Vi tror det skal være noe for enhver smak her, og hvert arrangement er en god mulighet til å bli kjent med Motmakt og vår politikk.

Vi håper å se deg på arrangementene våre!

Klikk på bildet for å komme til kalenderen.

Ettersom ikke alt innhold var fastsatt da kalenderen gikk i trykken, vil vi oppdatere her så snart mer informasjon om de ulike programmene er tilgjengelig.
Følg oss gjerne på Facebook og Twitter!

Har du tenkt over hvor stor påvirkningskraft du egentlig har i samfunnet? Demokrati ses på som en sentral norsk verdi, men kommer demokratiet virkelig til uttrykk gjennom valgsystemet vårt?

Motmakt jobber for radikal systemendring, men deltar ikke i parlamentarisk arbeid. Det er fordi vi ser forskjell på såkalt representativt demokrati og direkte demokrati. Representativt demokrati, for eksempel det parlamentariske systemet i Norge, har en del udemokratiske kjennetegn.

Sjeldne valg
Spør du en politiker, vil han måtte si seg enig i at politikk er noe som skjer hver dag. Likevel har vi som borgere kun mulighet til å påvirke annethvert år. Slik det politiske systemet fungerer i dag, går du til urnene og stemmer på representanter basert på hvilke posisjoner de gir seg ut for å stå for, og hvilke tiltak de lover å implementere.

I tiden mellom valgene er du som borger satt i en posisjon der du må reagere dersom (den kyniske ville si når) myndighetene bryter løfter eller går inn for en politikk utenom det politiske programmet. I Motmakt mener vi at et reelt folkestyre vil måtte innebære at folket kan initiere de politiske og økonomiske endringene de selv ønsker - Ikke at de blir satt i en posisjon hvor de må reagere på politikernes beslutninger.

Store mandater
Ikke bare er det langt mellom gangene folket får påvirke, men mandatene de angivelig folkevalgte fyller er store og uoversiktlige. De er ikke satt til å gjøre en spesifikk oppgave som det er lett å se om de mestrer, feiler på eller misbruker, men de er satt til å forvalte et helt felt.
Eksempelvis som utenriksminister, fiskeriminister, miljøvernminister og så videre. De administrerer veldig mange oppgaver, men selve arbeidet gjennomføres ofte av et departement eller offentlig organ, uten at man kan slå fast at driften uten videre påvirkes enormt av de skiftende ministrene. Med disse store mandatene, blir det ikke vanskelig å få overblikk og danne seg en mening om ministerens innsats?

Profesjonalisert politikk
Med tanke på hvor vanskelig det er å sette seg inn i jobben ministrene gjør, er det mange som ser på politikere som profesjonelle statsmenn som er ”kvalifiserte” til å forvalte samfunnet. Dette er en veldig kuet mening. Det som er viktig å huske på er at denne tanken går midt imot hele ideen om folkestyre. Dersom politikk skal være en profesjon man kan kvalifiseres til eller ikke, blir ikke demokratiet nødvendig. Da kan jo de best kvalifiserte bare styre, og vi andre underkaste oss.

Privilegier og klasse
Men det er ikke bare på denne måten den politiske klassen stiller seg over folk flest. I tråd med tanken om politikk som en profesjon følger det også med store privilegier til disse mandatene. Statsråder tjener godt over en million i året, og har en rekke andre frynsegoder som for eksempel diettpenger, gratis innenlandsreiser, losji i bolig (når de bor mer enn fire mil unna Stortinget), 18 ukers ferie, med mer. Tanken er at privilegier vil skaffe til veie de best kvalifiserte søkerne til politikken. Vi mener at kvalifikasjonen til en som søker å jobbe i folkets tjeneste er direkte disproporsjonal med hvor mye lønn de krever, og at mandater bør fylles av folk med ønske om å bidra til sitt ansvarsområde.

Når en politiker lever med samme materielle velstand som topper i næringslivet, følger det at interessene til dels også kommer til å sammenfalle, og det viser seg tilknytningen mellom politikken og næringslivet er stor. Næringslivstopper går inn i politikken og politikere går inn i private styrerom.[1]

Politiske spørsmål i kapitalens vold
Når du stemmer påvirker du, om enn ganske marginalt, hvor mye statlige midler som skal brukes til forskjellige formål, hvilke tiltak som skal settes i gang for å løse diverse samfunnsproblemer, og hvordan staten Norge skal representeres rundt om i verden.

Det du ikke har noen muligheter for å bestemme, er hvordan produksjonen skal styres. Hva skal lages, hvor mye, til hvilken pris, under hvilke forhold? Dette er avgjørelser som i stor grad påvirker din arbeidshverdag, men hvor du ikke har noe du skulle sagt. Norske selskaper representerer også Norge i utlandet, uten alltid å vise ”oss” fra vår beste side. Motmakt mener disse spørsmålene, ofte kalt ”økonomiske spørsmål”, i høyeste grad er politiske samfunnsspørsmål som burde være underlagt demokratisk kontroll. Vi mener derfor at det ikke holder bare å gjøre de politiske institusjonene som finnes mer demokratiske, men at både forvaltningen av vår felles hverdag og nærmiljø og produksjonen må omorganiseres fra bunnen av.

Felles for disse udemokratiske kjennetegnene er at de er systemiske. Det vil si at de ikke er enkeltforekommende utfordringer vi kan overse, men en tilstand som ikke vil bedres før det foretas dyptgående, grunnleggende endringer. Vi kan se sammenhengen mellom disse udemokratiske kjennetegnene og konkrete politiske avgjørelser. I Hellas finner vi et ekstremt eksempel: En folkeavstemning om budsjettkutt ble nektet folket av teknokrater i EU.

Datalagringsdirektivet og våpensalg
Datalagringsdirektivet ble vedtatt ved at Arbeiderpartiet og Høyre hadde flertall i stortinget. Samtlige ungdomspartier, Datatilsynet, pressen og en rekke interesseorganisasjoner gikk imot uten hell. På Facebook finnes det en gruppe som heter ”Vi som krever folkeavstemning om Datalagringsdirektivet”, på profilbildet finner vi ”Stopp datalagringsdirektivet”-logoen.[2] Vi kan bare anta at dette betyr at gruppen har kommet til samme konklusjon som oss: At dersom folket fikk bestemme, ville direktivet blitt møtt med veto.

Gapet mellom folkeviljen og utført politikk gjelder mange andre politiske avgjørelser også.

Det er liten grunn til å tro at det er mye folkelig iver over våpensalg til Saudi-Arabia, Kuwait, Egypt, Bahrain, Libya, De forente arabiske emirater, Qatar og Jordan. Det at staten Norge skal gjøre seg medskyldige i mord på demokratiforkjempere har vi fortsatt til gode å se i en valgkampsbrosjyre, men det har likevel vært praksis i flere år.[3,4,5]

Det viktigste her er ikke at man er imot datalagringsdirektivet, eller våpensalg, men at man er imot at vi har institusjoner som i det hele tatt gjør det mulig å treffe slike avgjørelser over hodene på folket. Man må stille spørsmål om hvorfor det er sånn og om den politiske prosessen kan være organisert annerledes.

Direktedemokrati, det eneste demokrati
Frihetlige sosialister søker etter og jobber for å skape institusjoner som både er effektive og frie. Der det er mulig, noe det vanligvis er, mener vi at slike institusjoner bør kjennetegnes av at man stemmer direkte: på saker; fremfor indirekte: på representanter som skal stemme på saker for en. Vi mener at mandatene skal være snevre og oversiktlige, og at individer skal ha demokratisk kontroll over alle avgjørelser som påvirker dem selv, økonomiske så vel som politiske.

Dette krever en radikal forandring i det politiske og økonomiske systemet. Vi mener en slik forandring ikke kan oppnås ved selv å bli del av det udemokratiske systemet, men ved å skapes utenfor av folket selv, på deres arbeidsplasser og i deres nabolag. Man har lite å lære om demokrati fra de som styrer Norge i dag.

[1] http://marxisme.no/index.php/2011/nr-2-2011/644-bjornar-moxnes.
[2] http://www.facebook.com/pages/Vi-som-krever-folkeavstemning-om-Datalagri...
[3] http://fredslaget.no/publikasjoner/rapporter/2904-statlig-tilretteleggin...
[4] http://www.framtiden.no/201109265277/aktuelt/bedrifters-samfunnsansvar/s...
[5] http://www.framtiden.no/view-document/487-norsk-eksport-av-krigsmateriel...

Terrorangrepet på Utøya og regjeringskvartalet står alene i sin brutalitet og størrelse. Det er imidlertid ikke første gang det blir utført en politisk motivert terrorhandling på norsk jord.

De fleste ble overrasket da det visste seg at det var en norsk høyreekstremist og ikke muslimske fundamentalister som stod bak terrorangrepene, men mistanken mot det høyreekstreme miljøet burde egentlig ha meldt seg straks regjeringskvartalet ble sprengt i lufta. Hvis man ser igjennom samtlige norske erfaringer med politisk motiverte attentat og terrorhandlinger etter 2. verdenskrig, ser man at det høyreekstreme miljøet ikke bare er overrepresentert, men også har brukt vold som et systematisk virkemiddel i sin politiske kamp. Siden slutten av 70-tallet og frem til i dag har høyreekstremister skutt, knivstukket, plantet bomber og planlagt ulike terroranslag mot alt fra barneskoler og 1. mai-tog til antifascister. Vold har vært en foretrukket politisk arbeidsmetode for norske høyreekstremister.

Mossads drap på Lillehammer
Det første kjente politisk motiverte drapet i Norge etter 2. verdenskrig ble riktignok utført av en utenlandsk etterretningstjeneste og ikke norske høyreekstremister. Den israelske etterretningstjenesten Mossad drepte den algeriske kelneren Ahmed Bouchikhi ved en feiltakelse på Lillehammer i 1973. Mossad trodde Bouchikhi var Ali Hassan Salemeh, en av lederne i Svart September, som året i forveien hadde stått bak en massakre på israelske OL-deltagere i München. 1970-tallets Europa ble blant annet preget av mange terrorangrep utført av venstreorienterte grupper. I Danmark utførte en maoistisk sekt, kjent som Blekingegadebanden, flere bankran til støtte for palestinske PFLP. I Tyskland og Italia stod RAF og de Røde Brigader bak en rekke terrorangrep og likvidasjoner. I Norge ble AKP-ml kontaktet av RAF om samarbeid, noe som ble kontant avvist. AKP-ml var tilhengere av væpnet revolusjon, men ikke førrevolusjonære terroraksjoner utført av en revolusjonær elite.

Norsk Front
Derimot var det den norske venstresiden som ble utsatt for de første politiske terrorangrepene i Norge siden 1945. I 1977 ble Oktober bokhandel i Tromsø sprengt av høyreekstremister. I 1979 kastet nynazisten Petter Kristian Kyvik en bombe inn i Faglig-1. mai-fronts 1. mai-tog i Oslo. Bomben ble kastet inn i demonstrasjonstoget fra utenfor Høyres hus, hvor høyreorientert ungdom tradisjonelt hadde demonstrert mot 1. mai-toget. En demonstrasjonsvakt ble hardt skadet i angrepet. Det var den nynazistiske organisasjonen Norsk Front, ledet av Erik Blücher, som stod bak terrorhandlingene på slutten av 70-tallet. Organisasjonen ble oppløst etter angrepet på 1. mai-toget.

Skadd person etter bombeangrepet mot 1. mai-toget i Oslo i 1979. Foto: NRK

Heller ikke 17. mai-togene fikk gå i fred for trusler om høyreekstrem terror. Sagene Skoles 17. mai-tog mottok på starten av 80-tallet stadige trusler om angrep fra nynazister, fordi skolen hadde et høyt innslag av innvandrerelever. I 1985 ble fasaden på Nor moské i Oslo ødelagt av en sprengladning; en kvinne ble skadd i angrepet. Bomben ble plassert ut av lederen av Nasjonalt Folkeparti, en avlegger av nazisten Erik Blüchers Norsk Front. I tillegg til Nor moské, har mer enn 20 religiøse sentre, flyktningeboliger, butikker eid av innvandrere og asylmottak blitt utsatt for brannstifting og sprengladninger fra 1985 og frem til i dag.
I 1981 stiftet flere tidligere medlemmer av Heimevernsungdommen organisasjonen ”Norges Germanske Arme” (NGA). NGA startet sin relativt korte karriere med å stjele flere våpen fra Heimevernet. Etter at politiet kom på ferten av våpentyvene og mistanker om tysting kom opp, ble to av medlemmene i NGA likvidert av sine egne. Den senere godt kjente nynazisten Johnny Olsen deltok i henrettelsen av de to uheldige våpentyvene, som ble tatt av dage med 29 skudd i nakke og rygg. Hva NGA skulle bruke våpnene til utover å drepe sine egne kamerater, kan man bare spekulere i. Olsen ble dømt til 18 års fengsel, men ble sluppet ut i 1993 og fikk anledning til å hive seg inn i kampen mot Blitz-miljøet.

Krigen mot Blitz og drapet på Benjamin Hermansen
Blitz-miljøet hadde tatt opp kampen mot nynazistene på 80-tallet, og ble i 1989 utsatt for det første av i alt tre bombeangrep mot huset. Blitzernes kamp mot nynazistene ble ofte fremstilt i media og av enkelte forskere som en slags gjengkrig mellom to voldelige ungdomsgrupper. Riktignok har Blitz og Antifascistisk Aksjon (AFA) banket opp nynazister ved en rekke anledninger, men stoppet også der. Det er en avgjørende forskjell mellom det antifascistiske miljøet i Norge og høyreekstremistene med tanke på voldsnivå og våpenbruk. Antifascister har aldri brukt skytevåpen eller sprengladninger mot høyreekstremistene, mens høyreekstremistene har brukt dødelige våpen og trusler om bruk av dødelige våpen mer som en regel enn et unntak.

I 1993 fikk de norske høyreekstreme et sjeldent selskap i bruken av terror og attentat som politisk virkemiddel. 11. oktober ble forlagssjef William Nygaard skutt utenfor sin egen bolig. Nygaard overlevde, og politiet fant aldri noen gjerningsmann. Nygaard hadde i 1989 utgitt boken ”Sataniske vers” av Salman Rushdie som hadde pådratt seg en fatwa fra det iranske presteskapet. Også foreleggere av boken var omfattet av fatwaen, og etter all sannsynlighet var attentatmannen enten fra den iranske etterretningen eller en islamsk fundamentalist.

Blitzhuset ble utsatt for en rekke angrep av høyreekstreme på 90-tallet. Foto: Kjetil Ree (Wikimedia Commons)

I 1994 og 1995 sprengte nynazister, ledet an av Johnny Olsen, to bomber mot Blitzhuset. Den ene bomben var så kraftig at den blåste ut vinduene på Rikshospitalet, som på denne tiden lå 60 meter unna Blitzhuset. Tilfeldigheter (og en høy mur som bomben satte seg fast i) hindret at ikke flere titalls mennesker ble drept. I følge senere innrømmelser fra Johnny Olsen var nynazistene også bevæpnet med maskinpistoler de planla å skyte blitzerne med. Sannhetsgestalten i Olsens forklaringer kan diskuteres, men både kulehullene fra Olsens Colt 45 og bombene mot Blitzhuset var høyst reelle. Mellom 1994 og 1998 ble antifascister i Oslo og Hønefoss skutt på ved minst fire anledninger, og truet med skytevåpen flere ganger. Den tidligere nynazisten Tom Kimmo Eiternes fortalte til Klassekampen i 2002 at hatet mot Blitz var så sterkt at han og andre nynazister la detaljerte planer om å massakrere rundt 30 blitzere med maskingevær.

Det nynazistiske miljøet ble sterkt svekket på slutten av 90-tallet, blant annet som resultat av antifascistisk motstand. Miljøet brøt fullstendig sammen etter at Boot Boys-medlemmene Joe Erling Jahr og Ole Nicolai Kvisler drepte norsk-afrikanske Benjamin Hermansen i 2001. To måneder før drapet på 15-årige Hermansen, ble en annen norsk-afrikansk mann knivstukket av nynazister i Oslo. Drapet på Hermansen førte til en voldsom mobilisering mot nynazistene. Rekrutteringsgrunnlaget forsvant og mange trakk seg ut av miljøet. To år før det rasistiske drapet i Oslo, ble indiskfødte Arve Beheim Karlsen jaget på Sogndalselva. 17-åringen druknet. Vitner forteller at det ble ropt ”drep negeren!” like før Beheim Karlsen forsvant. To mistenkte ble dømt for vold og trusler, men ingen ble dømt for drap. Det var heller ingen som gikk i demonstrasjonstog mot rasisme.

Folkehav på Youngstorget til minne om Benjamin Hermansen, ti år etter han ble drept av nynazister. (Creative Commons: Rødt nytt.)

Hatet mot Islam
Første halvdel av 2000-tallet ble Norge forskånet for politiske attentat og terrorangrep. Tiåret ble imidlertid innledet av de voldsomme terroraksjonene i New York som forandret den politiske debatten i Europa. Angrepene i New York og den endeløse krigen mot terror brakte med seg en debatt preget av frykt og fokus på sivilisasjonskonflikt. Nye høyreekstreme miljøer la de mest upopulære raseteoriene på hylla, og rettet i stedet fokuset mot Europas største kulturelle minoritet, muslimene. Frykten for muslimsk terror hjemme i Norge ble holdt i live av sirkuset rundt den kurdiske mørkemannen Mullah Krekar. I 2006 ble det løsnet skudd mot synagogen i Oslo. Arfan Bhatti, en tidligere torpedo med tilknytning til det pakistanske gjengmiljøet, nå en slags religiøs fundamentalist, ble dømt i 2008 for å ha medvirket til skuddene mot synagogen.

Senere samme år ble en advokat ble arrestert for å ha skutt med hagle på Hvalstad asylmottak og skadet en 16 år gammel asylsøker. Advokaten forklarte at han hadde blitt påvirket av et leserinnlegg og en samtale med en person fra en innvandringsfiendtlig organisasjon. Litt senere, i august 2008, ble den norsk-somaliske drosjesjåføren Mamel Jamal Shirvac skutt og drept av en passasjer, på Heimdal utenfor Trondheim. Passasjeren var en 26 år gammel mann som var svært aktiv på noen av de samme islamofobiske nettstedene som Anders Behring Breivik. 26-åringen fikk en psykiatrisk diagnose og ble dømt til tvunget psykisk helsevern.

Et tiår som startet med terrorangrepene den 11. september 2001, ble på sett og vis avsluttet med Anders Behring Breiviks angrep på Oslo og Utøya 22. juli 2011. I stedet for islamistisk terror som mange fryktet, ble terroren utført av en muslimhatende høyreekstremist fra Oslo vest. I norsk sammenheng står Breivik helt alene når det gjelder omfanget av sin aksjon. Men Breivik som høyreekstrem terrorist, faller inn i en norsk politisk tradisjon som har vart siden bombingen av Oktober Bokhandel i Tromsø i 1977. Det høyreekstreme politiske miljøet er i Norge helt ensomme i sin systematiske anvendelse av terror og politiske drap/drapsforsøk på etniske minoriteter og politiske motstandere.